Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Når barn sviktes

I dagens papirutgave av Aftenposten (ikke funnet den på nett enda) står det et invervju med en politioverbetjent, Finn Abrahamsen, med 35 års erfaring fra Oslo-politiet. Han mener at barnevernet og andre hjelpeinstanser svikter utsatte barn. Bekymringsmeldinger som politiet sender til barnevernet blir henlagt. Han mener det er mange instanser som har alle muligheter til å oppdage omsorgssvikt. Men de gjør ikke noe med. 2.000 bekymringsmeldinger fra politi, lærere og foreldre i de siste to årene er ikke sjekket. 40% av disse meldingene kom fra politiet, og det vil da si at politiet har oppdaget omsorgssvikt når de har rykket ut på for eksempel husbråk.

I min nærhet har jeg observert et barn som levde med både alkoholisme og selvmordsforsøk. Et barn som til slutt ikke var borte hjemmefra mer enn 10 minutter før h*n måtte sjekke om forelderen fortsatt var i live. Et barn som til slutt hadde helt tomme og apatiske øyne. Barnevernet intervenerte til slutt, men det tok veldig lang tid, og det skjedde fryktelig mye som et barn ikke skal trenge å oppleve. Og forelderen som ble fratatt barnet, sitter og klager over for fryktelig urettferdig det er, at barnet ikke bor hjemme. Jeg klarer ikke å forholde meg til det. Jeg blir så rasende. For barnet har det mye bedre nå, barnet har muligheter til en normal oppvekst uten å måtte ta vare på sine foreldre. Det SKAL være omvendt. Foreldre skal ta vare på barn.

Disse barna sviktes. De sviktes først av sine foreldre, på det aller groveste. Vi foreldre skal skape et trygt og forutsigbart liv for barna våre. Og noen svikter den oppgaven fullstendig. I tillegg sviktes disse barna av de offentlige instanser som er satt til å verne barn, som ikke får det vern de trenger, av sine foreldre. Magne Raundalen presenterer i VG en amerikansk undersøkelse som viser noen av konsekvensene av å være utstatt for omsorgssvikt. Og aller størst er konsekvensene av omsorgssvikt for små barn:

* Omfattende omsorgssvikt i de to første leveårene kan føre til utvidet emosjonshjerne, og mindre utviklet språkhjerne. Det kan medføre at barnet blir aggressivt og bruker sinne som mestring.

* Sterk forsømmelse de to første leveårene kan gi redusert utvikling av hukommelse og redusert læringskapasitet. Det viser ny forskning frontes av den internasjonalt anerkjente hjerneforskeren Bruce D. Perry ved Alberta Mental Health Board.

* Ved tilfeller av vold og mishandling kan alarmsentralen i barnehjernen være utvidet og bygget altfor slagkraftig – så barnet alltid er «på vakt».

Dette er ikke nytt, dette har forskning vist lenge. Det er logisk dessuten. Å måtte være konstant på vakt, gjør deg selvsagt lite i stand til å relatere normalt til mennesker.

Nå kjenner ikke jeg tall for barnevernets virksomhet, men jeg tror ganske bestemt at problemet ikke er at barnevernet tar omsorg for barn de ikke skulle tatt over omsorgen for. Jeg tror problemet definitivt er det motsatte. I den saken jeg har observert, haglet det formelig inn med bekymringsmeldinger fra barnehage, naboer og andre over flere år. Det måtte et selvmordsforsøk til før barnevernet tok over omsorgen. Psykolog Bjørn Austeid sier følgende:

«Vi ser at barna er mer skadet etter at den nye barnevernsoven kom i 1992. Det skyldes blant annet at man har sagt at barn hører hjemme i sin egen familie, der de skal få hjelp. I flere saker bør barnevernet gripe tidligere inn.»

Det tror jeg også. Det gripes inn for sent.

Det meste av debatten og mediadekningen når det gjelder barnevern omhandler foreldre som slipper til i mediene for å fremme sin sak. Som regel har barnevernet taushetsplikt, og kan ikke ta til motmæle. Det betyr at det har formet seg et svært skjevt bilde av barnevernet som en overgriper. Og det tror jeg ikke noe på. Det er sikkert saker der barnevernet har begått overtramp, men jeg tror at det i flertallet av de sakene der barnevernet intervenerer, så er det med god grunn. De skulle sannsynligvis ha gjort det før. Og her gjør mediene en ekstremt lite respektabel jobb, for de formidler et svært ensidig bilde, og det vet de sikkert. Men de gjør det likevel, siden det selger aviser. Og dermed bidrar de til at de institusjonene som skal verne barn blir til stygge troll.

Fokus er på vern av foreldre, ikke vern av barn. Det ender opp med å handle om foreldres rett til sine barn, ikke om barns rett til en trygg oppvekst. Og biologiske foreldre er viktige, men ikke for enhver pris. Ikke om prisen er et barn som lever under forhold som kan skade det for livet. Dette handler om å verne barn. Det skal være administrative sikringstiltak bygget inn i prosessen, selvsagt, men det skal ikke gå på bekostning av å redde barn.

Et barn som i ung alder ikke har det trygt og forutsigbart, kan få problemer med å stole på andre mennesker hele livet. Skadene på et ungt sinn kan være betydelige og varige. Om det i tillegg er vold inne i bildet, så kan det være katastrofalt. Og Abrahamsen, politimannen, forteller om en gutt han så første gang da han rykket ut til et hjem med familievold. «Jeg møtte ham igjen senere, da var han blitt drapsmann. Det siste jeg hørte var at han var død av overdose.»

Og han avslutter: «Det er i barnas første leveår det nytter å hjelpe dem. Fokus må være på disse viktige årene.»

Er det noe som er verre for et barn enn å ikke ivaretas av de det skal være tryggest på? Det tror jeg ikke. Om foreldrene ikke er i stand til å ta vare på sine barn, så skylder vi barna å gi dem hjelp. Vi skylder dem å redde dem, om det overhode er mulig. De er sviktet nok. Og vi som leser om disse sakene i avisene og andre medier. Vi får være flinke til å huske på at det vi leser er et partsinnlegg, og ikke sannheten. Vi får huske på at barnevernet ikke tar til motmæle i pressen. Vi må huske at vi ikke vet alt. Og vi må slutte å demonisere de som samfunnet har gitt i oppgave å verne barn der foreldre ikke kan eller vil. For det er det vi gjør. Jeg synes det er ganske paranoid å tro at de ser det som sin oppgave å lage livet til et helvete for velfungerende foreldre med trygge barn. Jeg tror de har så mange og vanskelige saker at det tar de seg neppe tid til.

Og selv om det er unntak, selv om barnevernet gjør feil, så er det nok unntak som bekrefter regelen. Det tror jeg.

PS Om noen som leser denne tråden skulle ønske å bruke den til å debattere en eller annen enkeltsak, så kommer jeg ikke til å gå inn i noen slik debatt. For det blir helt meningsløst, siden jeg som sagt har innsett at det vil være et partsinnlegg.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

43 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. sonitus.org » Blog Archive » Når barn sviktes | 27.10.06
  1. Arne Brendmo sier:

    Det er en veldig fundamental idé for mange, tror jeg, at foreldrene er de som er best egnet til å ta seg av barna. Forholdene skal være ganske ekstreme før man gir slipp på denne forestillingen.

    En ting er at foreldre og barn nesten alltid er sterkt knyttet til hverandre – noe som sikkert i seg selv kan gjøre myndighetene tilbakeholdne med å gripe inn – men det virker som det også er en utbredt oppfatning at slike følelsesmessige bånd gir foreldrene de evnene de trenger, som omsorgspersoner og oppdragere. Det tror jeg i såfall er en kortslutning.

  2. Iskwew sier:

    Ja, det skal de være. Svært ekstreme.

    Barn, selv barn som åpenbart ikke er ivaretatt, er ekstremt lojale mot foreldrene. De vil nesten alltid motsette seg å blir flyttet bort fra foreldrene. Barn vil at i dag skal være som i går, selv om i går slett ikke var bra. Det er i går barnet kjenner. Det er mor og/eller far barnet kjenner.

    Det er jo selvsagt veldig viktig at man forsøker å hjelpe barn og foreldre til å klare seg sammen, det er en god målsetting det. Men det må ikke gå på bekostning av de barna der det er helt usannsynlig at slike tiltak vil hjelpe. Om det viser seg at barn skades i større grad enn før etter revisjon av lovverket, er det jo virkelig på tide å rope varsko.

  3. Goodwill sier:

    Jeg tror også at dette er veldig riktig. Barnevernet er ikke noen onde demoner som går inn og tar barna fra gode foreldre, det er alltid en grunn til at de gjør det.

    Det må være forferdelig for barnevernet å være gjenstand for den kritikken og kjeften de ofte få, og ikke kunne svare for seg, forklare hvorfor de gjør som de gjør, men bare ta imot kjeft – mens de vet at de gjør barnas beste.

    Og det er det viktigste – samtidig som de foreldrene det gjelder trenger hjelp til å håndtere sine egne liv. Men det er en annen sak.

  4. Undre sier:

    Jeg kan bare igjen anbefale bloggen «Barn av omsorgssvikt».

    Denne bloggen er skrevet av ei dame helt i begynnelsen av tredveårene, og som har opplevd omsorgssvikt på det groveste og at barnevernet ikke grep inn.

    Tidligere i år var hun gjennom en rettssak mot kommunen hun bodde i som barn, fordi hun hadde saksøkt dem fordi barnevernet der ikke grep inn. Hun tapte saken fordi retten mente at hun skulle ha skjønt før hvor skadet hun var av oppveksten sin og gått til sak før (visstnok er det en paragraf som tilsier at man må gå til rettssak innen tre år etter man selv har skjønt hvor stor skade man har lidd, dette skal hun ha gjort, men retten mente altså at hun skulle ha skjønt hvor skadelidende hun var før enn når hun selv mener at hun innså dette, og her er det snakk om ei dame på ca 3.

    Skjønn det den som kan.

  5. Undre sier:

    * ca 31 år skal det stå inne i parentesen

  6. Iskwew sier:

    Goodwill, jeg snakket om det med en fra barnevernet en gang. Og de skjønner jo godt at foreldre som får inngrep mot seg, reagerer. Det de synes er mye verre er når politikere kaster seg inn i offentlig evaluering av deres saksbehandling etter at enkeltsaker er omskrevet i mediene. Når politikere, fordi det er enn stemme eller tre å tjene, tar stilling til saker de ikke har innsikt i, i det hele tatt, da er det vanskelig å beholde respekten.

    Selvsagt trenger disse foreldrene hjelp og støtte. Men det kan ikke forventes at barn skal være omsorgspersoner for voksne. Det får andre ta seg av.

    Takk for den lenken, Undre. Den skal jeg lese i kveld. Det er dessverre alt for mange slike historier, og myndighetene ter seg utrolig smålig og firkantet i etterkant av historier der i har sviktet helt.

  7. Iskwew sier:

    Media bryr seg gjerne om det som selger aviser, Angel – og det er gjerne synonymt med å fremstille det at barnevernet griper inn som et overgrep mot forelder som det ikke er noe galt med. Og verken de barna det gjelder eller de instansene som står for hjelp til barn som sviktes, kan ta til motmæle.

    Vi må bry oss mer alle sammen, tror jeg. Vi må skrive, snakke og gjøre det vi kan. Og jeg tror en blogg som din er utrolig viktig. For noen må sette ord på dette og gjøre det forståelig.

    Jeg skal lese mer inne hos deg senere!

    Klem tilbake fra meg :o)

  8. Angel sier:

    BRA at du tar dette opp :o) Jeg opprettet Bloggen for Barn av Omsorgssvikt i Februar, og har kommet «langt» med det, det eneste jeg syns er leit er hvor lite dette temaet belyses i media. Media bryr seg ikke særlig om dette, men kanskje nå? Det er lov å håpe. Mange klemmer fra et barn av grov Omsorgssvikt og Incest.

  9. Milton Marx sier:

    Jeg kjenner en sak hvor ei jente (nå over 40 år gammel) på skolen ble behandlet som resurssvak, og fikk ekstraundervisning i både dette og hint. Hun kom på skolen, og luktet vondt pga. dårlig personlig hygiene. Det ble så ille at to jenter i klassen gikk til rektor, og gjorde oppmerksom på problemet. Rektors reaksjon var å be jentene om selv å snakke med henne selv!

    I 9 år på skolen fikk hun ekstraundervisning av mange forskjellige lærere, som altså i stedet for å stille spørsmål ved jentas livssituasjon, forsøkte å lære henne litt mer av pensum – mens de vendte seg til svettelukta.

    Hva skjedde så? Tilsynelatende kviknet jenta til når hun bare kom seg hjemmefra, og til alles overraskelse greide hun å etablere et normalt familieliv med barn. Hun er yrkesaktiv og velfungerende. Hun later også til å ha fått seg en bra mann. Kort og godt har det gått henne bedre enn noen ville forventet.

    En bekjent som er psykolog og kjenner jenta, uttalte at man i ettertid kan få det inntrykk at hun levde opp med en alvorlig omsorgssvikt – og mange slags svikter som man bare kan gjette om. Og det slår oss at hun egentlig må ha vært resurssterk.

    Det som er vanskelig i slike saker er å forene prinsippet om at det er bedre at ti skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes, med behovet for å beskytte et barn i saker hvor ord ofte står ord. Og enda verre blir det jo dersom det er naboens ord mot foreldrenes – som kanskje lykkes i å få barnet til å støtte seg.

    Men at bekymringsmeldinger fra politifolk – som ofte ikke har noe som helst personlig forhold til foreldrene – ikke følges opp, er bare for galt. Dersom man ikke tar fatt i en rapport fra politiet, som man må forvente evner å formulere anklager/bekymringsmeldinger bedre enn gjennomsnittet, er det vel ikke så mange andre som kan forvente å bli hørt.

  10. Iskwew sier:

    Ja, hun må ha vært ganske ressurssterk. Ofte klarer de jo ikke nettopp det hun klarte, å ha et normalt familieliv. Og jammen er det godt å høre om slike historier, de som går bra. For i veldig mange tilfeller går det virkelig ikke bra i det hele tatt.

    Barnevernet gjør jo alltid undersøkelser etter at de får bekymringsmeldinger. Det er jo ikke slik at de flytter barn bare fordi naboen sier noe. Der det imidlertid kan være et vanskelig grenseland er i små kommuner der alle kjenner alle og ressursene som barnevernet har ikke er de største. Der kan det dessuten være ekstra vanskelig å gripe inn, kan jeg forestille meg.

    Jeg begriper heller ikke at de ikke undersøker bekymringsmeldinger fra politiet. Det virker usannsynlig at politiet melder fra om det ikke er fordi de har observert noe som er hårreisende galt. Så de bør i hvert fall alltid undersøkes.

  11. Milton Marx sier:

    Beskyttelsen av barn er faktisk et av de feltene som jeg synes Norge har kommet lengre på enn svært mange andre land. Det betyr imidlertid ikke at man skal slå av kritikken, for som du sier er det nok av ting som må bli bedre. Og dog. For å sette ting litt i perspektiv kan jeg si følgende:

    Hver eneste dag passerer jeg et stort fengsel. Maten som serveres der er så elendig at man hver eneste dag ser de innsattes familier komme vandrene med mat til sine. Jeg tør ikke tenke på hvordan livet er der inne for den som ikke får denne hjelpen utenfra. Fra tid til annen dreper fangene hverandre. 60% av de innsatte har ikke vært presentert for en dommer. Gjennomsnittlig ventetid før presentasjon for dommer er 2 år. Generelt har de lokale fengslene nesten dobbelt så mange innsatte som de er konstruert for.

    Det er når jeg passerer noe slikt at jeg tenker at er det noe de innsatte har sett nok av, er det trolig pryl og misbruk i hjemmet. Sånn sett er Panama og store deler 40 år etter Norge i det at vi ikke tilater korporlig avstraffelse. Det skal ikke være lov å slå barn! I store deler av verden er det totalt uhørt å fjerne barna fra et hjem. Man kan straffe en overgriper, man kan ha lover mot incest, men man fjerner aldri barna fra hjemmet.

    Her tror jeg faktisk at Norge kunne bidra med litt positivt opplysningsarbeid: Verden går ikke under dersom man slutter å slå barn.

  12. Iskwew sier:

    Da jeg bodde i Brasil traff jeg en kveld en liten jente på omtrent 8 år. Det var på vinteren, og det blir kaldt i sør, og hun var rimelig lettkledd. Hun gikk og solgte diverse småtteri. Og fikk ikke lov til å gå hjem før hun hadde solgt alt, uansett hvor sent det ble. For da ble foreldrene sinte. Da tenkte jeg at Norge må være verdens beste land å være barn i.

    Hvordan det er i fengsler i Panama – eller Brasil for den del – kan jeg bare forsøke å forestille meg.

    Jeg fatter og begriper ikke hvordan man kan slå barn, uansett hvor mye jeg forsøker. Barn er små, skyldige og skal beskyttes. Og om du leste det Raundalen sa, er skadevirkningene spesilet på små barn svært alvorlige.

    Det helt greit å ha nulltoleranse når det gjelder mishandling av barn. Og kanskje har vi kommet et stykke vei her i Norge, men som du sier, Milton, det betyr ikke at det ikke er forbedringspotensiale. Det er sjokkerende at barnevernet ikke forfølger alle saker som politiet melder bekymring om.

  13. bluebird sier:

    Barnevernet er et klassisk tilfelle av «Damned if you do, damned if you don’t».

    Sånn sett ser jeg med sympati på barnevernere som har en vanskelig jobb. Så det er vel å foreslå de vanlige virkemidlene, høyere lønn som gir mer status og kanskje enda bedre barnevernere, og kanskje også noen som vokter barnevernet, Havarikomminsjonen for Barnevern kanskje ? i og med at Barnevernet helt sikkert feiler på begge sidene, både ved noen ganger å ikke å følge opp, og andre ganger ved å overreagere.

    Feiltyper som jo er typiske både for mennesker og byråkrater/byråkratier.

    Ellers et godt poeng med at politiets bekymringsmeldinger burde følges opp spesielt godt fordi de (sannsyligvis) sjelden har noen egeninteresse i sakene.

  14. Iskwew sier:

    Jeg tror mye handler om at vi må tro og ytre holdninger som går på at vi ikke tror de er forkledde djevler som har som livsoppdage å stjele barn fra vel skikkede foreldre. For det er det bildet som er kommet frem i mediene. Vi må forholde oss til at det er partsinnlegg, uansett hvor forståelige de er. Og så må all verdens populistiske politikere holde fingrene unna slike saker, og stole på eget byråkrati. Gjerne undersøke også, men ikke gå offentlig ut.

    Jeg tror de feiler flere ganger ved å ikke følge opp enn ved å overreagere. At de ikke følger opp meldinger fra politiet er rett og slett ganske uforståelig. Så det var bra at Abrahamsen gikk ut i avisene.

  15. Sexy Sadie sier:

    Det biologiske prinnsipp står for sterkt.

    Jeg bor i sentrumen og jeg ser for mye drit. Det nytter ikke å sende inn bekymringsmelding heller, fordi barnevernet sier i fra når de kommer på besøk, og da er huset shina og mat i kjøleskapet og barna vasket. Det som skjer er at vi andre naboene prøver å gjøre så godt vi kan, med middag, dusj og litt klesvask.

  16. Iskwew sier:

    Det var det som skjedde i det tilfellet jeg beskrev også. Naboer som tok seg av det gråtende festkledde barnet på 17.mai siden foreldrene var fulle som øsekar. Naboer som passet på og hjalp til. Det gikk alt for lang tid, og det hadde gått et veldig stort antall meldinger til BV før noe skjedde.

    Og når barnet nå er hjemme på helgebesøk, drikkes det fortsatt tett. Det er ganske ubegripelig.

  17. Sexy Sadie sier:

    Jeg vet bare det, at treffer jeg på den damen når jeg selv har en dårlig dag, så kommer jeg til å si henne noen sanningens ord…

  18. Iskwew sier:

    Og det kommer vel dessverre til å prelle av som vann på gåsa. Det er ikke alltid slike har helt selvinnsikt nok til å se at det er problemer.

  19. Sigrun Tømmerås sier:

    Hadde selv en barndom med konstante overgrep fra to voksne. Ville vært fint om man unnlot å karakterisere folk som «ressurssvake», ut fra at andre har gjort dem forferdelig mye vondt. Det er forskjell på motgang og alvorlig traumatisering. Ikke nødvendig å legge sten til byrden, synes jeg. Mange har gjennom mbarndommen fått høre fra sine foreldre/overgripere at alt var galt med dem – i tillegg til overgrepene og omsorgssvikten. For ille om de skal stigmatiseres fra det øvrige samfunn også. Tenk heller på hva de har måttet gjennomleve, og hvilke krefter de har brukt for rett og slett å overleve! Mishandlede og misbrukte har sannelig ikke ligget på latsiden her i livet.

  20. Iskwew sier:

    Å overleve slike ting tilsier vel i seg selv at du har ressurser, det har du rett i Sigrun. Å bli fratatt en trygg barndom er vel av det mest ødeleggende som kan skje et menneske. Så har du kommet deg gjennom det har du ikke ligget på latsiden, det er sikkert.

  21. bluebird sier:

    Demonisering eller ikke. Barnevernet har makt til å gripe inn relasjonen mellom barn og foreldre. En relasjon som helt klart hører til i menneskenes privatsfære og som det ideelt sett ikke burde vært mulig for offentlige myndigheter å lovregulere. Men så er det selvfølgelig dette med verdier da. Barnets beste går foran idealet. Men når det offentlige gjør et såpass alvorlig inngrep i privatlivet (vel. ihvert fall sett fra mitt ståsted, dvs. som liberaler) så må det oppveis av at det finnes kontrollmekanismer som sørger for at makten ikke misbrukes (makt korrumperer osv.). Fri presse er en av de viktigste kontrollmekanismene. Og med fri presse kommer selvfølgelig også alle varianter, fra saklige og nøkterne til tabloide. Så prisen for muligheten og makten til å gripe inn i denne relasjonen er etter min mening at vi må akseptere sensasjonsoppslag om eventuell maktmisbruk fra barnevernet.

    Nå har vel riktignok både barnevernet blitt flinkere til å håndtere informasjonsarbeidet mot pressen, og pressen er blitt litt mer nøktern og edruelig (så lenge det varer) etter noen oppslag om barnvernssaker og Iq-testing som i ettertid ble ettertrykkelig tilbakevist.

    Og det at politiet når så tydelig frem med informasjonen om at barnvernet lar være å se på bekymringsmeldinger (har vel vært oppslag i alle de store nyhetsmediene om dette) viser vel at pressen fungerer som kontrollmekanisme både når barnevernet gjør for lite, og for mye (og jeg er usikker på om det finnes noen fasit på om barnevernet reagerer for lite eller for ofte, i hvert fall hvis vi ser landet under ett).

  22. Iskwew sier:

    Ja, selvsagt har pressen en viktig rolle å spille. Å titte makten i kortene er det (nesten) bare mediene som kan gjøre. Men det betyr ikke at man ikke skal være kritisk til medienes vinklinger. Om vi uten å blunke kjøper mer eller mindre tendensiøse oppslag, så har vi ikke lenger kritiske medier, men medier som skriver det som selger.

    Om det finnes noen fasit på for mye/for lite vet jeg ikke. Men en indikasjon er jo 2.000 bekymringsmeldinger det ikke er gjort noe med. Og prosessen med tvungen omsorgsovertakelse er lang, tung og tar veldig lang tid. Det er gjort mye for å sikre prosessen.

    Forøvrig fant jeg en siden hos Barne- og Likestilingsdepartementet som gjelder kommunikasjonsstrategi for barnevernet. Der står det en del faktisk informasjon også.

    http://www.bufetat.no/kommstrat/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=4528

  23. bluebird sier:

    Iskwew : «Om vi uten å blunke kjøper mer eller mindre tendensiøse oppslag, så har vi ikke lenger kritiske medier, men medier som skriver det som selger.» Hm….. noe med hester, stalldører og når det er for sent å stenge dem der …. tror jeg.

  24. Iskwew sier:

    Den… er jeg ikke sikker på at jeg skjønte, bluebird :o)

  25. bluebird sier:

    He-he, er vel kanskje redd for at vi allerede har medier som skriver det som de tror selger…..

  26. Iskwew sier:

    Å ja :o) Det har vi. Men, vi kan jo kjefte litt på dem :o)

  27. Iskwew sier:

    Det sviktes i alle ledd, Sigrun. Det er fortvilende. Jeg trodde helsepersonell hadde plikt til å melde jeg.

  28. Sigrun Tømmerås sier:

    Jeg aner ikke hva som skal til for å få ansvarlige til å reagere. Politioverbetjent Finn Abrahamsen har vært ute gang på gang i media de siste årene, uten at noe skjer. Det er nesten fire år siden en rystende dokumentar på Brennpunkt: http://www.nrk.no/programmer/tv/brennpunkt/2522505.html
    Etterpå var det helt stille i det offentlige rom – i kontrast til alle samtalene etter avsløringene om fangetortur i Irak, der man søkte å finne forklaringer på overgrepene. Det gjør man sjelden når det skjer overgrep mot barn i familien. Da kommer man bare trekkende med rus og psykiatri, og så er man ferdig med den saken.

    Ovenfor snakket jeg om det å karakterisere tidligere forsømte/mishandlede barn som (ressurs)svake. Det snakkes mye i det offentlige rom om «de svake» i samfunnet, I realiteten er jo veldig mange av disse nettopp tidligere sviktede barn. Det er synd at de ikke engang som voksne kan få oppleve å bli møtt med mer inkluderende språk/omtale.

    Dersom velferdsapparatet hadde tatt inn over seg den nød mange barn vokser opp i, og stilt opp for dem som barn og/eller som voksne, tror jeg vi kunne ha spart enorme summer på helse- og sosialbudsjettene. Fra ny amerikansk forskning http://www.bt.no/innenriks/article199330.ece

  29. Sigrun Tømmerås sier:

    Barn er nærmest rettsløse: Av 200 SMÅ barn som årlig bringes til SYKEHUS med ALVORLIGE voldsskader, meldes rundt 20 av tilfellene til politiet.
    http://www.dagbladet.no/kultur/2005/07/26/438401.html

  30. Iskwew sier:

    Det har du helt rett i, Sigrun, og det er jo ikke tvil om at jo tidligere du fanger opp disse barna, jo bedre er det. Men omsorgsovertakelse sitter veldig langt inne. Ja kikket litt mer inne på siden til Bufetat, og dette er jo det styrende prinsippet:

    «Omsorgsovertaking krev handsaming og vedtak i Fylkesnemnda for sosiale saker. Å overta omsorga for eit barn er eit svært alvorleg skritt å ta, både overfor barnet og foreldra. Det må difor særleg gode grunnar til før ein fattar slike vedtak.»

    http://www.bufetat.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=427

    Og ja, det er et alvorlig skritt å ta, men noen ganger må det skrittet tas.

    Dette handler om inngripen i privatsfæren, og der er både vi som privatpersoner og samfunnets institusjoner forsiktige med å gripe inn. Noen ganger ser vi ikke, men noen ganger vil vi ikke se heller.

  31. bluebird sier:

    På tide å få lagt seg. men det vanlige problemet, penger, har vel en ganske brukbar forklaringskraft her også : http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1513189.ece

  32. Iskwew sier:

    Ja. Selvsagt handler det om penger. Og til Karita er det bare å si: Put the money where your mouth is.

  33. Sigrun Tømmerås sier:

    Jeg er rimelig fortvilt over det såkalte biologiske prinsipp i barnevernet, som forutsetter barns og foreldres sammenfallende interesser. I det minste burde det opprettes egne krisesentre for barn, så i alle fall de større barna kunne få komme seg vekk i en taxi. Men det nedstemte Stortinget før jul 2004, etter et dok.8-forslag fra to SV-representanter. Nå har tre representanter fra Høyre fremmet dette i et større forslag om bekjempelse av seks. overgrep.

    Advokat Kari E. Hjortås, som har jobbet mye med overgrepssaker, skrev i VG 28.07.05: «Sykehus/leger har ikke anledning til å anmelde noen form for overgrep (seksuelle overgrep eller vold) som er begått – med mindre man regner med at det vil skje igjen…. Barnas utsagn tas ikke på alvor – man hører først og fremst på de voksne.»

    Det skulle tatt seg ut om voksne kvinner skulle behandles tilsvarende, ved at de måtte bankes eller voldtas gang på gang før anmeldelse eller krisesenteropphold kom på tale!

  34. Iskwew sier:

    Sigrun, dette er et område jeg har lite kunnskap om, skjønner jeg. Og jeg kommer til å bruke litt tid på å sette meg inn i det, for det er et svært viktig samfunnsomårdet, det er det ikke tvil om. Krisesenter for barn høres ut som et svært godt tiltak. Det er jo om å gjøre å ha tilbud med så lav terskel at det er lett for barn å bruke dem.

  35. Sigrun Tømmerås sier:

    Enda mer skremmende forhold i psykiatrien:
    http://www.bt.no/innenriks/article310114.ece
    Ser ikke vold mot barn
    29/10 14:58 – Bergens Tidende
    Psykiatrien bommer grovt når de vurderer om barn opplever vold i familien.
    I denne undersøkelsen ble barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) bedt om å oppgi hvor ofte vold er tema i behandlingen av de unge pasientene. I BUPs sentrale datasystem sto kun 0,4 prosent av pasientene registrert med «vold» som aktuelt tema.
    – Ved å intervjue et representativt utvalg av disse barna nærmere, viste det seg at seksti prosent oppga vold som en årsak til at de trenger hjelp.

  36. Iskwew sier:

    «Mishandling av barn bryter så til de grader med vår oppfatning av hvordan en familie skal være. Derfor tør vi heller ikke spørre barna konkret nok om hva de faktisk opplever hjemme.» Og barn som opplever slikt må sannsynligvis spørres og ikke minst hjelpes til å fortelle. For barn er og blir lojale mot foreldrene sine.

    «Politiet fikk imidlertid skryt. Børve mener politiet er blant de beste på å oppdage barn som blir mishandlet – og få dem henvist til behandling.»

    Det understreker jo igjen at bekymringsmeldinger fra politiet MÅ tas på alvor.

    Jeg er veldig glad for at dette nå er mer på agendaen enn det har vært på lenge. For dette MÅ værepå agendaen. Det sviktes jammen i absolutt alle ledd.

  37. Sigrun Tømmerås sier:

    Bergens Tidende har i dag trykket et innlegg jeg skrev om usynliggjøringen av barnemishandling: http://www.bt.no/meninger/debatt/article314223.ece
    Og så setter jeg stor pris på at du skrev om dette.

  38. Iskwew sier:

    Så bra at du skriver, Sigrun! Jeg skal også skrive mer om dette etterhvert, men det er krevende. Så det blir ikke med en gang. Men dette er problemstillinger jeg har i bakhodet omtrent hver eneste dag.

  39. Noen tanker sier:

    Jeg antar at barnevern og annet helsepersonell forsøker å gjøre sitt beste, men barnets eget ordrette utrykk for opplevelse vil veie tungt. Enda tyngre vil helsepersonells opplevelse av overgriperen veie.
    Vi er alle underlagt mekanismer som gjør at vi dømmer mennesker etter hvordan vi selv opplever de. Helsepersonell utsettes sjelden for overgrep av overgriperen – så helsepersonell har ikke rollen som gjør at de kan erfare overgriperens evne til overgrep.
    At vi alle lar oss lure av overgriperes fasade kan være vanskelig å ta inn over oss, fordi vi «tror» vi evner å se hvem andre er. Selv om vi vet vi er i en rolle der overgriperen vil bruke energi på å vise oss sin pyntelige fasade.

    At overgripere har sterke fasadebyggende strategier vet vi. Det å bygge fasade er nødvendig for ikke å bli avslørt. Som kjent; ingen overgripere er åpne på at de utfører overgrep, ei heller utøves overgrepet midt på torget – overgrpere utøver som regel sin dominans og kontroll bak husets fire vegger.

    I hvilken grad kartlegger helsepersonell den faktisk belastning et barn utsettes for – og i hvilken grad bygger helsepersonells bedømmelse seg på helsepersonellets subjektive «opplevelse» av overgriperen? Hvordan kartlegger helsepersonell den faktiske belastningen? Hva vektlegges?

    Historien viser gang på gang at det er i nære relasjoner man, over tid, kan avdekke en persons overgrepsanlegg. Ordinære intervjuteknikker utført av helsepersonell avdekker sjelden slike tendenser. Selv ikke psykisk helsevesen med sine psykologiske intervjuteknikker avdekker overgripere. Dette er dokumentert gjentatte ganger, men like fullt gis det et inntrykk av at psykisk helsevesen er «parat til å hjelpe». Hjelpe hvordan?

    Overgripere som til slutt tilstår, eller i de tilfellene det til slutt avdekkes faktisk overgrep, har ofte vært anerkjente personer i nærmlijøet, der selv nære venner ikke har «ant» at den sjarmerende, veltalende, overbevisende personen skjulte mye bak fasaden. Flere tilfeller i media viser at overgripere ofte har blitt «trodd» av helsepersonell, mens kjærester, eller andre som har hatt personlig relasjon til vedkommende og varslet om dissonans mellom fasade og faktisk adferd bak fasaden, har blitt kategorisert som nevrotiske. Å bli karakterisert som nevrotisk, når man faktisk melder om at en annen utøver overgrep, er nesten å regne som et overgrep i seg selv. Både mot varsleren og mot barnet som vedkommende har varslet uro for.

    Det er en faktor til som gjør arbeidet til helsepersonell vanskelig:

    «In the same way that a river will naturally change course when there is a break in a levee, the mind will resolve the conflict in the only way possible: changing one’s feelings about the aggressor. Adopting a positive attitude towards the one on whom your life now depends will serve to relieve the fear and distress, as well as insuring survival. The perpetrator becomes an ally, rather than an enemy. The relief from fear serves as a powerful reinforcement for the change in attitude, making that cognitive adjustment a real personal transformation, rather than just a contrived presentation.

    This basic mechanism serves partly as an explanation for the fact that abused children often identify with their tormentors and grow up to be violent spouses and parents. It is also a component in the tendency of battered spouses to remain in abusive relationships, sometimes even defending the “partner” who tortures them. » http://everydaypsychology.com/2007/01/why-do-kidnap-victims-sometimes-fail-to.html

    Overgrepsutsatte barn kan veldig gjerne ha overlevelsesmekanismer som gjør at de blir svært opptatt av å demonstrere tillitt til overgriperen.
    Hvordan avdekker helsepersonell slike mekanismer? Tror helsepersonell at de har en magisk virkning på overgrepsutsatte barn, og at det er nok å «være en tillittsvekkende person som barnet kan ha tillitt til – også vil barnet fortelle alt av seg selv»?

    Ingenting tyder på at det er slik i realiteten.

    Det er noen kraftige utfordringer knyttet til å finne metoder for å avdekke, og hjelpe, barn som utsettes for psykisk og fysiske overgrep- og svarene står neppe hugget i stein pr i dag.

    Fortsett å skrive Iskwew.

  40. Jenny sier:

    Jeg har ikke lest alle kommentarene, bare innlegget.

    Jeg er ikke så sikker på at barnevernet har blitt dårlige etter 1992. Det jeg er sikker på er at metodene til barnevernet ikke er bedre enn i 1992. Kunnskapen har økt noe, men ikke nok. Min største kritikk til det kommunale barnevernet, det som fatter vedtak, utreder og setter i gang tiltak, er at det er for mange barnevernspedagoger der. I tillegg noen sosionomer. Ingen psykologer. Barnevernspedagoger og sosionomer kan være gode på mye de, feks samspill, tilknytning osv, men ofte driver de med vulgærpsykologi, fordi de i for liten grad har kjennskap til psykologiske mekanismer. De kan se mye, men de mangler kunnskap til å forstå de ser. Eller forklare det. Det fører noen ganger til at de blir handlingslammet. Når barnet blir så stort at man tydelig kan se skadene barnet har, feks atferdsproblemer, aggresjon osv, er det som du skriver, oftest forsent. Skadene har blitt for store, traumene har satt seg og deres tillitt til mennesker er brutt ned. Da handler barnevernet.

    Barnevernet burde bli mer tverrfaglig og ansette flere yrkesgrupper. Som psykologer, pedagoger, sykepleiere feks. Jo flere profesjoner, jo bedre blir de faglige drøftingene og større sjans er det for å få innsikt i det som skjer.

  41. Jenny sier:

    Noen tanker skriver: «Overgrepsutsatte barn kan veldig gjerne ha overlevelsesmekanismer som gjør at de blir svært opptatt av å demonstrere tillitt til overgriperen.»

    Nesten alle barn har en slik mekanisme. De er barn. Om en overgriper er en omsorgsperson er barnet fullstendig overlatt til denne personen. Personen representrer både godt og vondt. Barnet vil være glad i denne personen, fordi det er omsorgspersonen, og den personen barnet er helt avhengig av. Barnet er redd for å bli forlatt. Hva skal barnet gjøre da? Det er ikke sikkert at barnet forstår det er overgrep. Barnet kan tro at det noe helt «naturlig» som skjer i deres familie, barnet har ikke informasjon om at det skjer i andre hjem. Barnet kan ta på seg skyld og tenke at de er de som er problemet. Hadde de vært annerledes ville det ikke ha skjedd. Det oppstår mange mekanismer. Alle mennesker får problemer om noen både er snille og slemme. Akkurat som hunder får problemer om de som gir dem mat slår dem. Det er ofte ikke bare overgrep som er problemt i familien, familien har ofte også mange andre avvikende / dysfunksjonelle trekk.

    Det er vanskelig å kartlegge overgrep, men det er mulig å kartlegge barn som lever i dysfunksjonelle familier. Ved å studere tilknytningsmønstre kan man se ganske mye. Barn som utsettes for overgrep / vold vil nesten alltid ha desorganisert tilknytningsmønster, og det er ikke så vanskelig å se om man studerer familien og barnet. Tilknytningsmønsteret vil komme til uttrykk andre steder, ikke bare i familien.

Top