I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Til jul fikk jeg en bok, som har ligget pÃ¥ vent til nÃ¥. Her om kvelden begynte jeg Ã¥ lese den, og da kom jeg pÃ¥ hva jeg skal skrive om til 8.mars – Den internasjonale kvinnedagen. For denne boken handler om noe som har foregÃ¥tt til alle tider, i alle samfunn og som fortsatt foregÃ¥r. I Norge. I Brasil. I Kosovo. I Afrika, Asia, Australia. Det foregÃ¥r over alt. Det er rundt oss hver dag. Det er nedverdigende, det er ofte voldelig, og det pÃ¥fører kvinner store fysiske og psykiske skader. Og til de som spretter opp og sier at dette ogsÃ¥ rammer menn, sÃ¥ er det riktig. Det kan dertil være dobbelt tabu. Men det skjer i mye mindre skala. Og mitt fokus i dag er pÃ¥ kvinner.
Jeg snakker om voldtekt.
Boken jeg fikk til jul heter “En kvinne i Berlin” med undertittel “Dagboknotater fra 20.april til 22.juni 1945.” Forfatteren er en anonym kvinne, som skrev dagbok under inntoget i Berlin.
Jeg har ikke kommet langt i boken enda, men den handler om massevoldtekt av kvinner i Berlin, da russerne rullet inn i den sønderbombede byen våren 1945, og om hvordan disse kvinnene klarte å overleve, og leve med det. Man regner med at mellom 95.000 og 130.000 kvinner i Berlin ble voldtatt, basert på rapporter fra sykehusene. Systematisk og med overlegg. For å straffe. Egentlig ikke for å straffe kvinnene, men mennene, nazistene og Det Tredje Rike. Voldtekt i krig blir brukt som verktøy for å ydmyke fienden. I dette tilfellet var det den 2. verdenskrigs seierherrer som voldtok, men tyske soldater voldtok russiske kvinner under invasjonen i Sovjetunionen også. Dette har skjedd til alle tider, det er utført av seierherrer og tapere. Kvinner er ikke en gang individer i denne sammenhengen, det er ikke rettet mot den enkelte kvinne, hennes kjønn er et middel til å pine fienden. Dette er menn som ydmyker menn; voldtekt av kvinner er deres verktøy.
Kvinner utsettes for en kollektiv skjebne, som forfatteren skriver. I krig er voldtekt en kollektiv opplevelse, i fredstid er det en individuell opplevelse. Kvinnene deler skjebne og som hun sier: “Kvinnene hjelper hverandre ved Ã¥ fortelle om det, fÃ¥ det ut, gi hverandre muligheten til Ã¥ snakke og liksom spy ut sine opplevelser.”
Men med sine menn kan ikke snakke om det, de klarer ikke å gi kvinnene støtte. De blir skamfulle, og føler seg mindreverdige for det er jo en straff rettet mot dem, at deres kvinner voldtas.
Fra forordet: “Boken ble første gang utgitt i USA i 1954, anonymt og i engelsk oversettelse. Fem Ã¥r senere kom den ut pÃ¥ tysk i Geneve. Boken var meget omstridt i Tyskland. Noen beskyldte den for Ã¥ “trekke tyske kvinners ære ned i sølen”. Voldtekt og seksuell kollaborasjon som overlevelsesstrategi var tabu temaer i etterkrigstiden, da mennene hevdet sin autoritet med stor bestemthet.”
Altså; det disse kvinnene ble utsatt for ble tiet i hjel. Av skamfulle menn. Det var tyske menn som var subjektet, mens kvinnene var kun et objekt for å ydmyke ham. Så den nedverdigelsen kvinnene var utsatt for, ble et fortiet kapittel i tysk historie. Først på 80-tallet var det mulig å snakke om det. For ofrene må jo fortielsen ha vært en umenneskelig ekstrabelastning. Ikke bare var de utsatt for noe som ga dem varige sår på kropp og sjel, men det var dertil noe å skamme seg over.
Voldtekt handler ogsÃ¥ pÃ¥ det individuelle nivÃ¥ oftest heller ikke om seksualitet, men om behov for Ã¥ markere makt. “Jeg er sterkere enn deg, og kan ta deg med makt. Jeg har kontroll over deg.” De fleste voldtekter skjer i hjemmet, eller i vennekretsen. Det er mannens mÃ¥te Ã¥ fortelle hvor skapet skal stÃ¥. Og kanskje er det verre Ã¥ tvinges av en man kjenner og burde kunne stole pÃ¥, enn en fremmed? Kanskje er det enda verre nÃ¥r man føler seg helt alene, og ikke har andre kvinner som deler erfaringen? Jeg vet ikke, egentlig klarer jeg ikke helt Ã¥ sette meg inn i noen av delene, og hva det gjør med en som utsettes for det. Det blir ubegripelig, for oss andre.
Seksualiteten vår er av de områdene der vi er som mest nakne og sårbare. At noen skulle tvinge meg til seksuelle handlinger jeg ikke ønsker og gir tillatelse til, står for meg som en ubegripelig stor nedverdigelse. Det er en brutal krenkelse av min integritet, min selvbestemmelsesrett og hele min intimsone. Heldigvis har jeg aldri opplevd det. Jeg håper jeg aldri kommer til å oppleve det.
Mye av debatten i Norge går ut på å sette voldtekt i kontekst av kvinnefrigjøringen. Altså; kvinnefrigjøringen bidrar til flere voldtekter. Det at menn føler seg rolleforvirrede, bidrar til flere voldtekter. Det at kvinner går kledd som de selv vil, bidrar til flere voldtekter. Det tror jeg ikke noe på. For dette skjer i absolutt alle samfunn. Og dessuten blir det å snu debatten på hodet, fullstendig. For å tiltvinge seg seksuelle handlinger uten tillatelse, er ikke all right, uansett. Et nei ER OG BLIR et NEI. Uansett påkledning. Uansett hvem det er, og i hvilken kontekst. Forleden sto de i avisene om en som var dømt for voldtekt, men søkte om gjenopptagelse av saken ettersom kvinnen i ETTERTID hadde latt seg avbilde nakenl. Så altså; om du i fremtiden viser deg naken i et blad, har du ikke rett til å si nei til samleie i dag? Hva i alle dager er det for slags logikk?
Hvert er det anslÃ¥tt at 8.000 – 9.000 kvinner voldtas i Norge (Kilde Amnesty International). I 2001 viser kriminalstatistikken at 581 voldtekter ble anmeldt (tallet er stigende, 798 i 2005), det ble tatt ut tiltale i 72 tilfeller (70 av de tiltalte var menn), og 41 av disse ble dømt. Og med en lav antagelse om omtrent 8.000 faktiske voldtekter, vil det si at bare 0,5% av faktiske voldtekter innebar straff. Om du voldtar, har du altsÃ¥ en 99,5% sjanse til Ã¥ ikke straffes. Det synes jeg er særdeles skremmende tall. For det betyr jo i praksis at det er fritt frem for Ã¥ ta seg til rette. Det er bare 0,5% sjanse for Ã¥ dømmes for et slikt overgrep.
Det er sikkert mange som husker filmen “The Accused” med Jodie Foster i hovedrollen. Da den filmen kom, var det en veldig viktig film, tror jeg. Den kom i 1988. Og ga et ansikt til en massevoldtatt kvinne, som ikke var noe gudsord fra landet. Hun hadde drukket, hun hadde vært lettkledd og hun hadde danset utfordrende. Men hun sa NEI! Og det skal være nok. For nei er nei. Og den som sier nei skal aldri mÃ¥tte “takke seg selv” for at hun blir voldtatt. Det er utelukkende voldtektsmannens (eller voldtektsmennenes) ansvar.
Voldtekt er noe mange kvinner utsettes for. Slik har det vært., i alle samfunn og til alle tider. I krig og fred. Så fortell meg ikke at 8.mars er en dag da det ikke er noen kvinnesaker å snakke om. For det er mange. Og dette er en av dem. Så la oss si det, høyt og tydelig, så det ikke er tvil om hva vi mener:
Kvinner har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet.
Nei er nei.
Det er ingen unnskyldninger i verden som holder vann når man tiltvinger seg seksuelle handlinger mot en kvinnes vilje.
Iskwew
(Opprinnelig skrevet for 0803-bloggen)
Anthony Beevor, som Fjordfitte refererer til, motsier deg på ett punkt: Han peker på at russiske og polske kvinner som ble befridd fra konsentrasjonsleirer også ble voldtatt av russiske soldater.
– “That completely undermined the notion that the soldiers were using rape as a form of revenge against the Germans,” sier han.
– By the time the Russians reached Berlin, soldiers were regarding women almost as carnal booty; they felt because they were liberating Europe they could behave as they pleased. That is very frightening, because one starts to realise that civilisation is terribly superficial and the facade can be stripped away in a very short time.
Men jeg tror nok at hærledelsens holdning til det som skjedde, var preget av det du beskriver.
Og det som var spesielt ille, var at det var tabu for alle, i ettertid. Det ble ikke snakket om i Tyskland, har jeg fått bekreftet. Dette er en av de virkelig tabubelagte konsekvensene av krig. I alle samfunn og til alle tider. Og kvinnene er et middel til å straffe menn, mer enn noe annet. Dette er skikkelig objektivisering av kvinner.
En ting til: I den grad disse tyske kvinners skjebne ble “tiet i hjel” etter krigen – og det kan man argumentere for skjedde i gjenoppbyggingens tyske stater – sÃ¥ var det ikke kvinneforakt som var den primære Ã¥rsak (slik noen, ikke du, hevder). Den tyske virkelighet var komplisert i de dager.
For meg som er noen år eldre enn deg, og opptatt av krigshistorien, er det litt underlig å høre at alt dette skulle være nytt. Omfanget har man kanskje fått vite mer og mer om, men selve foreteelsen har da vært velkjent helt fra 1944.
Jeg tror det mest av alt var uttrykk for at menn følte seg hjelpesløse og mindreverdige fordi de ikke kunne beskytte kvinnene. Og det er jo grunnen til at dette er et sÃ¥ effektivt vÃ¥pen – mot menn.
Jeg har vært oppmerksom på voldtekt som våpen i krig, men denne boken var som et knyttneveslag å lese.
At det skulle være uttrykk for menns hjelpeløshet, tror jeg er å tillegge menns rolle for stor betydnng.
Jeg tror tausheten på de private plan mer var et uttrykk for, ikke minst blant berørte kvinner selv, at man ville legge smerten bak seg, og å gå videre. Ikke rippe opp i sår, som kanskje ikke var til å gå videre med.
Men dette blir en helt annen sak enn det jeg diskuterte med Fjordfitte. Østtyske kvinner omtalte i alle Ã¥r Den Røde Hærs krigsminnesmerke i Berlin som “Den ukjente voldtektsmanns grav”. Det vet vi. Det er ikke fortiet, selv ikke av historikere.
At temaet – veldokumentert av historikere – ikke var mye pÃ¥ tapetet i det offentlige rom i Øst-Tyskland, er én sak. At det ogsÃ¥ var tilfellet i Vest-Tyskland, og i allierte land forøvrig, tror jeg henger sammen med det jeg har nevnt, pluss det jeg nevnte borte hos Fjordfitte:
– Sovjets store innsats i krigen, kombinert med sovjetisk fornektelser
Рhensynet til ikke ̴ forverre klimaet under den kalde krig, med atomstridshoder pekende alle veier
– det fÃ¥fengte i Ã¥ pÃ¥peke noe som bare fornektes av tyrannene, og gjør dem mer ilske og farlige
– den tyske befolknings “rehabilitering” og oppgjør med fortiden
– det var liten sympati for tyske lidelser i de første etterkrigsÃ¥r
Jeg tror dette handler om at ydmykelsen av menn, og skamfølelsen de følte var en sterkt medvirkende årsak til at det ikke har vært mulig å snakke om det. Hun som skrev dagboken, ville ikke la den komme ut før etter sin død. Og jeg tror det ligger i den maskuline koden å skulle kunne beskytte kvinner og barn, spesielt på 40-50-tallet.
Mitt inntrykk fra boken var ikke at det var kvinnene som ønsket det tiet i hjel.
Jeg er enig i at debatten hos Fjordfitte er en annen.