I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg ble stÃ¥ende og diskutere med noen kolleger her i sted, med utgangspunkt i mine luftige drømmer om Ã¥ bo pÃ¥ Snarøya, et ikke realiserbart prosjekt, sÃ¥ klart – sÃ¥pass realisme har jeg i vÃ¥ken tilstand. Vi snakker jo om en kvadratmeterpris pÃ¥ omtrent 40-50.000. Glem det. Det er konklusjon #1.
Konklusjon #2 er at det IKKE er min generasjon som er dessertgenerasjonen i boligmarkedet. Det er generasjonen før min. Det er nok de som kjøper seg kåk til 50.000 per m2 på de fremtidige kremstedene her på Snarøya. De har nemlig nedbetalte hus og svært få økonomiske bekymringer, mange av dem. Og denne boligformuen har de bygget opp på følgende vis:
* Inflasjonen var høy, og lønningene steg i takt med inflasjonen, mens boligformuen steg mer
* Det var 100% fradrag for renter på selvangivelsen, realrenten var kraftig negativ. Det kostet dem altså IKKE EN KRONE å finansiere bolig i form av cash og inflasjonen sørget for at gjelden ble spist opp.
* De fikk arv av sine foreldre, noe som bidro til å gjøre livet enda enklere
Og hva gjør de selv? Joda, de sitter der pÃ¥ boligformuene sine, og lÃ¥ner til forbruk. Det er jo en ny farsott, etter mottoet “Du kan ingen ting ta med deg nÃ¥r du gÃ¥r”. Ergo, ingen arv til min generasjon, den er jo brukt opp pÃ¥ biler, møbler og sydenturer lenge før avgang. Vi skal klare oss sjæl og ikke være griske. Vi mÃ¥ jo unne de som har bygget landet Ã¥ kose seg litt, mÃ¥ vite. Jadda. Bygget landet pÃ¥ negativ realrente gjorde de. Og sitter nÃ¥ pÃ¥ sine brede baker i sine flotte nye leiligheter pÃ¥ Snarøya.
Og hva kommer vi til å måtte gjøre? Vi kommer ikke til å få noen arv, den er brukt opp. Vi har bygget opp våre liv med positiv realrente og 28% rentefradrag. De heldige av oss er inne i markedet i hvert fall, selv om noen er så inne at de får en stjernesmell når renten stiger. Og barna våre kommer til å måtte bo hjemme til de er 30, siden boligprisene er så himla høye. De MÅ ha hjelp av oss, ellers klarer de seg ikke. Slik at vi må fø på ungene lenger, og vi må sørge for at det blir noe arv til dem.
Og de kalte oss dessertgenerasjonen? Neppe, sier nÃ¥ jeg. Det er etterkrigsgenerasjonen, 68’erne og de som er litt eldre, født pÃ¥ 30- og 40-tallet. Du snakker om Ã¥ fÃ¥ det meste i hendene!
Iskwews hjørne kommer tilbake med mer. Dette er kun preliminære konklusjoner. Den egentlige sannhet om dessertgenerasjonen er nok enda verre.
Etter desserten kommer oppvasken, må vite.
(Ulempen er at noen forsøker Ã¥ ignorere haugen med oppvask og blir sittende i hÃ¥p om at den blir borte av seg selv mens man langsomt nyter sin kaffe avec…)
Jepp, vi er oppvaskgenerasjonen!
Og tildels er den oppvaksen såpass at den ikke helt lar seg ignorere.