“Jeg har aldri kjent så kalde føtter før”, sa hun etterpå. “Det er nesten rart at man ikke får forfrysningsskader av så kalde føtter.”
Her om natten, mens jeg lå og hakket tenner av feber, og føttene var iskalde, tenkte jeg på det hun sa. Venninnen min, hun som var med meg da jeg fødte og var veldig dårlig. De ti år gamle minnene dukker alltid opp når jeg får feber og føttene blir kalde som is. Midt inne i den forvirrede og febrile bomullshjernen ligger det der. Følelsen av hjelpeløshet og at livet er skjørt og sårbart.
så kalde føtter
sa hun,
kanskje du
vil få
frostskaderen forvirret febril
bomullshjerne
henter frem det
samme minnet
igjenmørket roper
lever han?
det brennende
bortgjemte minnet
fryser
føttene fastflukt er
umulig
Jeg får klaus av å ha feber.
Comments
7 responses to “Kalde føtter”
*klemme på*
Takk, Undre 🙂
Underbevisstheten er et vrangt sted noen ganger.
Sender all den varme et sånn medium som dette er i stand til å overføre… til både kalde føtter og kald og forblåst underbevissthet…
Sårt – og vakkert. Men nå vet du at han lever, og passer på deg. Store, sterke Tigerungen din. Snart er han til og med en voksen tiger!
*klemmer hardt og lenge*
Takk til både tb og Goodwill 🙂
Jeg tror det er bra vi vet at vi er sårbare, jeg. Da er det ikke så lett å ta ting for gitt.
God bedring!
Takk, PS 🙂