Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Psssst! Vil du ha en lekkasje?

I dagens Aftenposten står det om hvordan politikere bevisst bruker lekkasjer for å få vinklet budskapene sine slik de vil, når de vil, og hvordan det brukes til å legge et slør av manglende oversikt over totaliteten i politikken.

I næringslivet har vi det helt annerledes. I næringslivet, dersom man er organisert som et aksjeselskap, har man regler som gjør lekkasjer ikke bare umulige, men også straffbare. Dette er for å sikre at informasjon blir kjent samtidig, slik at ingen kan tjene på å ha innsideinformasjon – som strengt tatt er informasjon som er forbeholdt noen få. Hele markedet skal få informasjon samtidig, slik at alle i så stor grad som mulig skal handle aksjer på den samme informasjonen. Dersom en bedrift forfordeler informasjon, eller offentliggjør noe fra et regnskap før det offisielt skal ut, kan man straffes i verste fall.

Tilsvarende har man i det offentlige sperrefrister for statsbudsjettet, og bestemte prosedyrer for offentliggjøring av konstitusjonell art. Det er bare det at disse ikke overholdes. Og det som lekkes er bare den gode delen av helheten – for offentlig sektor handler i stor grad om å gi med den ene hånden og ta med den andre. Det som lekkes er det som deles ut med den hånden som gir, og ikke det som tas tilbake med den hånden som tar.

Og det man da oppnår, og selvsagt ønsker å oppnå, det er at ingen har oversikt over totaliteten. For det gir selvsagt beslutninger og politikk en positiv vinkling den ellers kanskje – og i noe tilfeller sikkert – ikke ville fått.

I tillegg forfordeles informasjon til enkelte medier. Og mediene hopper selvsagt på det, for de får unik informasjon og den bruker de. Enhver avis eller en tv-kanal om får noe ikke de andre får, lager selvsagt saker på det. Det er medienes natur; de selger på det som er unikt, ikke på det samme som alle andre skriver om. Et børsnotert selskap som hadde gjort noe lignende, ville blitt straffet av børsen og i grove tilfeller tiltalt for innsideinformasjon.

Dette er en demokratisk risiko, akkurat som det er en tapsrisiko for aksjonærer om noen får noe ikke andre får. Manipulasjon kalles det forøvrig på godt norsk.

Den demokratiske risikoen går på at ingen klarer å se helheten i politikken, baksiden av medaljen om du vil. Og det er selvsagt det som er formålet med lekkasjene, hvor mye man enn sier at det er for at gode saker ikke skal drukne i totaliteten. Det er fordi politikerne ønsker å fremstille politikken sin i et så positivt lys som mulig.

I artikkelen nevnes et eksempel på at det heldigvis ikke alltid går slik politikerne forventer:

«Statsministeren røpet noen godbiter fra en Grorud-pakke noen tid før statsbudsjettet sist høst og forventet at dette skulle bli servert på en positiv måte. Stor var overraskelsen da Dagsrevyen ga saken en kritisk vinkling.

– Jeg trodde dette skulle være en positiv reportasje, utbrøt statsminister Jens Stoltenberg etter at han fikk en rekke kritiske spørsmål fra Dagsrevyens Wenche Dager.»

Det var til pass for deg, Jens!

Det er vanskelig å være kritisk journalist når du ikke ser helheten. Egentlig burde mediene nekte å skrive om saker før de har helheten. Men det kommer de ikke til å gjøre, for det er som sagt i medienes natur å «måtte» ta saker der man får en unik vinkling, eller informasjon fra f.eks. et statsbudsjett på forhånd. Problemet er bare at man da spiller et spill som er regissert av noen andre, av politikere som ønsker å vinkle sin egen politikk på en positiv måte, ved å trekke frem enkelte saker og legge lokk på helheten.

Kommunikasjonsrådgiver Sten Helland sier følgende:

«Politikernes dilemma er at de i bestemte situasjoner sier at lekkasjer ikke er bra, mens de ellers bevisst lekker ut godbiter.»

Jeg synes både saker og politikere mister troverdighet ved alle disse lekkasjene, og det gjør meg mistenksom. Jeg tenker at om det kommer en positiv lekkasje, så er det garantert fordi det er en bakside av medaljen som man bevisst forsøker å skjule. Siden det som regel altså er det. Endring av politikk handler alltid om omfordeling av midler, det er rimelig forutsigbart hvor mye penger man totalt har til fordeling. Så om det bevilges penger ett sted, tas det fra et annet sted. Og dersom noe lekker, så er det gjerne for å kamuflere nettopp det. Dermed gjør ikke positive lekkasjer meg mer positiv, det gjør meg mer mistenksom og overbevist om at noen har en katt i sekken et annet sted.

Og det håper jeg gjelder journalister også. Slik at de gjør jobben sin og fanger opp helheten i politikken, ikke bare godsakene som politikerne ønsker at de skal se.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: , ,

12 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Undre sier:

    Jeg tror du snart skal lage et lite «krasj-kurs for journalister» der du tar for deg statistikk, økonomi og slike ting som dette her, Iskwew.

    🙂

  2. Iskwew sier:

    Da må jeg nok lage en temablogg, for du verden, det kommer til å bli en del av det.

    MetodISK begynnerkurs for journalister og andre.

    :o)

  3. Goodwill sier:

    Det er jo et spill, det der. Politikere og journalister har felles interesse av lekkasjene. Politikerne er trenger journalistene for å selge godsakene sine, og journalistene vil gjerne ha oppslag som selger. Dermed tilpasser de seg hverandre – politikerne på hva som lekkes ut og journalistene på hvor kritiske de er. Går man for langt, den ene eller andre veien, tørker både lekkasjer og mediadekning ut, og det er ingen av dem interesserte i.

    Forøvrig er det også en utbredt politisk øvelse å skyte opp «prøveballonger». Tidlige spede hint om en mulig sak, f. eks til statsbudsjettet, for å teste ut reaksjoner i forkant istedet for å kjøre hele saken som et fullskalaforsøk.

  4. Iskwew sier:

    Jepp Goodwill – og den prøveballong-strategien kunne de jo ha brukt med fordel for eksempel i sykelønns-saken. Der gitt de jo ekstremt hardt ut og rett på trynet så det sang, og skrubbsårene fortsatt ikke er leget.

    At dette er en slags symbiose, det er sikkert. Og det er også sikkert at hadde et børsnotert selskap gjort noe som ligner, så hadde smekken over fingrene vært solid.

  5. Goodwill sier:

    Det er vel litt forskjell i hvilken erfaring politikerne har i bruk av den strategien. F.eks SV har nok hatt en bratt læringskurve her. Det er noe annet å være i posisjon enn å være i opposisjon. På den annen side har jo AP plumpet også, og de burde kunne det.

    Smekk på fingrene? Men si meg – tror du ikke dette skjer innen næringslivet også? Jeg tror det, bare at man der er så drevne at man vet hva som oppdages og hva man slipper unna med.

  6. Iskwew sier:

    Jovisst skjer det i næringslivet – det sies jo for eksempel om Oslo Børs at det er verdens verste innsidemarked, der du må være på rett sted til rett tid og snakke med de rette menneskene for å tørre å være i markedet. Men forskjellen er jo at man har lovgivning om det, og det kan og bør slås ned på. Du har jo masse kontrollorganer innrettet for å stoppe det, om mulig.

  7. Milton Marx sier:

    Jeg vet ikke om jeg er enig i sammenligningen om lekkasjer i næringslivet og de politiske lekkasjene til pressen. Etter min smak blir forskjellene for store.

    At det finnes statlige lekkasjer som kvalifiserer til straffeforfølgelse er jeg ikke i tvil om, men dette er vel nettopp de lekkasjene som ikke kommer i avisen. Det mest ekstreme jeg har vært ute for var å vite om to eller tre devalueringer av Quetzalen i Guatemala i 1989 et par dager før de kom! Der har du et parallelt eksempel.

    Lekkasjer som skjer uten at det kommer i pressen er sammenlignbare. Her vil jeg tro at det faktisk kunne være mye å hente for kritisk journalistikk, for politiske tiltak får jo konsekvenser. La oss si at en investor / aktør i bilbransjen fikk vite om de tildels omtattende avgiftsendringene som regjerningen gjennomfører et par måneder før det ble lekket til pressen? Det er lett å forestille seg at det finnes aktører som vil kunne tjene riktig mange penger på å vite litt om regjeringens innerste tanker, men dette har kanskje ikke så mye med pressen å gjøre.

    Min vinkel til disse lekasjene er mer i retning av at det er utidig mediestyring. Det er å føre folk bak lyset. Det er løgn, all den stund at hensikten er å gi et fortegnet bilde av virkeligheten. Jeg har egentlig aldri forstått det der: Når det er politikere som plumper ut i det med begge beina, og det det delvis lyges, folk dolkes i ryggen, det bakvaskes… når alle de teknikkene tas i bruk, som et anstendig menneske forakter, så skal det forsvares med at det er en del av det politiske spillet.

    Jeg gremmes

  8. Iskwew sier:

    Jeg mener nå det er store likheter også, og at det å tåkelegge som dette til dels er, har minst like store konsekvenser som hva lekkasjer i privat sektor har. Det gjør oss mindre i stand til å se helheten i politikken, og jeg er ikke begeistrent for symbiosen med mediene heller.

    Men andre og mer hemmelige lekkasjer er enda verre. Du beveger deg fort over mot korrupsjon, og sånn sett er det ikke ille det som faktisk kommer i avisene. Korrupsjon er ikke noe man bare har i Sør-Amerika eller Sør-Europa, det har vi i godt monn i Norge også. Jeg er fortsatt ikke helt i stand til å forstå hvordan skandalen i Undervisningsbygg i Oslo faktisk kunne finne sted. At ingen oppdaget det før, er så sjokkerende at det er vanskelig å beskrive.

  9. Helge sier:

    Enig med deg i din vurdering. Det som faktisk bekymrer meg mer er alt spillet omkring valgtid. Det er blitt slik at «prøveballonger» (positive sådan) brukes bevisst før valg, uten nødvendigvis at det ligger noen helhjertet intensjon om gjennomførelse. I tillegg er vel hvert eneste partiprogram basert på samme lest som lekkasjer, nemlig at en fremhever en side av medaljen, men skjuler den andre.

    Valgkamper og det politiske spillet minner i større og større grad på psy-ops, det vil si kampanjer som er ment å «forme» folkemassenes syn, mer enn informasjonskampanjer. Dette gir på sikt en udemokratisk situasjon. Hele forutsetningen for demokratiet er jo at velgerene sitter med nok fakta til å danne seg et bilde av alternativene.

  10. Iskwew sier:

    Helge, det blir vanskelig når det er slik at et gjøres omtrent umulig å få oversikt. Jeg tror forøvrig at det norske folk kommer til å stemme FrP helt til de ser den politikken i praksis. FrP er eksperter på dette spillet.

Top