I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Husker du den gangen da alt var enkelt, i svart og hvitt, uten noen grÃ¥ nyanser? Den gangen du tok stilling til alt, uten Ã¥ tvile, sikker pÃ¥ at det var noe som var helt rett og noe som var helt galt. NÃ¥ er alt som regel en diger bolle med grøt av nyanser, motforestillinger og kunnskap som gjør det meste vanskelig Ã¥ mene noe om. Kanskje skyldes det økonom-bakgrunnen? Du vet, en amerikansk president ba en gang om Ã¥ fÃ¥ i hvert fall en enarmet økonom. Siden alle hele tiden sa “On one hand, but on the other hand”.
Husker du den gangen du skulle redde verden? Da du skulle tilbringe livet på barrikadene for undertrykte mennesker, mishandlede kvinner, barn som sultet og gjøre noe med alle urettferdigheten i verden. Da livet hadde et høyere mål, en global mening og alt det der som gjerne henger sammen med punktet over. Nå er meningen å finne i to blå øyne som stråler mot deg hver morgen og en hånd som griper din på vei til skolen. I venninner som kommer til ditt kjøkken når livet er vanskelig. I det å gjøre en god jobb som pengeteller, noe du aldri i verden trodde du skulle bli. At meningen ligger i ørsmå ting, og i en hverdag som på utsiden virker grå, men som inneholder en regnbue av farger om du bare ser med de rette brillene.
Husker du den gangen du trodde kjærligheten ventet bak neste hjørne? Den gangen en liten lykkelig familie ventet, mor, far og 2 barn, hus og hjem, katt og kaniner. Nå har du skjønt, både av erfaring, og ved å se deg rundt, at familier kommer i alle slags former, fasonger og konstellasjoner. Du har for eksempel skjønt at gode venner er MER familie enn mange som ER familie.
Husker du den gangen da livet var dørgende kjedelig om du var hjemme en helg? Når det ikke hadde vært en fest på 2 helger, og du tenkte at så kjedelig kan ikke livet være. Når du gjerne var ute onsdag, fredag og lørdag, sov til klokken 2 på ettermiddagen og selv om hodet knirket så hadde du opplevd noe, i hvert fall. Da tenkte du ikke at fredag, gullrekka (selv om Synnøve herper gullrekke-konseptet), hjemmelaget pizza og skravling med en liten mann på 7 år, mens to katter vekselvis sloss og smyger seg malende opp mot bena dine, rett og slett er det deiligste du vet.
Husker du den musikken du elsket da du var 18? Husker du alle de gangene du hørte pÃ¥ den, alle LP’ene du slet ut? Husker du posterne du hadde pÃ¥ veggene? Hører du pÃ¥ den enda? Jeg gjør det, men opplevelsen er annerledes. Fortsatt kjennes den musikken i hjertet, ryggraden og sjelen. Men det er annerledes. Det er ikke lenger ekstase, mer noe som er blitt til en del av deg, noe du hører for Ã¥ holde fast i den du en gang var, de gangene det synes Ã¥ glippe for deg. Og mens den musikken en gang var noe sosialt som du delte med andre, er det nÃ¥ et soloprosjekt, noe du nyter i ditt lønnkammer. Som er mer trøst og minner enn den ekstasen det en gang var.
Husker du hvordan du sÃ¥ ut? Jeg husker vagt permantentkrøllene og de blonde stripene. Jeg husker at hÃ¥ret falt ut i dotter etter en permanent for mye. Da jeg var hos Tom frisør her pÃ¥ lørdag (jeg har gÃ¥tt til ham siden begynnelsen av 80-tallet) snakket vi om det. Det er bare gamle damer som vil ha permanent nÃ¥. Permanent er ut, ut, ut. Heldigvis for hÃ¥ret, sa Tom frisør. og det har han rett i. Og sÃ¥ husker jeg Palestina-skjerfet som jeg alltid hadde pÃ¥ meg, alltid. Det hang selvsagt ogsÃ¥ sammen med Husker du nr, 1, “da alt var enkelt”. Og jeg husker platÃ¥skoene og slengbuksene (det vi har i dag kan nesten ikke kalles slengbukser), rysjeblusene og tightsene. I dag skjønner jeg jo ikke at jeg kledde meg og sÃ¥ ut slik, men det gjorde jeg altsÃ¥. Og nÃ¥r det kommer pÃ¥ moten igjen, kommer jeg til Ã¥ si “Herregud, det er stygt!”.
Husker du da du var liten og det bare var Scooby Doo tegnefilmer på tv hver påske og hver jul, om morgenen? Husker du da et av julens høydepunkter var Disney-kavalkaden på julaften? Det husker jeg, og når jeg forteller det til Tigerungen så ler han litt, for han kan jo se Scooby Doo når han vil. Men det morsomme er at de tegnefilmene han liker best, er de jeg likte best. Scooby. Tom&Jerry. Per Ulv og Bippe Stankelbein. Donald og Mikke Mus. Knøttene.
Husker du da John Lennon ble skutt? Jeg husker ikke da BrÃ¥ brakk staven, men jeg husker da John Lennon ble skutt. og det var jo han som sa at “Life is what happens while you are busy making other plans.” Og det hadde han jammen rett i. Livet blir noe annet enn det vi trodde.
For 25 år siden skulle jeg studere internasjonal politikk og redde verden. Jeg skulle samtidig ha mann, barn, katter og kaniner, gjerne i et lite idyllisk hus i skogen. Jeg skulle lese viktige bøker, og bruke fritiden til å diskutere viktige ting. Jeg skulle se hele verden, og redde noen barn mens jeg gjorde det.
Og nå? Nå er jeg spesialist på finans, og bruker dagene til å lage modeller for å se på økonomisk risiko. Hadde du sagt det til meg for 25 år siden, så hadde jeg ledd meg skakk. I hvert fall om du hadde sagt at jeg kom til å synes det er svært meningsfullt. Nå ser jeg masse nyanser mellom svart og hvitt, og ikke noe er spesielt enkelt. Nå har jeg en liten familie bestående av meg, Tigerungen og to katter, i en blokkleilighet på beste vestkant, langt fra huset i skogen. Langt fra der jeg trodde jeg skulle være i 2006. Det jeg har sett av verden er europeiske hovedsteder, strender i Spania og Hellas og heldigvis mye av Brasil. Jeg reddet et barn for en liten stund, ved at jeg ga mammaen hans 50 Reais en kald vinterdag, men det varte ikke lenge. Og om noe har fått meg til å skjønne at jeg ikke kan redde verden, så er det alle de brasilianske gatebarna. Det var skremmende å oppdage at jeg til slutt ikke så dem.
Det globale hovedfokuset er byttet ut med fokus på det nære, og på det lille barnet som er gitt meg å passe på, her i velstandslandet. Der er fokuset nå. Selv om ikke ungdommens drømmer og idealistiske tanker er helt glemt, så blir de borte i hverdagen.
Og det er helt ok. For det er slik livet er. Det er hverdagene der du er, med de du er der med. Du løfter blikket innimellom, husker og ser. Og så fokuserer du igjen nærsynt på det livet du lever.
Og det er som J.M. Barrie sa: “I’m not young enough to know everything.” Det er ikke sÃ¥ enkelt lenger. Kanskje det er kunnskapen og nærsynthetens feil, hva vet jeg. Og selv om jeg savner den tiden da alt var sÃ¥ enkelt, sÃ¥ er jeg egentlig glad for at jeg klarer Ã¥ se flere nyanser. Stille flere spørsmÃ¥l. Ta mindre for gitt. Lytte bedre. Se mer. Være mer Ã¥pen for annerledeshet. Mindre dogmatisk.
Men det var enklere før. Det var dette jeg ble sittende å tenke på i etterkant av debatten om uføretrygden i dag. At det var enklere før.
Trackback URL | Comments RSS Feed
Jeg kjenner meg igjen i en hel del av det du skriver her.
Da verden var ung (eller i hvert fall da jeg var det – to sider av samme sak?) var det utrolig lett å ha bastante meninger om det meste. Jeg ble tidlig politisk aktiv og kunne med min beste vilje ikke skjønne motpartens argumenter. Det var jo så innlysende at det var jeg som hadde rett.
Verden lå for mine føtter: jeg skulle studere politisk vitenskap. Jeg skulle bli en sann samfunnsstøtte, med villa i byen, 1,5 barn og en fantastisk og evigvarende livsledsager ved min side… Nåja, det gikk ikke helt slik. La oss nøye oss med å si at jeg fikk et temmelig brutalt møte med virkeligheten.
Festene, ja, hvem kan vel glemme dem? Det er intet mindre enn et lite medisinsk under at leveren min overlevde denne tiden. Jeg må likevel innrømme at en gøyal tid, det var det.
Jeg husker med gru tilbake på en del av de motene jeg fulgte. (Har traumatiske erindringer om sjokkrosa sko og ditto solbriller fra midt på 80 tallet). Platåsko brukte jeg aldri (det hadde sett i overkant latterlig ut med mine 190 cm).
Jeg kan støtte helhjertet opp om å si at fokus har en tendens til å forflytte seg over tid. Der vi tidligere brant for det internasjonale samfunnet, er vi nå mer engasjert i våre egne barn (i hvert fall de av oss som er så heldige å få lov å være foreldre). Min sønn bor ikke lenger hos meg, men jeg har funnet et slags substitutt gjennom å arbeide med ungdom. Hvis min tilstedeværelse kan hjelpe en eneste person, er det verd hver en time med trasking i regnvåte gater.
Alt var faktisk mye enklere og mer oversiktelig før i tiden (gamle dager). Jeg misunner ikke dem som vokser opp i dag. â€The world has moved onâ€. Og jeg er ikke sikker pÃ¥ at det har blitt et bedre sted Ã¥ leve.
Så veldig hyggelig å ha deg tilbake i kommentarfeltet, Audun! Nå ble jeg glad :o) Det er vel kanskje første gangen du har vært her og skrevet også? Håper du kommer tilbake og tilbake igjen :o)
Jeg tror strengt tatt ikke jeg hadde god vilje en gang, jeg synes alle som mente noe annet ikke hadde skjønt noe som helst. Selvsagt hadde vi rett! Nyanser var bare tull og tøys. Og slik har de det i dag ogsÃ¥, de som er 18 – de har rett, og jeg sitter foran dem pÃ¥ bussen og ler for meg selv. De kommer til Ã¥ oppleve den dagen illusjonene brister, de ogsÃ¥.
Sjokkrosa sko og ditto solbriller? Milde himmel! Har du bilde???
Fokus er helt andre steder, ja. På det nære og hverdagslige. Det er godt og rart og noen ganger frustrerende. Men det er slik livet er.
Tro meg Isk, det føles veldig godt å være tilbake. Jeg har savnet både deg og bloggen din.
Det er veldig mye mulig at dette er første gangen jeg skriver i den “nye” bloggen din. Akkurat det
faktumet gjør meg en mule flau… Vel, jeg har store planer om Ã¥ være tilbake for den overskuelige framtiden 🙂 (You ain’t getting rid of me) 😉
Jeg skylder logopeden min en stor takk. Det var hun som mer eller mindre tvang meg til å skrive igjen. Det er jeg takknemmelig for i dag.
Dessverre eksisterer det ikke noe fotografisk bevis for overnevnte antrekk (heldigvis). I det hele tatt eksisterer det ikke mange bilder av undertegnede. Jeg var alltid den som løp i motsatt retning da kameraene dukket fram…
NÃ¥ tar jeg det ikke sÃ¥ nøye lenger 🙂
Godt, for jeg vil virkelig ikke bli kvitt deg :o)
Og du skriver godt ogsÃ¥ – sÃ¥ bare fortsett med det. Ã… fange tanker med ord, det er godt og det gjør ofte ting mer forstÃ¥elig.
Jeg synes det er litt synd at det ikke er noe bilde av mann på 190 med sjokkrosa sko og solbriller. Det er slikt vi bloggere drømmer om å få kloa i, vet du :o)
Det er ikke nøye, nei. Selv med rosa sko 😀
Og n̴ er det natten, kjenner jeg. Sov godt, og igjen Рveldig hyggelig at du er tilbake!
SÃ¥ vidunderlig godt det var Ã¥ lese dette en sen fredag kveld – eller rettere sagt tidlig lørdag morgen, etter en hel del med ompa-ompa og tilbehør…
Er ikke dette livet selv? Ã… erfare at det man en gang trodde var sannheten kanskje ikke var sÃ¥ sikkert likevel? Ã… forstÃ¥ hvorfor indianerne hadde sitt “eldstes rÃ¥d”, som hadde skjøn+47 nettopp dette, at verden er ikke svart-hvit, men myriader av nyanser derimellom.
Det er godt å være der, å kunne reflektere at en sak har flere sider, akseptere at flere syn kan være riktige. Inspirasjon og liv til livet.
Godt å ta med seg denne til sengs i natt.
Nattaklem!
Jeg husker hvor jeg var når Brå brakk staven.
Trist, for det er så mye annet jeg ikke husker.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver.
Alt var mye enklere. Jeg skulle bli musiker.
Jeg øvde ikke engang. Så sikker var jeg på at det var slik
det skulle bli.
(Joda, jeg begynte å øve da virkeligheten traff meg)
Jeg husker ikke hvilken følelse David Gilmours solo i Comfortably Numb ga meg
da jeg tilfeldigvis hørte den i en alder av 13,
men jeg husker at den vekket noe i meg og at det er den andre milepælen.
Beatles var den første, 10 år gammel.
Jeg vet derimot hva Radiohead gjør med meg i dag
og jeg husker veldig godt hva Motorpsycho gjorde med meg for 13 år siden.
Jeg tror lidenskapen er den samme, for min del.
Alderen og livserfaringen er større,
men lidenskapen kommer fra samme flamme.
Jeg husker Lennons død.
Min store helt ble skutt og fattern fant ut at det var en effektiv måte å vekke meg på.
РMorten, er du v̴ken?
– grynt
– Lennon er død.
Jeg husker det til minste detalj.
…Lyden av Lennon-sanger fra Radio Luxembourg…
Jentene i klassen med Palestinaskjerf og sterke feministiske og sosialistiske meninger.
Jeg var livredd dem, de fremstod som sterke og gjorde meg svak.
Jeg forgudet noen av dem.
I dag er jeg gift med en av dem.
Jeg ble aldri musiker, allikevel er jeg musiker i sjel og sinn.
Jeg lever ikke av å leke, allikevel lever jeg av å lære andre å leke.
Det medfører at jeg leker hele dagen lang.
Jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive hva jeg mener.
Poenget mitt er at jeg på et eller annet snodig vis
er der jeg hele veien har trodd jeg skulle være, allikevel.
Bare på en helt annen måte.
M:)rten
Goodwill, jo det er livet selv, og det er i nyansene det spennende ligger, ikke i det svart hvite. Det er jo ikke noe dynamikk i svart/hvitt. Selv om det var enklere før, så er det mer spennende nå :o)
Morten, jeg synes du bekrev det godt jeg :o) Jeg vet at jeg har med meg mange av tankene om rettferdighet fra den tiden, men likvel ble livet helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg lever ikke opp til tidligere tids idealer, men jeg finner mening i det jeg gjør, selv om jeg noen ganger tenker at det er et nærsynt liv og savner den tiden jeg brant for noe. Den tiden da alt var enkelt.
At Lennon ble skutt kjentes utrolig vondt.
SÃ¥ fint og sÃ¥ treffende beskrevet! Nok en gang mange sammenfallende tanker og erfaringer, jeg tror jo muligens du er min bortkomne tvillingsøster 😉 Bortsett fra at jeg har minimal kunnskap om økonomiske teorier…
Glemmer aldri den dagen Lennon døde!!
Takk for en fin blogg som jeg har stort utbytte av å lese!
*Skorpionkvinne på jobben*
Takk skal du ha, Skorpionkvinnen! Kanskje vi er bortkomne tvillingsøstre :o)
Som 15-åring var målet å bli gift og få 5 barn før jeg rundet 30. Skulle i alle fall aldri jobbe på kontor og sitte bak et skrivebord fra 8-16. Som 18-åring var man gammel nok til å gå på byen. Kroa på Dovrehallen var fast tilholdssted hver helg i flere år. A whiter shade of pale var alltid kveldens siste låt.
Fikk nylig et flashback til “gamle dager”, den tiden vi kunne og visste alt. Var pÃ¥ konsert med Procol Harum og hørte A whiter shade of pale live for første gang. OgsÃ¥ denne gangen var det kveldens siste lÃ¥t.
Nesten 20 Ã¥r siden sist og verden ser helt annerledes ut. Det ble bare en arving. Sikkert like greit nÃ¥r man ventet til godt over de 30 og ikke var gift. De fire andre er byttet ut mot to pelsterrorister av typen maju. Det ble altsÃ¥ ikke hund heller. Kontorjobb fra 8-16 er slett ikke sÃ¥ kjedelig som man trodde. Særlig ikke etter at man tok noen ekstra Ã¥r pÃ¥ skolebenken. Helten dukket endelig opp, men pÃ¥ et helt annet sted enn jeg hadde trodd. Av naturlige Ã¥rsaker var han ikke pÃ¥ Kroa 🙂
Jeg har beveget meg fra å tro til full visshet. Jeg tror ikke lenger jeg vet alt, men vet veldig godt at jeg har mye å lære. Det er jeg i grunnen glad for. Livet blir mer interessant på den måten. Eller for å sitere en klok sjel (husker ikke hvem): Den som tror han er ferdig utlært er ikke utlært, men ferdig.
Er ikke så sikker på at jeg er enig i at det var enklere før. Jeg føler at jeg har gått fra å være en bil uten bremser, som bråstopper i en og annen grøft til å være en bil med flere gir og ABS. Det er mye greiere å kunne avpasse farten etter forholdene og få med seg utsikten framfor å suse avgårde til man drar av veien for deretter å lure på hvor man er og hvordan man kom dit. At man blir betraktet som utdatert av dagens unge racere få så være. En dag blir de også veteranbiler!
Jeg lærte heldigvis tidlig Ã¥ stille spørsmÃ¥l. Mine foreldre var flinke til det. Hver gang jeg kom hjem og fortalte om den og den som var “dumme”, hadde gjort slik og slik som jeg syntes var galt eller teit, sÃ¥ spurte de alltid om det ikke kunne henge annerledes sammen? Kanskje jeg ikke skulle være sÃ¥ sinna og heller prøve Ã¥ finne Ã¥rsaker eller prøve Ã¥ forstÃ¥? Det var fryktelig frustrerende, for alt jeg ønsket var jo litt sympati og moralsk støtte om at JEG hadde rett. Da var det ufattelig kjipt Ã¥ alltid fÃ¥ høre at det kunne hende jeg tok feil.
Men nå takker jeg dem for det. For på samme måte har jeg lært meg å ikke godta svart-hvite bilder som andre setter opp for meg. Jeg har lært meg å stille spørsmål. Jeg ville nok lært det før eller siden uansett. Utdannelsen min dreier seg jo rett og slett om å være nysgjerrigper og stille spørsmål ved alt man ellers ikke tenker over. Men jeg tror jeg lærte dette både ufrivillig og tidlig fordi mine foreldre ikke godtok min svart-hvite verden selv om jeg var liten..
Cirkelin, de blir veteranbiler av det kloke slaget (forhåpentligvis) etterhvert de også. Men jeg synes fortsatt det var enklere før, altså. Og jeg har danset mang en siste dans til A whiter shade of pale, jeg også. Det må ha vært kjempemorsomt å høre den live :o))
Tiqui, det høres ut som om du hadde smarte foreldre. Selv om jeg skjønner at det noen ganger var den uforbeholdne støtten du ønsket deg. Å stille spørsmål er det viktigste man kan gjøre, samt å være åpen for at det ikke finnes bare EN sannhet.
Jeg ble litt glad når jeg leste denne posten her. Tenkte jeg bare skulle nevne det, det er jo en verdifull ting å kunne gjøre andre glad, ikke sant?
NÃ¥r jeg var 15 drømte jeg om Ã¥ bli forfatter, og det ble jeg ogsÃ¥ 25 Ã¥r etterpÃ¥ 😉
Det er det, Helge, takk skal du ha :o)
Jepp, Frida – det er du!
Dette var en særdeles hyggelig del av hjørnet;en pÃ¥minnelse om at verden endrer seg konstant og at Heraklit hadde rett… Og ikke minst; en herlig liten nostalgisk reise ble initiert i hodet mitt! Takk!
Så fint, mefisto :o) Vi har så vidt jeg har forstått også nostalgi på noe av den samme muikken.
Verden endrer seg konstant, og det gjør fokuset vårt også.
Jo da, det er enklere å se ting klart hvis man kutter ut nyansene, men det er også fordømt lett å la
seg sulle inn i en tÃ¥ke med forbehold, slik at man til sist ender opp som en trearmet økonom! (jfr. ønsket om en enarmet økonom, som ikke alltid sier “on the one hand.., but on the other hand…”). Er det ikke noe som heter Ã¥ ikke se skogen for bare trær?
Uansett har Piet Hein, som alltid, et gullkorn om saken. Jeg vil gjerne sitere et gammelt og kjent Gruk som har en fortsettelse som få kjenner:
TTT
Du skal skrive et sted
hvor du ofte må se
de manende tankesprog TTT
Når du føler hvor lidet
du når ved din flid
er det vigtigt at huske at
Ting Tar Tid.
Men
ÆTE
Bekæmp med al din kløgt og flid
den tåge tåber spreder
for vitterligen
ting tar tid
Men ævl tar evigheder
Ævl=vrøvl
Hehe – det siste der hadde jeg ikke hørt før, Milton. Og takk for oversettelse. Jeg trodde det var et gruk om avl.
Med oversettelse var det treffende nok.
Mitt største problem er at jeg er for faktaorientert tror jeg. Svarene ligger ikke alltid der.