I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Som jeg så vidt var innom i en kommentar i Tiquis tråd om Telenor mot Yunus er det slik at den u-hjelpen vi yter, kan sees som et plaster på såret for være tildels svært høye tollmurer på produkter som produseres av u-land. Først og fremst er dette landbruksprodukter.
Jeg har alltid vært fascinert av globaliserings- og WTO-motstandere som samtidig sukker over hvor fryktelig urettferdig verden er. På den ene siden ønsker de at u-land skal få en større del av godene, på den andre siden er de motstandere av globalisering og en friere verdenshandel.
Jeg tror at det store problemet for mange u-land er at de ikke får tilgang til store og kjøpekraftige markeder, for sine produkter. Det kommer av at både Europa og USA har store tollbarrierer for å beskytte innenlandske produsenter. Så også Norge.
Jeg skulle gjerne hatt tid og overskudd til å grave litt dypere i tallene, det har jeg ikke, men jeg kom over en ganske så illustrativ artikkel i Dagbladet fra 2003.
Verdensbanken har beregnet at hver ku i EU mottar 6.900 kroner i subsidier og importvern. Hver. Noe som er dobbelt så mye som nasjonaltproduktet per innbygger sør for Sahara.
Klaus Mittenzwei ved Norsk institutt for landbruksforskning har beregnet at støtten til 330.000 norske kyr er tre ganger så stor, omtrent 25.000 kroner per år, eller 8,25 milliarder (omtrent 9 milliarder 2007-kroner). Beregningen er gjort ved å sammenligne innenlandsk pris med prisen på verdensmarkedet inklusive fraktkostnader. Dette er IKKE tall jeg har vært i stand til å gå etter i sømmene, siden jeg ikke har funnet detaljer om OECDs teoretiske beregningsmodell.
Til sammenligning er det bevilget 20,75 milliarder til utviklingehjelp i statsbudsjettet for 2007 – en økning pÃ¥ 12% fra Ã¥ret før. NÃ¥r det gjelder u-hjelp er vi best i klassen, med 0,97% av BnP. Men vi tar det godt igjen andre steder. Subsidieringen av melkekyr er jo bare en del av bildet, det er tollbarrierer til høyre, venstre og overalt. Som er en effektiv stopper for mange produkter fra u-land. De er altsÃ¥ ikke konkurransedyktige. Norge har vært flinke til Ã¥ gi lettelser nÃ¥r det gjelder en del industriprodukter, men ikke sÃ¥ nÃ¥r det gjelder landbruksprodukter.
Nå er argumentet mot at Norge har fjernet tollbarrierer for de 48 minst utviklede landene. Det er bare det at disse ikke har noen eksport regne med. Skal dette være til noe hjelp, må denne markedsadgangen gis til mange flere land. Det hadde hatt store konsekvenser for norsk landbruk, selvsagt. Det er et politisk valg at vi ikke vil ta de konsekvensene. Men det er på tide å kalle en spade for en spade:
“The rich giveth and the rich taketh away”
med en liten omskrivning av en kjent frase.
Jeg tror den eneste måten vi kan skape en mer rettferdig verden på mellom nord og sør, et ved å åpne opp markedene våre for produkter fra u-land. Det er ikke mindre handel som er løsningen, det er mer handel. Globalisering og WTO er ikke det som vil holde u-land fast i fattigdom, det er det motsatte. Vår proteksjonisme er kanskje den største bidragsyteren til at mange u-land står på stedet hvil. Og da har jeg ikke en gang snakket om kritikken av u-hjelpen som virkemiddel for bærekraftig utvikling. Den er jo tildels ganske mislykket.
Jeg synes vi skal slutte å slå oss på brystet over at vi er verdensmestre i utviklingshjelp. I realiteten er vi bare verdensmestre i å plastre på de sårene vår proteksjonisme påfører utviklingslandene.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Interessant analyse. 🙂
Jeg skal muligens gjøre den enda mer interessant etterhvert, har bare ikke tid og overskudd til å grave etter data.
Jeg er veldig uenig. Men det fÃ¥r vi heller ta over en kaffekopp om noen Ã¥r 😉
WSom jeg sÃ¥ vidt var innom i en kommentar i Tiquis trÃ¥d om Telenor mot Yunus er det slik at den u-hjelpen vi yter, kan sees som et plaster pÃ¥ sÃ¥ret for være tildels svært høye tollmurer pÃ¥ produkter som produseres av u-land. Først og fremst er dette landbruksprodukter.”
Det hun sa var vel heller at det er plaster på såret for det økonomiske utbyttet vi tar ut ved hjelp av store internasjonale selskaper.
Det er iallfall ingen tvil om at verden kommer til å henge mer og mer sammen uansett om man er for eller mot globaliseringen. Men om man klarer å samkjøre de mekanismene og prosessene som gjør at den henger sammen så vi får en mer rettferdig fordeling av muligheter, det er jeg vel dessverre pessimistisk til. Når man ikke klarer å samkjøre budsjetter og prosesser internt i et land, hvordan skal man klare det internasjonalt? Men man kan jo håpe
Det var jeg som sa det om u-hjelp kontra tollmurer, Beate :o) Følgende sa jeg:
Postet av: Iskwew
Jeg synes alltid det er interessant med aktører som vil ha tilgang til kapitalens fordeler, men som ikke liker kapitalismen. De kunne være noe å skrive om. For eksempel alle denne politisk korrekte motstanden mot det fryktelige markedet, og globalisering, samtidig som man ønsker å rette opp urettferdigheten i verden. Og for ikke å snakke om det å sette opp solide tollbarrierer med den ene hånden, og så gi u-hjlpe med den andre. Norge har jo verdi på tollbarrierer som glatt overstiger det vi gir i u-hjelp. Men vi ser bare på den ene siden av det, og synes vi er sååå snille. Mens det som hadde vært best for folk i u-land og emerging markets er å få tilgang til våre markeder. For f.eks. landbruksvarer.
At vi gir mest u-hjelp per capita, hjelper jo ikke når vi omtrent hermetisk lukker markedene for varer fra de samme landene.
Det er jeg enig i Tiqui. Men jeg synes det er særdeles viktig å diskutere vår egen proteksjonisme i denne sammenhengen. Og jeg har altså tro på at en friere verdenshandel vil bidra mye til å gi u-land muligheter, fordi de kan få omsatt sine produkter. Det er jo liten tvil om at de er konkurransedyktige.
Kanskje man burde kunne unne de fattigste mer proteksjonisme samtidig som de rike lettet litt på sitt? Det var jo et av ankepunktene i forbindelse med den omdiskuterte ALCA/FTAA-avtalen for USA og hele den nord-, mellom- og sør-amerikanske hemisfæren. USA ønsket å utvide NAFTA (USA, Mexico, Canada) til å omfatte begge de amerikanske kontinentene minus Cuba. I betingelsene var det snakk om å redusere tollbarrierer og subsidier, men mens det var et krav at dette ble gjort i de latinamerikanske landene (hvor det fra før var liten proteksjonisme) vedtok de samtidig å subisidiere sitt eget landbruk og våpenindustrien hvor de selv var ledende og bare redusere tollbarrierene med tilsvarende prosentandel som var kravet hos de latinamerikanske landene. Når utgangspunktet var svært forskjellig ble det enda mer forskjellig med en prosentvis reduksjon av tollpriser.
Nå ble det ikke noe av denne avtalen og det er jeg glad for. Ikke fordi jeg ikke tror tilgang til det amerikanske markedet og omsetning for latinamerikanske produkter ville være bra, men fordi betingelsene i avtalen ikke ville gi bedre muligheter for andre enn de allerede store selskapene basert i USA.
USA og EU er jo svært proteksjonistiske. I artikkelen i A-magasinet om sukkerindustrien sto det f.eks.:
“PÃ¥ tross av at de utgjør en svært liten del av landbruket, nyter amerikanske sukkerbønder store fordeler. I over 200 Ã¥r har myndighetene kontrollert sukkerprisene, for Ã¥ beskytte de økonomiske interessene til sine hjemlige produsenter. Et prisstøtte-program, fastlagte kvoter og høye tollsatser pÃ¥ sukker utenfra, sikrer dem gode inntekter. Av de 10 millioner tonn sukker amerikanerne fÃ¥r i seg hvert Ã¥r, er bare drøyt 1,5 millioner tonn importert fra utlandet. PÃ¥ tross av at sukkeret pÃ¥ verdensmarkedet er langt billigere enn amerikansk sukker.”
Utgangspunktet er svært forskjellig, og det handler i tillegg om store historiske forskjeller. Så jeg er også glad for at det ikke ble noe av den avtalen. Og det gjorde ikke akkurat Lula spesielt populær i USA, men det tror jeg ikke han skal gråte for :o)
SÃ¥ kanskje frihandel egner seg best mellom land som befinner seg i noenlunde samme utgangspunkt? Og man kan jo ogsÃ¥ stille seg spørsmÃ¥let hva frihandel egentlig innebærer. SÃ¥ mange regler og betingelser som skulle følge med ALCA-avtalen minnet ikke særlig om “fri” handel i mine øyne. Det virket mer som en utvidet proteksjonisme for de internasjonale selskapene. (Spesielt klausulene om at selskapene skulle kunne saksøke en stat for tapt profitt dersom nasjonale reguleringer gav fordeler til andre selskap (les: ikke gav dem maks uttelling))
Det var vel fÃ¥ av de søramerikanske lederne som ble populære i USA etter den avtalen ikke ble noe av, men jeg tror ikke de grÃ¥ter noen av dem 😉
Det var jo ikke fri handel det var snakk om i den avtalen, da. Dette handler om markedsadgang på like vilkår. Og det var ikke det USA ville, det var en avtale som i stor grad var til fordel for USA.
U-land og emerging markeds på få adgang til markedene i nord i mye større grad. Men det er skremmende, for de er ekstremt konkurransedyktige, mange av dem, og det krever store omstillinger i nord. Som nord ikke er villig til å ta.
Når det gjelder landbruksprodukter, har vel Brasil EU øverst på listen over verstinger.
Problemet med ALCA var jo at retorikken dreide seg om frihandel, mens innholdet helt klart, som du sier, ikke var det. Tross navn som Area de Libre Comercio de las Americas og Free Trade Agreement for the Americas var det ikke et reelt innhold verken på spansk eller engelsk.
Nei, det er klart de rike landene er villig til ̴ omstille seg for ̴ gi fra seg det de har bygget opp. Det er vel slik kapitalismen virker Рslik ogs̴. Hvordan skape en balanse mellom utvidete muligheter for alle innenfor et kapitalistisk system? Det krever jo at ikke alle kan ha muligheter som g̴r p̴ bekostning av andre Рog da ryker gjerne selve systemet? Dvs, det ryker jo ikke, men da kommer pessimismen min inn igjen..
ehmmm.. det er sent: Det skulle være: Det er klart de rike landene IKKE er villig…. osv.
Hva er norsk U-hjelp. og hva burde den være?
For i det hele tatt å kunne diskutere U-hjelpen mål og midler, må man kunne definere hva fattigdom er, og hva som er den årsaker. Uten at fattigdommens årsaker er klare, blir det meningsløst å snakke U-hjelp. Ville man gå til en lege som ikke vil spekulere i årsakene til en lidelse? Venter vi at en lege kan kurere noen som helst uten å forstå årsakene til et problem?
U-hjelp, serru, det er enklere greier, det. Man trenger ikke å vite om eller åssen den virker, hvis atte det er sånn at man gir, serru. Hvis man bare gir mye, serru, helst i forhold til BNP eller noe, så er det bra. Og det er jo også skammelig å ikke gi, når vi nordmenn er så rike som vi er, serru.
I Norge er U-hjelp bare en svart boks som vi plikter å gjøre størst mulig, siden vi er så rike. Det er beklagelig, men det virker ikke som om den jevne stortingspolitiker har noen særlig større viten om U-hjelp enn dette. Det eneste som diskuteres er hvor mye vi skal gi. Ingen interesserer seg for hvordan, og ingen later til å mene at hva man velger å bruke pengene på, skal influere på bevilgningenes størrelse. Det er omvendt av enhver sunn logikk!
Erre sÃ¥ nøie a’?
JA! Det er nøye fordi ethvert mål kan ryke lukt til helvete hvis incentivsystemene er gale. Jyllands-Posten (denne eksellente danske avis) gjenga for noen år siden en historie som av naturlige årsaker ikke lar seg bekrefte: En ung Danida-ansatt i Sør-Øst Asia fikk i slutten av et år bekjed om å svi av et antall millioner innen nyttår. Dersom man ikke greide dette, ville man ikke bidra nok til at Danida kunne nå sitt mål om at dansk U-hjelp skulle opp på 1% av BNP. Dette fenomenet er ikke ukjent også andre steder i det offentlige. Man må svi av budsjettene, ellers kuttes de. Og enda verre er det selvfølgelig når suksesskriteriet blir at man bruker mest mulig penger.
Dette er langt mer politisk brennbart enn det kan se ut som: Mener man at den langt vesentligste årsaken til et lands fattigdom er korrupsjon, vil det mest effektive faktisk være å blande seg inn i landets indre anliggender. (politi, rettsvesen, lovgivning) Hvordan måler man slikt i prosenter av BNP?
Andre mener at problemet kanskje vel så mye ligger i uvitenhet. De fattige forstår ganske enkelt ikke å utnytte de resursene de har? Dersom man kunne få folk til å bruke mindre på spill, alkohol og kvinner, ville de ha nok penger til å leve veldig mye bedre?
Andre igjen mener at U-hjelp er viktig for å markere politisk støtte. Er det klokt at man nå bevilger nesten like mye til Hamas som til hele Latin-Amerika? Dette området, som dekker alt sør for USA pluss de karibiske øyene – fikk i fjor kun litt mer enn palestinerne. Er det fornuftig å gi noe slikt som 140 kroner per hode pr år til palestinerne, når penger uansett ikke kan løse deres politiske eller religiøse problemer, mens latinamerikanerne får en drøy krone hver? Milton Marx: Kutt all støtte til palestinerne.
Og da har jeg enda ikke sagt ett enda ord om frihendel og merkeder. Jeg har en sang å synge også der!
Ellers kom jeg til å tenke på denne posten også. Dilbert i andre potens.
Jeg er faktisk ikke mot U-hjelp. Jeg mener at vi kan hjelpe de fattige landene på mange måter. MEN, skal vi først gi U-hjelp, skal den døtte pilte meg være godt gjennomtenkt. Et minstekrav er f.eks. at man ikke tilstreber å hemmeligholde fiaskoer og skandaler. Eksempler på det siste er hemmeligholdet man så i forbindelse med Fjørtoft-selskapene på Sri lanka.
Tiqui, “kapitalismen” er jo et vidt begrep. Jeg vil hevde at dette er et bevis pÃ¥ kapitalismen ved fri konkurranse er satt ut av spill, for det er nettopp det som skjer nÃ¥r man bygger opp tollmurer for Ã¥ beskytte egen produksjon. Kapitalisme og markedsøkonomi er IKKE problemet her, tror jeg.
Milton, der drar du i gang den debatten jeg egentlig ikke dro i gang, som er vid og stor og kompleks. At det er mye rart, feil og kunnskapsløst i denne sektoren, det er helt sikkert. Egentlig burde hjelpen styres mye mer lokalt, problemet med det er bare at ofte er systemene svært korrupte. Jeg tror det er så godt som umulig å være blåøyd nordmann og få strukturert bruken av pengene på en konstruktiv måte.
Jeg tror definitivt du har rett i at det eneste fokuset som egentlig er på u-hjelp er på prosenten av BNP, og det er neppe et godt mål. For det første er det som sagt å ta med den ene hånden og gi med den andre, og dertil kunne vi sannsynligvis fått veldig mye mer ut av pengene enn vi gjøre.
Dessuten har man jo, som Milton sier, aldri egentlig funnet Ã¥rsakene til fattigdom. Og dermed blir mye av u-hjelpen et skudd i blinde – i hÃ¥p om at det treffer. Noen ganger treffer man litt sÃ¥nn pÃ¥ slump, andre ganger bommer man totalt. Det finnes jo et utall teorier om fattigdommens Ã¥rsak, men disse henger jo heller ikke sammen rett og slett fordi man ikke greier Ã¥ bli enig om _hva_ som er fattigdom. NÃ¥r man sÃ¥ verken er enig om hva som skal behandles eller Ã¥rsakene til det, sÃ¥ er det jo ikke sÃ¥ rart at man har problemer med Ã¥ finne gjennomtenkte løsninger pÃ¥ et problem ingen er enige om hva er eller hva kommer av.
Men s̴ er det et annet aspekt Рhva som virker Рse der kan man ikke komme til enighet heller Рmye fordi man ikke er enig i hvordan det skal virke.
Årsakene til fattigdom er ekstremt sammensatte, vil jeg tro. Og som du sier, når man ikke vet verken hva, hvorfor eller hvordan, er det ikke rart det blir en del bomskudd.
Meningene om hva som er rettferdig er svært delte, så det kan jo være greit å begynne med hva man legger i dét. Og i denne sammenhengen mener jeg at poenget må være at de fattige _menneskene_ får det bedre. Særlig de aller fattigste, som sulter og lider. Hvor fattige _landene_ er, synes jeg er noe mindre interessant.
NÃ¥r vi handler med fattige land, handler vi med bedrifter i disse landene. Disse er ikke nødvendigvis fattige. Eller vi handler, direkte eller indirekte, med myndighetene. Som gjerne er veldig rike – ofte pÃ¥ innbyggernes bekostning. De vi helt sikkert ikke handler med er de fattigste, som ikke har noe Ã¥ handle for, og som ikke engang har arbeidskraft Ã¥ selge.
Men det er klart at velstand kan spre seg. Vi er jo vant til det. Når det blir økonomisk vekst, får folk som trenger det jobb, og de blir rikere. Og det drypper litt på alle. Men jeg tror altså dette kommer veldig an på de politiske forholdene i landet det er snakk om. Jeg er ikke overbevist om at de aller fattigste uten videre vil nyte godt av at bedrifter i byene går så det suser, av at lønningene går opp for de som har jobb, eller av at det tilbys flere varer på det markedet de uansett ikke har råd til å handle på. Det er ikke usannsynlig at det kan være stikk motsatt, f.eks. at livsviktige ressurser selges ut av landet istedenfor å tilbys mennesker som jo ikke kan betale for seg.
Men de politiske forholdene kan pÃ¥virkes. SÃ¥ la oss heller si “handel med betingelser”.
Et aspekt som nesten aldri nevnes i fattigdoms- og uhjelpsforbindelse er befolkningsvekst på jorden totalt. Uten å ha nøyaktige tall på det så lever det omtrent dobbelt så mange mennesker på jorden i dag som det gjorde da jeg ble født. Med samme doblingshastighet er antallet mennesker temmelig formidabelt om relativt kort tid.
I et utopisk samfunn skulle man dermed ha mer enn nok arbeidskraft til å produsere det vi trenger hvis vi klarte å samarbeide. Men mennesker ser ikke ut til å klare å samarbeide skikkelig internt i bygdesamfunn engang, så da blir det bare vanskeligere og vanskeligere når man hever blikket til makronivå hvor relasjonene er upersonlige. Nå tror jeg ikke på utopier. Men at avstanden mellom rike og fattige dag er større enn før henger kanskje sammen med at det finnes flere totalt sett?
Mange snakker om at overforbruket mÃ¥ ned i de rike landene for Ã¥ levne en skjerv til de fattige. Men ingen snakker om at det blir stadig flere av bÃ¥de rike og fattige. Jeg har mange ganger tenkt pÃ¥ analogien som agenten i Matrix tok opp – menneskene oppfører seg som virus, de formerer seg og overbefolker og forbruker opp ressursene i en forrykende fart – og er meget godt i stand til Ã¥ snylte jorden til utarmelse. En organisme angrepet av virus vil til slutt bli syk og bukke under. Snakk om Ã¥ bite hÃ¥nden som gir deg mat…
Kanskje man burde innført en handlingsregel for forbruk av primær-ressurser også? Ikke bare penger? Kanskje man burde avskaffe religiøse holdninger til prevensjon, så vi fikk kontroll på befolkningsveksten? Det er vel ikke bare Kina som er folkerikt i dag?
Bare noen usammenhengende tanker i formiddagstimene…
Det du egentlig sier, Arne, er vel at u-hjelp er nødvendig i tillegg til at bedrifter i u-land gis markedsadgang? Det har du nok rett i. Dessuten er det jo store problemer internt også, i mange land, med korrupsjon og svært skjev inntektsfordeling. Det gjelder hele Sør-Amerika og store deler av Afrika. Skjev inntektsfordeling er noe som setter en effektiv stopper for innenlandsk vekst, etter som en så stor del av befolkningen ikke kan konsumere.
Tiqui, jeg vet ikke om forskjellene mellom fattige og rike er større i dag enn “før” (nÃ¥r var før?). At man bør jobbe for Ã¥ avskaffe arkaiske religiøse holdninger til prevensjon er jeg helt overbevist om. Det den katolske kirken f.eks. bidrar med er rett og slett skremmende pÃ¥ en opprørende mÃ¥te.
Nja, det jeg egentlig sier, er at det bør være knyttet politiske betingelser til internasjonal handel. F.eks. at et land må oppfylle visse kriterier for demokratisk utvikling, menneskerettigheter, etc, for å få fri markedsadgang. Kanskje kan/bør lignende settes til enkeltbedrifter. Men vi kan godt kalle det uhjelp.
Det er jeg forsåvidt enig i Arne, men det gjenstår da at jo verre regimer, jo verre har befolkningen det. Det er jo et evig dilemma, for eksempel i forhold til land som Burma.
En enorm debatt, jeg har bare lyst til Ã¥ ta tak i et hjørne av den og si at løsningen pÃ¥ verdens fattigdom ikke er Ã¥ avvikle matproduksjon i Norge og bruke flybensin pÃ¥ Ã¥ sende mat fra omrÃ¥der der folk ofte har for lite av det opp hit. Det er litt for lett for velstÃ¥ende oslofolk i umoralsk billige H&M-klær Ã¥ legge skylda for klodens elendighet over pÃ¥ bøndene i dalstrøka innafor 🙂
Og sÃ¥ vil jeg ta tak i to ting Milton Marx sier: “Dette er langt mer politisk brennbart enn det kan se ut som: Mener man at den langt vesentligste Ã¥rsaken til et lands fattigdom er korrupsjon, vil det mest effektive faktisk være Ã¥ blande seg inn i landets indre anliggender. (politi, rettsvesen, lovgivning) Hvordan mÃ¥ler man slikt i prosenter av BNP?”
Nemlig. Mye av den beste bistanden kan ikke på enkelt vis måles i KPI-er, alt kan ikke tallfestes. I Serbia har vi gjort nettopp dette, bidratt med demokratistøtte og politiopplæring. Dette er mulig på grunn av vårt gode forhold til Serbia (som blant annet skyldes ting som skjedde helt tilbake under andre verdenskrig), det er ikke alle steder vi vil være velkomne på den måten. UD har forresten ganske nylig lansert et anti-korrupsjonsprosjekt, det blir spennende å se hvor det lander. Måtte Jonas få mange år i ministerstolen.
Imidlertid kreves det økonomiske midler også til den typen prosjekter. Og det trengs penger til å sikre folk de grunnleggende vilkår som legger til rette for at de selv kan ta grep om egen utvikling. Rent drikkevann i store nok mengder. Vaksiner. Det finnes land der analfabetismen er overveldende omfattende. Det er ikke slik at vi pøser inn store midler til meningsløse prosjekter. Det er bare det at behovene er så store.
Milton Marx’ andre kommentar: “Andre mener at problemet kanskje vel sÃ¥ mye ligger i uvitenhet. De fattige forstÃ¥r ganske enkelt ikke Ã¥ utnytte de resursene de har? Dersom man kunne fÃ¥ folk til Ã¥ bruke mindre pÃ¥ spill, alkohol og kvinner, ville de ha nok penger til Ã¥ leve veldig mye bedre?”
Og andre igjen mener at grunnen til at prosjekter som for eksempel mikrokreditt og cash vouchers fungerer sÃ¥ bra nettopp fordi fattigfolk vet hvordan de skal fÃ¥ mye ut av lite. Ellers misliker jeg sterkt nÃ¥r folk snakker om at “folk” bruker penger pÃ¥ “kvinner,” eller som en fransk diplomat jeg hørte forelese sa: “The Afghans and zer women.” For det første er kvinner veldig ofte halvparten av folk. For det andre er det aldeles ikke dumt Ã¥ bruke penger pÃ¥ kvinner. Kvinners kunnskap og kvinners eiendom kommer ofte barna og storfamilien ellers til gode.
Jeg tror som jeg sa ovenfor at vi burde avskaffe referansen til BNP – og jobbe for at det norske folket skal se at det ikke handler om hvor mye vi gir, men om hvor mye vi utretter.
Det er enorme bedringer som kunne gjøres dersom man bare ville. Noe som jeg tror Norge er god pÃ¥, og som neppe er politisk kontroversielt heller, er rydding av landminer. Sørger vi for at færre mennesker blir sprengt til krøplinger av slike miner, sørger vi samtidig for Ã¥ redusere fattige afrikanske lands behov for Ã¥ forsørge krøplinger. Vi kunne faktisk – Norge alene – i teorien tredoble den innsatsen som foregÃ¥r med minerydding i Angola for de samme pengene som vi gir til Hamas. En annen mulighet ville være Ã¥ bruke de samme pengene til Ã¥ tredoble den hjelpen vi gir relatert til AIDS/HIV bekjempelse. Det finnes mange temmelig lite kontroversielle gode saker, og gjennomføres hjelpen godt, sÃ¥ tror jeg faktisk ikke vi har særlig mange U-hjelpsmotstandere i Norge.
I den virkelige verden, ser vi at selv de ideelle u-hjelpsorganisasjonene ender opp i vanlige organisasjonmessige problemer – akkurat som et hvilket som helst selskap. Vil staten kutte bistanden i et omrÃ¥de, kommer organisasjonene pÃ¥ banen, drevet av de utsendte, som vil ha forutsigelige vilkÃ¥r. Vi sÃ¥ det før regjeringa valgte Ã¥ skjerpe den ideologiske profilen relatert til Palestina: Da det var snakk om Ã¥ redusere hjelpa, kom de ansatte pÃ¥ banen mens de varslet humanitære katastrofer og gud vet hva. (Jeg forstÃ¥r dem, for det er ikke enkelt Ã¥ miste jobben). Men dette skjer altsÃ¥ samtidig med at det dør ett barn hvert 30. sekund i Afrika av malaria. Man regner med at det koster 50 cent (3, 20 kroner) Ã¥ redde et slikt barn.
Bolivia er et annet eksempel pÃ¥ at der er litt vanskelig Ã¥ se hva regjeringen vil. Man sender rÃ¥dgivere til Enzo Gonzales, ettersom Norge har erfaring med forvaltning av denslags naturresurser. Enzo nasjonaliserer gass ressursene. Erik Solheim gÃ¥r i avisen og sier at nÃ¥r Norge har den erfaringen som vi har, er det bare rimelig at vi gir rÃ¥d og vink til fattige land med olje- og gassresurser. SÃ¥ kommer Paul Chaffey pÃ¥ banen med sin beretning om hvorfor han har gÃ¥tt over fra Ã¥ være SVer til Ã¥ bli høyreorientert. Han sier noe slikt som at “Hva er det SV skal rÃ¥dgi om i Bolivia? Den politikken som Norge har gjennomført, eller den politikken som SV ville ha hatt i Norge? Videre fortsetter han at det blir spennende Ã¥ se nÃ¥r Enzo Gonzales nasjonaliserer Petrobras; pÃ¥ hvilken side vil SV da stÃ¥? Vi de støtte sosialisten Lula eller er det Gonzales som fÃ¥r støtten. Jeg tror jeg vil si det slik at dersom Solheim endelig skal gi rÃ¥d og ving til Bolivia, skulle han kanskje prioritere Ã¥ rÃ¥dgi noe mindre og heller vinke desto mer.
Min konklusjon: At det Ã¥ være motstander av norsk U-hjelp – hvilket jeg ikke nødvendigvis er – verken er kaldt, kynisk eller egoistisk. Det kan meget godt forsvares som ren ansvarlighet. Det som er kaldt og kynisk, er Ã¥ rote bort milliard etter milliard – med Ã¥pne øyne – vel vitende om at det som teller er Norad, organisasjonene og bistandsindustrien. De fattige, de syke, de elendige? De fÃ¥r vente til neste valgkamp!
Marion: Du misforstod meg litt med hensyn til det jeg sa om å bruke penger på kvinner. Det jeg sikter til at det er et problem at mange fattige forblir fattige, og kommer seg ikke opp, fordi lønna går med til piker, vin & sang! Med det mener jeg at ansvarlig pengebruk i familien er nødvendig dersom en familie skal greie å komme seg ut av fattigdommen.
Her var det lange og komplekse kommentarer som jeg må komme tilbake til.
Bare kjapt til Marion; selv om jeg bor i byen og har tilgang til H&M betyr vel ikke det at jeg ikke har uttalerett eller lov til å mene noen om kombinasjonen av subsidier og u-hjelp? Eller er det bare folk i dalstrøka innenfor som har det?
Og frakten er vel neppe med flybensin, men med båtbensin. Som frakten av norsk olje, norske metaller, norsk papir og så videre. Det er vel ikke mye bedre.
More later :o)
Iskwew og Marion: Her er en interessant post om mat og transportkostnader.
Interessant, Milton. Den skal jeg lese nøyere etter hvert.
Jeg kom akkurat på at jeg så et hårreisende program fra BBC om hvordan man har klart å søle borte noe ala 23 milliarder dollar i Irak. Dette var oljeformue og beslaglagte bankkonti. USA fløy inn flylass på flylass med cash, og det er omtrent ingen ting å vise for det i form av gjenoppbygging. Mest fordi de amerikannerne som var ansvarlige for det, var fra Pentagon, og dermed hadde snøring på krigføring og ikke samfunnsbygging. Det er jo fortsatt knapt nok strøm i Irak.
Jeg må se om jeg finner noe på nett om det.
Iskwew, selvfølgelig betyr det ikke at du ikke har uttalerett. Og nÃ¥ snakket jeg ikke om *tilgang* pÃ¥ H&M (det kan godt tenkes det finnes plasser i landet der det er mangel pÃ¥ denslags, men store deler av bygdenorge er dekket), men om det at det er sÃ¥ lettvint Ã¥ mene at det er bøndene som er problemet – og slik jeg ser det er det ikke støtte til norsk landbruk (som aldeles ikke er den eneste næringen som subsidieres her til lands) som holder de fattige landene nede. Jeg er for lokal matproduksjon. Jeg er ogsÃ¥ for en mer rettferdig verden. Og jeg kjøper altfor ofte klær som er sÃ¥ billige at jeg er nødt til Ã¥ forstÃ¥ at noen taper pÃ¥ det, mer enn jeg tjener.
Milton, jeg skjønte godt hva du mente. Jeg synes bare ikke det er særlig ok Ã¥ snakke om verken “folk” eller “de fattige” og kun mene menn. Da kan man si fattige menn, for eksempel. Kanskje jeg bare er vrangvillig fordi jeg har skadet foten min i dag og har vondt 🙂 Men jeg kommer over den slags sprÃ¥kbruk relativt ofte, og jeg synes ikke noe om det. Minerydding og proteser (samt ortoser, som jeg nÃ¥ har fÃ¥tt stifte plagsom nær bekjentskap med) gir forresten Norge en hel del penger til, bÃ¥de via Folkehjelpa og Røde Kors, kanskje ogsÃ¥ via Kirkens Nødhjelp?
Marion: Sender helende vibber fra Panama. Jeg synes egentlig ikke at det er noe skrekkelig at det finnes billige klær. De billige klærne kommer jo fattigfolk til gode også. Egentlig tror jeg f.eks. at mange norske småbarnsfamilier har et mer anstrengt forhold til klesbudsjettet enn folk flest her. Jeg får f.eks. typisk en baby t-skjorte for en dollar i Panama. Lønningene til de som produserer klærne settes jo ikke opp uansett hvor mye man betaler i Norge, og til syvende og sist har jo de kineserne som jobber på tekstilfabrikkene det bedre enn de hadde det før de fikk disse jobbene.
Egentlig ser jeg litt motsatt pÃ¥ det: Jeg ser det umoralske i at folk snakker med en voldsom innlevelse om de fattiges nød – før de suser ned i byen og kjøper seg en jeans til 1400 kroner. Nordmenn forstÃ¥r kort og godt ikke pengers verdi! For ikke lenge siden ga vi en hÃ¥ndstrekning til en familie vi kjenner. Foreldrene døde av AIDS, sÃ¥ det hender at vi shopper litt mat. Vi kjøpte en sekk ris, bønner, linser etc. Typisk tilbehør som drøyer maten, og som gjør at de greier seg et par mÃ¥neder. Kostnaden? 40 dollar. 250 kroner! Nyt designbuksene deres!
Intet personlig; for alt jeg vet shopper du pÃ¥ Fretex. 😉
Du sa jo at dette er et stort problem, Marion, og dermed har jeg grepet fatt i en del av problemet, og ikke hele problemet. Og jeg mener altså at USAs, EUs og Norges landbrukssubsidier og tollbarrierer er en del av problemet. Et land som Brasil, for eksempel, anser landbrukssubsidier og tollbarrierer i EU som et kjempeproblem. Med god grunn
Lokal matproduksjon er bra det, men i Norge produseres det stort sett melk, kjøtt (av kvalitet som slett ikke er god nok) og korn til dyrefor (siden kvaliteten ikke er god nok). Og Norge, som selger fisk til hele verden, burde se denne problemstillingen. Jeg har kjøpt norsk klippfisk i Brasil. Vi er en gigantisk matvare-eksportør selv, fordi vi har naturgitte forhold når det gjelder fisk. Og vi skriker over oss når vi møter tollbarrierer mot fisken vår. De samme naturgitte forholdene har Brasil når det gjelder kjøtt og en rekke andre varer. Hvorfor vi i Norge skal produsere tomater i veksthus, det er en gåte for meg. I tillegg produserer vi melk i mengder som langt ifra er godt for helsen vår. Det har jeg skrevet om her.
At det ikke skal være lov å diskutere hva slags matvareproduksjon vi har, det skjønner jeg ikke. Vi må ikke produsere alt. Vi har ikke naturgitte forhold til å produsere alt.
Nå minte du meg på noe, Milton. Da jeg kom hjem fra Brasil foreslo jeg at vi skulle sende julegavebudsjettet til voksne til Brasil. Der jeg kjenner en dame som driver et barnehjem for handikappede barn. Tror de jeg fikk til det? Nope. Det var ingen som ville det, for det ville jo bli en så trist julaften uten gaver.
Hva mÃ¥ man gjøre for Ã¥ bedre forholdene for blinde barn i U – Land?
Trenger svar 😉
Det vet jeg ikke, Tove…