I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I en artikkel hos National Science Foundation beskrives ny forskning om hukommelse som har potensial til å få betydning for hvordan vitnemå behandles i rettsvesenet.
Forskerne Valerie Reyna og Chuck Brainerd på Cornell universitetet beskriver hvordan hukommelse og dermed minner kan deles opp i to ulike typer:
Men det er en tredje type minner som dette har betydning for. Nemlig falske minner. Slike kan identifiseres når et vitne til en hendelse presist beskriver hva de husker, men disse minnene er beviselig falske basert på andre klare fakta. Reyna forklarer:
“When gist traces are especially strong, they can produce phantom recollections — that is, illusory, vivid recollections of things that did not happen, such as remembering a robber brandished a weapon and made threatening statements.”
Brainerd mener at siden vitnemål ofte er hovedbevis i kriminalsaker, er falske minner den dominerende årsaken til domfellelse av uskyldige. Og det er i de tolkede minnene at de falske minnene har sitt grunnlag.
Det mest interessante med denne forskningen er at den snur opp ned på rettsvesenet og vår oppfatning av hvem som er troverdige vitner. Normalt har vi en forståelse av at voksne vitner har større evne til å huske rett enn hva barn har, og at barn i større grad en voksne har falske minner. Men denne foskningen viser at det ikke er slik. Fordi evnen til å tolke opplevelser utvikler seg sakte, er det tvert imot mindre sannsynlig at barn vil utvikle falske minner. De har stort sett bare evne til å holde på faktiske minner. Dermed er det også mer sannsynlig at de vil gi vitnemål som vedrører det som faktisk hendte.
“Because children have fewer meaning-based experience records, they are less likely to form false memories,” says Reyna. “But the law assumes children are more susceptible to false memories than adults.”
Dette går selvsagt på tvers av vår oppfatning av barns vitnemål, og det går på tvers av rettsvesenets oppfatning. Det er jo slik at barn har gitt falske vitnemål, gjerne påvirket av inkompetente forhørsmetoder. Forhør av barn krever spesialkompetanse. Barn må ikke bes om å tolke, for de har ikke evne og begrepsforståelse til det. Barn må stilles helt konkrete spørsmål, uten at de legges tolkninger i munnen.
Noe jeg alltid har merket meg med Tigerungen, er at nÃ¥r han lurer pÃ¥ noe, sÃ¥ er det helt konkrete ting han er ute etter. Om jeg forsøker Ã¥ tolke hva han egentlig lurer pÃ¥ til Ã¥ være noe mer enn det helt konkrete, ender vi opp med at han ikke skjønner hva jeg mener. Jeg tror at nÃ¥r man skal snakke med barn, skal man stort sett forholde seg til akkurat det de lurer pÃ¥, og ikke legge inn tolkning basert pÃ¥ hva man selv tror ligger bak. Om noe har skjedd, vil spørsmÃ¥l ala “hva følte du da?” nesten alltid falle i fisk. Det som funker er Ã¥ spørre om hva som skjedde, konkret, og for eksempel “ble du lei deg da?” Ofte kan ikke barn forklare hvorfor de ble lei seg. De tolker ikke opplevelsen pÃ¥ samme mÃ¥te som oss. De gjengir konkret hva som skjedde.
Dette er dermed interessant kunnskap i forhold til rettsvesenet. Å diskreditere barns minner, nesten på autopilot, er feil. Men det understreker at det krever spesialkompetanse å forhøre barn. For barn er lette å lede. Det har man sett stygge eksempler på.
Forskerne har utviklet metoder for å skille faktiske minner fra tolkede minner. Denne kunnskapen bør brukes til å bedømme troverdigheten til minner. Og vi bør slutte å diskreditere barns vitnemål, men sørge for at de blir forhørt av personer med spesialkunnskap når det gjelder å forhøre dem.
Det med ledbare barn er vel best bevist i Bjugn-saken. Å bruke barns minner som vitnemål er en prosess man må bevege seg varsomt inn i.
Hvis du leser litt detaljer fra de forskjellige undersøkelsene rundt Mehamn-ulykken, kan du ogsÃ¥ se en del av det samme mønsteret. Vitner husker bokstaver skrevet pÃ¥ et fly, observert pÃ¥ 8 kilometers avstand, i høy fart, 30 Ã¥r etter ulykken. Da saken dukket opp første gang var ingen av disse minnene pÃ¥ plass. Her har det blitt skapt en “forstÃ¥else” av hendelsen basert pÃ¥ blant annet mediarykter, som i ettertid har farget minnene hos vitnene.
bzas siste bloggpost er..Strategisk domenenavn
Ja, det er det, bza. Og jeg tror det viktigste er å snakke helt kokret med barn, og ikke be dem tolke. Samt å være ytterst forsiktig med å lede. I artikkelen står det om noen metoder:
En annen forskjell er at voksne kanskje lettere forstår alvorligheten i det å vitne i en rettsak. Man kan ikke forlange av et barn å forstå rekkevidden og konsekvensene av hva det sier. (Skjønt alle voksne gjør jo heller ikke det). Sånn sett bør kanskje barn likevel skjermes fra å måtte vitne i størst mulig grad?
Om at de er lett Ã¥ lede, sÃ¥ har bza et godt poeng med Bjugn-saken. Barn er utrolig opptatt etter Ã¥ tilfredsstille de voksne, og kombinert med god fantasi kan de lett si ting som de tror de voksne vil høre, bare fordi de ønsker Ã¥ være “snill gutt” eller “snill jente”.
Ja, barn skjønner ikke rekkevidden av verken det de sier eller av hva en rettssak er. Barn bør skjermes, ja, og om de skal vitne må de forhøres av kompetente personer.
Leding av minnet er vel det advokater i stor grad forsøker å gjøre i enkelte tilfeller. Det er vel ingen tvil om at dette kan utnyttes bevisst i like stor grad som det kan ha effekter ubevisst.
bzas siste bloggpost er..Strategisk domenenavn
Ja, det er helt sikkert at det kan. Og det gjelder jo ikke bare i forhold til barn heller.
Jeg tror det er utrolig viktig at vi tar inn over oss konsekvensene av slik viten, og gjerne på et tidspunkt hvor vi ikke er i affekt over en konkret sak. Dersom en voldtektsanklaget akkurat har sluppet fri, er det lett at man ikke vinner forståelse for problemene med vitneutsagns troverdighet. Det blir for betent.
Da tror jeg det er bedre å ta inn over seg fakta på et tidspunkt hvor man ikke er engasjert, for så å gjøre seg opp en mening om hvilke implikasjoner denne erkjennelsen har for ens egen vurdering av fremtidige saker. Det er nok riktigere å la det prinsipielle styre hva man mener om en sak, enn at man lar oppfattelsen av en sak styre det prinsipielle.
Som et sidespor er det verdt å merke seg at politifolk trolig er utstyrt med de samme erkjennelsesmessige mekanismene som resten av oss. Hvor mye av rettsstaten baserer seg i bunn og grunn på at politifolks utsagn er til å stole på? Ganske mye!
Fra de helt banale tingene – som svar pÃ¥ rene faktaspørsmÃ¥l (hvor ble et fingeravtrykk funnet) til spørsmÃ¥l som egentlig kun kan besvares med gjetninger. Er vi like kritiske til politifolks uttalelser som vi er til andres? Kanskje skulle vi være det!
Hva om en politimann er 100% sikker i sin sak – pÃ¥ basis av feilaktige minner – og samtidig har et sterkt ønske om at en “forbryter” fÃ¥r sin straff? Kan slikt føre til manipulasjon av beviser? PÃ¥ ett eller annet vis er vi nødt til Ã¥ trenge inn under overflaten pÃ¥ de justismordene vi har hatt i Norge. Var det ondskap eller de beste intensjoner som lÃ¥ bak?
Jeg tror at slike vurderinger pÃ¥ sikt vil føre til at politiets arbeid vil bli pÃ¥virket av krav til økt kvalitetssikring, og rutiner som tar høyde for at politifolks hoder er like menneskelige som andres. Kanskje vil vi se i fremtiden at “uomtvistelige” beviser som DNA og fingeravtrykk etc. avvises fordi ett eller flere ledd i beviskjeden i for stor grad bygger pÃ¥ en politimanns troverdighet.
I så fall er det en spennende utvikling hvor de økte mulighetene som ligger i DNA og andre nye teknikker, veies opp mot økte krav til beviskjedens uangripelighet.
milton marxs siste bloggpost er..Jeg, en horunge?
Dette er interessant forskning på mange vis, Milton. De mener blant annet å ha utviklet spesifikke teknikker for å avhøre slik at man først og fremst trigger faktiske minner (verbatim), og dette er det vel viktig for alle innen rettsbehandling å se på.
Det viktigste er jo at de som er involvert i rettsprosesser, enten det er politi, påtalemyndighet, forsvarere eller dommere er trent i teknikker som gjør at man klarer å komme frem til faktiske minner, og ikke tolkede eller til og med falske minner.
Det jeg ikke vet noe om er hvor stor grad av falske minner som er.
Jeg tror vel ikke det ligger ondskap bak, men at det fort kan ligge en grad av massesuggresjon og ønske om at en siktet skal være den som har gjort det. Borte i Sverige har de jo en sak nå, der denne mannen, om det ikke er ham som har tatt eller drept Engla, vel må få ny identitet. Han er omtrent dømt til døden på internett allerede.