Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Den norske mann i krise?

Dette er et innlegg fra det Gamle hjørnet, 4.april. Jeg tar det frem igjen i dag, som en kommentar til kommentarer i andre blogger, hos Mihoe og Tiqui.

Om den norske mann er i krise, så er det på tide at den norske mann kommer på banen og tar tak i ting, snarere enn å sutre over feminister og kvinnefrigjøring eller hva det måtte være. Menn bør klare litt mer enn den brummingen som er gjengitt i en artikkel i Mann som jeg kommenterte her i bloggen.

Så til innlegget fra april:

I hvert fall kan man ledes til å tro det etter å ha lest dagens Aftenposten, som har en artikkel med overskriften «Livsstilen dreper norske menn». Det er altså snakk om menn og helse. Og det viser seg at menn dør tre ganger så ofte i aldersgruppen 15-44 år, som kvinner gjør. De dør i større grad av ulykker, selvmord, kreft og hjerte/karsykdommer. Forskeren i artikkelen påpeker at norske menn er påfallende sterkt representert når det gjelder mentale avvik og psykiske problemer. Og ikke bare i forhold til norske kvinner, men i forhold til menn i andre land. Denne utviklingen har skutt fart fra 70-tallet.

Tidligere har det vært fremme i debatten at kvinner er i flertall blant de som tar høyere utdannelse, og kvinner har også bedre resultater. Så i fremtidens kunnskapssamfunn kommer kvinner til å være bedre rustet. Det har også vist seg at mange menn i 40-årene ikke har barn, mens andre menn har barn i flere kull. Dette vil si at i fremtiden vil flere menn være uten familie, og man ser for seg en eldrebølge av ensomme menn. I tillegg har menn dårligere sosiale nettverk, og dermed er de dårligere rustet til å takle følelsesmessige kriser. I flertallet av skilsmisser er det kvinnen som bryter ut, og kvinnene får også som oftest ansvaret for felles barn. Selv om trenden definitivt går mot en større grad av delt foreldreansvar.

Så kanskje er det slik at Den Norske Mann er i krise. Spørsmålet er så hva skal han gjøre med det? I den mer krakilske delen av debatten synes løsningen å være å reversere kvinnefrigjøringen, at vi kommer tilbake til den tiden da menn var menn og kvinner var kvinner. Uten at jeg i det hele tatt har skjønt hva som ligger i det. Det tror jeg uansett ikke er mulig, utvikling lar seg sjelden reversere, selv om pendelen svinger. Menn må nok heller tilpasse mannsrollen til den nye virkeligheten. Og kanskje neste generasjons menn har gjort det? Menn av min generasjon tror jeg føler seg både rotløse og rådløse, i mange sammenhenger. De skal fylle mange nye roller, og det er ikke enkelt. Det skjønner jeg, selv om jo kvinner også gjør det, og sliter med det samme. I forhold til tidsklemme og karriere og barn. Men vi vil ikke gå tilbake til å være husmødre.

Jeg tror at menn må komme på banen og se på sin egen rolle, snarere enn å synes at kvinner ikke er som de ønsker at de skal være. Menn må redde seg selv, Den Norske Mann må redde seg selv. Ved å redefinere sin rolle. Og kanskje fokusere på kvinnefrigjøringens positive sider? Bedre kontakt med barna, ikke eneansvar for familieøkonomien etc.

Jeg kunne harselert mye mer i dette innlegget, det kjenner jeg. Men temaet er såpass alvorlig (tidlig død etc) at det ikke passer seg. For det at så mange unge menn faller utenfor i skolen, dør i trafikkulykker og begår selvmord, det er rett og slett fryktelig. Og noe for en mor til en liten mann på snart 7 år å være oppmerksom på. Rett og slett.

Det nytter ikke å gå baklengs inn i fremtiden.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

20 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Tiqui sier:

    Det nytter absolutt ikke å gå baklengs inn i fremtiden, og man må på en eller annen måte finne en fremtid i samarbeid, der mannens velvære ikke avhenger av at kvinner ikke skal kunne ha den samme velvære. Det må heller ikke bli motsatt, samarbeid er mer ønskelig enn kamp. I hele verden, ikke bare i Norge.

  2. Iskwew sier:

    Samarbeide bør være mulig her. I andre deler av verden tror jeg kamp er nødvendig. Det var den her også, da pionerene sto på barrikadene. I dag tror jeg motsetninger overdrives, jeg tror de fleste, kvinner som menn, er enige om dette med likestilling, og lever i den realiteten. Men det er noen unntak.

    Det jeg aldri helt har skjønt, er hva jeg mener som er så ille. Men det er det tydeligvis, for piggene kommer usannsynlig fort ut i enkelte kretser. Folk provoseres for eksempel når jeg tar frem fakta om voldtekt i Norge. Av en eller annen grunn tas det som et angrep på dem selv, helt personlig.

    Og livet er selvsagt mye enklere bare du kan stemple feminist i pannen på kvinner du ikke er enige med.

  3. Milton Marx sier:

    Det første som slår meg, ettersom at jeg har såpass mange år på baken utenfor den norske modellen (som ligner modellen i mange andre land) er at den har kjørt oss alle inn i en situasjon hvor valgmulighetene er tatt fra oss (minus meg, som er «politisk flyktning» og bofast der hvor menn er menn, kvinner er kvinner og Gerhardsen er et behagelig ukjent fenomen).

    Ser vi på muligheten til å ha et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster, med en mamma som er hjemme med barna i noen år, så er denne de facto ikke eksisterende i Norge. At mange kvinner ikke ønsker å være hjemme med barna er så sin sak, men er det en seier at det ikke er mulig?

    Ser man på den norske mannen, er han på mange måter redusert til en dott. Staten sier egentlig at kvinner og menn er like – 100% like – unntatt på ett område, som er i forhold til barna. Der er hun i henhold til loven overlegen. De eneste gangene kvinnen innrømmer at mannen er henne overlegen, er når søppla skal bæres ut, huset skal males eller det skal skiftes dekk på bilen (for samfunnet i Norge er nå engang organisert slik at det ikke er en kjeft som har råd til å ha folk til denslags).

    Poenget? At det ikke er godt å føle seg unyttig og uten betydning! Det er hva som på mange måter har hendt mannen. Han er redusert til en som først tillegges betydning når økonomien skal ordnes i forbindelse med skillsmissen.

    Det er alt for lettvint å si at det bare er ett enkelt, eller noen få, forhold som har ført til dette. Det er mange faktorer, som alle har vært «just another brick in the wall». Til sist sitter man i en situasjon hvor man aldri kan rive muren ned, for når man tar i en stein, så skrikes det opp – og gjøres oppmerksom på at det er så mange andre steiner man burde ta først.

    Tenk deg å ha en jobb som du føler deg fremmedgjort i, det være seg i finans, reklame, offentlig administrasjon eller hva som helst annet. Nytten av denslags er langt mindre synlig enn dersom man f.eks. hadde jobbet med å hugge tømmer. Mange føler seg ikke nyttige bare fordi de skulle greie å øke Colgates brand recognition med 2%. I en slik situasjon er det desto viktigere at privatlivet funker. Man kan godt leve med en drittjobb (og det kan den jo godt være selv om den er OK betalt og gir prestisje) hvis livet utenfor jobben bare funker. Det er imidlertid ikke alltid at dette er tilfellet.

    Kona er nemlig fanget i samme greia, men har kanskje litt mer flaks. På grunn av at den offentlige debatten og pressens skriverier har tatt en spesiell retning, kombinert med egen innsats og litt flaks, har hun kanskje greid å promovere en serie med verdipapirfond, slik at de den har fått omsetningsfremgang. Derfor har sjefen klødd henne litt bak øret og klappet henne på hodet, og sagt «Flink bisk. Hvor bra!». Kona har kanskje all grunn til å tro – om enn det som regel er overoptimistisk – på en lysende fremtid i firmaet.

    Hva skjer så? Mannen kommer hjem, og håper på at selv om livet på jobb ikke funker, så har han i det minste familien. Feil! For kona har akkurat påbegynt en periode hvor hun TROR PÅ at jobben er viktig.

    Så der står mannen, med en jobb han kanskje ikke liker, og ei kone som tydelidvis ikke lenger er like opptatt av deres felles prosjekt som tidligere – og som forventer at siden hun har det så travelt, så burde han stille opp MER. Er det noen som kan fortenke mannen i at han blir litt bitter for at han skal ofre livet sitt og familien for at kona skal få «realisere seg selv» i en jobb som uansett ikke betyr en dritt (for hva betyr en slik jobb annet enn at en eller annen tysk finansfamilie blir litt rikere).

    Vi skal alle dø en gang: forvalter vi vårt liv slik vi burde? Er det trolig at vårt siste ord vil bli: «Jeg skulle brukt litt mer tid på kontoret»? Det blir kort og godt for enkelt å se på dette som bare en mann/kvinne-ting. Vi kan alle leve med at et par dimensjoner i livet ikke er optimale, men det blir tungt når det ikke er noe som helst som funker.

    Jeg tror faktisk at velferdsstaten i seg selv bidrar til at menneskene blir mindre lykkelige. Ved at den alltid er der, ved at den hindrer ethvert fall, så gir det jo ikke mening å definere livet sitt som en person som er der for familien, en som betyr noe. Og dette tror jeg egentlig ligger dypt inne i mannen å ønske.

    Velferdsstatens evne til å skape lykke har så vidt jeg kan forstå ikke avleses i selvmordstallene. Snarere har det vel egentlig vært slik at jo mer velferd man har hatt, jo høyere har selvmordstallene vært – inntill at forbruket av antidepressiver tok av.

    Det jeg sier er at mange mennesker ville kunne få det langt bedre hvis man reverserte enkelte sider av samfunnsutviklingen – men dette er jo bare én av mange muligheter. Det kanskje aller viktigste er at både kvinner og menn må stikke fingeren i jorda og definere hva som er viktig i livet – og da må vi være så tøffe at vi tør å si at dette ikke nødvendigvis er karriere. Sier man noe slikt til menn er man alternativ. Sier man det samme til kvinner er man antifeminist. Sier ikke dette noe om et eller annet?

    Ellers vil jeg gjerne vite litt mer om hva formuleringen «gå baklengs inn i fremtiden» dekker… Er det dette vi i gamle dager kalte å innrømme at man har gjort noe feil?

  4. Iskwew sier:

    Å gå med ryggen inn i fremtiden vil si at du går inn i fremtiden med en illusjon om at alt var mye bedre i fortiden. Omtrent på 50-tallet eller deromkring. Jeg tror menn må innse at de fleste norske kvinner ønsker å være samfunnsborgere ikke bare som ektefeller og mødre, men som arbeidstagere.

    Jeg har bare et år på baken utenfor den norske modellen, og jeg var glad for å komme tilbake til den, så det er sagt. Et samfunn som det brasilianske, der en kvinnes verdi stort sett er avgjort av hvor vakker hun er, det er ikke et samfunn for meg.

    Muligheten til å velge tradisjonelt i Norge er definitivt til stede. Vi er tross alt verdens rikeste land, og det er en god del som er hjemme med barn her. Flest kvinner, men også noen menn. Å si at det ikke er mulig i Norge er helt feil. Vi har jo til og med en egen ordning, kontantstøtten, for å fremme nettopp det.

    Jeg har alltid vært heldig. Jeg har hatt en arbeidsgiver som har sett meg som verdifull selv om jeg nå i snart 7 år har kommet sent og gått tidlig. I et liv som mitt, alene med barn, hjemme alene hver kveld, er det ekstremt viktig at jeg har en meningsfull og givende jobb, rett og slett. Det handler om å få brukt evner, kunnskap, ferdigheter og engasjement. Så jeg kjenner meg ikke igjen i den meningsløse jobben du snakker om.

    Mange har det sikkert slik som du beskriver. Og karriere er ikke det viktigste i livet, det er jeg enig i. Karriere har for min del ikke vært mulig på 8 år, men den er ikke noe savn. For så lenge jeg har en svært meningsfull jobb, så spiller det ingen rolle hvor i et hierarki jeg måtte befinne meg. Og jeg tror bestemt at den berømte tidsklemmen er noe man velger å plassere seg i. Det går ikke an å få alt her i verden, verken om du er kvinne eller mann. Og menn bør se det som positivt at de nå ikke bare er samfunnsborgere i kraft av sine yrkespersonligheter, men også fedre som er til stede i sine barns liv.

    Når det gjelder omsorg for barn etter skilsmisse, er trenden i Norge nå at stadig flere har delt omsorg for barn. Og når det gjelder oppgjør etter skilsmisser, er det i Norge gjerne kvinner som sitter med økonomisk svarte-Per. Vi har nemlig regler for skjevdeling i Norge som gjør at du får i henhold til hva du bringer inn, i økonomisk forstand. Har du vært hjemme med barn, eller jobbet halv tid, blir det fint lite.

  5. Iskwew sier:

    Og forøvrig må jeg få takke for de lange og gode kommentarene dine, Milton. Det liker jeg.

  6. Milton Marx sier:

    Muligheten for å være hjemme med barn i Norge er nok ikke så stor som du vil ha det til, og spesielt ikke dersom det skal være over flere år. Økonomien setter sine soleklare begrensninger – og gudene skal vite at mange sliter økonomisk, selv om begge jobber.

    For å provosere litt, kunne man kanskje si at når alle tallene regnes inn, betyr kontantstøtten at man betaler mindre til pasningen av andres unger enn man ellers ville gjort. Noen stor netto kapitalinnsprøytning er det ikke – selv om navnet kunne tyde på det. Evigvarende er den heller ikke. Her jeg er fremstilles det liksom ikke som noen stor gave at jeg kan slippe å betale for naboens barnepass. Gad vite hvor mye en yrkesaktiv person egentlig betaler til barnehager via skatten i løpet av livet.

  7. Iskwew sier:

    Det er ganske mange norske kvinner som er hjemmeværende, og det er ikke minst mange som jobber deltid. Det er å ta i å snakke om at nordmenn generelt har dårlig råd. Og uansett vet jeg ikke helt hva du mener vi skal gjøre med det? Betale mer for at folk skal være hjemme?

  8. Sexy Sadie sier:

    Kommentar til milton angående det han skrev om at menn er maktesløse i forhold til sine barn: Det medfører ikke lenger riktighet, i de siste par årene har menn fått så mange rettigheter på det området at det går utover kvinnenes rettigheter som mødre:

    Bidragsloven av 2003 med samværsfradrag og deling på reiseutgifter, en ting som pulveriserer BYs ansvar. Dette ble innført på en tid hvor man SAMTIDIG har krevd og innført FARS inntekt når han tar barselspermisjon skal baseres på HANS inntekt. Ikke på mors, slik det tidligere var.

    DNA-testing og loven av sommeren 02.

    Den nye barneloven hvor folk ikke skal få ta med seg barna og flytte noe sted. Legg merke til at høringsutkastet for den loven bare gjelder det mennesket som har daglig omsorg, ikke Bidragsyter. Hva vil ikke en slik standsrett og hindring av geografisk handlingsrom gjøre for jenter som fikk barn tidlig f.eks?

    Så kommer vi til det som virkelig gjør meg forbannet.
    Nemlig fedres rett til samvær går foran kvinner og barns rett til sikkerhet. Kvinner risikerer å miste omsorgen for sine barn hvis hun har mistanke om overgrep og prøver å hindre samvær.

    Er menn virkelig taperen her?
    Er virkelig mødre bestandig egoistiske?

  9. Iskwew sier:

    Jeg har ikke satt meg godt nok inn i dette, ettersom jeg er i en situasjon der far ikke er eller har vært inne i bildet. Så takk for oppdatering, Sadie.

    Og det er en lang rekke fedre som ikke ønsker å ha noe med barna sine å gjøre. Som aldri bidrar med noe. Vi snakker virkelig ikke om et svart/hvitt bilde her.

  10. Sexy Sadie sier:

    Det er jo noe teit i systemet vårt da når det faktisk lønner seg å skrive opp far ukjent i det her landet. Kanskje ikke av økonomiske grunner, men retten til å flytte dit man vil eller må av skole og jobbgrunner er viktig for meg i alle fall.

  11. Iskwew sier:

    Samtidig som jeg ser dilemmaet som er bakgrunn for den regelen. Det gjør jo den andre forelderen ute av stand til å være sammen med barnet sitt. Det er jo et megadilemma mellom det at selv de som har omsorg for barn bør ha frihet til å leve sine liv, og det at den samværsforelder da kan fratas muligheten til å leve som h*n ønsker.

    At det ikke er et krav den andre veien er imidlertid veldig rart.

  12. Sexy Sadie sier:

    Men det kan jo bli trasige kår for de små etterhvert hvis mor er avskåret fra jobb og skole. Skal det skje da bare fordi en fyr skal ha barna like i nærheten`?

    Niks, da ofrer jeg heller fyrene.

  13. Iskwew sier:

    Fra lovgivernes side handler det vel om at barn skal ha mulighet til å være sammen med begge foreldre.

    Men jeg er helt sikker på at det er et par konsekvenser de ikke har tenkt helt over.

  14. Marion sier:

    Jeg skjønner ikke hva du mener, Milton. I eksemplet ditt har mannen en jobb han ikke trives i og ikke opplever som viktig. Og så kommer han hjem, kanskje samtidig som hun kommer hjem fra sin jobb – som hun i eksemplet ditt trives i. Og så er problemet hennes jobb, ikke hans? Hvorfor? Og hvorfor – hvis de begge jobber like mye – er det hun som er mindre opptatt av deres felles prosjekt?

  15. Milton Marx sier:

    Marion: først og fremst er det familiens problem. Av en eller annen grunn er det stuerent å kritisere menn når de ignorerer familien som følge av jobben, mens det ikke er politisk korreklt å kritisere en kvinne som gjør samme sak – til tross for at vi tradisjonelt altså har hatt en lov som har ment at kvinnen er langt viktigere for barna enn mannen.

    I bunnen av alt ligger forutsetningen om at det er et mål at flest mulig kvinner får karriere eller i det minste er yrkesaktive utenfor hjemmet. Det burde imidlertid IKKE være et mål.

  16. Iskwew sier:

    Selv om du henvendte deg til Marion, svarer jeg likevel.

    Jeg synes det er stuerent å kritisere alle som ignorerer familien. Det er dumt å ignorere familien. Enten du er kvinne eller mann. Har du familie, så tar du vare på den. Så er det selvsagt mulig at du og jeg ikke er enige om hva det vil si å ignorere familien.

    Det lar seg fint gjøre, for både kvinner og menn, å ha en meningsfull jobb, uten å ignorere familien.

  17. Milton Marx sier:

    Iskwew: Om nordmenn har dårlig råd?? Kan ikke du forestille deg reaksjonene fra vanlige folk hvis du hadde stilt deg opp i delikatessedisken på supermarkedet for eksempel i Brasil, og ønsket å kjøpe det som nordmenn flest må ta til takke med? Hva om du hadde bedt om å få kjøpe 100 gram skinke? Selv fattigfolk ville le!!! Det ville jo tilsvare at man i en norsk butikk ber betjeningen åpne en pakke salami, slik at man kan få kjøpe 4 skiver!

    At det visstnok er mye penger og stor rikdom i Norge, kan man ikke umiddelbart se på handlekurvene i et norsk supermarked – kun på kassalappene etter at varene er betalt. (Ett av sommerens høydepunkter (det var en del av dem) var da det gikk opp for meg i en ICA Sparmat-butikk at tre kilo tomater kostet det samme som forretningens billige mini-stereoanlegg med DVD-spiller. Forklar dén til en brasilianer!)

    Nordmenn flest flirer og er stolte over Norges ufattelige rikdom – inntil en djevelens advokat med et bredt glis antyder at strømprisene burde stige til internasjonalt nivå. Da er moroa over! Å si at økonomien ikke avgjørende for de enkelte familienes valg av hvorvidt mor eller far skal være hjemmeværende, forekommer meg ikke å være korrekt!

    Men alt er ikke økonomi heller. La oss si at en familie har så store inntekter at økonomien ikke er en begrensning; kan de da velge at en av foreldrene er hjemmeværende? Nei.

    Ettersom at flertallet uansett ikke har råd, er det temmelig stusselig for en liten pjokk å gå alene uten lekekamerater. Når begge foreldrene stort sett arbeider, er det fordi det er nødvendig for å få endene til å møtes – og fordi samfunnet uansett gjør det vanskelig å være hjemme.

    Det kan være grunn til å spørre om ikke er verre å tvinge kvinner inn i arbeidslivet enn å gi dem en sjanse til å stå utenfor.

    Filosofien bak velferdsstaten er blant annet at alle skal få like muligheter, selv om de ikke har en ærlig, hardtarbeidende og pliktoppfyllende farsfigur i ryggen. Det argumentet kan man si mange pene ting om, men man bør også være ærlig om at velferdsstaten samtidig sørger for at mannens betydning tones ned. Når staten tilstreber at det skal ha minst mulig betydning hvilken far man har, og søker å overta mest mulig av familiefarens ansvar, så kan det vel ikke merkelig at mange menn føler seg overflødige og tomme innvendig.

    Hva burde man så gjøre med det? Jeg tror faktisk jeg vil klippe inn en salve jeg la igjen i en annen blogg:

    Kanskje er det første nordmenn trenger å lære at «VI KAN!». Vi har blitt innpodet fra barnsben at «uten staten er du intet!», til tross for at det ikke er sant.

    I stedet for å bli redd for å stå alene, skulle kanskje flere se på hvilke muligheter det gir. Når ens egen innsats betyr noe for andre mennesker, og man til gjengjeld får noe annet igjen fra andre mennesker i livet sitt, blir tilværelsen mer meningsfylt enn om man i stedet skal yte til staten og motta fra staten.

    Velferdsstaten frarøver oss meningen med livet, og dette er trolig en viktig grunn til at vi ser depresjoner og selvmord blant mennesker som ikke mangler noe som helst matrielt.

    I dag har jeg ikke noe sikkerhetsnett. Jeg tar meg selv av mine helsekostnader. Jeg tar meg selv av min familie. Der finnes ingen stat som holder hånden under meg.

    I praksis betyr det at jeg er nødt til å tenke meg om, jeg har ansvar. Ansvaret for min familie og for meg selv hviler på mine skuldre – ikke statens.

    Når jeg ser andres elendighet, gir det meg en tilfredsstillelse å se at jeg har greid å spare meg og mine for denslags. Og når jeg ser andre som har greid å skape seg et livsrom som er bedre enn det jeg selv har klart, er det en inspirasjon.

    Velferdsstaten er uegnet som økonomisk system, i tillegg til at den fremmedgjør oss fra noe av det mest sentrale i livet: det å strebe etter det beste for en selv og ens familie.

  18. Iskwew sier:

    Milton, jeg tror det noen ganger er slik at virkelighetsoppfatningen er så forskjellig at det er lite fruktbart å debattere. Det var min første refleksjon da jeg så denne kommentaren.

    Etter mitt år i utlendighet deler jeg ikke ditt syn på velferdsstaten i det hele tatt. Etter å ha observert hvilket liv de fleste brasilianere lever, så ville jeg overhode ikke bytte. Jeg er ganske sikker på at min sønn får vokse opp i et av de landene i verden der det er best for små gutter å vokse opp. Vel har vi noen problemer her, men det er som peanøtter å regne i den store sammenhengen. Forøvrig ble jeg påminnet en kommentar fra en brasiliansk venn, som var på besøk i fjor. Jeg forklarte hvor dyrt det var å ha bil i Norge. Kommentaren hans var at det kunne man sannelig ikke se på bilparken.

    Når det gjelder at menn under de rammebetingelsene du skisserer i ditt drømmesamfunn tar ansvar, er ikke det riktig. I Brasil er det utrolig mange enslige mødre som tar vare på barn, jobber og strever, fordi mannen enten har stukket av eller går konstant på fylla. I mange tilfeller er det ikke mulig å brødfø familien heller.

    Jeg antar at du tilhører de rike i Panama. Det er jo et liv i sus og dus. Jeg var også en skikkelig riking i brasil. Selvsagt var det virkelig det gode livet. Men det er så uendelig langt fra realitetene for omtrent 2/3 av befolkningen. Så jeg ser langt ifra Brasil som noe idealsamfunn.

    Jeg tror ikke norske kvinner stort sett jobber av tvang, de jobber fordi de ønsker det. Rett og slett. For denne 50-tallsillusjonen som du ønsker, den var svært mange kvinner lite fornøyde med. De ville ikke leve livene sine på den måten. Det hidrer selvsagt ikke deg fra å se det annerledes, eller å flytte til et land der det er slik. Selv foretrekker jeg den norske modellen, der jeg har mulighet til å få utløp for mine evner og interesser. Jeg har nemlig bare et halvt husmorgen.

    Det er mulig jeg skal få med meg Tiqui på et Søt-Amerika prosjekt. For du tegner et bilde som ikke beskriver realitetene, slik jeg ser det.

  19. Iskwew sier:

    Ingen sier at velferdsstaten er perfekt. Men at jeg foretrekker den fremfor mange andre systemer, det er sikkert. At besøkende brasilianere også syntes det virket som et godt system, på mange vis, er også sikkert. Forøvrig skattes brasilianere omtrent like hardt som den jevne nordmann, uten at de får noe igjen for det. At folk med lite ikke vil skatte for at penger skal forsvinne i korrupsjon, det skjønner jeg veldig godt.

    Så til ditt retoriske spørsmål til slutt, resten av debatten får heller dras opp i en egen tråd. At tømmerhuggermannen godt kan føle at livet ikke har mening i velferdsstaten kan godt være. For velferdsstaten sikrer kvinner og barn, og det er i grunnen min retoriske kommentar. Det synes jeg faktisk er såpass viktig at om han da føler livet meningsløst. er på tide at han omdefinerer sin rolle.

    I tillegg sikrer velferdsstaten mannen også, og om han lærer seg å leve med at det er et gode, så vil han kunne leve lenge og lykkelig i landet.

    Vi har det nemlig ganske godt her i velferdsstaten :o)

  20. Milton Marx sier:

    Da George McGovern kjørte presidentkampanje mot Nixon i 1972 var en av fanesakene hans, bortsett fra å avslutte Vietnam-krigen, at han ville innføre en garantert minimumsinntekt til landets fattige. Han dro på turne for å overbevise folket om det riktige i å la de rike betale over skatteseddelen, men tapte. For å sitere Dagbladet:

    ”GEORGE MCGOVERN, som fortsatt tiltales «senator» 21 år etter at Reagan-revolusjonen feide ham ut av Senatet, var alle norske raddisers urealistiske håp mot Richard Nixon ved det amerikanske presidentvalget i 1972 mens krigen fortsatt raste i Vietnam. Nixon vant i et valgskred med 520 valgmannsstemmer mot McGoverns 17. Nixon seiret overlegent i alle delstater, unntatt i liberale Massachusetts og District of Columbia som er Washington-området. ”

    Noe av forklaringen på stortapet, er at de fattige ikke nødvendigvis likte ideen om å bli skattet i hjel når de ble rike, eller at deres barn ikke skulle kunne bli rike uten å bli drept av skatt. Det var blant annet den amerikanske drømmen som spilte inn, og den har også de fattige.

    Det er alltid lett å selge ideen om at staten skal betale for fattiges sykdom, arbeidsledighet, skolegang etc. Neste gang du treffer en fattig (og dem finner du som kjent ikke i Norge), kan du spørre om det er riktig at han skal bidra til å betale for naboens utgifter ved sykdom, mot at naboen bidrar til å betale for hans egne. Det kan være du vil bli overrasket over svaret… Det finnes mange mennesker som ikke liker fellesskapsløsninger, selv om de er fattige.

    Løsningen: Å ha et sikkerhetsnett som dekker det aller viktigste, men som ikke tilstreber å levere ytelser i verdensklasse. Vi må kort og godt ha en balanse som på den ene siden premierer ansvarlighet, mens som på samme tid fanger opp de som faller i gjennom som følge av uansvarlighet eller uheldige omstendigheter.

    Ett eksempel kunne være at de første par ukers sykdom betales av egen lomme, at sykepenger deretter bare kommer opp på 60% av opptjent G-beløp (eller noe i den stil), og at alt ut over dette finansieres av egen lomme eller private forsikringer. Forslaget virker kanskje hardt, men det er jo disse vilkårene staten har gitt de selvstendig næringsdrivende i alle år. Hvis dette ikke er et overgrep mot selvstendig næringsdrivende, er det ikke noe overgrep overfor lønnarbeidere heller!

    Konsekvensen ville bli et lavere sykefravær og at – selv om mange aldri i sine levedager ville innrømme det – mange mennesker ville bli langt lykkeligere, fordi deres egen innsats plutselig ville utgjøre en forskjell.

    En annen ting som må presiseres, er at de tidligere uttalelsene om å fungere uten sikkerhetsnett omhandlet den motivasjonsmessige siden av saken. Jeg har overhodet ikke uttalt meg om hvordan et U-land bør organisere sitt sosialsystem. Det jeg skrev om var noe annet – nemlig at den sosialdemokratiske drømmen krasjer med menneskets natur.

    Og da er vi fremme ved det springende punktet, som avgjør om diskusjonen kan være fruktbar eller ei: Aksepterer du muligheten for at velferdsstaten kan ha noe i seg som øker menns følelse av meningsløshet? At kimen til følelsen av meningsløshet ligger i selve ideen om velferdsstaten?

Top