For tiden har vi to katter. Italienerfrøkenen har flyttet inn. Og det er til fornøyelse for både katter og mennesker. De slåss litt om maten, men Pondus finner seg i at Frøkenen dytter ham unna og spiser først. Han venter tålmodig, og spiser det som er igjen. Pusene koser seg sammen, leker og slåss, pusser hverandre på de vanskelige stedene bak i nakken og alt er fryd og fordragelighet.
Men ikke når Pondus skal ut. Pondus er jo blitt en habil utekatt, og vil gjerne ut en tur hver ettermiddag, om det ikke er for mye regn. Italienerfrøkenen derimot, hun er bare innekatt, og altså ikke med Pondus på tokt ute i hagen. Strengt tatt tror jeg Pondus synes det er godt å få en liten pause fra Frøkenen også. Hun er veldig aktiv, høyt og lavt, og vil leke når Pondus helst vil sove. Så når vi kommer hjem, da vil Pondus ut.
Og når han går ut da gråååter hun. Hun mjauer så fortvilet at du skulle tro det var skjedd noe alvorlig. Hun må tro at Pondus aldri kommer igjen, selv om han alltid gjør det. Det er ikke noe fortvilet mjauing når Tigerungen og jeg går om morgenen. Bare når Pondus går ut. Og når han kommer hjem igjen, løper hun mot ham og snuser ivrig på mannen i huset, etter at han har vært ute og gjort manneting i trærne. Gjensynsgleden er stor. Selv om Pondus som regel bare er sulten når han kommer inn igjen. Han er ikke spesielt interessert i å leke eller noe sånt, bare i å spise, og så sove.
Jeg tror de to synes at det er bedre å være to katter enn en katt. Og det skjønner jeg veldig godt.
Comments
30 responses to “En fortvilet frøken”
Klart de har! Slike hundedressurkurslærere kan du sikkert la være å høre på, Morten. Og katter skal jo til og med være sære einstøinger. Det gjelder i hvert fall ikke Pondus og Italienerfrøkenen :o)
Stilig.
Nok et bevis på at dyr har følelser.
Er mange som mener de ikke har det, blant annet noen hundedressurkurslærere….
grmph!
M:)rten
Klart dyr har følelser! 🙂
Og dyr har veldig godt av å være to – så lenge de to er tålelig venner, vel å merke. 😉
Jeg har vokst opp med katter, hunder, kaniner og hester i skjønn forening. Dyr trenger relasjoner til andre individer med pels – jeg er ikke i tvil!
Katter er ikke så enstøinger som man vil ha det til. De kattene som er “enstøinger” er nok det som et resultat av manglende trygg og god sosialisering.
Det tror jeg du har rett i; de er einstøinger eller ikke helt avhengig av hvordan de er blitt sosialisert. Ingen av de to i mitt hus er spesielt sære, i hvert fall. Og ja, de liker velidg godt å være sammen med hverandre, ikke rart det. Bare språkføringen glir jo mye lettere dem imellom :o)
Dette er jo nesten som Tigrinho og den lille brasilianerinnen i barnehagen! 😉
Jaaaa :o) Det er skikkelig gromt, og den lille Italienerfrøkenen er riktig så hengiven. Pondus er vel kanskje litt mer laid back, ikke ulikt Tigrinho :o)
Rett og slett en Cool Cat :-D)
Høres ut som sann kjærlighet! Er nesten så jeg smelter her jeg sitter. 🙂
Pondus er en cooool cat :o)
Ole, jeg smeltet og var på randen av tårer i går da jeg hørte de såre, akk så såre, mjauene til Italienerfrøkenen.
Hehe…Pondus kommer inn etter å ha gjort sine manneting, og vil bare spise og sove…. Virker litt kjent, liksom…. Fra menneskeverden….
😉
Å ja, Skorpionkvinnen… det virker veldig kjent :o) Og hun svinser rundt og sørger for at han er pusset bak i nakken :o))
Hun snuser på Pondus etter at han har vært ute og gjort “manneting” ute i trærne…
Jeg tror faktisk, etter å ha lest alle fabuleringene om utroskapskultur etc, at Iskwew også ville snust litt på mannebeinet sitt når det kom hjem etter å ha gjort manneting ute i trærne (hvis hun ellers hadde hatt et mannebein i huset).
Morsomt tema. Kan katter, hunder etc. føle sjalusi? De virker jo unektelig til å ha noe løsere regler for parforholdet enn mennesker. Kan Italienerfrøkenen bli såret hvis hun kjenner en duft av kvinne når Pondus kommer inn?
En liten detalj, Milton… Pondus var en tur hos legen her i vår, så han flyr ikke etter damene :o) Men det er jo selvsagt ikke sikkert at Italienerfrøkenen har fått med seg det.
Jeg tror katter kan føle sjalusi, i hvert fall. Det viser seg i form av at Italienerfrøkenen stort sett holder seg et stykke unna meg om Pondus er i nærheten. For da ligger han og skuler på henne. Der sendes det noen signaler som er ganske så effektive.
Herr Pondus og fru Antonella Bertelsen i huset, altså. De er vel skjønne. 🙂
Jeg hadde inntrykk av at Bertelsen ikke helt var typen til å klatre i trærne. Det skal Pondus ha, han er det.
Iskwew: Da kjenner du ikke Bertelsen, nei. Han klatrer og skyter og bedriver alskens manneting, som å male seg i ansiktet for ishockeykamper – og han vant rapekonkurransen på Titanofestivalen ifjor. Og når han kommer hjem igjen, løper fru Bertelsen mot ham og snuser ivrig på mannen i huset, etter at han har vært ute og gjort slike manneting.
Da skjønner jeg. Det er jo faktisk mer treklatring enn hva Pondus bedriver det.
Selvsagt har dyr følelser og blir knyttet til andre dyr, både mennesker og dyr. Her er iallfall både kjærlighet, omsorg, savn og sjalusi tilstede mellom de to pelsdyrene og resten av husstanden.
I 14 år hadde jeg min hvite lundehund-frøken Zemira. Hun og jeg gikk ofte på turer i skogen med nabovenninnen min og hennes svarte buhund-gutt Janko. De var et skikkelig radarpar med alle fellestegn og kontraster i sort og hvitt. Hun pleide å sitte ved porten vår og vente på ham når hun visste det var tid for tur. Janko var derimot seks år eldre enn Zemira og han ble naturlig nok gammel før henne. En dag kom ikke Janko til porten mer. Men Zemira satt ved porten, så etter ham og ventet i mange år etter hans død. Hun glemte ham ikke.
Klart de har, tiqui. Og stakkar Zemira som ikke skjønte at Janko var borte, men ventet og ventet. Jeg vet i hvert fall helt sikkert at Pondus og Italienerfrøkenen setter stor pris på hverandre. Og Pondus har er veldig knyttet til meg, Sikkert fordi han var mye alene når han var liten. Pusen som lå og ventet på oss i en halv time mens vi var og handlet, er bevis på det :o) Og han kommer alltid når jeg roper, hoppende og sprettende og strykter seg mot bena mine. Det er herlig å ha dyr :o)
Hi to all,
I write in english cause I’m french (i read a little of danish and norvegian is close to it). I wonder how you found my name from ? It is funny to call a cat like me.
Bye
Antonella
Hi Antonella :o) The cats are called Pondus (the male) and Italienerfrøkenen (Italian missy – the female). Thats not your name, is it? You do however have a Norwegian last name :o)
of course, my name is not italienerfrokenen… and fortunately 🙂
My question is more on how my name came out in your blog. It is not a common name (association of an Italian and a danish name).
I am curious. It comes from Erik, so I was wondering….
I don’t think I understand, Antonella…. how does your name come out in my blog?
If you mean in your comment, it is there because you posted with that name.
I think Antonella means the comment that Erik postet:
“Herr Pondus og fru Antonella Bertelsen i huset, altså. De er vel skjønne. :)”
Ahhhhhhh!! Now I am with you. Thanks, Tiqui. It stems from this thread in Eriks blog, Antonella.
http://balkongen.net/?p=276
Why don’t you ask him in that thread? :o))
And let me add, Antonella, that I think it is so cool that you surfed into this blog because your name was in a comment here – stuff like this is what makes the internet so cool :o)
Dear Antonella Bertelsen.
Your name popped up here when I compared Iskwew’s (brilliant) story about the cats “Pondus” and “La Signora Italiana” to my (thoughtful, but sadly ignored) story about Mr. and Mrs. Bertelsen.
Voilà – Pondus and Antonella Bertelsen. Simple as that.
I was thinking of Antonella from Riviera dei Fiori in 1999, you see.
But wasn’t signor Godone your father in those days – if you really are Antonella?
I’m a little confused (if you are), and take it you either are adopted by, or married to, Bertelsen. And that would really be a terrible shock to poor Mrs. Bertelsen, I’m sure.
(By the way – if – did you ever find the bottiglia del Chianti we lost sulla spiaggia in Diano Marina -?)
I hope this was clearifying – and wish you a happy new year, Antonella. Grazie per le memorie.
I hope this made why your name showed up here understandable, Antonella :o)
Hi to all,
I think I can say it is a funny surprise. It is such a rare combination that I think I am the only one on earth with that name as of now…..(maybe the web will deny it).
And yes, Erik, my name is really Antonella Bertelsen and it is my birth name.
I’ll drink a bottle of good chianti when I go to Italy thinking about this funny coincidence (I don’t live far from it).
Bye and I think I’ll go on reading this blog in norvegian
Hi Antonella. 🙂
What an amazing coincidence! I create a really unique name, out of the blue, and here comes the only person on earth with that name!
The funniest things always happens to me. Wish you all the best. And a great chianti too -.
Erik
Antonella and Erik: I think this is one of the funniest happenings I have ever had in this blog :o))