Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Har du det bra?

11.10.06 i Mennesker

Etter å ha lest gårsdagens tiqui-blogg ble jeg i går kveld sittende og tenke en del over dette med det skuespillet vi alle spiller, hver dag, året rundt.

Jeg husker jeg hadde en forunderlig samtale en gang. Jeg traff en person jeg ikke hadde sett på en stund, og siden jeg ikke var helt på høyden den dagen, lot jeg masken falle.

Han: «Hei, lenge siden, hvordan har du det?»

Jeg: «Ikke så bra egentlig…»

Han: «Det er fint. Jeg har det også bra.»

Han hadde altså overhode ikke hørt hva jeg sa. Det kommer jo at vårt spørsmål «Hvordan har du det?» bare er en høflighetsfrase, der vi forventer å få et intetsigende og positivt svar. Vi lurer ikke faktisk på hvordan personen har det, det er bare noe vi sier som en frase. Og siden han ikke forventet noe annet svar enn et svar på en høflighetsfrase, så hørte han ikke en gang at jeg sa at jeg ikke hadde det så bra.

Dette skuespillet handler jo om noe som er nødvendig for at samfunnet skal skli og være effektivt. For om vi skulle stoppe opp og forholde oss til ærlige svar på slike spørsmål, så måtte vi samtidig være villige til å investere tid i forhold til det svaret vi får. Kort sagt måtte vi vise en ekte interesse, det måtte være noe ut over en høflighetsfrase, og hvem orker egentlig det?

Så derfor holder vi masken godt opp foran ansiktet, som regel. Vi viser ikke hvordan vi egentlig har det, der vi pakker oss selv inn i en maske av vellykkethet. Vi forventer ikke at «Hvordan har du det?»-spørsmålet stilles fordi personen er genuint opptatt av det; vi vet at det bare er en frase, og vi vet at det fort blir fryktelig pinlig om vi gir et ærlig svar der det ikke er ønsket. Vi setter rett og slett den vi møter i en skikkelig vrien situasjon. Ikke lurte han egentlig på hvordan vi faktisk har det, ikke vet han hva han skal si, og ikke vet vi om vi orker å utdype. Og ingen av oss har egentlig tid. Dermed er det beste å smile blidt (om enn stivt) og si at alt er vel. Overfor tilfeldige bekjente vi møter, som han jeg skrev om her, overfor familie (ofte i spesielt sterk grad) og overfor venner.

Verden ville blitt et for slitsomt sted, tror jeg, om vi ikke spilte det spillet. Men, sannelig blir den et slitsomt sted om du må spille også. Altså: om du ikke har det så bra, er det noen ganger pinefullt å late som om alt er bra.

Dette er egentlig litt av en gordisk knute. Vi kan ikke gå rundt å være ærlige om alt, hele tiden. Og vi kan ikke gå rundt å være redde for å være ærlige, når det er nødvendig for å komme gjennom vanskelige ting. Hvordan finner vi den balansen? Balansen mellom å være så til stede at vi får med oss hvordan de rundt oss har det, og de sosiale konvensjonene som gjør at samfunnet fungerer noenlunde knirkefritt?

Vi bryr oss for lite, men vi kan ikke, har ikke kapasitet til, å bry oss om alt.

Jeg har ikke noe svar. Men vil gjerne dele spørsmålene og tankene, likevel. Så kanskje jeg kan bli litt klokere, ved hjelp av deres tanker. Kommentarer ønskes, virkelig :o)

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

19 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. sonitus.org » Blog Archive » Har du det bra? | 11.10.06
  1. Tiqui sier:

    En venninne av meg skiller sine venner i to kategorier: Hverdagsvenner og andre venner. Hverdagsvennene hennes er de som lar se bak masken, og som også tar av seg masken når de møtes. Andre venner spiller man høflighetsspillet med.

    Som du sier, man kan ikke bry seg genuint om alle, og man kan ikke la alle få vite hvordan vi har det innerst inne. Men man kan bry seg om noen, og noen kan man dele sine innerste tanker med. Aller helst i en gjensidig relasjon. Så får man håpe at våre andre venner også har sine hverdagsvenner, slik at alle har noen de slipper å bære maske for.

  2. Iskwew sier:

    Ja, det er jeg enig med din venninne i. Men jeg tror også vi noen ganger kunne ha strukket oss litt lenger, og fulgt litt bedre med i hva folk faktisk sier til oss. I et land med verdensrekord i selvmord, har jeg ofte tenkt at tenk om en eller annen hadde sett gjennom masken.

    I Brasil var det enda verre, der unngår man vanskelige ting så det er et imponerende skue. Det kommer kanskje av at når du har så mye elendighet rundt deg, så må du dytte det meste unna. Det er faktisk bedre her, vi er ikke så paniske om vi møtes med litt sorg og smerte.

  3. Goodwill sier:

    Dette er enda et tema som det er godt å diskutere, for dette er noe vi kjenner oss igjen i alle sammen. Jeg synes du treffer godt, og jeg synes Tiqui treffer veldig godt i sin kommentar. Vi kan ikke være åpne for alle vi møter om det som ikke er så bra, men vi trenger virkelig noen vi kan lufte oss for. Og like viktig kanskje, vi trenger å være den som noen lufter seg for? Den gjensidige relasjonen, der man både gir og får.

    Men jeg tenker også at vi kanskje likevel burde være litt mer offensive i forhold til å være ærlige på slike spørsmål. Ta spørsmålene på alvor. Ser ikke bort fra at flere enn man tror virkelig mener noe med å spørre? Og jeg tror som du antyder Isk, at det koster for mye å skulle late som om alt er bra.

    Og på den annen side – hvis man ikke egentlig vil vite hvordan den andre har det, men bare ønsker å få i gang en samtale, kan man jo starte på en annen og varmere måte:

    «Neimen hei, så godt å se deg igjen!»

  4. Tiqui sier:

    Balansen er vanskelig. Noen ganger hinter man uten helt å være klar over det til bakenforliggende ting man egentlig ikke ønsker å snakke om – men som kanskje sjelen roper ut tross vår egen vilje. Er man da våken og oppmerksom kan man lett komme i den fellen at man graver for mye, for dypt og for fort, selv om man egentlig ønsker å bry seg.

    Dette er en ufattelig vanskelig del av kommunikasjonen og sosiale relasjoner. Hensikter og motiver er ikke alltid sammenfallende med måter ting blir oppfattet på eller effekten av utspillet. Hvor mye er for mye, og hvor mye er for mye?

    I ditt eksempel er det jo tydelig at han ikke registrerer hva du sier, men svarer utfra en forventning om hva du skulle ha sagt. Han kunne vist at han hørte uten å grave bare med å erstatte «fint» med «huffda» eller «trist å høre», og likevel ikke brydd seg noe mer. Han kunne vist at han brydde seg med å spørre om det var noe han kunne hjelpe til med? Og han kunne brydd seg for mye og gått over streken ved å grave i hva som lå bak.

    Hvis dere ikke kjenner hverandre godt og kjenner den andres reaksjonsmønstre er det fryktelig vanskelig å treffe den riktige frekvensen og vite hvilket utspill som best passer hensikten.

    Hmmm, kanskje jeg burde studere psykologi? Iallfall den delen som går på relasjonen mellom mennesker. Det er jo egentlig virkelig interessant og relevant for de fleste dette her.

  5. Undre sier:

    Jeg mener at det ikke burde være nødvendig å besvare alle «hvordan-går-det» med «takk-bare-bra», det hadde vært mye sunnere for oss om man slapp å holde maska og kunne svare at «nei, det går ikke så bra nå» og at den andre ikke ble satt ut, men fant det helt naturlig å svare at «det er trist å høre. jeg håper det går bedre». Det trenger liksom ikke være vanskeligere enn det.

    Og litt snørr og tårer har forresten aldri tatt livet av noen.

    Vi trenger å bli litt tøffere av oss her i nord.

  6. Tiqui sier:

    «Hvor mye er for lite og hvor mye er for mye» – skulle det stå.

  7. Iskwew sier:

    Ja, det er en mye bedre start på samtalen, Goodwill. Vi spør ikke om noe vi egentlig ikke vil ha svaret på, men er positive, sender positive vibber.

    Og om vi følger med, er det jo ofte enkelt å se gjennom masken også. Kroppsspråket avslører som regel sannheten, blikket ikke minst. Om noen IKKE ser deg i øynene når de sier de har det bra, så er det ikke sikkert det er så bra. Så det er vel om å gjøre både at vi tør å si fra OG at vi tør å se/lytte. Jeg gjør ikke alltid det, det innrømmer jeg.

  8. Iskwew sier:

    Riktig, tiqui, han hørte faktisk ikke et ord jeg sa :o) Og slik er det ofte, vi er så opptatte av det vi selv skal si at vi ikke hører hva andre sier. Og vi baserer reaksjonen på hva vi forventer at andre vil respondere. Jeg husker jeg ble veeeeldig paff av svaret, og mumlet et eller annet før jeg gikk min vei.

    Jeg HÅPER at jeg ville ha spurt et menneske som kom med et svar som det jeg gjorde, forsiktig hvorfor det egentlig ikke var så bra. For jeg tror et slikt svar (alltid?) er en invitasjon til å spørre. Gitt selvsagt, at jeg hadde tid og rom til å lytte. Det har man jo ikke alltid.

    Dette temaet er svært interessant ja.

    Undre, jeg vet ikke helt hva du mente med tøffere her nord.. min erfaring fra Brasil er at vi er mye tøffere og modigere når det gjelder personlige følelser, sorg og smerte enn hva brasilianerne er for eksempel. Ellers tror jeg snørr og tårer er sundt! Og som deg tror jeg at det ikke trenger å være så vanskelig.

  9. Goodwill sier:

    Det er ikke alltid lett å tolke kroppspråk eller blikk. Vi er godt trenet i å skjerme oss. Dessverre – og heldigvis. For noen ganger må man bare.

    Men noen ganger ligger invitasjonen til å bry seg tykt utenpå, og da skal man ta den. Jeg har gjort det noen ganger, og det har blitt timelange samtaler utav det, men de gangene har jeg i etterkant fått tilbakemeldinger om at det virkelig betydde noe for den det gjaldt. Det er godt å vite.

    Så har det naturligvis også vært tilfeller hvor jeg har skjønt at jeg burde tatt invitasjonen, men ikke gjort det. Av ulike grunner, i og for seg gode grunner også, likevel har det vært med en emmen smak i munnen etterpå. Følelsen av å ha sviktet. Det gjør noe med deg det også, kanskje er man mer oppmerksom neste gang man møter det mennesket.

    Kjernen i dette er vel at vi alle kan gi vårt bidrag til et varmere samfunn gjennom å bry oss?

  10. Iskwew sier:

    Det er kjernen slik jeg ser det, Goodwill. Vi kan bry oss mer.

    Jeg tror det beste tegnet på ærlighet, også når det gjelder hvordan man har det, er om folk ser meg i øynene.. selvsagt er det ikke alltid lett å lese, men ofte er det det.

    Det betydde helt sikkert mye at du tok invitasjonen, tok tiden, og var interessert i hvordan det mennesket hadde det. Å bruke de to ørene vi har fått utdelt er så viktig.

    Det er ikke alltid vi orker… og selv om jeg skjønner den litt emmene følelsen din, så er det også lov å ikke ta imot invitasjonen. Kanskje du selv hadde en tung dag? Det er lov det. Men ja.. vi kan bry oss mer.

  11. Goodwill sier:

    Det trenger ikke være at man selv har en tung dag, det kan være så enkelt at man rett og slett ikke har tid. Slik er jo hverdagen. Men man har alltid mulighet til å vise omtanke senere, når man skjønner at det er på sin plass. Det er jo lov å ta kontakt.

  12. Iskwew sier:

    Ja, det kan selvsagt være mange grunner. Og kjenner man uro, kjenner man at man kunne ha forsøkt å stille opp, så gjør det i ettertid. Omtanke skader aldri, uansett tidspunkt :o)

  13. Undre sier:

    Isk: Hmmm … Kanskje ståa er bedre her enn jeg trodde.

  14. Iskwew sier:

    Ja.. for da jeg ga uttrykk for at jeg var litt trist og at ikke alt var helt OK da jeg bodde i Brasil, ble det formelig kø i døra :o) Vi tolker fort det at de er fysiske og imøtekommende som noe annet enn det det er. Det er ofte veldig på overflaten.

  15. Sexy Sadie sier:

    Det er noe med det der, men verden hadde blitt totalt kaos hvis man ikke tok slike små hverdagsløgner…

  16. Iskwew sier:

    Jepp, Sexy – uten dem, blir det kaos… det er ikke lett dette her.

  17. Hold T. Forfall sier:

    Hva «hvordan går det?» betyr, burde ikke være en overraskelse for noen som skjønner engelsk. Over there er det «how’s it going?» på gata, men de vil jo ikke ha svar, de vil ha samme hilsen tilbake. Og hvis du kommer tråkkende inn i en britisk pub og bartenderen kommenterer været, så er det ikke noen invitasjon til å diskutere været. Begynner du med det, så har du avslørt deg selv som en uvitende oversjøisk barbar.

    Faste uttrykk er faste uttrykk. Det behøver ikke ha noe med skuespill å gjøre.

  18. Iskwew sier:

    Nå kjente jeg da denne som ikke hørte… jeg ville jo ikke gjøre noe annet enn å smile tappert om det var en bartender på en pub i London.

    Selvsagt har det med skuespill å gjøre. Kulturelle skuespill.

Top