I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Familie er rare greier.
I vÃ¥r familie er det slik at jeg kjenner alle hemmelighetene alle har, sÃ¥nn omtrent. Alle forteller meg hemmeligheter. “Jeg bare måååå si det, men du måååå ikke si det til noen”. SÃ¥ dermed kjenner jeg smÃ¥ og store hemmeligheter om de aller fleste. Og det er jeg faktisk lei. Det er slitsomt. Noen ganger har jeg kjent til hemmeligheter som er ganske store, og det uten at den det gjelder og som burde kjenne til saken, vet noe som helst. Grunnen er vel at alle vet at jeg er potte tett, tenker jeg. Jeg forteller aldri noe, hemmelighetene er sikre hos meg. Men de er til dels litt tunge, noen av de hemmelighetene. Og det leder jo til en evig konsentrering pÃ¥ Ã¥ ikke si noe som gjør at hemmeligheten kan avsløres.
Jeg tror kanskje det er slike i enhver familie, altså det er et familiemedlem som har fått de fleste hemmelighetene. En som alle snakker til og forteller vanskelige ting til. Uten at noen tenker på at etterhvert blir det tungt å bære på alt. Uten at noen tenker på at de andre forteller hemmeligheter til samme person. Og så sitter man selv der til slutt, som en slags edderkopp innerst inne i et nett av hemmeligheter, og med en oversikt som er formidabel, men slitsom.
Dette gjelder også venner, i stor grad. Også der har jeg god oversikt.
Arbeidsplasser er rare greier.
Akkurat det samme skjer pÃ¥ jobben. Jeg har oversikt over veldig mye, og veldig mye som jeg “ikke mÃ¥ si til noen”. Selvsagt er det igjen fordi jeg holder tett. Og det er noen her, som i familien, som du bare forteller ting til, om du ønsker Ã¥ fÃ¥ noe spredd til kreti og pleti. SÃ¥nn sett er det jo nyttig, for noen ganger ønsker du selvsagt Ã¥ fÃ¥ spredd ting pÃ¥ en uformell mÃ¥te. Men de samme menneskene fÃ¥r aldri vite om virkelig viktige ting, ting som er konfidensielle. Uansett om det er viktig for jobben deres. For da vet du at de ikke er konfidensielle særlig lenge. Og da sitter du fort i en situasjon der du vet at noe er viktig for en person, men du vet samtidig at du ikke kan fortelle det. For da er katten uten av sekken, og det gÃ¥r noen ganger sÃ¥ fort at det kan ta pusten fra noen og enhver.
Det spennende er at dette er noe det ikke snakkes åpent om, men alle tilpasser seg det likevel. Instinktivt vet de fleste hvem som kan holde på hemmeligheter, og hvem som ikke kan det.
Her på jobben er vi flinke til det. Beviset på det er at det aldri lekker noe. Vi har hatt store prosjekter, som en god del mennesker har visst om, men som det aldri har lekket noe ut om. Og det er jo bra, det er faktisk veldig bra. Lekkasjer er ikke av det gode, særlig ikke når det gjelder sensitive ting.
Politikk er rare greier.
Politikere lekker jo stadig vekk, og det helt bevisst. I forkant av fremleggelse av statsbudsjettet, for eksempel, er at alltid lekkasjer av noen saker. Selvsagt bare av saker som de regjerende makter ønsker blest om – altsÃ¥ positive saker. Det kommer sjelden lekkasjer som gjelder høyere egenandeler, brutte løfter og høyere skatter for hvermansen, sÃ¥ klart. Det er bare lekkasjer som gjelder positive saker. Det jeg noen ganger har tenkt, er at det mÃ¥ da være dumt Ã¥ lekke de gode sakene i forkant av budsjettet. For om de positive sakene er brukt opp, sÃ¥ er det jo bare for opposisjonen og pressen Ã¥ fokusere pÃ¥ de negative tingene, nÃ¥r budsjettet en gang kommer. Hvor lurt er egentlig det?
Erik pÃ¥ balkongen, derimot, hevder hÃ¥rdnakket at han aldri fÃ¥r vite noe. Sitat: “Ingen som forteller meg noen. De bare sitter der og forteller hverandre saker og ting, mens de skoggerler, og gløtter pÃ¥ meg hele tiden. SÃ¥nt er urettferdig, egentlig.” Det synes jeg høres behagelig ut, rett og slett.
Men dere… Ikke si til noen at jeg sa det!
Slitsomt å bære andres byrder ja, selv om det også kan gi en god følelse. Alt med måte, men det er en vanskelig balansegang. Det er ikke så lett å si nei, og man kan ikke godt prøve å framstå som mer løsmunnet enn man egentlig er heller. Lar man seg betro en hemmelighet skal man holde tett!
Lekkasjer er et interessant tema. Budsjettlekkasjer er jo som du nevner mest vanlig i form av godbiter. Jeg mener at man burde være like opptatt av Ã¥ “lekke ut” mindre gode saker, dvs Ã¥ være i forkant heller enn i etterkant med negative saker som man mÃ¥ vite likevel kommer for en dag. Støyen blir garantert ikke mindre om man venter, eller enda verre, om man prøver Ã¥ holde dem hemmelige. DA blir det rabalder, da. Nei, ut med det, realiser “tapet” mens det er til Ã¥ leve med, heller enn Ã¥ vente og oppleve den store katastrofen!
Ja, lar man seg betro en hemmelighet, sÃ¥ holder man tett. Problemet er bare at jeg ikke fÃ¥r til Ã¥ si nei takk til hemmelighetene… jeg tror at i familier fÃ¥r vi fort roller, og den rollen er gjerne basert pÃ¥ “slik har det alltid vært”.
Jeg har aldri forstått dette med å lekke godsakene, Goodwill. For når de mindre gode sakene jo kommer for en dag, har man ikke noe ubrukt å sukre pillen med. Og om folk får følelsen av at man holder noe hemmelig eller feier noe under teppet, da blir det i hvert fall bråk!
Ikke bare i familier, men også på jobb. Kanskje særlig der. Og ikke bare fordi det alltid har vært slik, men fordi noen har vist seg pålitelige og andre ikke.
Jeg tror det stikker dypere enn til det å kunne holde på tett når det trengs. Jeg tror at de som viser at de har disse egenskapene lettere blir tiltrodd andre typer ansvar i arbeidslivet, lederansvar, prosjektansvar, økonomiansvar. Sånn sett er det godt å være en som man betror seg til, for det betyr at man blir ansett for å være pålitelig.
Men like fullt kan det være tungt i mellom, og da gjelder vel egentlig leveregelen om å ta ansvar og gjøre valg? Ta ansvar for egen helse, rett og slett. Unngå dråpen som kan få begeret til å renne fullt.
Kan tenke meg at dette stemmer pÃ¥ deg ja, bÃ¥de nÃ¥r det gjelder familie, venner, jobb og mennesker i det hele tatt. Men det er jo bare rett og slett fordi du er den du er. Du er sÃ¥ flink til Ã¥ se mennesker og du er sÃ¥ flink til Ã¥ se hva som er opp og ned pÃ¥ alt. Du er sÃ¥ flink til Ã¥ sette ting i riktig perspektiv og til Ã¥ sette ord pÃ¥ alt…
SÃ¥… det er din egen feil;-) Men takk og lov for at jeg har en sÃ¥nn venninne:-) Det setter jeg pris pÃ¥ jeg… 🙂
At det til tider kan bli mye Ã¥ bære pÃ¥ hvis det er store hemmeligheter og de er vanskelig kan jeg forstÃ¥. Men jeg vet ogsÃ¥ at hvis det er noe som er sÃ¥ viktig for noen at det ikke bør holdes hemmelig lenger sÃ¥ vet du Ã¥ ordne opp i det ogsÃ¥ – Og det pÃ¥ den riktige mÃ¥ten, for det gjør du alltid…! 🙂
Ja, i jobbsammenheng er det fordi noen har vist seg pålitelige, det er sikkert. Og jeg synes ikke det at ting er konfidensielle på jobb er et så stort problem, for det MÅ være slik. De hemmelighetene er lettere å bære. Da er det verre med de store, og tunge familiehemmelighetene. Det er ikke like rasjonelle grunner til at de skal lempes på deg.
Kanskje den eneste løsningen er å la være å gå i familieselskaper?? :o)
Smiler…eller “enda en grunn til ikke Ã¥ gÃ¥ i familieselskaper”? Huff…litt ugreit det ogsÃ¥..
Synes det var en fin attest fra Juliet her jeg. Den skal du bære med deg, for jeg er helt sikker på at det stemmer :-))
Det er veldig gjensidig, juliet :o)) Og så langt fra noen byrde. Nettopp fordi det er gjensidig. Men det er ikke det i familien, alltid. Der blir det for veldig enveis, og så blir man til slutt helt usynlig selv. Og vi vil å bli sett, alle som en.
Den tar jeg virkelig med meg, Goodwill :o) Og det er veldig gjensidig også.
Neida, vi kan jo ikke slutte å gå i familieselskaper :o)
PÃ¥ den annen side: Jeg vet om noen som har sagt flere ganger: “De grensene man ikke setter selv de blir ikke satt.” Det er faktisk lov Ã¥ stoppe noen nÃ¥r de bobler over i iver etter Ã¥ fortelle om sine hemmeligheter, sine problemer, sine vanskeligheter og forventer at du skal bære det for dem, ordne det for dem eller sitte fast mellom barken og veden for dem.
Det er vanskelig Ã¥ si nei, for det er selvsagt et kompliment at andre stoler pÃ¥ deg, men mye kan lett bli for mye. Selv har jeg ogsÃ¥ en tiltrekningskraft pÃ¥ hemmeligheter og betroelser, men har nÃ¥ øvd meg opp til Ã¥ sette grenser – mye mer enn jeg var i stand til før. Men man mÃ¥ sette grensene selv, ingen andre kommer til Ã¥ gjøre det for deg.
Jepp, tiqui :o) Det handler om å sette grenser, her som ellers. Men mønstre som har bygget seg opp gjennom omtrent 30 år, er ikke gjort i en fei å bryte med. Første skritt er imidlertid å identifisere dem. Denne helgen var i så måte en vekker, på mange sett og vis. Og det gjelder utover dette med hemmeligheter. Mest handler det om å ikke være synlig. Hemmelighets-nettet er faktisk en del av det, tenker jeg.