I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
SÃ¥ langt er dette tirsdagen fra helvete.
07:50 VÃ¥knet med et brak.
Vrææææl. Tigerungen var allerede oppe, men han så på tv med hodetelefoner, så huset var helt stille. Jeg var oppe som en nyttårsrakett på ville veier, inn på badet, fort vask og tannpuss. Pisket tigerungen i tøyet.
08:00 Tittet ut vinduet.
Og oppdaget SNØEN. I store, hvite, ekle mengder. IGJEN! Kjente mismotet spre seg i kropp og sjel.
08:07 Ringte bestevenninnen for å høre om hennes eldste kunne ta med tigerungen til skolen.
Ok! sa hun. Men ett minutt etterpå ringte hun tilbake. Da hadde 12-åringen panikk, redd for å komme for sent, med 6-ãringen på slep (de slipper visst ikke inn i klasserommet om de kommer for sent, i 7.klasse). Forståelig nok, men hans mor tok en rask sjefsbeslutning på at det skulle gå bra.
08:13 Spant ut døra hjemme, og gikk rett på rævva.
Det var selvsagt is under og hvit gørr oppå. Da må det trippes med små skritt, og det hadde vi ikke tid til. Ergo: der lå mor og sprellet, mens tigerungen lo. Makan! Hadde jeg ledd av ham når han datt, skulle det blitt leven, tenker jeg. Men han kan le av meg. Hrmmmmfff! Men hadde ikke tid til å kjefte på ham for det, måtte løøøpe over veien og møte bestevenninen m/sønn
08:15 Overleverte tigerungen til bestevenninen og sønnen.
Han så ikke blid ut, meeen de gikk nå nedover. Jeg krysset fingre og tær for at det skulle gå bra, så kanskje 12-åringen kan ta med 6-åringen en annen gang også. Det er ikke grenser for hvor mye jeg er villig til å betale, nesten. Godt han har en fornuftig mor, som setter grenser for slikt, så han ikke blir forvendt. Han skal jo følge lillebroren sin til skolen fra høsten av. Godt med litt trening!
08:27 kom bussen.
For sent, selvsagt. Det er her iPod‘en kommer inn. Det er nemlig slik at nÃ¥r jeg er stresset, fÃ¥r jeg (u)lyd- allergi. Og denne bussjÃ¥føren hadde pÃ¥ kommunikasjonskanalen med SL pÃ¥ VELDIG høyt. Som OM jeg er interessert i Ã¥ vite alle detaljer om køer og forsinkelser pÃ¥ KolsÃ¥s?
Legg til litt mobil-telefonlyder av alle slag, og du kan samtidig se en liten sort sky stige opp over Iskwew’s hode.
Legger du også til en litt breial mann med Dagens Næringsliv på setet ved siden av, blir skyen til en tordensky.
Om du i tillegg adderer litt irritasjon over gamle tanter som MÅ telle småmynt for å kjøpe enkeltbillet i morgenrushet, begynner det å tordne i den lille skyen over hodet til Iskwew.
NÃ¥r køen begynner leeenge før den “skal”, siden det snør, begynner det Ã¥ regne fra den lille skyen og ned pÃ¥ Iskwew.
09:15 Ankom jobben.
Bussen ble selvsagt dyktig forsinket, siden det jo snødde, og det er jo verken veier, veivesen, busser eller biler i vinterlandet Norge laget for. Det hadde tatt seg ut, om de hadde klart å måke veiene sånn noenlunde. Kroppen skriiiiker etter kaffe, og velsignet være kaffemaskinen. Bare en par, tre kopper til nå, så kan det hende jeg klarer å jobbe litt. Men ikke enda.
Jeg skrev et lite dikt i januar, med full og total gyldighet i dag også:
Et øyeblikk
var våren her
solen smilte med
ertende blikk
hjertet hoppet av
forventningsfull fryd
så begynte det
å snø
Iskwew ©
Kaffen gjør at det slutter Ã¥ lyne, tordne og regne fra den lille skyen over Iskwew’s hode i hvert fall. Men den virker som om den har tenkt Ã¥ bli værende.
*sukker knapt hørbart*
Dakkar. (Du har jo en 7-8 måneders produksjon som jeg ikke har lest). Enig i at vinter med så mye sne som nå er litt guffen. Men våren er en oppskrytt affære. Jeg sier som Heinz Flug:
“Aldri støver asfalten mer enn om vÃ¥ren, nÃ¥r den blir trampet pÃ¥ av lykkelige mennesker som har feid seg selv under teppet og pleid sin vinterdepresjon. Som har brukt en hel vinter til Ã¥ lade opp et vennlig smil, lysende av kÃ¥tskapens godhet, som du ikke makter Ã¥ overse.
Det helvetes kvalmende smilet i skyggen av lav vårsol.
Med sitt spirende ugress er våren ond. Og snart kommer trekkfuglene og tonesetter djevelskapen. Brekende kanadagjess, gaak-gaak-gaak;
som galtens hemningsløse kjønnshyl idet grisepikken snarrer seg veg inn i purka og svinet faller sammen i krampaktig spasme og bonden får reisning.
Fy faen -.
Men høsten er vakker.
Når mørket gir næring til døden og det regner.
Når bladene har falt, ligger råtne på fortauet og venter på å bli til jord.
Asfalten har sluttet å støve og du tenker: Hadde det hele vært over, kan det ta en slutt, kan jeg få fred -?
Høsten er dynamitt.”
🙂
Ups Рhar du tenkt ̴ lese alt, Erik? Jeg synes heller du skal skrive oppgaven jeg akkurat ga deg ;o)
Beskrivelsen i avsnitt en fra Herr Flug passer perfekt på meg. Jeg får i dvale i november, og titter frem igjen i mars. Jeg er og blir et vårbarn, og sånn er det med den saken. Muligens er jeg litt kvalmende i april/mai, men det får stå til.