Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Det retusjerte bildet av oss selv

25.02.07 i Onlinelivet

Nina Strand skriver i en kommentar i Aftenposten at blogging gir oss muligheten til å presentere det bildet av oss selv vi ønsker å presentere, og at det bildet kan være hva som helst, og hvor langt fra den vi egentlig er som vi ønsker. Vi kan være så vakre vi vil, så suksessfylte vi vil, ha den jobben vi vil og ha kjæreste om vi vil. Eller ikke, om vi ikke vil. Og det trenger ikke å ha rot i virkeligheten.

Kringkast deg selv, heter kommentaren. Det var en god tittel, synes jeg. Det er slagordet til den nye folkekringkasteren YouTube.

Folk legger ut bilder fra sitt indre liv. Bilder som bare har marginal interesse for allmenheten, og som vi ikke hadde slått opp på en lyktestolpe. Det er en del av å lage et bilde av deg selv, ikke som den du er, men som den du gjerne vil være.

Nå leser jeg stort sett ikke rene dagbokblogger. De bloggene jeg leser har gjerne en større bredde, de inneholder tanker og meninger, ispedd glimt fra dagliglivet. Selv skilte jeg på et tidspunkt ut Liv og levned som egen blogg, men fant fort ut at det ikke fungerte særlig bra. Dermed ble alt fusjonert i en eneste stor smørje igjen da jeg fikk eget domene. Jeg skriver en blogg som er som de bloggene jeg selv leser mest i: litt av hvert. Meninger, tanker, historier, humor og alvor, og bilder av det livet bloggeren lever. I slike blogger tror jeg man ser et ganske sannferdig bilde av personen bak, over tid. Annerledes er det med en type blogger som Nina Strand beskriver:

Forleden overhørte jeg to som snakket om Myspace-blogging som et nytt tenåringsrom, de kalte seg selv for «late bloomers», og kunne nå endelig få utløp for sin andre tenåringsperiode. Denne gangen kunne de bestemme alt selv. Under yrke kan de skrive sitt drømmeyrke, de kan velge å si om de har kjæreste eller ikke, en myspace-blogg er en utvidet «Vennene mine»-bok hvor du fyller ut informasjon om deg selv, dine hobbyer og favorittbøker. På siden din spiller du en favorittsang, presenterer deg selv via bøker eller filmer som betyr mye for deg og på den måten beskriver du hvem du er.

Men kan man være sin favorittsang?

Nei, man kan ikke det. Men det gir en puslespillbrikke til hvem personen er. Med mindre det er kontruert, altså den musikken eller boken man liker om man ønsker å tiltrekke seg en bestemt type mennesker. For Nina Strand har rett – man kan være den man vil. Og uansett så er det bare deler av sin personlighet man projoserer ut i cyberspace.

I boken Freakonomics beskrives en undersøkelse som ble gjort i USA på noen datingportaler. De ville undersøke i hvilken grad forlk var ærlige i sine datingpresentasjoner og også hva leserne nappet på. Eller ikke nappet på. Og det ga en del interessante resultater:

Folk presenterte seg stort sett som mer velstående, høyere, slankere og penere enn gjennomsnittet.

  • Mer enn 4% av internett-daterne sa at de tjente mer enn 200.000 USD i året, mens virkeligheten er at 1% gjør det
  • Både kvinner og menn oppga at de var omtrent 3 cm høyere enn gjennomsnittsbefolkningen
  • Kvinner oppga at de veide omtrent 10 kilo mindre enn gjennomsnittet
  • 70% hevdet at deres utseende var «bedre enn gjennomsnittet» og 24% av disse mente de så «veldig bra» ut. Altså har bare 30% av daterne gjennomsnittlig eller under gjennomsnittlig utseende
  • 28% av kvinnene oppga at de var blonde, et tall langt over befolkningsgjennomsnittet

Noen av brukerne var imidlertid forfriskende ærlige:

  • 8% av mennene oppga at de var gift, og halvparten av disse at de dertil var lykkelig gift
  • De var likevel ikke dumme, for av de 258 lykkelig gifte mennene var det bare 9 som la ut bilde

Så til hva som gir respons:

  • Bilde er et must, selv om mottakerne ikke har mulighet til å kontrollere om bildet er av deg og du derfor kan bruke et hvilket som helst bilde
  • Menn som sier de ønsker et langvarig forhold får større respons enn de som ikke gjør det
  • Kvinner som ønsker en elsker drukner i svar
  • Jo rikere mannen sier han er, jo flere svar får han
  • For menn er kvinnens utseende av stor betydning
  • Menn ønsker ikke å date kvinner med lav inntekt, men heller ikke en som tjener for mye, og i hvert fall ikke mer enn dem selv
  • For menn er det en stor ulempe å være liten av vekst
  • For kvinner er det fatalt å være overvektig

De gode gamle stereotypiene og de tradisjonelle kjønnsrollene altså. Som det sies i boken: «I internett-datingens verden er en kvinnes blonde hår verdt omtrent like mye som en høyskoleutdannelse.» Menn skal være rike og høye, kvinner skal være tynne, blonde og ikke tjene for mye.

Og dermed virker det som om internett-datere tror de kan «slå virkeligheten». Altså – de kjøper luftslott som ikke har basis i den virkeligheten de ser rundt seg. Selv om sannsynligheten for at internett-datere er penere, rikere, tynnere og høyere enn gjennomsnittet ikke er stor. Kanskje er det snarere tvert imot, kanskje er de mest attraktive allerede plukket opp in real life. Det er slett ikke usannsynlig, faktisk.

Det lyves og sannheten fordreies. Man tilpasser seg det som forventes og en kjent, intuitiv suksessoppskrift. Vi kringkaster oss selv retusjert. Nå sier ikke boken noe om effekten av dette i det man treffes, men jeg vil jo tro at det ligger stort potensial for skuffede datere og liten sannsynlighet for date nummer 2 i disse løgnene.

Denne undersøkelsen er kanskje ikke direkte overførbar på norske datere, men noe sier meg at verden ikke er så annerledes her. Min erfaring er at de lyves og skapes image her også. Og da gjelder det å holde forventningene på et levelig nivå, til man møtes og opplever det sannhetens øyeblikk det er. Det er derfra og inn som gjelder. Og dessuten skal vi huske på at vi fort leser inn det vi ønsker å lese i de vi snakker med. Menneskets evne til selektiv persepsjon er formidabel. Vi hører og ser det vi vil høre og se. Vi tolker og feiltolker. Og vi forveksler drøm med realitet.

Og vi iscenesetter oss selv. Noen ved direkte løgn. Noen ved å skape en rolle. Uansett viser vi bare det vi vil vise. Et fragment av den vi egentlig er, men bare statiske bilder og skriftlig fremstilling som virkemidler. Ofte et retursjert bilde, som i større eller mindre grad samsvarer med virkeligheten.

Jeg har i grunn gitt opp internett-dating. Det fungerer ikke for meg. Muligens er jeg ikke stereotyp nok, og muligens ønsker jeg heller ikke en stereotyp mann. Eventuelt er det fordi det er vinter, og jeg derfor er lite optimistisk. Ikke vet jeg, men internett-dating har ikke fungert så langt. Og jeg blir sliten av det, sliten av å bli kjent med nye mennesker, av å forsøke å finne ut hvem de er bak fasaden. Sliten av fordreid virkelighet. Og da er det på tide å ta en pause fra det – som et minimum. Som desillusjonert har du lite å gjøre i den verdenen.

Det er en verden for illusjoner og lysfontener.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

44 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Goredom » Nettet og iscenesettelsen av en illusjon | 26.02.07
  1. Hold T. Forfall sier:

    Utsolgt fra tshirthell.com er trøya med påtrykt «I’m the teenage girl you jerked off in the chatroom with». Sannsynligvis beregnet for kvisete gutter, men kunne sikkert gis også i gave til bestemødre med profilbilde tatt på sekstitallet.

  2. Iskwew sier:

    Hehe ja – det kunne det nok.

  3. Håkon sier:

    Strands kommentar har nok ikke så mye med blogging å gjøre annet enn at blogging er blitt den enkleste måten å publisere noe på nettet i dah. Enkle verktøy, og gode muligheter til å blogge gratis.

    Det er kanskje litt overraskende at et stort antall mennesker som skriver i vei uten å ha nevneverdig mye på hjertet av ting som har allmen interesse, og det kan godt være at mange skriver en dagbokblogg som et alternativ eller tillegg til f.eks. kontaktsøkende chatting.

    At enkelte pynter litt i overkant på framstillingen av seg selv er ikke noen overraskelse. For dem som bruker nettet som utgangspunkt for å finne venner eller partnere så er det sikkert en fordel at det gir gode muligheter til å finne ut om man kommuniserer godt, men for en varig personlig relasjon hjelper det lite med god kommunikasjon dersom innholdet er fiksjon.

    Det er stor forskjell på å skrive om seg selv, og å skrive i en personlig form om interessante tanker eller ting. Jeg foretrekker den siste typen blogger, og når det gjelder den første rekker jeg som regel ikke å reflektere over om det en slags kontaktannonse eller et alternativ til å legge sitt private tankespinn under en stein i skogen.

  4. Iskwew sier:

    Ja, hun snakker jo om myspace… det er av de nettfora jeg ikke aner noe om, ettersom jeg ikke har vært der. Det er ikke den typen blogging vi bedriver, kanskje.

    Forøvrig har det noen ganger overrasket med hvor interesserte folk synes å være i ting av helt marginal interesse, som f.eks. kattene her i huset. Da får jeg ofte mange kommentarer, og gjerne kommentarer fra folk som ellers ikke kommenterer. Det synes jeg er interessant.

    Jeg er interesert i de samme typen blogger som du, altså de der hovedvekten er på formidling av tanker og meninger. Eller ting. Spesielt om de er morsomt skrevet :o)

  5. Avil sier:

    Eg vil berre ganske enkelt seie: Dersom du spelar ei rolle avgrensar du din eigen kreativitet enormt. Å vere seg sjølv aukar dei kreative evnene tilsvarande enormt.

    Å produsere lesverdige innlegg i ein blogg kvar einaste dag krever for dei fleste av oss at me er oss sjølve. Å evne å skape ein skikkelse som ligg fjernt frå ein sjølv og samstundes vere kreativ = lesverdig over lengre tid, krever verkeleg evner utover det alminnelege.

    Derfor trur eg lite på den internettskapte personlegdommen til folk.
    Folk flest maktar ikkje skape seg.

  6. Iskwew sier:

    Jeg er enig i det når det gjelder blogging slik vi forholder oss til begrepet. Det er ikke mulig å fake noe 365 dager i året. Spesielt ikke med lesere som følger deg fra dag til dag.

    Veldig godt sagt det med at det begrenser kreativitet. Å spille en rolle er per definisjon å være bundet.

    Men det er annerledes på datingportaler, det tror jeg. Min erfaring er at det er mange som spiller en rolle der, uten at jeg helt skjønner hvordan de får det til og om det virker.

  7. Iskwew sier:

    Selv har jeg opplevd systematisk løgn og en totalt konstruert cyberperson. Men han var ekte psykopat, og dem er det heldigvis ikke mange av. Men de finnes, og jeg mener bestemt at internett gir slike noen utmerkede verktøy.

  8. Goredom sier:

    Hehe.

    Som nylig avgått moderator på «norges største nettsted» Blink, kan jeg sannelig vitne om at antall psykopater, åpenbart sinnsyke og borderline, forsmådde elskere og elskerinner med utilbørlig adferd på nett etter bruddet er flere enn du klarer å telle.

    Jeg skal straks skrive mer om dette i min egen blogg, sjekk den nye adressen: http://smokebreather.net/blog/

    🙂

  9. Iskwew sier:

    Kult navn på bloggen :o)

    Jeg hørte at du var avgått ja, selv om jeg ikke er der ofte for tiden. Strengt tatt tør jeg ikke helt tenke på hva slags kreaturer som skjuler seg bak en del profiler.

  10. Hjorthen sier:

    Det er ingen tvil om at vi retusjerer oss selv på nett, men vår «cyberidentitet» er avhengig av å være konsistent og den må oppleves som ekte for at folk skal tro på den, og bry seg om den. Det er klart at vi nok pynter på bildet alle sammen i større eller mindre grad, men at vi «kan være hvem vi vil» på nett tror jeg ikke er helt riktig. Den vi er på nett er nødt til å ha en forankring i den du er i virkeligheten, ellers blir du nok temmelig fort avslørt som bløffmaker. Tror jeg.

    Dessuten så retusjerer vi oss jo etter beste evne i det virkelige liv også?

  11. Iskwew sier:

    Ja, jeg tror også det, selv om jeg har møtt en som ikke bare hadde en, men flere paralelle identiteter. Som han klarte å holde orden på. Men han var altså ikke helt normal, mildt sagt.

    Men jeg synes det er en del som presenterer bare fragmenter – som fokuserer bare på en del av den de er og det de er opptatt av. En del «underlivs»-blogger er i den kategorien.

    Selvsagt retusjerer vi IRL også – men det er litt lettere gjennomskuelig, i hvert fall når det gjelder ytre ting.

  12. Sexy Sadie sier:

    Hva er det egentlig å være seg selv?

  13. Iskwew sier:

    Det var et skikkelig meta-spørsmål, Sexy Sadie.

    Det er vel i hvert fall å være den man er, og ikke en annen.

  14. Håkon sier:

    Hold nå endelig Finn Kalvik utenfor denne blogginga…

    En velskreven fiksjonsblogg som litterær form kan da ikke være så galt, men seiler den under falsk flagg så går den sannsynligvis under min radar.

    I min egen blogg, som lider litt under et flytteprosjekt med forsinkelser og forstyrrende hendelser så det holder, havner bare en liten del av det jeg interesserer meg for og driver med. Sånn sett er det en dårlig representasjon av meg som person. I noen tilfeller kan det nok oppfattes som en viss retursjering å gjøre et veldig selektivt utvalg når man blogger, men da må vel bloggen på en eller annen måte utgi seg for noe annet enn det den er.

    Det blir selvsagt noe helt annet dersom en blogger framstiller fiksjon som faktum. For å sette det på spissen: Er det verre å dikte inn litt ekstra enn at en og annen pinlig hendelse redigeres ut sammen med en masse uinteressant?

  15. Iskwew sier:

    Ja, la oss holde Finn utenfor :o)

    Selvsagt er ikke en velskrevet fiksjonsblogg noe galt. Men jeg er av de som foretrekker å vite at det er det den er. Altså; jeg kan for eksempel ikke fordra folk som skriver kødde-poster og så ler seg skakke fordi folk ikke fersker det, og svarer seriøst på noe som er useriøst fra ende til annen. Selv om det selvsagt alltid er noen som misforstår, men det er som det er.

    Jeg skriver jo heller ikke om alt, og som regel er jeg mildere i formen når det kommer ut i bloggen, enn slik det til tider er inne i mitt hode. Selektivitet er vi alle, og takke alle Olympens guder for det, vil jeg mene.

    Det er den siste kategorien du nevner som er problemet, slik jeg ser det: Å fremstille fiksjon som faktum, eller på godt norsk – å lyve. Å dikte inn litt ekstra, i hvert fall i form av diverse mer eller mindre maleriske beskrivelser, det gjør vi vel alle. Når jeg skriver om noen IdiotISK’e ting, så grer jeg gjerne unne det faktum at det var gudsjammerlig pinlik, og blir selvironisk og ser det morsomme.

    Det er løgn og bedrag jeg ikke liker. Jeg lyver ikke, selv om jeg ikke sier alt. Det blir veldig fort alt for privat også.

  16. Maren sier:

    Jeg tror ikke det er så viktig det med å finne på ting som høres bra ut om oss selv- de aller fleste har mange gode sider, og det er jo gjerne dem de fleste velger å skrive om når man skriver selvbiografisk. Derimot er det fryktelig mange dårlige sider som i hvertfall jeg ønsker å holde sånn noenlunde for meg selv. Det handler ikke alltid om å finne på fine ting, men heller om å la være å nevne det som er dårlig.
    Jeg liker best de bloggene som nevner de dårlige sidene, så jeg får følelsen av å lese om et faktisk menneske- for jeg liker å tro at ingen er perfekte.

  17. Iskwew sier:

    Det tror jeg er et faktum, Maren, ingen er perfekte :o) Og jeg liker å lese blogger der mennesket kommer frem, så det vil si at jeg også liker å lese blogger der man ikke er redd for å vise hvem man er.

    Forøvrig skal vi jo bruke de gode sidene våre – de dårlige skal vi vel heller forsøke å gjøre noe med.

  18. Sauegjeteren sier:

    Alle vil framstilles som en bedre versjon av seg selv, bestandig, og internettet er en ypperlig måte å gjøre det på. Her, i motsetning til livet «uttafor» har vi muligheten til å være selektiv, og presentere seg selv omtrent slik man helst vil være. På nett lider man ikke av dårlig diksjon, plutselige anfall eller hareskår. Man kan framstille seg selv akkurat slik man selv mener det er best. Jeg har inntrykk av at mange bloggere gjerne forsøker å framstå som vittige, poengterte og velformulerte. Og det har man muligheten til, når man kan se over det man vil ytre to-tre ganger uten at samtalepartneren blir utålmodig, eller at noe kommer feil ut. Selvfølgelig kan man være så god man vil da.

    Og siden vi snakker om bloggere, jeg har vel egentlig ikke inntrykk av at det er bloggerens viktigste ide å framstå som den to meter høye, blonde mannen med fyldig stemme og praktisk sans over alt på jord. Ikke som mann hvertfall, kvinner aner jeg ikke hvordan tenker. Men uansett, på nett er det ofte tegn satt etter hverandre man blir vurdert ut i fra, og man finner likesinnede. Om man vil ha cybersex er vel det greit nok, man finner rette personene, og om man vil diskutere politikk og religon er det greit nok.

    Man finner likesinnede på nettet, og det er vel gjerne for disse det gjelder å imponere. Det være seg politikeren, blondina med nettkamereat akkurat i BH-høyde eller bonden.

    Fikk jeg fram poenget mitt med godt selvbilde?

  19. monica sier:

    Jeg liker bloggen din. Du engasjerer, du deler av dine tanker og ditt liv, men man føler seg ikke som en kikker i dine innlegg.

    Slutter ikke å bli forundret over hvor mye folk velger å dele i bloggene sine. Det gjelder ikke din, men enkelte andre «kretser». Selv om noen prøver å være anonyme, skriver mange regelrett dagbok – med alt det innebærer av navn på (og bilder av) venner, kjente, arbeidgivere m.fl. Gjennom linkelistene finner man ganske kjapt ut hvem av de «anonyme» vennene som er hvem, og dermed har man tilgang til mengder av informasjon.

    Forstår ikke behovet og skjønner ikke poenget.

  20. Iskwew sier:

    Jeg tror mange bloggere er vittige, poengterte og velformulerte jeg, Sauegjeteren. Jeg kan ikke skjønne at det er mulig å være tørr, kjedelig og poengløs og samtidig klare å formidle noe helt annet i en blogg. Det som kanskje er den største forskjellen, er at i bloggen har vi vår egen talerstol, vi får snakke om det vi vil, og vi får respons på det. Slik er det jo ikke alltid der ute. Og vi er gjerne mer veltalende og poengterte når vi får snakke om noe vi faktisk har greie på eller som vi har tenkt gjennom.

    Det blonde, høye, slanke og vakre er mer slik det er på datingportaler. For der er det visste det som teller. Det er vel sjelden poenget med en blogg :o)

    Takk, Monika, det var en fin attest! Det skal være personlig uten å bli privat. Jeg skjønner heller ikke hva folk tenker på når de ligger ute med veldig private blogger, med bilder av ikke bare seg selv, men alle andre også. Du føler deg som du sier som en kikker, der du sitter og rødmer litt på deres vegne.

    Å legge ut bilder av andre enn seg selv uten eksplisitt tillatelse, det er fy fy. Det er utrolig hvor mye info det lar seg gjøre å finne, om man begynner å nøste.

  21. Elle sier:

    Det som forundrer meg litt, er de som bruker »datingsider» og beskriver seg selv som noe helt annet (typisk utseendemessig) enn det som er virkeligheten. Har de en forhåpning om å treffe vedkommende de chatter med i det virkelige liv, så må de jo skjønne at det kun resulterer i en dårlig date. Har du f.eks sendt bilde av deg selv for 5 år og 20 kg siden, så vil jo den du dater se at virkeligheten ikke stemmer med bildet.

  22. Goodwill sier:

    Veldig interessant tema. Jeg er litt kortfattet idag, mye å ta igjen etter en tur i noe som selv jeg kaller et snøhelvete (Sørlandet), både jobbmessig og i andre sammenhenger (du hart vært enormt produktiv!)

    Det jeg tenker er at selv personer jeg oppfatter som ett hundre prosent ærlige i sin framstilling av seg selv, men som vi ikke kjenner annet enn fra nett, kan vi egentlig ikke si at vi kjenner, eller liker, eller hater for den saks skyld. Det er vårt eget bilde av den personen vi forholder oss til. Kanskje stemmer det helt, kanskje ligner det litt – eller kanskje ligner det ikke i det hele tatt. Selv et bilde kan være fortegnet. Mange bilder forteller mer, det som skrives forteller mye, veldig mye, men likevel er personligheten enda mye mer.

    Heldigvis. Mennesker er ekstremt spennende nemlig, og oppleves aller best IRL.

  23. Iskwew sier:

    Godt du i hvert fall kom deg hejm igjen uten å måtte gå på ski hele veien :o)

    Jeg tror vi kan si at vi liker, men jeg tror ikke vi kan si at vi kjenner folk vi ikke har møtt. At det i stor grad er våre egne bilder vi baserer oss på, det er sikkert og visst.

    Mennesker er best IRL ja :o)

  24. Goodwill sier:

    Joda, vi kan si at vi liker. Det kan vi. Jeg liker jo deg. Men kjenner? Til en viss grad, men ikke fullt ut. Vi vil alltid bli overrasket medIRL-møte, tror jeg. Men overraskelsen kan like gjerne være positiv som negativ. Jeg tror vi etterhvert setter på oss et «internettskepsis-filter», siden vi «vet» at man pynter på virkeligheten så trekker vi fra litt. Og så har kanskje ikke den vi møter pyntet på likevel?

    You never know 🙂

  25. Iskwew sier:

    Faktisk har det sjelden vist seg at folk var noe helt annet enn jeg trodde. Men mennesker har jo så mange flere uttrykk IRL, så det er veldig annerledes.

    Jeg tror man skal forsøke å være ganske nøytral jeg… verken legge til eller trekke fra de vi selv tror og oppfatter.

  26. Elle sier:

    Så hva er nøytral? en presenterer seg heller ikke IRL med alle sine »dårlige sider». Legger jeg ut en presentasjon av meg på nettet, er alt jeg legger ut sant, men jeg sier f.eks ikke at jeg bruker skostørrelse 42, for da virker jeg som en gigantdame. Uansett er vel ikke det det beste eksempelet for andre enn de som har fotfetisjer, og da er vi over på et helt annet tema 🙂

  27. Iskwew sier:

    Det jeg mener med nøytral er nøytral i egne forventninger – altså at jeg ikke forventer verken himmel eller helvete. Men et ganske vanlig menneske.

  28. Elle sier:

    Jeg ønsker ikke å være vanlig!

    Skjønner hva du mener, vet du. Prøver bare å være litt vanskelig 🙂

  29. Sexy Sadie sier:

    Men Iskwew, hvem man er i virkeligheten er jo fragmentert i vår del av verden, siden vi har forskjellige roller i livet.

  30. Iskwew sier:

    Det vanlige finnes bare i statistikken, Elle :o) Selvsagt er vi ikke vanlige.

    Ikke bare i vår del av verden vel, Sexy Sadie, men overalt. Alle har forskjellige roller. Men det er en kjerne der.

  31. Frida K sier:

    Som vanlig et godt innlegg! Og jeg er langt på vei enig med deg. Likevel:
    Å lage en profil er ren markedsføring. Tenk over hvordan den ser ut. Tenk over hvordan andre vil oppfatte teksten. Hvem målgruppa er, og hva man vil oppnå. God markedsføring er planmessig arbeid, og forutsetter god kunnskap om hvem man vil nå. En internettprofil skal aldri fortelle alt om noen. den skal kun være en forsmak, en liten apretif, slik at noen ønsker å ta kontakt. Om du kommer inn på en profil, og profileier forteller om sitt strevsomme liv, så rømmer de fleste.

    Det er opp til den som leser å tolke, og se bak ordene. Illusjonene oppstår i møtet mellom den som har skrevet en profil og den som leser. Man finner ikke ut av det før man møtes. Ingen er perfekte, heller ikke de som driver rå markedsføring av seg selv. Reklamen forteller aldri alt om et produkt. Derfor er alle mer enn det vi ser! På godt og vondt. Både på nett og i det virkelige livet.

  32. Iskwew sier:

    Jepp, Frida, det er alle. Men det er en forskjell på løgn og markedsføring, tror jeg.

    Og det er real life som teller, når det kommer til stykket.

  33. Hold T. Forfall sier:

    Jeg har forresten hatt en falsk profil på et større datingnettsted.

    Profilen var totalt avvisende, og den opplyste at årsaken til dette var at eieren var opptatt og utilgjengelig. Og profilbildet var iført et plagg påtrykt en uvennlig gest.

    Men mellom det plagget og en ikke veldig lavt skåret bukselinning, så syntes det en navle.

    En kvinnenavle, selvsagt. Og meldingene rant inn.

    Det var rett nok et ikke ubetydelig mindretall som hadde slengt av gårde en kompliment for satiren, men det ble oppveid av et like betydelig mindretall som ikke forstod standardsvaret om at de nå hadde henvendt seg til en parodi. (Jeg tror de lurte på hva slags parring det var for noe.)

  34. Iskwew sier:

    *knis* Verden vil virkelig bedras, altså. Jeg tipper de mistet all IQ og evne til å se en parodi i det øyeblikk de så navlen.

    Tør vi anta at dette var på gode gamle spraydate?

  35. Hold T. Forfall sier:

    Anonymitet på nettet er som kjent en illusjon, så i forsiktighetens navn har jeg selvsagt ingen kommentar. But I did not have sexual relations with that woman 😉

  36. Iskwew sier:

    Right 😀

  37. Rockette sier:

    Siden jeg er blond, tynn og ikke tjener for mye, kan jeg rett og slett bare være meg selv? Kult:-)

    Bra skrevet for øvrig, Iskwew. (som alltid)

    Stereotypiene er mer fastgrodd i USA enne de er her . Da jeg bodde i NY ble jeg veldig overrasket over hvor gammeldags kjønnsrollemønster de har i et s.k. moderne land.

    Jeg har blitt kjent med veldig mange ekte og fine mennesker på nett, men det har kanskje noe med at jeg ikke er på sjekkern. Skrur man opp bildet av seg selv et hakk i sjekke-sammenheng? Vi gjør jo det ellers også. På date; holder inn magen, ler av dårlige vitser, etc…
    It’s not how you play the game – it’s how the game plays you:-)

  38. Iskwew sier:

    Du kan baaare være deg selv, Rockette :o))

    Stereotypiene er nok mer fastgrodd i USA enn her, men min erfaring er at du har dem her også. Den med lønn f.eks. tror jeg er fullt ut aktiv. I Brasil er de forøvrig enda mer fastgrodde. Brasil er som Norge på omtrent 50-tallet.

    Jeg tror det funker bedre om du ikke er på sjekkern – man ter seg som du sier annerledes da.

  39. Hold T. Forfall sier:

    Faen heller, jeg har faktisk funnet meg ei dame som ikke bare ler av dårlige vitser, hun forteller dem også. Sånne finnes!

  40. E.R.II sier:

    Nei, denne virtuelle virkeligheten er ikke for meg heller. Av nettopp samme grunner som Iskwew setter jeg pris på bloggingens verden bedre enn jeg liker datingen.

    Det kan sammenlignes med å selge en leilighet. Du kan med enkelhet gjøre små triks som trigger små deler inni hjernen til kjøper, og som får som utfall at noen ender opp med å bruke en halv million mer enn de ellers ville ha gjort. Dette er en sentral sak, og har ganske riktig som Frida K sier med markedsføring å gjøre.

    Jeg er ganske uenig med sauegjeteren i at man kan være mer vittig og velformulert i Cyberspace enn i virkeligheten. Såfremt du ikke har en papegløye med stavekontroll på ene skuldra og en papegøye med poetiske evner som hvisker deg gullkorn inn i det andre øret. Du blir ikke morsommere enn du er. Tilbake til denne leiligheten som vi er ute etter å selge over takst. Du må for all del ikke skryte på deg flere kvadratmeter enn du faktisk rår over. Du kan ikke selge noe du åpenbart ikke har. Men ting som går på det subjektive er noe ganske annet. Det er ikke opplagt at du blir arrestert på et fem år gammelt bilde. Utseende forandrer seg utrolig mye med dagsformen. Og uansett er jo utrolig mange bilder du ser, både i ukeblader og på nett retusjert. Kviser er ikke noe problem hvis du er modell. De børstes bort i etterkant. Kiloene er det verre med.

    Jeg begriper ikke vitsen med å leve i en liksomvirkelighet. Jeg har familiemedlemmer som kan bruke timevis på Sims, men det gidder ikke jeg.

    Markedsføringens vellykkethet avhenger mye av evner, men også av viljen. Du kan sette opp en flott annonse av deg selv til salgs, men oppfølgingen er mer enn halve jobben. Det hjelper ikke med hundrevis av villige kjøpere hvis du tydelig viser at du egentlig ikke orker, og du ikke følger opp rett og slett fordi du ikke klarer å engasjere deg.

    La Tingeling sveve rundt sammen med Peter Pan og strø stjernestøv i sin sene blomstring. Who cares. Så får vi andre jobbe med å skape en virkelighet rundt oss som både vi og eventuelle partnere kan leve med.

    Det som skaper mer engasjement hos meg er alle de som pryder seg med så mye dill. Skaper sin person ved å like de riktige tingene, innredning, designer-motegreier, designer-møbler og digger akkurat den mest trendy musikken. Og boligen skal være så minimalistisk at du ikke en gang aner hvor du skal sette skoene og henge jakka når du entrer. Det som gir meg skikkelig avsporing er all denne name droppingen som skal signalisere hvor kul du er.

    Min reaksjon er å gå med mokasiner med hvite tennissokker, anlegge bart og kjøpe campingvogn. Har du lyst på en fin liten campinghelg på Ranton Iskwew? Naboene mine var alltid på sommerferie der. Lurer litt på hvordan det ser ut.

  41. Iskwew sier:

    E.R. II, jeg tror virkelig heller ikke det er mulig å være vittig, velformulert og innsiktsfull i en blogg, og så er du helt motsatt i virkeligheten. I hvert fall ikke over tid.

    Markedsføring er avhengig av det du har å markedsføre, du bør ikke selge noe som ikke har sitt grunnlag i realitetene, for du ender bare opp med formidable mengder misfornøyde kjøpere.

    Utseende forandrer seg minsanten med dagsformen! I dag har jeg feber, rennende nese, vondt hode etc. Da er det ikke snakk om å ta bilder, altså.

    Siden man ikke skal selge noe man ikke har, må jeg si nei takk til den campinghelgen. Jeg har nemlig klaustrofobi. Derimot, om det er et hotell i nærheten, så stiller det seg annerledes :o)

  42. E.R.II sier:

    Nåja, det vampingvogna var nå virtuell. Jeg er ikke sikker på om man får klaustrofobi av campinghelg i fantasiland. Husk at vi snakker om den typen som har dobbel boggi og som må ha biler med blinkende lys foran og bak når den en sjelden gang skal ut på veien. Og så er det en stor platting foran det store forteltet. Hvis du ikke liker hvite plaststoler har jeg blå. Eller burgunder. Og en mengde blomsterpotter rundt omkring. Det er faktisk så fint som det går an å forestille seg!

  43. Iskwew sier:

    Virtuelt. Hmmm. Da kan det jo være utendørs på en brasiliansk strand for eksempel? Med hengekøyer i noen palmer og bølgeskvulp?

Top