Frihet er en sinnstilstand. Tankene, drømmene og visjonene våre har vi uansett hvor vi er, hva som er mulig for oss, og alt det som låser oss.
I gårsdagens Warrior of the Light online forteller Paulo Coelho om et brev han på oppfordring skrev til en fange som satt på Death row i Texas, etter oppfordring fra en av fangens venner. Svaret fra fangen, Justin Fuller, mottok Paulo Coelho først etter at han var henrettet.
I brevet sto blant annet dette:
Kjære herr Coelho,
Dødsstraff er en arena der maktens, hevnens og voldens politikk påføres en mann, ved hjelp av materiale som betong og stål, til mannen selv blir til stål og hans hjerte blir hardt som betong. Men, selv om stål kan være hardt, er det fortsatt fleksibelt, og selv om et hjerte transformeres til betong, slår det fortatt. Bortenfor betongen og stålet står mannen, hans kjærlighet til livet, og de store prinsippene som styrer mennesker.
Brevet ditt overrasket meg. Og det er rart at min overgang (Justin bruker alltid det begrepet i stedet for henrettelse) skal finne sted på din fødselsdag. Selvsagt håper jeg at den ikke vil finne sted, men vi vet begge at døden er livets følgesvenn. I USA henretter de fanger i navnet til det de kaller rettferdighet, uten å ta hensyn til hvorvidt de er godt representert i retten, omstendighetene rundt deres fødsel og familiemiljøet deres.
Mens jeg venter ut den siste apellen til Høyesterett, føler jeg meg full av liv og sterk, og min sjel er fullstendig fri.
Om overgangen kommer, vil jeg endelig være i stand til å flyte på vinden og nyte friheten. Jeg har skjønt at selv om min kropp er i fengsel, har livet mitt endret seg og min sjel kan fortsatt elske, for all frihet er mental. Mange mennesker i denne verden er mer i fangenskap enn jeg er, selv om de er utenfor fengselet.
Bare når disse menneskene forstår at frihet er en sinnstilstand, vil de virkelig klare å nyte den.
Det er uforståelig for meg at USA fortsatt praktiserer dødsstraff. Jeg er 100% motstander av dødsstraff uansett hvem og hva og hvorfor. Drap i Statens navn er barbari, og i et land med sterke demokratiske tradisjoner som USA, er det et ulogisk barbari.
Bifalles!
*frysninger* Det er utrolig spesielt å lese ordene til en avdød som vet at døden kommer..
Ja, det er veldig spesielt. Han ble henrettet 24.august 2006.
Alle vet vi at døden kommer, men ikke når, og definitivt ikke i hvilket sekund. Jeg tror ikke jeg klarer å forestille meg hvordan det må være.
Utrolig sterke ord, dette. Men det er ikke første gang jeg hører dem, det var vel samme mekanisme, friheten som sinnstilstand, som berget dem som overlevde konsentrasjonsleirene under 2. verdenskrig.
Dødsstraff er en barbarisk form for hevn, som jeg er helt og fullt i mot. Ble sittende og se slutten av programmet om Vidkunn Quisling i går kveld, og selv om det neppe var mulig med noe annet enn henrettelse den gangen sitter jeg med en emmen følelse. Drap er drap, uansett.
Ja, dette var sterke ord, det er helt sikkert. Jeg skjønner ikke at man klarer og bevare seg selv så hel, i en slik situasjon.
Jeg fikk ikke med meg det programmet om Quisling. Men jeg har blitt enig med meg selv om at dødsstraff er barbari, uansett. Og jeg tror at snarere enn å ha en preventiv effekt, leder dødsstraff til en holdning om at det er OK å drepe. Staten gjør det jo?
Ja, eksemplets makt er som kjent stor, i tillegg er faren absolutt tilstede for at slike som Quisling, Hussein m.fl blir martyrer for sine tilhengere, og således like farlige døde som levende.
Dessuten slipper de egentlig billig unna.
Ja, det er jeg enig i – de slipper for lett unna, og fÃ¥r fort en helt ufortjent martyr-status.
Jeg har altid hatt store problemer med å forstå dødstraff, og for å være helt ærlig har jeg ikke skjønt fengsling noe særlig heller.
Alle forsøk på logiske forklaringer koker som regel til at noen må dø for at andre skal bli fornøyde eller noe sånt. Eller at noen skal sitte innelåst så og så lenge for at de skal lære leksa si eller noe.
Viss vi tenker på barneoppdragelse og forestiller oss et barn som opplever at folk blir drept eller låst inne for fæle ting selvfølgelig , men alikevell. Då får vi et barn som enten blir deprimert og angstfyldt, eller et barn som blir blasert og retferdiggjør det som skjer.
Jeg leste her om dagen om en liten jente som hengte seg etter henrettelsen av Saddam, det illustrerer saken på en grotesk måte.
Går det virkelig an å leve i en slik verden uten å bli farget av det?
Fengsling forstår jeg, fordi samfunnet på ha en måte å markere at noen typer atferd er i konflikt med samfunnets interesser. I hvert fall ser jeg ingen alternativer.
Det som er problemet, jeg ser heller ingen alternativer. Samtidig virker det som om kun et fåtall blir noe mer egnet for samfunnet før dem slipper ut, mange blir værre, og så er de stigmatiserte for resten av livet.
Lærer vi egentlig noe av straff? Kanskje jeg har tenkt for mye på det, vi driver med syptommedisinering på et sykt samfunn, men skjønner ikke helt hvor symptomene kommer fra.
Det brukes i større grad betinget fengsel og bøter nå, tror jeg.
Det at bare et fåtall blir bedre er jo et problem som kan bedres ved at samfunnet i større grad setter inn tiltak når de sitter inne.
Jeg syns ordene til denne mannen om at frihet er en sinnstilstand favner videre enn det som er diskutert her.
Vi er alle fanget i ulike former for fengsler i hverdagen. Noen verre enn andre, noen er kanskje ikke ille i det hele tatt. Men vi har våre oppgaver som skal gjøres, våre små eller store problemer som gnager i hodene våre, dårlig samvittighet for ett eller annet som ikke ble gjort i tide. Jeg tror det er viktig at vi i blant kan koble ut dette og gi oss selv fri.
Fri fra oss selv, rett og slett.
Fine ord pÃ¥ en fredag, Goodwill! 🙂
Ja, det synes jeg ogsÃ¥, Goodwill – det gjelder oss alle.
Å fri oss fra oss selv for en stund og bare puste, tror jeg er viktig. Samt å vite at uansett hvor låst vi er, så har vi fortsatt tanker, drømmer og visjoner, dem kan ingen ta fra oss, og der ligger kanskje noe av det å være fri?
Det er nettopp det jeg mener, Iskwew. Uansett hvor langt vi rakk innen fredag kl 1530, om vi nådde målene eller ei, ligger fortsatt våre tanker, drømmer og visjoner der, som ledestjerner for oss. Vi må bare finn oss i å justere målene litt, i blant.
(“;)
Jeg tror også det handler mye om å finne muligheter innenfor de rammene man har, om det er så at de ikke kan endres. Altså; om jeg ikke kan skrive bok, så kan jeg skrive blogg. Om du skjønner hva jeg mener?
Eller du kan skrive bok, men bare la det ta litt lenger tid?
*godhelgklem*
Da må jeg i hvert fall slutte å blogge! Nei, jeg tror den litt fragmenterte skrivingen passer livet slik det er best :o)
*godhelgklem*
Iskwew ikke slutte Ã¥ blogge, Iskwew ikke slutte Ã¥ blogge! 🙂
Iskwew opplever at blogg-ideene har tørket litt ut – men det er forhÃ¥pentligvis forbigÃ¥ende!
Det fine med blogging er at du ikke trenger å ha noe struktur og system, innfallsmetoden funker :o)