Katter; rare, men allrighte dyr

Siden jeg nå er i gang med å skrive om det som foregår innenfor leilighetens 4 vegger, tenkte jeg at jeg skulle berette litt om Pondus og Italienerfrøkenen, og dynamikken dem imellom. Det er et fascinerende skue, faktisk. Jeg har aldri hatt katt før jeg fikk Pondus, så jeg har ikke så greie på kattespråk, og overraskes stadig vekk.

Pondus er en vanlig uvanlig huskatt. Han er rolig, kosete, og finner sjelden pÃ¥ noe bøll. Til hankatt Ã¥ være er han liten. Og selvsagt veldig pen. Han er kastrert. Han kommer nÃ¥r jeg roper, og er sjelden langt fra meg. Pondus er en snakkesalig katt, det vil si at han mjauer og forsøker pÃ¥ den mÃ¥ten Ã¥ forklare hvordan han har det. Det er lett Ã¥ høre forskjell pÃ¥ misfornøyde og fornøyde mjau. NÃ¥r for eksempel en stankelben har flyttet seg opp til under taket, er det ingen tvil om hva Pondus mener med mjauene sine. “FÃ¥ den ned!”

Italienerfrøkenen er halvt blue russian, og liten, faktisk er hun knøttliten. Men veldig langbent, og utrolig pen. Hun er ikke spesielt rolig, hun er aktiv, leken og tøff. Hun mjauer med pipestemme, men knurrer som en løve. Hun har vaktkatt-tendenser. Når hun hører noen i trappen står hun rett opp på bakbena og knurrer. Dypt. Noe lignende har jeg ikke verken hørt eller sett katter gjøre. Pondus står mer nysgjerrig ved inngangen til stuen om noen kommer. Det er ikke snakk om å verken knurre eller te seg som vakt på noe vis.

Den første gangen Italienerfrøkenen var på besøk trodde jeg de skulle drepe hverandre, så høylydt sloss de. Men jeg har etterhvert skjønt at dette er lek for lekens skyld, og ikke for å ta livet av hverandre. Det begynner som regel med at Italienerfrøkenen erter Pondus. Han finner seg rolig i det en god stund, men så blir det til slutt nok, og da banker han henne. Da blir det fredelig igjen. En stund. Til hun brått kaster seg over han, biter ham i hasene, og så gjemmer seg et eller annet sted. Som er lett å finne, ellers hadde det jo ikke vært noe gøy.

I varmen er det som regel bare lading av batterier til ca. 23:30. De sover altså, og spiser litt. Det er ikke mye verken å se eller høre til dem. Som regel ligger Pondus på mitt soverom og Italienerfrøkenen på Tigerungens soverom. Så når klokken går mot midnatt våkner de til liv, og da begynner slåssingen og løpingen. Det høres ganske ille ut, som om de er i ferd med å drepe hverandre, men det er de altså ikke. Og de spinner over gulvet, som er ganske glatt, i voldsom fart.

Spising er en fornøyelig opplevelse. De må få hver sin skål, ellers får ikke Pondus noe mat. Da tar vesla alt. Og hun er ikke snauere enn at hun dytter ham unna hans egen skål når hun selv i høyt tempo har spist opp sin mat. Og det finner han seg i; setter seg bare rolig ned og venter til hun er ferdig. Han har vel skjønt at det ikke nytter å krangle.

Noe interessant skjedde da Pondus bodde hos Italienerfrøkenen mens vi pusset opp i sommer. Bestevenninnen kunne fortelle at de da hadde kommet til en stilletiende overenskomst om å tisse i den ene sandkassen, og bæsje i den andre. Litt orden må det være!

Når jeg så etterhvert går og legger meg, tar det ikke lange tiden før begge to ligger oppå min dyne. Det er noe veldig beroligende med malende katter, noe hypnotisk og godt. Så jeg har selvsagt ikke kraft til å nekte dem å ligge i sengen.

Pondus og Italienerfrøkenen i et fredelig øyeblikk:

Og da ble det neimen ikke noe om Midt-Østen i dag heller :o)