Av ting man kan gjøre når regnet pøser ned, er definitivt det å lese gode bøker. Det har jeg gjort, jeg har lest Khaled Hosseinis bok “Tusen strålende soler”.
Man kan ei telle månene som skinner over hennes tak,
Ei heller de tusen strålende soler som skjuler seg
bak hennes murerSaeb-i-Tabrizi
Boken henter sin tittel fra et dikt av perseren Saeb-i-Tabrizi ((Ifølge Kahled Hosseini ikke helt ordrett oversatt)), og hun er Kabul.
I går kveld skjønte jeg at jeg måtte få lest den ut, for jeg fikk aldri skrudd av lyset om kvelden. Når dagen så velsignet oss med sol på ettermiddagen, tok jeg boken med ut og leste den ferdig i sommerengen utenfor. Mens tårene trillet (tårene triller ikke ofte når jeg leser bøker) og Pondus ble rent bekymret.
Noen forfattere er virkelige historiefortellere. Hosseini er det. Han forteller så malerisk og inderlig at du føler deg hensatt til Kabul for 30 – 20 – 10 eller 4 år siden. Historien han forteller er om to kvinner og deres liv og skjebne, gjennom 30 år med krig, undertrykkelse og kamp for livet. Den beskriver kvinners virkelighet og deres liv gjennom skiftende regimer, som alle har undertrykkelse av kvinner som felles trekk.
Femten år gammel blir Mariam sendt til Kabul for å gifte seg med en 30 år eldre, bitter og svært brutal mann. 20 år senere rammer samme skjebne 15 år gamle Laila. Historien om Mariam og Laila er skrevet så den river deg i hjertet. Mer skal jeg ikke fortelle, bare anbefale boken på det aller varmeste. Og det gjør jeg også med “Drageløperen”, som er historien om de som flyktet fra Afghanistan. Hosseinis eget liv.
Historien om de to strålende soler i Kabul, Mariam og Laila, vil du ikke gå glipp av.
Comments
10 responses to “Tusen strålende soler”
Det burde vel ikke overraske, men mandag og tirsdag denne uka satt jeg og leste denne boka jeg også!
Ble veldig grepet av historien om Mariam og Laila. Og Afghanistans nyere historie, som vi lærer mye om i Hosseinis bøker, er jo bare tragisk…
Men det litt vel mange navn på krigsherrer og desslike i denne boka, jeg skummet litt raskt over enkelte avsnitt må jeg innrømme. Synes den var bra, men Drageløperen var bedre etter min mening.
Jeg kan de navnene fra før, jeg har i grunnen fulgt med siden 80-tallet, og synes det var interessant nok å få dem satt inn i konteksten av vanlige afghaneres liv.
Drageløperen er en annerledes historie, den foregår jo for en stor del i USA.
Da forstår jeg at det sikkert var interessant nok å lese om de krigsherrene osv, ja! Jeg har ikke vært særlig flink til å følge med på Afghanistan før de senere årene, nylig gjorde en god venn av meg tjeneste i Isaf-styrkene der, det inspirerte meg til å sette meg litt bedre inn i landets historie og geografi, men fortsatt vet jeg alt for lite…
Men det er jo historiene til Mariam og Laila som er det som virkelig griper deg. Alt det andre er bare rammen rundt.
Historien til de to kvinnene var virkelig gripende, og rystende. Hva kvinnene i den kulturen og det krigsrammede landet har måttet, og fortsatt må tåle, er ganske grusomt å tenke på.
Ja, det er helt sikkert. Det bli jo ganske ubegripelig. Jeg tok meg i å tenke på hva jeg gjorde i de årene – som er veldig nært oss i tid. Det er som en annen klode.
Oj – jeg turde nesten ikke scrolle nedover i innlegget ditt i frykt for at du skrev mer om boken.
Jeg begynte å lese den i går, og både gleder og gruer meg til å lese videre.
Khalid Husseini skriver helt fantastisk – jeg leste Kiterunner (Drageløperen) i løpet av noen få dager på en forretningsreise i fjor, og prøvde å gjøre unna de obligatoriske middagene så fort som mulig for å komme tilbake til boka.
Hadde aldri trodd at jeg skulle bli så fascinert av historier som foregår i Afghanistan (av alle steder), og for de av dere som ikke har lest disse bøkene: dere vet ikke hva dere går glipp av!
Jeg hater de som forteller hele boken når de skriver slike poster, Søt jente. Så det vil jeg aldri finne på. Snakker om å ødelegge for andres opplevelser.
Følg med på årstallene. Tenk på hva du selv gjorde da, og se kontrasten.
Nå skal jeg seriøst vurdere å lese denne boka likevel. Jeg har vært så redd for å bli skuffet etter The Kite Runner.
Les den du, Alliene, det er ingen grunn til å frykte i hvert fall stor skuffelse.