Her om dagen kom jeg over en artikkel i New York Times som handler om hvordan folk forteller om sine liv, og hva det sier om hvordan de er.
Den menneskelige hjerne har en naturlig dragning mot historiefortelling. Vi husker fakta bedre dersom vi knytter dem til en historie, snarere enn en liste. Personlige historier gjør inntrykk, endrer dagsorden og skaper en bedre forståelse for en problemstilling enn hva tørre fakta noen gang vil kunne gjøre.
Dan McAdams, en professor i psykologi ved Northwestern, har intervjuet mange amerikanere om deres liv gjennom årene. Og folk beskriver livene sine i kapitler eller faser. Viktige scener fra livene deres beskriver de i stor detalj.
Da forskerne analyserte tekstene, fant de en sterk sammenheng mellom menneskenes nåtids-liv og de historiene de forteller om sitt tidligere liv.
Mennesker med ustabilt psyke har mange gode minner, men de har som oftest noe negativt knyttet til de gode minnene; en mørk detalj. De fleste kapitlene eller historiene ender med en skuffelse, eller et anstrøk av sorg. “Det var flott, men…” – alltid et negativt forbehold i det positive.
Mennesker som scorer høyt pÃ¥ positivitet, energi og involvering, ser mange av hendelsene i livet i reversert rekkefølge, en slags forsonende vinkling pÃ¥ livets hendelser. Det negative blir til noe positivt. “Det var ille, men…” – et positivt utfall av noe negativt.
Dette er jo forskjellen mellom de som ser glasset som halvtomt, og de som ser det som halvfullt. Forskjellen mellom pessimisten og optimisten, om du vil.
McAdams mener at når vi skal ta store beslutninger, bygger vi dem på hvordan vi ser historiene om våre liv, ikke bevisst, men ubevisst. Det er selvsagt lettere å ta sjanser om du ser livet som at det kommer noe godt ut av selv det negative, eller om du velger å se at det alltid er noe negativt ved det gode.
Forskere på Columbia universitetet kom også frem til at hvorvidt man forteller i første eller i tredje person har betydning for hvordan vi opplever hendelser. Altså snakker vi om JEG eller HUN? Tredjepersonsperspektivet blir å se seg selv utenfra, som på en film.
Det eksperimentet viste er at dette skiftet i perspektiv, det å ha distanse til seg selv, tillater deg å gjenoppleve en hendelse og fokusere på hvorfor du er opprørt, i stedet for å nedsunket i den, sier Ethan Kross, studiens hovedforfatter. Det følelsesmessige innholdet i opplevelsen er fortsatt følbart, sier han, men sårbarheten er dempet ettersom hjernen rammer inn dens mening mens den bygger opp historien.
Akkurat det var veldig interessant, synes jeg. For det er slik jeg har opplevd det. Om jeg skal fortelle om noe vanskelig, vondt eller skremmende, er det lettere Ã¥ gjøre det i tredje person. BÃ¥de fordi jeg fÃ¥r muligheten til Ã¥ observere meg selv, og fordi det faktum at jeg forteller eller skriver i tredje person gjør meg mindre sÃ¥rbar. Det er meg. Eller ikke meg. Jeg kan tolke og beskrive følelser pÃ¥ en bedre mÃ¥te. Å fortelle historier gjennom dikt er ofte det aller mest presise, for diktet kan beskrive følelser med fÃ¥ ord, samtidig som det skaper bilder av hva det betyr. PÃ¥ samme mÃ¥te kan jeg bruke humor og metaforer. Jeg kan være mer bunnløst ærlig i en innpakning av metaforer enn om jeg mÃ¥ si “Jeg føler”. Humor er ogsÃ¥ et eminent redskap for historiefortelling. Humoren tar brodden av det vanskelige. Det er derfor selvironi er en type humor folk definitivt bør ta mye større doser av, stadig vekk. Selvironien gir avstand og den demper sÃ¥rbarheten. Dermed kan den samtidig være mer ærlig.
Jeg er glad for at jeg husker det meste som gikk ille ved at noe godt kom ut av det vonde. Dypest sett har jeg en tro på at det ikke er noen grunn til at det ikke skal gå meg veldig godt. Alt har jo ordnet seg, selv om det hadde det dårlig utgangspunkt. Jeg har det med å tro at ikke noe vondt vil ramme meg, og dermed er jeg ikke full av bekymringer for fremtiden. Ei heller er jeg bitter på fortiden, for det kom noe godt ut av selv det vonde.
Kanskje er det derfor jeg best liker å lese bøker i tredjeperson også? Jeg føler at bøker i jeg-form noen ganger blir for intense, rett og slett. Personen i boken krever meg i mye større grad enn om den er skrevet i tredjeperson. Jeg kommer for nært på. Og dessuten kjennes jeg-personens opplevelser mindre allmengyldige enn hun/han-personens opplevelser. Jeg-formen er mer individuell, og gjelder i større grad akkurat den personen.
Om noe er vanskelig, sett ord på det i tredjeperson. Det har jeg alltid gjort intuitivt selv. Ikke fordi det ikke kjennes, men fordi det ikke kjennes så direkte. Tillat deg selv å distansere deg fra det. Se deg selv og hendelsene utenfra.
Historien om mitt liv kan fortelles på mange måter. Jeg kan til og med endre hvordan jeg forteller den, om jeg får nye perspektiver. Hvordan jeg ser meg selv og mitt liv i dag, er ikke identisk med slik jeg så meg selv og mitt liv for 5 år siden. Og det er i grunnen helt ok.
Jeg ble veldig nysgjerrig pÃ¥ om de har en forklaring pÃ¥ hvorfor noen ser “glasset halvtomt” og andre “halvfullt”.
Man kan lære seg Ã¥ tenke mer positivt (noe som i de fleste tilfeller vil være en stor fordel), men en del mennesker synes Ã¥ være ukuelig optimistiske av natur og andre “blÃ¥”.
Hm – her er vi forskjellige! Jeg synes det grøssende deilig Ã¥ fortelle de skrekkeligste opplevelser i jeg-form, med innlagt tÃ¥re i øyekroken og alt… Men sÃ¥ er jo jeg en sÃ¥nn sensitiv emo-mann, da 😉 Tror den coachingutdannelsen kommer til Ã¥ ødelegge meg! Lurer forresten pÃ¥ hvordan LordX ville klart seg her – han bruker jo humor, men fokuserer mest pÃ¥ det hÃ¥rreisende negative… Han er nok en super-emo langt der nede i Kværnerbyen… :-))
Det sto det ikke noe om i den artikkelen, Undre, og det er jo et interessant spørsmål.
Noen føler seg mer eller mindre usårbare, blir litt forundret når det smeller, og så går de bare videre.
Vidar, Lorden bruker selvironi, og det er like effektivt som å bruke 3.person, tror jeg.
Jeg er jo en analytiker-type, dermed passer den analyserende 3.persons-tilnærmingen meg bra :o)
Coach er vel det skumleste man kan utdanne seg til, tenker jeg!
Undre: Selv er jeg ukuelig pessimist, og det har den Ã¥penbare fordelen at man aldri blir skuffet i livet, etter Ã¥ ha analysert alle katastrofescenariene blir virkeligheten som regel mye bedre. 🙂
Isk: Kjappeste mÃ¥te Ã¥ legge noe bak seg er Ã¥ fortelle den i jeg-form, først i emo-versjon *snufs*, deretter i gradvis mer objektiv form *slik skjedde det*, og til slutt i visdomsform *dette lærte jeg*. Mindre emo for hver runde, altsÃ¥. Moral: 3. person er slett ikke effektivt, bare mindre farlig og mer distanserende. Lev livet (litt) farlig! 😉
Selvironi: Dyrker det selv, men lurer jo alltid på hva som ligger bak, både hos meg selv og hos andre.
Coach: Noe fornuftig mÃ¥ man jo gjøre pÃ¥ fritiden som kompensasjon for all tid pÃ¥ nettet, kan dessuten ikke holde pÃ¥ med økonomiske analyser og økonomisk styring pÃ¥ kveldstid oxo…
Nja, jeg her tilhenger av Ã¥ se meg selv litt utenfra, altsÃ¥. Ikke leve midt oppe i det hele tiden. SLik tror jeg at jeg forstÃ¥r meg selv bedre, i hvert fall. Dermed er det mer effektivt – for meg.
Historien om meg… Fortell den, er du snill.
Jeg bruker selvironi konstant, enten jeg beskriver meg selv sånn eller som Gjeteren. Og jeg er ukuelig optimist. Det gikk ikke helt som jeg håpet på eksamen? Pyttsann, et er da ikke så viktig. Får jeg ikke den dama? Neivel, det er flere fisk i havet og alt det der. Litt surt der og da, men det går da over.
Men, jeg tror det i bunn og grunn handler om selvtillit, hvordan man velger Ã¥ presentere det. Om man, som Vidar, er litt emo funker jo snufsinga fint nok, sÃ¥ kan man kanskje bruke tredjepersonen om man er litt mindre selvsikker, og sÃ¥…
Nei, nå generaliserer jeg bare, og det ble bare tull det jeg skrev. Du kan få droppe siste avsnittet mitt om du vil.
Mye jeg kjente igjen her, særlig det om optimisten og pessimisten. Selv er jeg ukuelig optimist, og tror alltid at alt løser seg. Det gir av og til noen skikkelige “tryningser”, men da er det at jeg reiser meg, børster av meg støvet, og gyver løs igjen.
Jeg bruker nesten alltid jeg-form også når jeg skal beskrive ting som handler om meg selv, kanskje det er en sammenheng?
Men nÃ¥ – ut pÃ¥ sykkelen!
Sauegjeteren, jeg tror ikke det har med selvsikkerhet å gjøre, hvordan man løser det å bearbeide sin historie. Det er individuelt. Og i følge artikkelen er det å se seg selv utenfra en styrke og ikke en svakhet. Fordi man evner å se seg selv utenfra er bearbeidelsen mindre smertefull, og for noen mer konstruktiv.
Goodwill, jeg tror ikke det med optimist og bruk av jeg/meg har noen sammenheng. Jeg er også ukuelig optimist, men bruker den ikke, eller jeg omskriver, bruker metaforer og bilder, veldig ofte. Både overfor meg selv og andre.
Selv har jeg mer av en ingeniørpersonlighet, og ser ikke glasset som halvfullt eller halvtomt, men dobbelt så stort som det behøver å være og derfor trenger vi en ny glassdesign.
Det er derfor jeg helst ikke tenker for nøye på livet mitt, for da ser jeg selvsagt at alt er galt og derfor må jeg sporenstreks bygge en tidsmaskin og dra tilbake i tid til mine besteforeldres barndom så jeg kan begynne å rette opp ting. Hvis jeg derimot ser litt mer overfladisk på ting er det jo klart at det meste er bra nok som det er og jeg kan bare fortsette å leve og se fram til resten av livet som sikkert ikke blir helt forferdelig det heller.
Hehe – det var ingeniørperspektivet, ja :o)
Jeg har alltid fokusert mest på å leve det, jeg. Uten å tenke noe særlig på hva det kunne blitt eller kan bli.
Da leste jeg NYT-artikkelen. Her var det flere ting: Først, mye handler om “reciliency” – evnen til Ã¥ hÃ¥ndtere motgang bl.a. Dette er et stort omrÃ¥de (her kommmer “metadebatten”!), og krever først og fremst at en har noen spesifikke personlighetstrekk til sin disposisjon. Anbefalt litteratur er “The Survivor Personality” av Al Siebert. End metadebate.
Deretter: Selv har jeg en utpreget mental/analytisk legning, har derfor intet problem med Ã¥ distansere meg fra hendelser og analysere dem. Problemet med Ã¥ være mann er ogsÃ¥ at den umiddelbare tilgangen til følelseslivet kan være mer begrenset. For meg er det altsÃ¥ mer utvikling i Ã¥ prøve Ã¥ være mer tilstede i kropp og følelser her og nÃ¥, enn Ã¥ prøve tredjepersonsperspektivet – fordi det mentale alltid ligger under og er “aktivt kommenterende”. Emo-tjafset funker altsÃ¥ for meg, fordi jeg sÃ¥ sjelden bruker det intuitivt. Tjah, det var det. Poenget er, vi er forskjellige og har ulike behov! Puh, selvutleverende idag, kan jeg merke. *snufs* :-))
*trøsteklem*
Alt som har med det menneskelige psyke blir fort stort – for det er komplisert sÃ¥ det holder.
Dessuten tror jeg de forskjellige behovene vi har varierer kraftig over tid, i hvert fall gjør de det her. Noen ganger ønsker du mer enn andre ganger å bli sett, og da fungerer det ikke å pakke det inn i metaforer eller å fortelle en tilbakelent, distansert historie sett utenfra, som en film.
Det er vel nødvendig å dukke inn i jeg-perspektivet først, for å kjenne på følelser og ta seg tid til sorg/raseri el.l. Så bør man etter hvert lære mer av det en har opplevd- enten det er i et mer objektivt-jeg perspektiv eller som 3. person.
Intimitetstyranniet… Dersom vi har et nært forhold til enkelte historier, er det godt Ã¥ kunne gjemme seg bak et “vi” eller et “dem”. Men det sier kanskje mer om hva vi ønsker Ã¥ skjule, mer enn om hva vi ønsker Ã¥ blottlegge…
Å stenge av for følelsene er i hvert fall skummelt, Elle. Du er jo inne i din egen smerte. Men hvordan du formidler det og dermed den du er, det er forskjellig.
Jeg synes også det er godt, Miriam. Og spesielt om jeg skriver noe og legger det ut i offentligheten. Da må jeg ha en distanse til det.
Gudmund Hernes sa dette: “Optimisme skyldes bare en grunnleggende mangle pÃ¥ informasjon.” Og der er det vi finner de med halvtomme glass, blandt de godt informerte.
Ellers er det også det å omtale seg selv i 3.person et velkjent kriteruim ved diagnostisering av narsissistisk personlighetsforstyrrelse (NPD). La meg tilføye at det er etter DSM 4 klassifisering.
Så der tok vi den også hehe Halvfullt???? Not.
Interessant Ã¥ lese det her… 🙂 Dere har sÃ¥ mange gode poenger.
Jeg forteller stort sett mest i jeg-person. Ble grundig opplært til å si jeg, meg da jeg gikk i terapi hos en gestaltterapeut for hauger av år siden og det henger ved meg.
Resiliens er kjempeinteressant tema! Vi hadde om det pÃ¥ sosionomutdanningen. Det var noe av det jeg virkelig ble mest interessert i… At det er visse egenskaper noen mennesker har som gjør at de greier seg gjennom ting andre ikke tÃ¥ler. Spennende, spesielt hvis man kan begynne Ã¥ bruke det til Ã¥ hjelpe barn preventivt…
Pokker, Writer’n – jeg trodde paranoia holdt som diagnose :o)
Lothiane, dette er veldig interessant, ja. Og om du kan noe om resiliens eller hvadetnåheter, så skal du herved få en utfordring: Opplys oss! Skriv om det.
Ojda… hehe. Kanskje en dag..? Akkurat nÃ¥ greier jeg ikke svare pÃ¥ tagge-oppgavene jeg har pÃ¥ vent en gang. Sykdomsgreier.
Men en dag med overskudd … jah! da vil jeg skrive om resiliens. 🙂 Takk for utfordring og tips om at dette faktisk kan blogges om. 😉
Dette kan virkelig blogges om, Lothiane. Du vil i hvert fall få en ivrig leser! Flere tipper jeg, for det er interessant så det holder.
FÃ¥r se om jeg kan grave fram litteraturen fra skolen da… 🙂 Men akkurat nÃ¥ for tida er det visst litt tomt i knollen. Merkelige greier. Tror det mÃ¥ være lekkasje et sted.
Det er bare en pause, Lothiane :o) Og dessuten ligger det lagret der, til senere bruk.
hehe, jeg hÃ¥per du har rett! 🙂
God natt, Isk!
Selvsagt har jeg rett, noe annet hadde vel tatt seg ut !
Natta til deg også, Lothiane :o)
*gleder seg til Den Store MetaDebatten om Resiliens*
Det jeg savnet i NYT-artikkelen var litt mer om årsak og virkning. Jeg tror det kan være en god ting om man er i stand til å se ting fra forskjellige perspektiv selv, men da er spørsmålet om man innerst inne foretrekker den ene av flere forskjellige måter å fortelle historien på. Når jeg har arbeidet med problemløsning som gruppearbeid så er det min erfaring at det er lettere å få folk til å skifte til 3. person enn det er å lokke fram et skifte til 1. person. (Det som er grøsselig deilig for noen kan skremme andre fra sans og samling.)
Ja, det er jeg enig i at manglet.
Førsteperson er mye mer krevende for tilhørerne ogsÃ¥, sÃ¥ ikke rart det kan skremme fra sans og samling. Det blir mye mer direkte og kanskje pÃ¥trengene. Det krever pÃ¥ en helt annen mÃ¥te en stillingstaken, og det er helt avhengig av setting om det fÃ¥r den ønskede effekt – eller stikk motsatt. 3. person er mildere og mindre krevende.
Problemet med artikkelen synes jeg var at den behandler et lite resultat innenfor et stort og komplisert omrÃ¥de – “svaret” man fÃ¥r blir lett unyansert. Men hey, hva har vi pressen til, annet enn Ã¥ være unyanserte, og hva har vi blogger til, annet enn Ã¥ nyansere og korrigere? *liker det store bildet* Annen god resiliens-litteratur er selvfølgelig Viktor Frankls “Man´s Search for Meaning” – Frankl var overlevende fra WWII-konsentrasjonsleirene (del en i boka handler om dette), og startet egen retning innenfor psykoanalysen.
Den likte jeg :o) “hva har vi blogger til, annet enn Ã¥ nyansere og korrigere”
Dette med resiliens kan jeg nada om, men det høres overmåte interessant ut.
Pressen ja… :o) NÃ¥ har vi ogsÃ¥ et fag som heter forskningsformidling hvor en viktig mÃ¥lsetning er Ã¥ fÃ¥ kommunisert faget pÃ¥ en populærvitenskapelig form slik at alle mennesker, og ikke minst journalister, skal ha en mulighet til Ã¥ forstÃ¥ litt av det som foregÃ¥r pÃ¥ laboratorier og akademikerkontorer rundt omkring.
Det å klare å sette sin spesielle faglige greie inn i en større sammenheng når det kommuniseres til en journalist, og ikke forutsette at journalist eller leser har minst et par års høyere utdanning innen sitt eget felt er ofte en utfordring. (Her kan tenking i tredje person og litt rollebytte være en god forberedelse for den formidlende forsker.)
Formidling har aldri hatt helt den samme statusen som forskning, er jeg redd. Og det er synd, for akkurat det synes jeg er overmåte viktig. Om du har forsket det frem til noe brilliant, men ikke evner å formidle det, da er du fort like langt som du var før.