Om jante, nordmenn og ytringsfrihet

Det har ofte slått meg at vi er blitt sykt gode på å selge oss selv ned, vi nordmenn. Vi ser beskjemmet på oss selv og gremmes over mangt og mye. Vi ser oss selv som kalde, blærete nisser uten kultur. Vi sier at språket vårt er fattig og at maten er dårlig. vi er for direkte og lite fintfølende. Vi snakker om at det er lavt under taket og at janteloven er gyldig. Noe vi selvsagt beviser til fulle når vi begynner å rakke ned på oss selv.

Vi er kalde, sier vi beskjemmet. Det er vi ikke, mener jeg. Vi er noen ganger reserverte og tilbakeholdne. Men en nordmann du har som venn, har du ekte og ærlig som en venn. Nordmenn later som i liten grad. Det er ekte. Ulikt både en amerikaner og en brasilianer, som noen ganger er overmåte vennlige, men bare på overflaten. Da jeg bodde i Brasil var den EN av mine kolleger som noen gang inviterte meg på noe. De smilte selvsagt hele tiden, men det hjelper jo ikke når det ikke blir handlinger av det.

Kultur har vi ikke, vi er bare bønder og fiskere, småskårne mennesker som ser kun våre egne navler. Hah! Vi har likevel greid å fostre en av verdens mest spilte dramatikere, og verdens mest reproduserte maleri. Hvor har vi egentlig fått det for oss at andre land er så mye mer kulturelle? Vi synes selvsagt samba er kult, men det er like mye folkelig kultur det, som hardingfele. Det jeg synes vi skal slutte med er å markedsføre oss som enkle sjeler som kun er opptatt av vinterport og bruker sparkstøtting til jobben, og bor på en husmannsplass. Dette ukultiverte imaget har vi skapt helt alldeles selv,så til de grader at vi tror på det selv etterhvert. Men visst har vi kultur. Vi har bare markedsført den bort og vekk. Og vi bør selvsagt ikke gjøre slike ting som å ta Ibsen ut av pensum i skolen, i vårt ønske om å trekke impulser utenfra og bli mer kulturelle.

Språket vårt har kanskje noe færre ord en for eksempel engelsk. Men saken er jo at vi ikke bruker det godt nok. Det er mer enn nok nyanser i språket, bare vi bruker det. Vi har en del fine ord, som for eksempel forhutlet, sødmefylt og isøde, som er meget presise men som vi ikke bruker. Og isøde for eksempel, er omtrent umulig å oversette til engelsk. Kjenn på ordet. Lukk øynene, og se for deg ordet isøde. Det er en perfekt beskrivelse, som overhode ikke finnes på engelsk. Jeg er glad jeg skriver dikt, for da holdes språket ved like. Mer diktskrivning, og vi hadde bevart og brukt det norske språk på en helt annen måte.

Maten vår er tildels dårlig, og igjen kommer det av at vi fokuserer på det dårlige og ikke på det bra. Men på noe er vi best i verden. På fisk. Lam. Da jeg hadde besøk fra Brasil i fjor høst serverte jeg ikke en norsk kjøttbit, det hadde fått dem til å begynne å gråte. Men det er mye annet. Bachalão, helstekt lammelår med kantareller og mandelpoteter, ovnsbakt ørret, bergensk fiskesuppe, finnebiff med mandelpoteter og kantareller, eplepai med vaniljekrem. Og de spiste til de nesten sprakk. De var imponert over kvaliteten på mye av den norske maten. Så velger vi det rette, er vi best i verden.

Ja, vi er direkte, og det kan oppfattes som lite fintfølende. Men med en nordmann vet du hva du fÃ¥r, “what you see is what you get”. Han sier det han mener, og koder ikke det inn i et spindelvev av unnvikende tale og gjemmer det ikke bort i kulturelle koder som gÃ¥r pÃ¥ at ingen pÃ¥ noen mÃ¥te skal tape ansikt. Nordmenn er enkle Ã¥ forholde seg til, siden de sier hva de mener. Og det er en god ting.

Til slutt noe som ikke er særprget norsk anvendelse av Jante, men som preger hele den vestlige kulturen. Det har blomstret opp til det fulle i debatten rundt Muhammed-tegningene. Vi løper rundt og ber om unnskyldning for en av våre virkelig flotte kjerneverdier. Nemlig ytringsfriheten. Litt fordi det er noen som truer med å drepe oss fordi vi har trykket noen tegninger, selvsagt. Men også fordi vi skal være så tolerante og forståelsesfulle at vi tråkker på en av de beste verdiene vi selv har. Friheten til å si det vi vil, uten redsel for at det skal få konsekvenser for deg i form av fengsel eller trusler om at du skal drepes. Helt ulikt i Afgahnistan for eksempel. En mann der konverterte til kristendommen, og har nå en dødsdom hengende over seg. Vi må slåss for ytringsfriheten, ikke bare skyfle den ned fordi vi skal være så forståelsesfulle. Det er en utrolig god kjerneverdi.

Da jeg snakket med en brasiliansk kollega om Jante, nikket og bukket han gjenkjennende, og mente at dette kunne ha vært skrevet om Brasil. Så Jante-loven er universell. Ikke spesifikt norsk. Og det er en lov vi med fordel kan slåss mot. Men vi anvender den ikke bare mot andre, men i stor grad også mot oss selv. Spesielt den intellektuelle eliten, tror jeg. Da mener jeg i all ærbødighet at det nok kan skyldes at den intellektuelle eliten er en global subkultur som ikke lever det livet vi andre dødelige lever. Dessverre styrer de mye av samfunnsdebatten,og den intellektuelle bruken av Jante-loven blir dermed påtrengende synlig. Men vi skal bare ikke tro på dem.

Det er slik at om du ikke tror på deg selv, er det heller ingen andre som tror på deg.