Noen flere enn meg har sikkert sett på den svenske krimserien som gikk forrige torsdag og i dag. Men for de som ikke har sett den, så handler den om en lege som blir vitne til et mord, og dermed kan identifisere morderne. Som den gode borger han er, vil han vitne om det han har sett.
Men det synes ikke morderne og kretsen rundt dem er noe spesielt bra, så de truer mannen og hans famile. Først kidnapper de sønnen, og gir beskjed om at de kommer til å drepe ham om legen vitner. Vi snakker her om rimelig hardbarkede typer, som ikke skyr noen ting for å slippe å stå til rette for det de har gjort.
Legen identifiserer dem likevel i den første rettssaken. Og da er helvete løs. Datteren mishandles og voldtas, og de passer på at hun kommer til sykehuset mens faren er på vakt, for maksimal effekt. Men heldigvis, og etter mange sterke scener (med skalpell og sånt), der mye skjer både fra den ene og den andre siden, går det bra til slutt.
Dilemmaet fikk meg til å bli sittende og tenke på hva jeg selv ville gjort.
På den ene siden: du har sett et mord, du kan identifisere morderne og det er en plikt overfor samfunnet å vitne. Ingen ønsker at slike skal gå fri.
På den andre siden: det at du vitner, gjør at barnet ditt er i livsfare, og trues av fullstendig skruppelløse kriminelle som ikke skyr noe for å få det som de vil.
Så hva gjør du?
Jeg er nesten helt sikker på at om noen hadde truet Tigerungen, så hadde jeg ikke vitnet, jeg hadde nektet, jeg hadde rømt og jeg hadde blitt stum som en østers. Instinktet sier meg at jeg må beskytte ham først og fremst. Jeg tror ikke jeg hadde turt å risikere at han hadde blitt plassert i en så farefull situasjon for at jeg skulle oppfylle mitt soleklare samfunnsansvar. For en ting er om jeg risikerer noe, men at Tigerungen gjør det, er noe helt annet. Noe disse grenseløse morderne selvsagt skjønte. Det var grunnen til at de ikke angrep legen, men barna hans.
Jeg tror jeg hadde løpt i dekning, rett og slett.
Comments
19 responses to “Et vanvittig dilemma”
Nå har ikke jeg sett denne serien og benytter heller anledningen til å ønske deg og din lille spretne Tigergutt (- jeg dyttet ikke, jeg bumpet) en fantastisk god jul. Tror til og med jeg spanderer store forbokstaver. God Jul!
God jol te dei andre lesarane , og
M
Nå sensureres tydeligvis navnet mitt i underskriften…..
M
Grrrr!!!
M)8^/rten
Jeg hadde gjort som deg.
Ingen kan forlange at man skal gjøre ting som setter ens aller nærmeste i fare. Ikke engang for å felle drapsmenn.
Det er jo slik i rettsstaten at bevisbyrden for drap er tung. Det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig blir dømt, har det blitt sagt, og jeg synes det er riktig. Og hvem er da mer uskyldige i en slik sak enn barna våre? Det blir helt feil å la seg presse til å vitne, hvis man vet at barna rammes.
Da må samfunnet, rettsstaten, finne andre måter å felle de skyldige på.
*klem*
På den annen side – så er jo faren for at en morder vil begå mord igjen tilstede. Det er et skikkelig dilemma, for det er jo ikke bare en plikt for å få mordere dømt, men også for å beskytte deres neste offer. Og neste, og neste…
Jo Tiqui, men det er samfunnets plikt, ikke det enkelte vitnes plikt. Det er et fryktlig dilemma dette, men jeg mener at ingen kan forlange slike ofre, ikke engang for en slik sak.
En voffende god jul til deg også, Morten! Hvem er det som stjeler navnet ditt?
Goodwill, jeg tror viljen til å beskytte barnet hadde vært alt for sterk til at jeg hadde turt. Men det er et skikkelig dilemma, som Tiqui beskriver under. For de ville jo gå fri uten øyenvitnet i dette tilfellet.
Men beskyttelsesinstinktet hadde stoppet meg, det er jeg ganske sikker på.
Jeg ville ikke vitnet.
Og god jul til folket!
Jeg ville mest sannsynlig ikke vitnet heller, men samtidig ville det si å la morderen gå løs og gi ham/henne muligheten til å drepe/forgripe seg igjen – og det neste offeret kunne like gjerne være en av mine kjære – det også. Eller en av mine kjæres kjære.
Er man først et øyenvitne til noe i nærheten av hjemstedet, så beveger den skyldige seg i den samme radius som mine kjære. Derfor er det ikke en fullgod beskyttelse å unnlate å vitne. For jeg tviler på at de som dreper med kaldt blod har noen æreskodeks for å være snill med de som lar dem gå…
Det er mange interessante aspekter her, Tiqui. Og jeg liker ikke tanken på at jeg sannsynligvis ville ha latt være å si noe, for det er jo en fare for rettsstaten. Men likevel er jeg sikker på at jeg hadde gjort akkurat det. Noe som sier at er du bare kjeltring nok, kan du true deg ut av å stå til ansvar for det du gjør.
Jeg har ikke sett denne TV-serien. (Naturlig nok, siden jeg ikke ser noen.) Men er det ikke en svakhet i plottet her, da? Som manusforfatter ville jeg strevd med å gjøre det troverdig at de kidnapper sønner og døtre i stedet for å eliminere (det eneste) vitnet. Særlig hvis vitnet ikke er under spesialbeskyttelse, men møter på jobb som vanlig (og tar imot sin mishandlete datter).
Dilemmaet er vanskelig, men har en veletablert etisk løsning, slik Goodwill indikerer: Bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig rammes. Man vitner ikke hvis uskyldige (overveiende sannsynlig) vil bli rammet.
Plottet var slik at det var vanskeligere å få tak i legen enn i barna, men egentlig er ikke det så viktig, dilemmaet står på egne ben.
Det sitatet der er vel “Bedre at ti skyldige går fri enn at en uskyldig dømmes”. Selv om omskrivningen også fungerer.
Forøvrig er dette et problem for rettsstaten, selvsagt. Men det blir en debatt på nyåret :o)
Jeg hater å måtte innrømme det, men jeg hadde nok satt mitt barns sikkerhet foran samfunnsplikten. Ideelt sett skal vi gjøre vårt beste for at forbrytere skal straffes, men hvis det går på bekostning av våre kjære, er jeg rimelig sikker på hva valget hadde blitt. Det er en ting å utsette deg selv for fare, noe helt annet å gjøre det med dem som er avhengige av deg.
Vil samtidig ønske ‘ordenes herskerinne’ en riktig god jul. Det har vært, og er alltid en fryd å lese dine skriverier! Vel blåst i 2006 og de beste ønsker for det kommende året!
Jeg hadde da omskrevet det nettopp for at det (=etiske prinsipp) skulle fungere i denne kontekst, O englebladete liljekonvall. Kom det som en overraskelse? Og joda, dilemmaer må gjerne stå på egne ben. Men det er alltid kjekt å se dem, synes jeg. Hvorfor nyåret?
Audun, her er vi helt på linje. Om noen truer Tigerungen min er det ikke tvil om hva jeg prioriterer.
Og takk for komplimenter – det er slikt som varmer en hobbyskribent. En riktig god jul til deg også! Måtte den bli fredfull og full av pinnekjøtt, eller hva du måtte foretrekke :o)
Erik, jeg tar umiddelbart på glorien etter den utsøkte betegnelsen “Englebladete liljekonvall”. Den smakte godt, kjære Perle blandt bloggesvin.
Nyåret – fordi jeg ikke tror jeg orker så mange tunge, seriøse temaer. Jeg har jo falt av helsedebatten for lenge siden, her jeg svinser rundt og vasker og ordner. Hønsehjerne-genet slår gjerne til da.
Det er rart med det. Hadde noen noensinne kommet til å skade ‘arvingen’, er jeg rimelig sikker på at jeg hadde vært i stand til å drepe (og jeg er normalt en ganske fredelig mann). Det er liten tvil om at barna våre er det mest verdifulle vi har, og at våre tanker og følelser blir deretter.
Ja, det er helt sikkert, jeg tror jeg kunne vært i stand til å gjøre hva som helst, i grunn.
Forøvrig ser jeg at det ikke går an å kommentere i myspace-profilen din, uten å være medlem av myspace. Teit!
Nei, huff, sånne tunge, seriøse temaer. Da er det bedre å svinse. Eller å se på Mytteriet på Bounty, med en ung Marlon Brando. Du verden, for en skuespiller, med den profilen.
Det er jeg enig i, Erik. Selv om jeg har sett på fæl seriemorder og sånt i stedet.