I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dagens Aftenposten kommer det en del uttalelser om Kadra Yusufs uttalelser om behovet for reform av kvinnesynet innen islam som slår meg som merkelige. Alle tar selvsagt avstand fra overfallet på henne, noe annet er vel umulig i norsk virkelighet, men så forteller de henne hvor skapet skal stå når det gjelder kvinnesynet i Islam.
Kari Vogt sier at Kadra ses på med skepsis. Hun betraktes ikke som en del av det religiøse miljøet, siden hun ikke går i moskeen.
Det stemmer helt sikkert, men når krevde man at norske kristne eller nordmenn generelt skal gå i kirken hver søndag, for å kunne uttale seg om kirken og dens holdninger? De religiøse institusjonene er samfunnsinstitusjoner. Det betyr at de må tale kritikk fra samfunnet generelt, og ikke bare få lov til å kun jobbe internt. Det er samfunnet som har sørget for at kirken har fulgt samfunnsutviklingen og at vi dermed har kvinnelige prester og biskoper, og der vi om en stund kommer til å ha homofile prester og biskoper. Hadde kirken fått debattere det i et vakuum, ville vi neppe hatt det. Og ja, det har krevd en revidering av både kvinnesynet og synet på homofile i Bibelen.
Lena Larsen mener Kadras utspill er en skivebom. “Det har vært en debatt om kvinnesynet i Islam i hundre år“, sier hun. Og da spør meg meg: hvor langt har man så kommet. Veldig kort er det inntrykket som har festet seg hos meg. Så sier Lena Larsen at “I stedet for å lufte dette i pressen, kunne hun komme i moskeen for å snakke om det”. Det kunne hun kanskje, men for det første er jeg vel ikke sikker på om hun hadde vært velkommen. Og for det andre så ser jeg det ikke som noe krav at jeg, for å mene noe om Kristendommen og Kirken må gå i Kirken hver søndag. Ei heller ser jeg det som noe krav at jeg skal være muslim for å si at en del av det jeg hører fra muslimske religiøse ledere er fullstendig på tvers av mye av det jeg mener om synet på kvinner og på menneskerettighetene selv. I Lena Larsens “modell” har jeg ingen rett til å uttale meg. Jeg er verken muslim eller går i moskeen.
“Koranen er en tekst som har vært gjenstand for ulike tolkninger opp gjennom historien. Vi finner også tolkninger der kvinneperspektivet er tatt i betraktning. […] Det som er utfordringen for muslimske kvinner er at ulike tolkninger kan stå mot hverandre. Kvinneperspektivet kommer ofte i skvis og blir usynliggjort mellom konservative muslimske stemmer og anti-islamske krefter”, sier Lena Larsen.
Jeg har Lena Larsen mistenkt for å mene at enhver ekstern debatt representerer anti-islamske krefter. Og det er en holdning som ikke virker positivt på forståelse og innsikt. Religiøse trossamfunn bør ikke få være en helt skjermet del av det samfunnet de er en del av. Selv om trossamfunn er gitt en del unntaksbestemmelser i det alminnelige lovverket, for eksempel når det gjelder ansettelser, så er de en del av samfunnet.
Bashe Musse i Somalisk Nettverk mener Kadra ikke har tyngde til å ta opp kvinnesynet i Koranen. Han sier “Hvis man skal kritisere noen må det være med kunnskap og innsikt. Når man lurer på noe i forhold til tro og tvil i Norge, går man ofte til Ole Kristian Kvarme eller Inge Lønning. Her går man til Kadra.” På spørsmål om man må være skriftlærd for å uttale seg om kvinner i Islam, sier han følgende: “Jeg forventer ikke at hun skal være teolog. Men man må ha kunnskap og vise til tekster i Koranen.”
Javel? Jeg ser kvinnesynet innen Islam som ikke bare et religiøst spørsmål, men et spørsmål om menneskerettigheter. På samme måte ser jeg Kvarmes syn på prester som lever i partnerskap. Kvinnesynet innen Islam, så vel som innen Kristendommen, må finne seg i å komme under samfunnsdebattens lupe. På samme måte som for eksempel den Katolske kirkens syn på prevensjon, som både er ekstremt ødeleggende for bekjempelsen av AIDS og når det gjelder kvinners mulighet til å ta styring over sine egne liv. Det mener jeg det er legitimt å diskutere i et samfunnsperspektiv.
Når det gjelder religiøse begrunnelser for undertrykkelse av kvinners menneskerettigheter har jeg liten tålmodighet. Det er gjerne patriarkatets beste kort for å fortsette en praksis som vi ikke aksepterer fra menneskerettighetsståsted. Jeg kan gjerne ha et ønske om å forstå, siden jeg er genuint opptatt av det og av kunnskap. Men det betyr ikke at jeg må akseptere noe, fordi det har en religiøs begrunnelse. Hvorfor skulle jeg akseptere rasisme med religiøs begrunnelse? Hvorfor skulle jeg akseptere vold med religiøs begrunnelse? Hvorfor i himmelens navn skulle jeg akseptere kvinneundertrykkelse med religiøs begrunnelse?
Religiøse trossamfunn må bare finne seg i at de er en del av samfunnet og dermed av samfunnsdebatten. Kadra har all rett til å uttale seg, til å mene at Islams kvinnesyn må revideres, selv om hun ikke går i moskeen. Jeg har den samme rett.
Les forøverig Shabana Rehmans kommentar i samme avis, om samme tema.
Samstemmer!
Der har vi mer av det samme. Det er ikke sikkert at Kadra føler det er det rette forum, og dette er en del av samfunnsdebatten, hvordan imamer enn ønsker å se det.
God oppsummering og fine synspunkter. Jeg er imidlertid blitt mer og mer skeptisk til å knytte disse fatale holdningene til menneskeverd, menneskerettigheter, diskriminering, kjønnsrasisme, mm., til bestemte religioner.
Når det handler om krenkelser av individers rettigheter har vi lovverk som bør håndheves. Problemet er at kirkerommet, uavhengig av trossamfunn og religion, i alt for stor grad har fått operere lukket og i gråsonen – også på feil side av loven.
Mange troende i sentrale posisjoner setter religiøse skrifter (tolket for å underbygge egen maktsyke) over norsk lov, og de har i altfor stor grad fått gjøre det uten innblanding fra rettsstaten, noe som er en gedigen tabbe og unnlatelsessynd. Økt innsyn og endret fokus, fra teologisk retning til fokus på lovstridig atferd med strafferettslig forfølgelse, vil tjene både trossamfunn og samfunnet forøvrig.
Slik det nå fungerer puttes alle maktovergrep i båser, og det medfører at rettmessige angrep på uakseptabel atferd (ukultur) belastes religionene. Det blir i seg selv et overgrep mot de jeg kaller ekte troende og som bekjenner seg til en religion. De ulike trossamfunn trenger hjelp utenfra, via håndhevelse av nasjonale, allmenne lover, for å rydde opp i ukultur som har blitt definert som kultur.
Ha en god aften 🙂
Å ja, det handler ikke om bestemte religioner. Religion er jo generelt konserverende, og har dermed ofte holdninger som er i konflikt med både lover og samfunnsholdninger generelt. Den katolske kirke har det, den protestantiske har det, islam har det, og sikkert mange andre religioner også.
Du har helt rett i at vi har et lovverk som dekker individuelle rettigheter, som bør og skal håndheves. Og du har også rett i at båstenkningen og religionsvinklingen ofte blir feil. Mitt anliggende i dag var mer å snakke om hvorvidt du må være praktiserende for å kunne uttale deg, og det mener jeg du ikke trenger.
Jeg er helt enig, Iskwew. Religioner er en del av samfunnet og må således tåle at ethvert medlem av samfunnet kan uttale seg om religionen. “Samfunnet” er selvsagt det globale samfunnet. Det at begrepet blasfemi eksisterer gjør det i mange tilfeller nærmest umulig å beholde liv og helse etter å ha kritisert en religion. Antakeligvis usakelig, men jeg klarer ikke å la være å tenke på en eller annen personlighetsforstyrrelse som bla. kjennetegnes av at man er ekstremt følsom for kritikk og gjerne går til fysisk angrep på vedkommende som har fornærmet deg. Det er ikke bare Kadra som har blitt skremt nå. Jeg har det også.
Det ble jo skutt mot restaurant Rehman i sin tid også. Å opponere om religiøse kan være farlig. Det har vist seg både når det gjelder kritikk av Islam, og innenfor Kirken, hvor du bl.a. i USA har hat henrettelser av abortleger.
Samfunnet må markere at religiøse samfunn også er en del av samfunnet, og dermed må forholde seg til det samfunnet.
Verken rasisme eller kvinneundertrykkelse med religiøs begrunnelse skal aksepteres. Ingen form for undertrykkelse skal aksepteres, og slett ikke med religiøs begrunnelse.
Nei, det er akkurat det, Goodwill. Vi må aldri tillate det, og aldri gi slipp på ytringsfriheten, selv om ytringene ikke sitter like godt hos alle.
Utfordringen med ytringsfriheten er når andre bruker den til å utfordre oss på våre egne normer og verdier. Det vil komme ytringer vi ikke liker, hva gjør vi da?
Da står vi spikrett i ryggen og forsvarer ytringsfriheten så lenge den ikke er i konflikt med norsk lov.
Ja, vi er helt nødt til det, selv om det noen ganger kan skjære dypt i sjela vår.
Ja, det er sikkert. Det kan det gjøre. Spesielt vanskeliger er det selvsagt i møte med de som ikke ser ytringsfrihet som noen verdi en gang. Men det er da vi må stå som rettest.
Hvem er egentlig den muslimske mannen? En sex-galning så totalt uten impulskontroll at han ikke kan fungere med mindre man kler en sekk over alle kvinner? En elsker så elendig hans eneste måte å oppnå en trofast hustru på, er å skjære av henne halve fitta? En undermåler som ikke kan takle at det finnes karrierekvinner?
Er det virkelig slik den jevne muslim er? Er ikke den muslimske mann mer enn dette?
Hvorfor ser vi ikke mer raseri over at dette mindretallet, stort eller lite, får lov til å stemple den muslimske mannen på denne måten?
Og så ender det hele med at Kadra overfalles som straff for at hun ber om at islam får den reformasjonen som den så sårt trenger (for livet har definitivt endret seg siden den ble skrevet. Flertallet av dagens muslimer lever tross alt ikke i telt i ørkenen).
Hadde det ikke vært mer naturlig at det var Gulam Sarwar og de andre mørkemennene som fikk pryl?
Sannsynligvis er han ikke det, Milton, men vi hører lite fra ham. Jeg tror ikke de fleste muslimske menn bosatt i Norge verken har en antikvarisk og forkvaklet kvinnesyn, eller ville finne på å banke opp en kvinne som uttaler seg i mediene.
Interessant nok er disse overfallsmennene stemplet med utvisningsvedtak før. Men de kan jo ikke utvises – for det er for farlig å sende dem til Somalia. Hva gjør man så?
Tja… pliktjobbing på krisesenter? Jobb på eldresenter med bleievask? Tvinge dem til å se videoopptak av 20-30 omskjæringer med full lyd og hele pakka?
Egentlig har jeg litt tro på å donere dem til forskningen. Man kan forske på så mangt, vet du. Så som somaliske menns motstand mot likestilling, eller hvordan man kan designe kommunikasjon slik den penetrerer skallen på denne typen mennesker.
Se ikke bort fra at man kan få en nytteverdi ut av dem!
Men uansett ser jeg ike ideen med at mennesker som ikke vil la seg utvise skal kunne gå fritt omkring. Send dem til svalbard eller gi dem et par måneder på Bjørnøya. Jeg er temmelig sikker på at de etterfølgende gjerne vil kunne identifisere områder i Somalia hvor de trygt kan sendes.
Jeg synes det er særdeles problematisk at disse det allerede var utvisningsvedtak på i 2004 på grunn av vold, fortsatt går ute på Oslos gater og gjøre livet utrygt for folk. Veldig problematisk.
Enig med du. Klart det er problematisk!
Og Bjarne Håkon Hanssen bare sukker og sier at det er som Mullah Krekar. Men disse her er jo farligere enn Krekar.
Ja, for Krekar snakker bare.
Sexy Sadie … what have you done?? You made a fool of everyone 🙂
Måtte bare skyte inn en av strofene fra den fine låta på White Album.
😀