Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

«Skal vi gifte oss?»

13.07.06 i Onlinelivet

Jeg har vært online i mange år, og har dermed sett en del av hva onlinerelasjoner gjør med folk. Og jeg skal ile til å innrømme like godt først som sist, at jeg har sett hva det til tider har gjort med meg også.

For onlinerelasjoner er noen ganger suggererende så det holder. Det snakkes og snakkes, og man danner seg et bilde av den man snakker med, der man spinner rundt i cyberspace med fagre ord og stor grad av intimitet. Og det bildet trenger aldeles ikke å ha noe med virkeligheten å gjøre. Så den dagen man møtes, sannhetens øyeblikk altså, så viser det seg at den taleføre drømmemannen er en fåmælt og ytterst beskjeden kar, som rent faktisk viser seg å ha mye å være beskjeden for også. Og den utrolig flotte drømmedama viser seg å være en rimelig kjedelig og alminnelig utseende dame uten de stylede bildene.

Så da står man der og har onlinetidens store blåmandag. Den sambaen man forventer, blir til en litt trist blues spilt på en bakgårdskafe. På et lite sekund går drømmer og forventninger i tusen knas. I det man fester blikket på den andre kjennes det bare et indre «Neiiiiii», og ikke det indre «Jippiiii» man hadde forventet.

Det mest ekstreme jeg har opplevd i så måte var på irc. Der var det noen som hadde hatt en slik relasjon over flere år og over stillehavet dertil. Den ene bodde i USA, den andre i Australia. Da sier det seg jo selv at man ikke kan treffes sånn med en gang. Men det holdt det gående, og snakket sammen tvers gjennom tidsdifferanser og avstand i et år i hvert fall. Det ble til og med arrangert cyberbryllup, med alle dertil hørende herligheter. Det var utdrikningslag, det var selve bryllupet og det var festen etterpå. Alt i spesialopprettede grupper på irc. Jeg husker jeg tenkte at jeg håper de skjønner at dette bare er lek, men det er jeg neimen ikke sikker på at de skjønte. Det virket å være det rammeste alvor, og ingen av den traff andre eller gjorde noe som helst som skulle indikere at de ikke var gift.

Så ble det etterhvert spart opp nok penger til at de skulle møte hverandre. Jeg husker ikke om det møtet ble i USA eller Australia, men i hvert fall var reisen lang og oseaner måtte overvinnes. Og i det de traff hverandre, på en eller annen flyplass, så skjønte de begge at dette ikke verken var mannen eller kvinnen i deres liv. Og det etter et uendelig antall timer online, cyberbryllup og lang tids asketisk liv for å få råd til biletten. De overlevde ikke «sannhetens øyeblikk». Og det er det mange som ikke gjør. Det skrives jo masse om alle som finner hverandre online, men jeg vedder den hatten jeg ikke har på at det er 10 ganger så mange som ikke gjør det.

Hva kan man gjøre da? Jeg vet selv hvor lett det er å la seg besnære kraftig av slik kommunikasjon, du kan si at jeg har «Been there, done that, have the t-shirt and the hat to prove it», så jeg sitter på ingen måte her litt overlegen og sier at jeg er så mye mer fornuftig og med så mye større kontroll over egne tanker, drømmer og illusjoner. Det er jeg ikke. Men jeg har i hvert fall sett såpass at jeg kan si

* at det kommer et «sannhetens øyeblikk» og det er lurt å ikke skru forventningene så høyt at det øyeblikket blir et skikkelig mageplask

* at ord bare er ord, uansett hvor vakre og forførende de er

* samt at selv cybermennesker bare er mennesker, når det kommer til stykket, og ofte er de mer mennesker enn snittet også

Så å holde forventningene på noenlunde edruelig nivå i hvert fall til man har møtt hverandre en gang, DET er lurt. Så blir nedturen desto mindre, om den kommer. Og så er det ikke like lett å miste motet om det ikke ble som forventet, fordrømt og forhåpet. For det gjorde de to fra forskjellige kontinenter, som hadde investert så mye over så lange tid i noe som viste seg umulig å materialisere i virkeligheten.

De logget rett og slett ut for godt.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med:

3 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. sonitus.org » Blog Archive » “Skal vi gifte oss?” | 13.07.06
  1. O! sier:

    Mmm… Ei jeg traff online en gang insisterte på å treffes innen to uker fra begynte å chatte aktivt. Dette for å redusere risikoen for uoverkommelige forventinger. Tror det er ett forslag å ta med seg, da treffes man så tidlig at det er håp om å få ett normalt forhold ut av det.

    Men det er lett å si det, men klarer du å senke forventningene da når de myke ordene kommer og hjertet banker litt raskere??

  2. Iskwew sier:

    Ja og nei. Jeg er kun et menneske, men på et visst nivå kan man vel bestemme seg for å roe både hjerte og hjerne. Samt med litt erfaring, så vet du at det er lurt å vente til «sannhetens øyeblikk» med å la deg rive for mye med.

Top