Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Barn gråter fordi de er knyttet til foreldrene

I løpet av en debatt om barnehager, kom jeg på en artikkel som sto i Aftenposten for en stund siden. Artikkelen handler om barn som begynner i barnehage. Etter en del søking og leting fant jeg den. Mange barn gråter, så klart, når foreldrene går. Det jeg bet meg merke i, og husket, var denne uttalelsen, fra universitetslektor i pedagogikk ved Universitetet i Stavanger, Gerd Abrahamsen:

«- At barna gråter når mor går, er ikke et tegn på at mor gjør noe galt. Tvert om. Det er et tegn på at alt er i orden, og at båndene mellom foreldre og barn er gode, sier Abrahamsen.

– Det er mer urovekkende dersom det er det samme for barnet hvilken voksen det er med, sier hun.»

Dette vil altså si at Tigerungen alltid har hatt urovekkende oppførsel. Riktignok har jeg alltid fulgt ham selv, så skoen trykker ikke der. Men han har aldri – ikke en gang – grått når jeg har gått fra ham. Det har jeg i min ikke-pedagogiske enfold tolket som at han har vært et trygt barn, som har lært seg at han kan være trygg hos andre enn meg, fra han var liten. Han var ikke store tassen før han var på helgebesøk hos bestefar. Det var helt bevisst fra mine side, for jeg var opptatt av at han skulle lære seg til at andre var glade i ham og at det var andre han kunne stole på.

Feil. Han er ikke knyttet til meg. Vi har ikke hatt gode bånd oss imellom. Den store pedagog har talt. Hvordan skal det ellers tolkes? Det jeg altså har tolket som et trygt barn, er altså et barn med urovekkende ikke-gråtende oppførsel. For slik må jo uttalelsen kunne tolkes.

Jeg tror nok pedagogen, i sin iver etter å trøste foreldre med gråtende barn, glemte baksiden av det resonnementet. Og uansett hva hun sier, så velger jeg fortsatt å tro at han ikke gråt, fordi han var – og er – et trygt barn. Ikke fordi vi ikke har gode og sterke bånd. Det mener jeg bestemt at vi har.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

8 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Tiqui sier:

    Absolutt og helt klart!

    Du har gjort det eneste riktige. Å lære et barn at også andre voksne mennesker er glade i dem og at de er trygge med dem selv om mor eller far er borte en stund. Det – og det å lære dem at mor eller far kommer tilbake. De blir ikke forlatt av foreldrene selv om de er sammen med andre voksne i perioder.

    Det er klart at barn som gråter når mor eller far går gråter fordi de ikke vil de skal gå. Men det kan jo også tenkes at noen av dem gråter fordi de er uttrygge på når foreldrene kommer tilbake.

    At Tigerungen kan kose seg i sitt eget selskap og i selskap med andre voksne er et sunnhetstegn og tegn på trygghet. Barn som gråter når foreldrene går kan ofte også kose seg i selskap med andre voksne når de bare venner seg til tanken på foreldrene kommer tilbake. Det trenger ikke være noe galt i det, men det kan være det.

    Jeg mistenker enkelte foreldre, kanskje spesielt enkelte mødre, for å ønske å være så spesiell for sitt barn at de ubevisst utstråler at barnet ikke er helt trygt så lenge hun ikke er tilstede. Det kan tenkes at dette gir moren et ekstra kompliment om å være den viktigste personen i barnets liv, som hun på den måten får bekreftet hver gang barnet gråter.

    Jeg har opplevd dette spesielt ved en venninne. Da jeg skulle sitte barnevakt for hennes barn gjorde hun alt hun kunne for å gjøre ungen klar over at hun skulle forlate ham hos meg. Hun brukte ikke tid på å fortelle at hun ville komme tilbake eller foreslå hva han kunne gjøre sammen med meg. Gutten som i utgangspunktet var i godt humør og koste seg med et spill han spilte med meg, ble selvsagt påvirket av dette og hun gav seg ikke før han begynte å gråte. Først da hun hadde fått ham lei seg nok for at hun skulle gå dro hun, og etterlot meg med et barn som var nesten utrøstelig og som antagelig trodde han var forlatt for en lang og uviss tid.

    Det tok meg nesten en time å roe ham igjen og forsikre ham om at mamma kom tilbake, men at vi kunne kose oss imens med ting han likte å gjøre. Han roet seg etterhvert og vi hadde det veldig koselig til slutt. Men jeg mistenker morens oppførsel for å være et behov fra hennes side om å få bekreftet at han likte henne bedre enn meg (eller hvilken som helst annen person). Personlig syntes jeg dette var særdeles egoistisk av henne når jeg hadde sagt meg villig til å stille opp for at hun skulle få fritid…

    Jeg tror derfor du har gjort alt riktig som du skal, Iskwew. Tigergutten virker både trygg og god, og slik skal det være!

  2. Undre sier:

    Jeg tror Tiqui har truffet spikeren rett på hodet i kommentaren sin, ja.

  3. blues4u sier:

    Jeg oppfatter det som at denne universitetslektoren generaliserer i sort og hvitt, og ikke evner å se at det kan være utallige nyanser mellom disse 2 ytterpunkter, som kan påvirke barnet! Eksperter/forskere har ikke nødvendigvis alltid rett!
    Tiqui har gode poeng, og jeg synes du (Isk) kan ta det rolig! Ut fra mange av dine tidligere referater fra deres dagligliv, virker det som du gjør en strålende «jobb» med Tigerungen!

  4. Goodwill sier:

    Jeg er faktisk ikke sikker på om denne eksperten snubler i sine egne ord engang. Det skulle ikke forundre meg om hun mente det seriøst.

    Båndene er selvsagt sterkest mellom barna og de/den som har omsorgen, som barna bor hos, dem som sier ‘natta’ om kvelden og ‘god morgen’ om morgenen. Om barna gråter eller ikke har ingenting med bånd å gjøre. Mine barn har aldri grått når jeg har forlatt dem i barnehage, SFO eller skole, og jeg kan love deg at båndene er sterke.

    Jeg tror heller det har andre årsaker dersom barnet gråter. Litt markeringsbehov, litt utrygghet første tiden kanskje. Det normale er jo at barnet smiler og ler straks mor/far har forsvunnet rundt hjørnet.

    Heldigvis. Og jeg mener veldig sterkt at barnehage er et bra sted å være. Sosialiseringen er veldig sterk der, barna vokser på hverandre.

  5. Goodwill sier:

    …og Tigerungen virker som en særdeles oppegående ung mann. Ikke så rart, som tidligere sagt, med De genene! 😉

  6. Iskwew sier:

    tiqui: Jeg tror du har helt rett i dette. En jeg kjenner har en venninne der barna ikke fikk sove uten at de kunne puse med håret hennes. Da er det litt dumt å klage over at barna ikke får sove eller ikke kan være borte. Noen knytter barn krampaktig til seg. For barn er forutsigbarhet det aller viktigste – om de vet at du kommer tilbake er det bare morsomt å være sammen med andre. I det tilfellet du beskriver har mor et seriøst problem. Som hun selvsagt også gir til barnet sitt.

    blues4u: Jeg tar det heeeelt rolig, for jeg er så glad for at han vet at han kan stole på andre enn meg. Og det har vært en helt bevisst strategi. Om noen skulle skje med meg, skal han ikke stå på bar bakke fordi han bare stolte på ETT menneske.

    Goodwill: Jeg tror ganske sikkert hun mente det hun sa, og etter at jeg leste artikkelen i fjor høst, har jeg ofte tenkt at jeg skulle spørre henne hvordan i verden jeg skal tolke det at han aldri gråter når jeg går fra ham. Slike uttalelser gjør meg nemlig så PISSED. Problemet er ikke at jeg tror på det, men at det kan være andre som tror på det. Og det verste er jo at det er en så åpenbart sviktende logikk i resonnementet. Barn er eksepsjonelt tilpasningsdyktige. Det så jeg jo da Tigerungen ble forflyttet 11.000 km til et annet land, språk og kultur. Det gikk etter veldig kort tid veldig bra! Og du har heller aldri slått meg som en far med dårlige bån til barna dine :o)

  7. Milton Marx sier:

    Det å lage en skrikerunge er det enkleste i verden! Det skulle vel ikke være slik at mange av de ungene som skriker når de kommer i barnehagen skriker alle andre steder også – som på butikken, bensinstasjonen, på restaurant, på bussen osv?

  8. Iskwew sier:

    Det vet jeg ikke, men slik er det kanskje. Selv om alle 3-åringer gjerne er litt slik.

Top