I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Dette er tittelen på en lang artikkel som står i dagens utgave av Magasinet. Mannen som sier dette, heter Frank Andersen, er 40 år, og dømt for pedofili. Dommen var på 27 måneder for overgrep mot 4 unge gutter som er beskrevet som tilbakestående, og som han var støttekontakt for. Med det formål å etablere et seksuelt forhold.
Frank Andersen er en modig mann.
Å stå frem som pedofil er vel noe av det modigste en mann kan gjøre. For det er svært få handlinger som provoserer så mye sinne og redsel i mennesker, som pedofile handlinger. Det gjelder meg også. Bare tanken på at noe slikt skulle skje med Tigerungen, er nok til å frata meg nattesøvnen. Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort, om noe slikt hadde skjedd. Og vi leser stadig vekk om naboaksjoner dersom en pedofil flytter inn i nabolaget. Nylig fikk en mann besøksforbud i Nadderudhallen, fordi han har blottet seg og onanert mens han har sett på barna som bader. Dette er min lokale svømmehall. Og jeg er selvsagt glad for at han ikke har adgang dit.
Hver morgen og ettermiddag nÃ¥r Tigerungen gÃ¥r alene til og fra skolen, er pedofile noe av det jeg tenker pÃ¥. “Tenk om…”, tenker jeg, og kjenner pÃ¥ en litt gnagende uro om han er litt ekstra treg. Pedofile er i grunn noe jeg gjerne skulle slippe Ã¥ forholde meg til.
Men overgriperen er et menneske med en historie, med opplevelser og tanker. Og det ble veldig klart for meg da jeg leste artikkelen. Først overfladisk på t-banen og så nå i kveld. Det er en sterk og tankevekkende artikkel. Den ligger ikke på nett enda, det jeg kan se. Men kommer forhåpentligvis. Den er anbefalt lesning.
Frank Andersen forteller en tragisk historie, om en vanskelig barndom, og om en seksualitet som til slutt ble så forkrøplet at han søkte opp en gutt med ADHD med det formål å ha sex med ham. Han forteller om hvordan fantasiene spant i hodet hele tiden, og at han ved manipulering realiserte dem. Han sier selv at de var ondskapsfulle, og han tar ansvar for det. Han sonte dommen i Bergen Fengsel, der de skulle ha et vellykket program for behandling av sedelighetsforbrytere. Han forteller om paranoia da han ble låst inn, men at han klarte å konfrontere seg selv og handlingene sine. Og sier at:
“For meg ble fengselsoppholdet en indre reise som resulterte i forvandling fra destruktivitet og seksuell perversjon, til selvinnsikt og økt indre bevissthet.”
Det han forteller vitner om at det er mulig å behandle pedofili, at det er mulig å rehabilitere dem. Psykolog Erik Risnes som har ledet behandlingsprogrammet i Bergen Fengsel, sier at av de vel hundre overgriperne som har deltatt i programmet, kjenner de til 4 som har begått nye overgrep. Mens en analyse fra USA viser at personer dømt for overgrep har en 14% risiko for tilbakefall generelt, mens tilbakefallsrisikoen er 23% for de som har begått overgrep mot gutter.
Psykolog Tore Langfeldt mener også at det er mulig for en som tenner seksuelt på barn å utvikle en normal seksualitet, gjennom langsiktig og dyptgående terapi. Han sier at når det gjelder menn som forgriper seg på gutter, vet man at mange har fortrengt sin homofile legning i barndommen. Og at dersom vi klarer å skape et samfunn der den homofile legningen ikke må være i skapet, er det ikke utenkelig at færre ender som overgriper. Og det er noe å tenke på for kristenfundamentalister som preker synd og skam om homofili. Det gjør noe med mennesker, det er ødeleggende. Undre har skrevet mye bra om det.
Om hvorfor han står frem sier Frank:
“Jeg ønsker Ã¥ bidra til mer forstÃ¥else og innsikt. Da mÃ¥ jeg tørre og stÃ¥ den linja helt ut – stÃ¥ fram med navn og bilde for om mulig Ã¥ minske stigmaet og forsterke det menneskelige aspektet.”
Og det har han i hvert fall bidratt til for meg. Jeg tror at alle kan hjelpes, og at alle kan endre seg. Men når det gjelder pedofile og andre seksuelle overgripere er det en lang, krevende og vanskelig prosess. At man setter inn tiltak i fengslene er veldig bra. Så vil bare erfaring vise om det hjelper. Men det er viktig at setter inn konstruktive og langsiktige tiltak.
Og for oss er det viktig å huske at noe en gang er blitt ødelagt i slike overgripere. At det er mennesker og ikke monstre. Uten å sees som mennesker kan de ikke hjelpes. Og det krever mye av oss, vi som sender barna våre alene på skoleveien og kjenner en murrende redsel inne i oss for at noe forferdelig skal kunne skje. Bare tanken på at en mann bruker Nadderudhallen og badende barn til å tilfredsstille sine seksuelle lyster er nok til å skremme vettet av meg. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg hadde gjort om Tigerungen ble utsatt for et overgrep av en pedofil. Jeg ville garantert ikke hatt et snev av forståelse, jeg ville vært i stand til å mishandle og kanskje drepe.
Det er uendelig mye bedre at man forsøker å gjøre noe med det som gjør at noen blir overgripere, enn at man ikke gjør det. For det er mulig, selv om det er vanskelig. Og om det fører til at et barn mindre utsettes for dette, så er det verdt det.
For en stund siden leste jeg en artikkel i Aftonbladet skrevet av Börje Svensson, som har arbeidet både med offere og overgripere. En av de tingene han skriver om er barneporno:
“Ju mer lättillgänglig barnpornografin blir, desto fler kommer av nyfikenhet att gÃ¥ in pÃ¥ nätet och titta och ju fler som tittar desto fler kommer att fastna och börja ladda ner bilder. Det kommer, liksom vid drogberoende, att grumla omdömet, vilket i sin tur leder till att â€tröskeln†till att begÃ¥ egna sexuella övergrepp mot barn sänks.
I mitt arbete som psykoterapeut pÃ¥ Norrtäljefängelsets sexualbrottsavdelning möter jag pedofiler, som inte visste att de hade den läggningen förrän de började titta pÃ¥ barnpornografi pÃ¥ nätet. Det innebär naturligtvis inte att de varit utan problem innan de började botanisera pÃ¥ nätet. Men de har inte i förväg vetat att det var just barnpornografi de skulle bli fixerade vid. IngÃ¥ngen till de barnpornografiska sajterna har varit vuxenporr som gÃ¥tt ner i Ã¥ldrarna och där de upptäckt att deras upphetsning tilltagit ju yngre flickorna och pojkarna pÃ¥ bilderna varit.”
Kampen mot barneporno er viktig. Både fordi det er et overgrep, og fordi det bidrar til at flere gjør pedofile handlinger. Svensson sier:
“Höj gärna straffsatserna för innehav av barnpornografi. MÃ¥nga pedofiler förstÃ¥r inte att de begÃ¥r ett allvarligt brott mot barn när de laddar ner, byter, köper barnpornografiska bilder, kränker barn och uppmuntrar sexhandel med barn.”
Uansett hva jeg mener om at alle kan endres om de får hjelp, fjerner det ikke redselen. Den er der like fullt. Men Frank Andersen har vist meg mennesket i overgriperen. Og det gir forståelse. Og jeg tror det er viktig å snakke om dette, som er så vanskelig, som er så skremmende og som vi egentlig vet så lite om. Å tie det i hjel, hjelper ikke. Å lage monsterbilder, hjelper ikke. Bare når vi ser mennesket også i overgriperen, kan vi gjøre noe.
Så Frank Andersen er en modig mann, og han har gjort meg tankefull. For verden er slett ikke svart-hvit. Den er et hav av gråsoner mellom ytterpunktene.
Så det er sagt: Ingen pedofile handlinger er akseptable, på noe vis. Enten det er barneporno eller fysiske overgrep. Det er blant de mest uakseptable handlinger jeg kan tenke meg.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Frank Andersen er modig, ja.
Jeg vet ikke nok om pedofili til Ã¥ vite hva det kommer av, men jeg mener at pedofili ikke kan sidestilles med det jeg vil kalle en “ekte legning” slik som heterofili, homofili eller bifili.
Når noen tenner på barn har noe gått galt på vegen, jeg tror inderlig ikke at det er en legning noen er født med. Jeg tror det bunner i en umodenhet; en underutviklethet av psyken. At noen voksne menn som forgriper seg mot unge gutter gjør det fordi de har/ har hatt problemer med å akseptere at deres egentlige legning er å være homofil, høres derfor svært plausibelt ut for meg. Likeledes vet vi at enkelte har opplevd overgrep fra menn i sin egen barndom og viderefører det når de selv blir voksne.
Dessverre tror jeg at det hører til sjeldenhetene at voksne pedofile menn når den graden av refleksjon som det høres ut til at Andersen har nådd. Men når det er sagt, det skal ikke være den pedofiles ansvar alene å finne ut av en situasjon som det. Samfunnet må være sitt ansvar bevisst, og så langt har behandling og forskning i forhold til pedofili vært et altfor nedprioritert tema.
Takk for link til post, Isk.
Jeg vet heller ikke det, Undre. Men jeg tror det er noe som har gått i stykker på veien, noe som gjør at de ikke er i stand til å ha normale seksuelle relasjoner med likeverdige partnere.
Behandling og forskning har vel vært nedprioritert fordi selv deg å se at pedofile skal behandles er omtrent umulig, så mange vonde følelser er det knyttet til det. Men om behandling kan gjøre så færre barn utsettes for dette, så er det verdt det. Langfeldt gjør en viktig jobb.
Jeg vet ikke om jeg kjøper at nedprioriteringen av forskning og behandling skyldes at det er så mange vonde følelser knyttet til temaet. For det samme kan vel sies om seksuelle overgrep mot voksne kvinner, og det skjer vel ikke akkurat spesielt mye forskning på hvorfor menn voldtar kvinner heller?
Akkurat nå føler jeg meg passe surmaget og tenker i grunn at at det stort sett er menn som styrer hvor penger til forskning og behandling skal gå, og at menn stort sett ikke ønsker å forholde seg til andre menns underliv (homofobien har uransaklige veger).
Jeg synes det skulle være et så opplagt valg å gjøre som villvettene i Ronja Røverdatter og stille spørsmålet:
“Varför gör dom pÃ¥ detta viset?”
Dessuten skal vi ikke mer enn et par tiår tilbake før seksuelle overgrep mot barn var et ikke-tema.
Mange som forgriper seg mot barn sliter sikkert med det de gjør/ har gjort, men det finnes mest trolig nok av dem som ikke ser at de gjør noe galt i det hele tatt (i likhet med en god porsjon av dem som forgriper seg mot voksne damer). Og hvordan man skal nå dem, det skulle jeg gjerne likt å vite.
I Sverige viste det seg forresten at da barneporno ble forbudt, så steg antall dyr som ble brakt til veterinær fordi de var blitt skadet av voksne mennesker som hadde forgrepet seg seksuelt på dem. De fant altså at det var en sammenheng mellom dem som bruker dyr til egen seksuell tilfredsstillelse og de som misbruker barn til det samme formålet.
Jeg kjenner at jeg nærer et uhorvelig hat mot voksne som forgriper seg seksuelt mot barn og dyr. Men jeg vet at man må forholde seg til dem som medmennesker. Men hadde noen gjort noe slikt mot noen av mine, hadde jeg blitt et monster de sent ville kunne glemme de hadde møtt.
Jeg er jo mer eller mindre skrekkslagen nÃ¥r det gjelder dette, det innrømmer jeg glatt. Bare tanken…
Langfeldt har forsket på dette i mange år, og det har etterhvert kommet flere behandlingsopplegg for overgripere, både i fengslene og andre steder.
Det finnes nok mange som ikke ser det som galt, og at det er vanskelig på grensen til umulig å nå disse, er sikkert riktig. De forvridde følelsene og rasjonaliseringene ligger jo langt nede og langt tilbake. Men jeg tror vi må prøve å nå dem. Og se det som en personlighetsforstyrrelse.
Psykopater er på grensen til umulige å behandle, for de ser overhode ikke at de har noe problem, eller at de gjør noe galt. Og kanskje er det noe av det samme med pedofile.
Jeg ser, og leser temaet Isk!
Sitter så jævlig dypt i problemstillingen for tiden,
(hvordan fersker du….?)
Min familie sliter nå, en nær i familien er ferska med niesen på 10!
BANG!
saken er som følger: lett beføføling under dyne, mens jenta sov. Problemet hans oppstod da jentungen fortalte mora si at hun faktisk var våken!
Vanvittig kjiip tid, og problemstilling for familien min nå!
Ingen er tjent med at gjerningsmann blir satt inn!
Hans liv vil bli sååååå ødelagt!
Niesens liv vil antagelig gå greit videre (tror jeg) etter en konfrontasjon med gjerningsmann, om han kan komme med en nesegrus beklagelse, og forklaring for/til jenta og hennes foreldre!
Enig????
Sliter med hva/hvordan jeg/vi bør takle dette!
Trenger råd!!!!
ber om forstÃ¥else for at jeg “rører rundt i kjellern” nÃ¥!
INGEN i familien ville engang tenkt en sånn tanke om vedkommende!
I hvertfall ikke jeg!!
Vedkommede blånekter!
Det skjønner jeg forsåvidt godt!
Hans vellykkede liv vil kollapse om dette takles på en, for han, uheldig måte!
Hvor alvorlig er sånt?
Hvilke konsekvenser kan det få?
for niesen?
Bør han anmeldes?
Kan det avklares ved en familie-høring?
DET er mitt forslag, men forutsetninga er jo selvfølgelig at gjerningsmann legger seg flat, innrømmer, forklarer, og beklager!
Vil veldig gjerne ha synspunkter i sakens anledning!
Er selv så inhabil som det kanskje er mulig å bli!!
Trenger innspill!!
beklager å plage deg/dere med dette Isk,
men anledingen til å få det ut,
og “ned pÃ¥ papiret”,
Ã¥penbarte seg med denne “posten” din!
Gjorde litt godt det og! :/
Tar kvelden her jeg nå,
en god del roligere til sinns!
Har følt for å finne frem hagla,
og blåse bjellene hans hinsides,
men ser jo at det er en dårlig ide!
Å få skrevet det ut,
gjorde meg lettere!
Ser dog frem til tilbakemeldinger!
God natt Isk,
og alle andre!
Uff, blues4u, det var en vanskelig sak. Og jeg føler meg ikke kompetent til å råde om noe som helst. Jeg vet rett og slett for lite. Det jeg vet er at denne mannen ikke hadde fått komme i nærheten av mitt barn igjen.
Det er viktig at dere backer jenta. Og det er viktig at han slutter å blånekte, og innrømmer. Så ville jeg som et minimum ha forlangt at han skal snakke med en psykolog. For dere er det umulig å vurdere om dette er et engangstilfelle eller om han faktisk tiltrekkes av småjenter. I så fall er problemet større enn det dere kan håndtere.
Om dere velger familierÃ¥d – sÃ¥ sørg for Ã¥ ha en psykolog eller en annen som har greie pÃ¥ overgrep til stede. Jeg tror ikke dere er i stand til Ã¥ verken se eller forstÃ¥ godt nok selv, det trenger dere hjelp til.
Noen andre som har råd?
Blues4u:
Anmeld, sier jeg.
Jenta skal tas pÃ¥ alvor, og siden han blÃ¥nekter trenger han en skikkelig oppvÃ¥kning. Lojaliteten skal ligge hos jenta, ikke hos han som har forbrudt seg. NÃ¥r han har misbrukt sin tillit til Ã¥ fÃ¥ tilgang til Ã¥ beføle en “sovende” 10-Ã¥ring er han ikke tilliten verdig. Hva om han har gjort det samme før, bare at barna faktisk har sovet? Hva om det finnes barn som ikke tør Ã¥ fortelle?
At denne 10-åringen har fortalt viser at hun har tillit til sine foreldre. Da må foreldrene vise at de også er tilliten er verdig og anmelde saken.
Om denne mannen var verdt tilliten hadde han aldri satt seg selv eller jentungen i en situasjon der dette kunne skje. SÃ¥ enkelt er det.
Anmeld og ta saken derfra, men vær der samtidig for vedkommende og støtt ham til å få hjelp.
Ja, jeg er tilbøyelig til Ã¥ være enig i anmeldelse, Undre. I tillegg til “hva om han har gjort det før” har vi jo “hva om han gjør det igjen”.
Har er nødt til å vise at han tar ansvar, og at han ser at han hart et problem. Gjør han ikke det, er det i hvert fall ikke noe annet å gjøre enn å anmelde.
Ja, vi snakker om ei lita jentes rettsvern her. Når hun sier at noe såpass alvorlig som dette har skjedd skal hun tros og saken skal håndteres der etter.
Jeg kjenner ikke til lover, regler og slikt, så jeg vet ikke gangen i slike saker. Men jeg regner med at om saken anmeldes til politiet må jenta forklare seg og den anklagede mannen må inn til avhør.
I en sak som dette er vel ikke en rettssak nødvendigvis den beste løsningen, men det finnes vel kanskje muligheter for en eller annen type mekling med sikte pÃ¥ Ã¥ sørge for at den anklagede mannen “frivillig” mÃ¥ pÃ¥begynne behandling og holde seg unna den fornærmede?
Jeg tror det er alt for mange slike saker som blir “ordnet” innenfor familien, og jeg tror ikke det er holdbare løsninger. NÃ¥r en voksen har gÃ¥tt over streka pÃ¥ den mÃ¥ten som blir beskrevet over har han/hun brudt en tillit og de mÃ¥ stÃ¥ for handlingene sine. Det er virkelig ikke hos den voksne lojaliteten skal ligge!
På det Blues4u sier, virker det ikke som om lojaliteten ligger hos den voksne. Det virker både som hun tros på det hun sier, og tas vare på.
Jeg tror noen utenfor denne familien må inn og bistå. Dette er vanskelig, for vanskelig kanskje, for oss vanlige mennesker. Og om mannen blånekter, så er problemet vanskelig å løse. Kanskje en eller annen type mekling er tingen, jeg vet ikke.
Akkurat dette med reformering av pedofile synes jeg er vanskelige greier. På den ene siden er det syke mennesker med muligheter til å bli friske, på den annen side er det en ganske høy andelsprosent som begår nye overgrep. Har samfunnet råd til å ta den sjansen?
For Ã¥ si det litt hardt, tenderer jeg til Ã¥ synes at nÃ¥r en person har begÃ¥tt overgrep mot barn har han forspilt sine muligheter for et liv i frihet….
Isk: Takk, en (noen) med kompetanse tilstede hørtes veldig fornuftig ut! Skal ta den med videre!
Hva som videre skjer nå, er opp til foreldrene!
At han bør (MÅ) til psykolog er ihvertfall sikkert!
Undre: Jeg skjønner din reaksjon så jævlig godt, la rettsapparatet overta, men uansett hva som har skjedd, så unner jeg ham ikke de følgende det vil føre med seg! Har også i utgangspunktet mistillit til DET!
Tanken pÃ¥ hva som kan ha skjedd før (?), nÃ¥r jenta faktisk sov, har jeg ogsÃ¥ tenkt selv! Svaret fÃ¥es antagelig aldri… Kanskje klisjeen “det du ikke veit, har du ikke vondt av” passer her?
At HUN skal taes på alvor er jeg ihvertfall helt enig i!
Jeg synes også det er veldig vanskelig, Rockette. Men samfunnet har jo bestemt at de skal slippe ut. Vi sperrer sjelden noen inne for livet. Og da er det bra at noen forsøker å gjøre noe terapautisk med dette.
Slike overgrep mot barn er noe av det verste som finnes.
Jeg mener man skal anmelde. Først for å plassere ansvaret et sted, signalisere overfor jenta at hun har blitt utsatt for noe som ikke skal dysses ned. Så faktisk for å verne andre småbarnr. Det er nok heller usannsynlig at dette er første gangen denne mannen gjør noe slikt. Ved å anmelde kan man kanskje beskytte andre potensielle offer. Det sies at for hver anmeldelse ligger det 50 uanmeldte overgrep.
Jeg har ingen tro på å glatte over, tror det vil gjøre vondt verre. Og så ville jeg ha avskåret vedkommende overgriper fra all kontakt med offeret, dvs ikke be i familiesammenhenger etc. Dette for at jenta skal måtte slippe å forholde seg til ham.
Blues4u, han MÅ skjønne at han trenger hjelp, og at han må skaffe seg den hjelpen. Om han ikke verken innrømmer eller er villig til det, er det i hvert fall ingen annen utvei enn anmeldelse.
Mildemarie, det er jeg enig i – hun mÃ¥ slippe Ã¥ ha kontakt med ham, slippe Ã¥ være redd for at noe slikt skal skje, i sosiale, dagligdagse eller festlige sammenhenger. Og noe av problemet om man ikke anmelder, er vel at man vil gÃ¥ med en gnagende uro i seg, tanker om at han kommer til Ã¥ gjøre det igjen, for det er det sannsynligvis risiko for at han vil gjøre.
Blues4u:
Mannen nekter, men ingen tviler på at jenta snakker sant. Ingen grunn til å skåne denne mannen for å måtte ta konsekvensene av handlingene sine. Er det vel?
Politiet skal sitte på kompetansen til å håndtere saker som dette.
… forresten sÃ¥ impliserer mannen ved Ã¥ nekte at jenta lyver. Tenk hvilket dobbelt overgrep det er Ã¥ ta fra et offer retten til Ã¥ bli trodd!
Det er jo det han gjør, ja. Og han må ta ansvaret og innrømme. Men hvordan man skal kunne vite om han virkelig mener det, dersom han innrømmer og tar ansvar, det vet ikke jeg.
Jo mer jeg tenker på det, jo mer heller jeg mot at det må være riktig å anmelde.
Anmeldelse er det eneste riktige, Isk.
Hvilke signaler sender man ikke til mannen om man ikke gjør det?
Menn som forgriper seg mot barn lærer de ogsÃ¥ – de lærer Ã¥ skjule sine spor bedre neste gang.
Han trodde barnet sov og tok seg den frihet å beføle det. Barnet var våkent og turde ikke si nei. Hva forteller det oss om hva hun opplevde?
Barnet fortalte sine foreldre hva som har skjedd, men de anmelder ikke saken. Hva forteller det oss om hvor lojaliteten ligger?
Jeg tviler ikke på at de vil sitt barn det beste og jeg kan skjønne at en situasjon som dette skaper mange vonde følelser innad i en familie. Men det er ikke jenta og det er ikke jentas foreldre som er skyld i denne situasjonen. Det er mannen som har forgrepet seg som bærer det hele og fulle ansvaret, men i det andre familiemedlemmer lar sin lojalitet til mannen og familien overstyre jentas rettsvern er situasjonen en annen. Hadde det vært en utenfor familien som hadde forgrepet seg hadde ingen vært i tvil om at han skulle anmeldes, ikke sant?
Det har du nok rett i, Undre, en utenforstående hadde blitt anmeldt med en gang.
Pedofili er en Parafili
En tvangsmessig reaksjon på og nødvendig avhengighet av et uvanlig eller sosialt uakseptert stimilus som enten oppleves i virkeligheten eller i fantasien for å få en optimal opphisselse og forsterkning av orgasmen. (John Money: Lovemaps 1986) (noe usikkerhet om det forsterker orgasmen).
Overgrep mot barn skal selvfølgelig alltid anmeldes!
Pedofile er mennesker som alle andre. Det er viktig å fordømme handlingen, men ikke mennesket. Mennesket trenger å få behandling og hjelp, ellers vil det bare fortsette med uakseptable handlinger.
Stort sett leser vi om overgriperen i medias tabloide form:
Media presenterer overgrep tabloid i svart / hvitt
Nyasene blir borte
Overgripere er alle like og like farlige
Alle må straffes hardt
En gang overgriper – alltid overgriper
Virkeligheten:
Noen overgipere er skadede barn med alvorlige tiknytningsproblemene som ikke har fått adekvat behandling.
Noen er skadede barn som ikke har fått behandling for egne overgrep. (30 % har selv vært utsatt for overgrep)
De fleste overgripere lengter etter en relasjon som gir mening i forhold til de psykiske problemene.
Menn som forgriper seg på jenter har problemer med relasjon til voksne kvinner.
Menn som forgriper seg på gutter er homofile gutter som turde å komme ut av skapet.
Hos menn som har forgrepet seg å jenter har 25 % vært utsatt for overgrep.
Hos menn som har overgrepet seg på gutter har 87 % vært utsatt for overgrep.
Forgriper seg på begge kjønn 70 % vært utsatt for overgrep.
(tall fra Thore Langfeldt)
Takk, Frida! Jeg håpet du kom på banen i denne tråden :o)
Jeg var ganske rystet etter å ha lest artikkelen i går, fordi den selvsagt provoserte egne fordommer. Og jeg synes han er utrolig modig som står frem som han gjør, og håper det kan bidra til mer innsikt i dette.
Det er mange med pedofile følelser som aldri begår overgrep. Hvordan skal man fange opp de? Hvordan kan de få hjelp?
takk til Undre, Isk, og dere andre for gode innspill og tanker!
Selv sitter jeg her og skriver og forkaster, fortløpende, i frustrasjon!
Det skjønner jeg, Blues4u! Dette er langt fra enkelt.
Jeg tror jeg har pokker så rett, ja, Iskwew.
Denne mannen forandrer seg ikke av egen fri vilje, det tør jeg påstå. Da hadde han lagt seg langflat og unnskyldt seg da saken kom for en dag og tryglet om hjelp til å forandre seg. Så lenge han blånekter har han ikke forstått hva han har gjort (mest trolig er han bare lei seg fordi han har blitt avslørt).
Ã… gi klart signal om at man ikke godtar hans oppførsel (anmelde) betyr ikke at ingen vil støtte ham videre i livet – det gÃ¥r an Ã¥ ha to tanker i hodet samtidig. Denne mannen har “issues” og de forsvinner ikke av seg selv. Han mÃ¥ ha hjelp. Familien kan støtte ham selv om foreldrene til jenta anmelder forholdet.
Og der kom Frida K på banen. Så bra!
Blues4u:
Råd for all del foreldrene til å anmelde denne saken!
Selv om du støtter at de anmelder mannen kan du selvsagt også støtte mannen som er anmeldt til å få hjelp. Han må finne ut av denne situasjonen.
Jeg vet ikke hvor gammel han er eller om han har egne barn eller noe som helst. Men dere vil virkelig ikke ha ansvaret for at det ikke blir tatt et oppgjør med ham og at han ikke får hjelp.
Nå vil ikke jeg begi meg ut på å psykoanalysere denne mannen, Undre. Jeg tror det er en ganske normal forsvarsreaksjon å blånekte. Han vet jo at det er rimelig stigmatiserende å gjøre noe slikt.
Men det betyr ikke at han ikke skal tvinges til å ta ansvar. Og det betyr at saken bør anmeldes. En anmeldelse vil sannsynligvis også gi jenta og hennes familie tilgang til nødvendig hjelp.
Selvsagt er det en normal forsvarsmekanisme å blånekte, Isk.
Det kan kanskje framstå som uheldig for alle å anmelde, men det viktigaste er å gje jenta på 10 år eit eintydig og klokkeklart signal om at ho er viktig, ho eig kroppen sin sjølv, ho blir trudd og dei vaksne tek det alvorleg at ho ikkje har vore trygg i sin eigen seng.
Ja, det at hun ikke har vært trgg i sin egen seng kan være rimelig ødeleggende, Avil. Og jeg tror at familien bør snakke med noen som har erfaring med dette.
Er så enig med at dette må anmeldes som det går an! Samtidig synes jeg det er viktig ikke å hoppe på en konklusjon. Den er det rettsapparatet etter en etterforsknings som skal stå for. I den grad det eksisterer en ørliten sjanse for at mannen er uskyldig, må saken håndteres i forhold til dette. Som alle andre saker.
Viktigheten av å IKKE mistro barnet i denne saken kan derimot ikke poengteres nok! Jeg ser paraleller til voldtektsanklager. Det er faktisk slik at noen anmeldelser er falske. Å mistro en anklage i utgangspunktet virker imidlertid som en dobbel fornedrelse. Alle anklager må (selv om dette ikke alltid er tilfelle) derfor håndteres som om de er reelle.
Saken må uansett håndteres av rettsapparatet, og selv om personlige følelser og synspunkter ikke kan unngås i slike tilfeller, bør antakelser i den ene eller annen retning i den grad det er mulig legges til side.
Jeg støtter Iskwew 100% i at denne saken må anmeldes. Alle slike saker må anmeldes. Det er eneste mulighet til å undersøke de faktiske forhold og komme frem til straff/behandling/tiltak. Er overgrepet reelt (og jeg ser jo ingen grunn til ikke å tro det per se) er dette riktig avgjørelse. Er det innbilt (og jeg sier ikke at det er det), behøver en også tiltak. Begge muligheter forutsetter spesialkompetanse for å håndteres. En familie kan ikke takle slikt alene.
blues4u: Hvordan kan dere med 100% sikkert vite at denne mannen kun har gjort dette overgrapet? Mot kun dette barnet, og ingen andre? At han ikke kommer til å gjøre det igjen mot andre? Om familien kan garantere dette 100% så kan man ta et familieråd, om dere / familien ikke kan garantere dette (og det kan dere ikke!) så bør saken tas videre.
Om mannen som har utført overgrepet nekter for at det har skjedd, er det vanskelig å komme videre. Han må erkjenne at han har begått et overgrep, og søke hjelp for det.. Om ikke så er sannsynligheten for at han begår nye overgrep stor. En alkoholiker søker ikke hjelp før han innser at han har et problem, til sammenligning.
Forskning viser at overgripere har relasjonsskader, de ønsker relasjon. De trenger hjelp for å ikke søke relasjoner med de som er svakere enn seg selv, barn.
Som familie har dere ikke kun ansvar for deres “eget barn”, men ogsÃ¥ andre barn denne mannen kan søke relasjoner med.
Iskwew: Til ditt spørsmÃ¥l: “Det er mange med pedofile følelser som aldri begÃ¥r overgrep. Hvordan skal man fange opp de? Hvordan kan de fÃ¥ hjelp?”
Å ha seksuelle fantasier om barn, er ikke uvanlig. Det trenger ikke å bety at man har pedofil legning. Både kvinner og menn kan ha seksuelle fantasier om sex med barn. Om disse fantsiene skaper mye skam, kaos i følelser og usikkerhet i forhold til egen legning, så kan man søke hjelp hos sexolog eller psykolog for å få hjelp til å rydde i tankene.
Jeg tror det er vanskelig Ã¥ “fange dem opp” fordi fantasier og tanker om dette er sÃ¥ tabu og skamfullt at folk sjelden forteller det til andre. Derfor kan det skape mye indre kaos.
Frida: Jeg ser nå at usikkerheten om hva som kan ha skjedd før, og mulighetene har vært foruroligende mange, er frustrerende stor!
Saken er nok kanskje større enn at familien kan takle dette alene.
Helge og Avil: Veldig glad for alle deres tanker og innspill! Takk!
Jeg mener at straff bør stå i forhold til handling, ikke i forhold til hva i forbryterens sinn som har forårsaket handlingen. 27 måneder for å ha ødelagt fire liv, er bemerkelsesverdig lite. Siden det er bestemt at sexforbrytere slipper ut etter så kort tid, vil jeg tro vi har et problem, for jeg kan aldri tenke meg at det finnes kapasitet til terapeutisk oppfølging av alle overgrepsdømte. (hvor kan jeg finne ut mer om dette?)
For en stund tilbake så jeg en dokumentar om flere gutter i Nord-Norge som var blitt utsatt for overgrep fra samme person. Noen av dem hadde lykkes i å ta sitt eget liv, andre levde i dyp frykt og skam. Overgriperen slapp ut av fengsel etter et par år.
I den anledning var det en eller annen besservisser på pletten som kunne fortelle at jo lengre tid en pedofil tilbrakte i fengsel, dess større var sjansen for at han ville begå overgrep på nytt når han slapp ut.
Er dette grunn nok for å holde soningstiden nede?
Mange overgrepsofre har blitt frarøvet livet sitt. (Hva er egentlig verst; å drepe legemlig eller sjelelig? )Hva gjør det med ofrenes utrygghet når den overgrepsdømte blir sluppet ut etter så kort tid?
blues4u: Nettopp derfor bør dette tas ut av familiesystemet og plasseres også et annet sted, slik at dere kan få hjelp til å sortere tankene.
Rockette: Det finnes tre ulike typer behandling for seksuelle overgripere i Norge, et basert på arbeidet ved Institutt for klinisk sexologi og terapi i Oslo, ren kognitiv behandling i Bergen fengsel og det kombinerte kognitive og medisinske behandlingstilbudetidet i Trondheim fengsel. Om du søker på google vil du kunne finne mer informasjon. Thore Langfeldt har jobbet en del med dette.
Forståelse og behandling av overgripere:
To paradigmer
*Relapse prevention
Ta kontroll
Piller (kjemisk kastrering)
Fengsel
Lære kontroll
Sex addicton (AA modellen)
* Endring av afekive strukturer
Psykodynamisk psykoterapi, affektivt
Restrukturere, kognitiv/affektiv
Motstand mot å endre seg (avhengig av allianser og empati)
“Vekke opp” akseptert seksualitet
Supert Frida. takk for info.
Er det slik at alle sexovergripere må gjennomgå behandling og blir adekvat fulgt opp etter endt soning?
Takk for blogging om artikkelen, Isk. Har ikke lest den selv, sÃ¥ det var interessant Ã¥ se et referat av den. Vet ikke om jeg helt stoler pÃ¥ at behandlingen hjelper. Noen er sikkert “smarte” nok til Ã¥ si de rette tingene og dermed bli ansett som “helbredet”. SÃ¥ slipper de ut… og fortsetter som før?
Straffene er latterlig lave. Det er et ekstra overgrep for ofrene, etter min mening. Som Rockette skriver – 27 mnd er ingenting i forhold til Ã¥ kanskje ha ødelagt 4 liv.
Når det gjelder blues4U sin problemstilling: Et familieråd kan benyttes med hell i en rekke saker, men når det gjelder seksuelle overgrep synes jeg ikke det hører noe sted hjemme. Dette er tross alt en svært alvorlig forbrytelse og ikke noe man kan snakke seg bort fra. Når mannen atpåtil blånekter (og dermed skyver alt ansvar fra seg) synes jeg han fortjener alle vanskeligheter en anmeldelse og strafferettslig forfølgelse vil gi han. Han unnlater å gjøre nettopp det som kanskje kunne vært til bittelitt hjelp for den lille jenta: å ta ansvar for det han har gjort.
Når det gjelder 10-åringen så kan man kanskje tenke at alt har gått bra, dersom hun ikke viser tegn på problemer nå. Dessverre er det ikke alltid slik at man kan se hva slags skade en pedofil har forårsaket. Noen ganger kan det komme som et skred lenge etterpå, kanskje etter flere tiår.
Som flere har sagt; ingen vet hva mannen har gjort før eller hva han kan komme til Ã¥ gjøre. Etter min mening hører han hjemme bak lÃ¥s og slÃ¥. For resten av livet, sammen med resten av de syke “meningsfellene” hans. Jeg har virkelig null forstÃ¥else for at samfunnet vÃ¥rt skal ta sjansen pÃ¥ Ã¥ slippe dem ut igjen. Barna vÃ¥re er mye mye viktigere.
Rockette: Svaret er nei, og nei. Dessverre!
Helge, det er utrolig viktig å støtte barnet, og ikke mistro henne. Og jeg er også enig i at dette kan ikke familien håndtere alene.
Frida, jeg tror det er viktig at dette snakkes om, for å bidra til at noen flere kanskje tør å få hjelp om de har slike problemer.
Rockette, jeg tenkte også at det virket som veldig lav straff. Men vi ser jo det i mange slags saker i Norge, i voldtektssaker, for eksempel. Forøvrig leste jeg om en sak denne uken (husker ikke hvor) der en mann ble dømt for å ha mishandlet sin kone gjentatte ganger, blant annet slått og sparket henne mens hun var gravid. Dommen var på 10 måneder, sto det. Og jeg tenkte jeg skulle maile journalisten og spørre om det var trykkfeil.
Lothiane, jeg håper artikkelen etterhvert kommer på nett. Den var sterk lesning, og inneholder mye mer enn jeg har gjengitt.
Vi har et rettssystem i Norge som gjør at vi ikke stenger folk ikke for alltid, og jeg er glad for at det ikke er slik heller. Det skal være mulig Ã¥ gjøre opp for seg, og bli samfunnsmedlem igjen. Selv om pedofili er en svært grov forbrytelse, og som kanskje er vanskelig Ã¥ behandle, sÃ¥ mÃ¥ samfunnet forsøke. For vi har bestemt at vi har et rettssystem som gjør at vi skal slippe folk ut igjen, med mindre de vurderes som sÃ¥ farlige at de fÃ¥r forvaringsdommer – som kan løpe til evig tid i prinsippet. Dem er det ikke mange av.
Men kjenner jeg meg trygg når jeg sender sønnen min på skolevei? Nei. Jeg gjør ikke det.
Dette er rett og slett veldig vanskelig.
Det er veldig dessverre ja, Frida.
Ja, Iskwew, slik er det. Og jeg lurer veldig pÃ¥ hvorfor det er sÃ¥nn. Vinningsforbrytelser straffes ofte hardere enn f.eks. voldtekt. Jeg synes det er en underlig mÃ¥te Ã¥ “rangere” forbrytelser pÃ¥.
Dessuten har jeg inntrykk av at overgrepsofre på langt nær får adekvat oppfølging.
Når Frida informerer om hvor mange overgripere som faktisk har vært utsatt for overgrep selv, tar jeg meg selv i å tenke at systemet ikke fungerer. Da må vi gjøre tingene på en annen måte.
Sånn sett er jeg enig med Lothiane i at vi burde sperre barneovergripere inne på livstid.
Jeg leste den samme artikkelen som deg, men jeg fant ham ikke troverdig.
Muligens er jeg kynisk…
Rockette: Skal man sperre barna inne, de som opplever overgrep? Mange av dem blir jo overgripere selv.
Systemet svikter fordi barna ikke får den hjelpen de skal ha. Noen vet man ikke om er utsatt for overgrep, mange av de som er utsatt for overgrep får ikke adekvat behandling. Dette er vanskelig for hjelpeapparatet. Nå utdannes det sexologer i Norge, og vi får håpe at om noen år så finnes det mange behandlere i Norge som kan snakke om overgrep, sex osv uten å få lim i munnen.
Jeg fant ham troverdig, og det på en måte som provoserte mange fordommer i meg. Men vite, det kan jeg ikke.
Det er mye i dømmingen i voldssaker som provoserer den alminnelige rettsfølelsen… det er jo f.eks. 99% sjanse for Ã¥ ikke dømmes i det hele tatt for voldtekt.
Det hadde vært enklere for alle, kanskje, om slike forbrytere stenges inne pÃ¥ livstid. Det er skremmende Ã¥ tenke pÃ¥ at det er barneovergripere ute blant oss. Det er vanskelig Ã¥ vite om de kan “repareres”. Men det er ikke et slikt rettssamfunn vi har. Ingen stenges inne pÃ¥ livstid. Og det mÃ¥ vi forholde oss til. Og dermed mÃ¥ man forsøke Ã¥ hjelpe dem nÃ¥r de sitter inne.
Frida, det viktige med artikkelen i Magasinet er at vi mÃ¥ forholde oss til overgriperen som et menneske. Jeg fikk litt den samme følelsen som da jeg sÃ¥ “Dead man walking”, filmen om dødstraff. Den tvang oss ogsÃ¥ til Ã¥ se den dødsdømte som et menneske, tross alt.
Jeg tror dette er viktig å snakke om, selv om det er utrolig vanskelig. Vi må tørre det, uten å bare snu oss bort i vemmelse.
Nei, ikke barna Frida – overgriperen.
Mitt poeng var at ting ikke fungerer slik som det er nå. Da må det gjøres annerledes.
blues4u, jeg har vokst opp med trollet i hælene og vet ganske mye om hva som rører seg i hodet til en tiåring i den situasjonen du beskriver. Har vært i hennes sko. Noen så nok, men ingen gjorde noe med det. Jeg måtte bære alle tankene selv og det har vært tungt. Unødig tungt.
Jeg har en stor bønn til deg: Vær så snill å overlate hva som bør gjøres og ikke til fagfolk! Det vil sannsynligvis spare tiåringen for mange år med selvbebreidelser og gi henne større muligheter til å kunne finne igjen seg selv og leve videre med det hun finner uten å måte sortere i mange år først. Noen rekker aldri å sortere ferdig. Sannsynligvis har hun ikke fortalt hele historien ennå.
Overgrep er vanskelig å forholde seg til, for det involverer så mange følelser både for de direkte og de indirkete berørte. Skyld og skam, men også utilstrekkelighet. Hva skulle/kunne/burde man gjort annerledes? Egentlig spiller det ingen rolle når skaden først har skjedd. Da er det viktigere å konsentrere seg om hvordan man kommer videre.
Frida har et viktig poeng. Man må skille mellom overgriper og handling. Handlingen bør så absolutt fordømmes, men det er først når man på et vis klarer å tilgi overgriperen at man klarer å komme seg videre.
Når det gjelder artikkelen innledningsvis, så har jeg mye større forståelse for en overgriper som har guts nok til å legge alle kortene på bordet og fortelle om mennesket bak handlingen enn for en som fornekter og lyver for å slippe unna. Jeg tror den som går i seg selv og prøver å forstå ikke så lett gjør se samme handlingene igjen, fordi vedkommende har innsett at det er galt. Fornekteren er en tikkende bombe som bør stoppes. Det er bare så innmari vanskelig å være den som gjør det.
Dette er jeg helt enig i, Observatør. Overlat hva som bør gjøres og ikke gjøres til fagfolk. Det oppsummerer vel de fleste rådene ganske godt.
Jeg tror alle kan endre seg, og jeg tror alle har ansvar for sine egne liv og sine egne valg. Selv ikke seksuelle overgripere skal vi frata ethvert håp om det. Men det krever at de tar ansvar, og at de forstår hva deres handlinger har for ødeleggende effekt. Og det krever at de gjør noe både selv og ved å søke hjelp som gjør at det ikke skjer igjen.
Observatør: Deg gir jeg en stor, lang, og varm klem! Ikke til forkleinelse for noen andres innlegg, men ditt bidrag rørte meg inderlig!
Et vell av tankevekkere!
Gjør meg vondt å tenke på hvilke erfaringer du har!
Men som du så riktig sier, jeg/vi aner jo ikke om alt har blitt fortalt. Allikevel har det kommet frem mer enn nok til at ( min skuffelse og) saken er overveldende!
Isk: Måtte ut å gå i ettermiddag! Prøve å klarne tankene! Endte etter mange og lange omveier på puben, og det smakte med kaffe, men også å treffe folk med andre vinklinger på livet, humor, og stemning. Godt å få annet fokus en stund! Trengte det!
Dette som en forklaring til at jeg brÃ¥tt ble borte….
Ellers rører dine leseres engasjement meg! Virkelig!
Det jeg skrev i natt kom ut av dyp frustrasjon.
Per nå er jeg bindi av taushets-løfte, hverken foreldre eller gjerningsmann vet at jeg vet, men i morgen kveld tar jeg initiativ!
Definitivt!
Logger av nå, men skal komme tilbake med mer senere!
God natt Isk, og det gjelder ogsÃ¥ til dere alle som har kommet med kommentarer! 🙂
blues4u: Motet slÃ¥r ikke alltid pÃ¥ stortromma. Av og til er motet den lille stemmen som ved dagens slutt hvisker: “Jeg forsøker pÃ¥ ny i morgen.” (Anne Hunninghake)
Lykke til.
Det skjønner jeg at du måtte, Blues4u. Noen ganger blir det mye å ta inn på en gang. Jeg håper i hvert fall at alle kommentarene og tankene var til hjelp for deg.
Iskwew: Er du i Frankrike?
Ja, jeg flyr ut hver morgen, og så hjem igjen på ettermiddagen.
:o)
Neida, jeg er på satelitt.
Her var det mye tøft…og veldig mye godt sagt og skrevet. Jeg er hjertens enig i at den som begÃ¥r overgrep mot barn mÃ¥ anmeldes, slik at bÃ¥de overgriper og offer kan bli fanget opp av kompetente systemer, for jeg mener ogsÃ¥ at vi mÃ¥ se mennesket i overgriperen. Frida’s kommentar om at svært mange overgripere selv er offer understreker dette. Vi mÃ¥ vokte oss for Ã¥ la hevntanken styre oss.
Samtidig sÃ¥ tenker jeg pÃ¥ min egen situasjon, som alle andre, med barn i sÃ¥rbar alder. Det er ikke for ingenting at jeg kjører guttunngen til skolen. Han har tre km skolevei, tildels gjennom helt “øde” omrÃ¥der uten sosial kontroll, og med tanke pÃ¥ at det muligens er en “lommemann” i nærheten er det ikke fristende Ã¥ sende ham ut og gÃ¥.
Men han mÃ¥ jo etterhvert, sykle til vÃ¥ren, men da skal han ha føle av en kompis. Uansett blir det underlig Ã¥ sende ham ut pÃ¥ egenhÃ¥nd…
Blues4u, den saken du forteller om er bare utrolig vond å lese om. Håper dere får til en løsning til beste for jenta, det er det aller viktigste her. Syns det har kommet magne gode tips og innspill her, og virkelig stor honnør til Iskwew som tok opp temaet på en så fin og ordentlig måte!
Ja, Goodwill, jeg tror vi må se mennesket i overgriperen. Det er den eneste muligheten vi har til å kunne gjøre noe for at han kan få behandling, og for at han ikke skal gjøre det igjen. Demonseringen som er, gjør det tildels umulig. For hvordan skal man kunne forstå årsakene om man stempler monster i pannen? Da er han jo i utgangspunktet vurdert som uten evne til endring, uten ansvar og uten valg.
Jeg kjenner alltid på litt uro når Tigerungen går til skolen, selv om han har kortere vei, og det er en vei der det er mennesker på vei til og fra skole, arbeidsplasser, buss og bane. Uroen er alltid der.
Denne lommemannen som de ikke klarer å ta er virkelig skremmende. Han har holdt på utrolig lenge.
Denne tråden tok en annen vending enn jeg hadde trodd da jeg la ut tråden. Den ble helt konkret, helt plutselig. Og jeg vil virkelig takke alle som har skrevet og kommentert, og jeg håper det har vært til hjelp for blues4u og eventuelle andre som har lest.
Jeg leste denne artikkelen og gjorde meg mange av de samme tankene som deg, Iskew. Jeg er bare ikke like flink til å blogge dem. Takk for at du tok det opp!
Dette er jeg særdeles opptatt av, Allikin, og synes det er utrolig viktig å diskutere. Mer av det! Vi kan ikke overlate det til undervisningssektoren, det er våre barn det handler om.
Jeg vil forresten tipse om filmen “Hard Candy” som ogsÃ¥ tar opp det menneskelige aspektet hos overgriperen (pÃ¥ en litt mer dramatisk mÃ¥te). Jeg har blogget en anmeldelse av filmen her.
Den skal jeg prøve å få sett, Allinin.
Det er interessant og viktig, dette temaet. Jeg greier bare ikke Ã¥ tenke pÃ¥ mennesket bak i denne typer saker. Jeg har vel hatt temaet for nært innpÃ¥ meg til at jeg greier Ã¥ ha noe forstÃ¥else for disse som ødelegger unger. Og ja, jeg vet at det lÃ¥ tragiske ting bak i den saken ogsÃ¥… Det er selvsagt alltid en grunn til at folk gjør onde ting mot andre.
Det er forresten en del kvinner som er overgripere også. Det hører man sjeldnere om. Jeg leste en ufattelig sterk og j**ig (unnskyld) norsk bok om dette for noen år siden. Husker dessverre ikke tittelen, men det var en sann historie skrevet under pseudonym av ei dame som var utsatt for de mest forferdelige overgrep fra både farmora si, faren sin og en rekke andre menn. Det er så man ikke kan tro at det er mulig. Og hvordan kan det pågå uten at folk rundt oppfatter det? Det er kanskje for ille til at man orker ta det innover seg?
Det er ikke noe lett tema og tenke på, Lothiane.
Kvinnelige overgripere er kanskje dobbelt tabu? Det bryter så med bildet av kvinnen som omsorgsgiver. Og dermed snakkes det kanskje enda mindre om enn andre overgrep.
Jeg tror ofte vi ser uten å se. Og at vi ser ting vi ikke orker å ta inn, og dermed snur vi blikket bort og later som om vi ikke har sett.
Ja, kvinner skal jo ikke kunne gjøre barn noe vondt. Men det er klart de kan det… Jeg hørte en gang en uttale at alenemødre kunne skape overgripere ut av sine sønner dersom de oppdro guttene pÃ¥ en bestemt mÃ¥te. Husker ikke helt hvordan (og det er jo selvsagt ikke ønskelig)… men det gikk pÃ¥ helt spesifikke ting. Ganske provoserende… Gutter som blir dÃ¥rlig behandlet av sine mødre utvikler kanskje et generelt hat mot kvinner? Men jammen er det mange mannlige overgripere som forteller om at de har vært utsatt for overgrep fra menn da de var barn. Jeg har nok større tro pÃ¥ at dette er Ã¥rsaken i de fleste tilfeller.
NÃ¥r det gjelder Ã¥ se at noen har det vondt… Jeg hadde noen naboer med et barn som viste tegn pÃ¥ at ting ikke var som de skulle være. Dessverre var jeg blind selv. I ettertid skammer jeg meg over at jeg ikke forsto noe.
Omtrent 90% av seksuelle overgripere er menn, så vidt man vet. Men det kan være mørketall, selvsagt. At det er vesentlige flere menn som er overgripere, det er sikkert.
Jeg husker en voldtektssak der en kvinne var overgriper og en mann var offer. Han ble fullstendig latterliggjort. Og det er ganske fryktelig, for overgrep er overgrep, og et offer skal aldri latterliggjøres. Så det blir selvsagt forferdelig vanskelig for en mann og anmelse.
Det er sagt veldig mye om hvilke skader alenemødre kan påføre sine barn. Så kan man jo spørre seg om ikke den fraværende far også påfører skade. Uansett så tror jeg ikke så mye på alt som sies.
Du fÃ¥r ikke skamme deg over det du ikke sÃ¥… for det kan du ikke gjøre noe med. Og vi kan alle forsøke Ã¥ se mer enn vi gjør.
Ã… bli utsatt for overgrep og sÃ¥ bli latterliggjort… det mÃ¥ være ille. Føler virkelig med menn (ogsÃ¥) i disse typer saker. De som gjør narr av ofrene, hva i alle dager tenker de egentlig? Empati er tydeligvis mangelvare.
Jeg har vært i noen debatter på Blink for eksempel, der menn som utsettes for overgrep av kvinner latterliggjøres. Menn VIL alltid ha sex, ikke sant. Så om en dame gir dem det, er det da ingen grunn til å rope opp om overgrep?
*gremmes*
Jøssenam… Kommer denne latterliggjøringen fra andre menn… eller fra kvinner? Det høres utrolig innsnevra ut Ã¥ hevde noe sÃ¥nt, men dessverre er jo verden full av innsnevra mennesker.
Sex er bra, men bare med noen jeg liker svært godt og faktisk ønsker å ha sex med. Regner med det er sånn for de fleste menn også.
Ja, det gjør den ofte. Faktisk har det vært slik i de debattene jeg har bivånt at det er menn som latterliggjør, og kvinenr som forsvarer mannens selvfølgelige rett til å bestemme selv.
Han karen her liker jeg ikke. Liker heller ikke at avisen gjør et porterett av han som spiller på medlidenhet for han heller.
Han er jo ikke lett å like. Men et menneske er han, og innsikt i et slikt sinn det gir han. Jeg synes artikkelen var bra, nettopp fordi den provoserer oss til å tenke.
Blues4u: Observatørens kommentarer fant jeg også meget fornuftige. Trolig vil fagfolk kunne se mer balansert på saken, og vil også kjenne til flere vinkler som ikke er umiddelbart åpenbare.
Distanserer man seg fra denne spesielle saken, s̴ er det en interessant debatt som igjen viser seg Рom enn i en litt annen drakt:
Hva gjør vi når prinsippet om at ingen skal dømmes dersom det eksisterer en rimelig tvil, innebærer at ofre ikke blir trodd som følge av den vanskelige bevisbyrden?
Endelig må man ta i betraktning den muligheten at overgriperen i en sak som denne kan gå fri pga. bevismangel. Hva vil dette ha å si for jenta?
Derfor tror jeg at det Ã¥ benytte seg av fagfolk – og gjerne av flere typer – er det beste man kan gjøre.
Dette er veldig viktig, Milton. I slike saker må man være forberedt på at en overgriper ikke dømmes, og vite hvordan man håndterer det i så fall.
Pssst: Isk, sjekk bildet øverst i artikkelen.
Takk Undre Рny uke, ny forside p̴ Magasinet :o) Jeg tok det bort, siden det var linket og ikke lagret.
Er Frank Andersen virkelig modig? Eller, er han en manipulerende bandit? En som vil etablere et ny “image” for Ã¥ gjemme seg enda bedre? Jo, fordi dette er en del av en pedofil sin livstil. Han/hun mÃ¥ være kjempe flink for Ã¥ gjemme seg.
Det kan hender jeg tar feil, selvfølgelig. Men, grunnet at jeg har disse spørsmÃ¥l er at jeg har en pedofil i min familie, og min erfaring forteller at pedofili kan bety ogsÃ¥ en livstil preget av løgn, luring, lavmoral, anarki og narcisism, dvs. “det dreier seg ikke kun om parafili”
NÃ¥r dette er sagt, man kan jo viser et ansikt til publikum og gjemmer de andre ansikt (dvs. som pedofil) until vedkommende finner det rett barn… da er det store fare for gjenntagelse.
Bras, det er jo umulig å si, egentlig. Jeg tror du har rett i at pedofile er gode manipulatorer, det ligger jo i det å ha legning mot noe som er forbudt. Som du sier er det å gjemme seg en del av livsstilen.
Det kan godt være at pedofile i tillegg til det ofte har andre personlighetsforstyrrelser.