I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jeg har vært pÃ¥ Blink i to Ã¥r nÃ¥. Og jeg har bÃ¥de datet og observert hvordan folk ter seg og hvilket fokus de har. Og det jeg mest har observer, er at det virker som om folk har et totalt fravær av tÃ¥lmodighet. AltsÃ¥; man er utrolig fokusert pÃ¥ det Ã¥ finne en partner, og bruker minimalt med tid pÃ¥ hver enkelt “kandidat” før man hurtig løper videre. Og jeg tror at man da faktisk ikke fÃ¥r med seg noe som helst, annet enn hvordan personen ser ut, pÃ¥ bilder.
Det mest ekstreme jeg har vært borti, var en som hadde satt seg fore å systematisk ha 2-3 dater i uken, for å evaluere kandidater. Etter en stund skulle han så finne ut hvem av de han likte best. Jeg fikk selvsagt den helt store fesjå-følelsen, og takket pent nei til å være med på det. Jeg er ikke en slags kveg som blir med på den typen fesjå.
Jeg har forsøkt Ã¥ finne den etymologiske forklaringen pÃ¥ ordet “tÃ¥lmodighet”, uten hell sÃ¥ langt. Det er ikke tilfeldig at jeg har lett etter den betydningen. Uten Ã¥ ha den etymologiske forklaringen, er min tolkning og tro at tÃ¥lmodighet handler om
a) å tåle
b) å ha mot
Noe skal tåles, og dette noe krever mot. Utholdenhet. Fokus.
Overført på cyberdating:
MOT til å være kresen og sær, til å vente på det som er genuin interesse. Noe man ser at er spesielt i forhold til en selv. Og man TÅLER å leve med den usikkerheten ventetiden gir.
I onlinelivet virker det som om tålmodigheten og ønsket om å komme seg litt i dybden er veldig lite til stede. Folk raser rundt fra profil til profil, uten vilje eller evne til å virkelig ville bruke mediets fortrinn, som er å gå under overflaten, før man blendes eller ikke blendes av den vi er på overflaten. Folk ter seg som de gjør ute på byen, altså fokuserer på det overfladiske, og løper fra profil til profil, uten å ta seg tid til å finne ut hvem personen bak profilen er. Mange leser forresten ikke profilen en gang, de ser bare på bilder. Igjen ligner det på atferden ute på byen; det er masken som teller. Liker vi det vi ser ved å kaste et overfladisk blikk rundt oss, så løper vi videre. Og jeg er helt sikker på at da går vi glipp av juveler. Som de skjæresjelene vi er, løper vi etter det som blinker mest.
Folk er fryktelig redde for Ã¥ investere noe i noe som senere viser seg Ã¥ ikke lede frem til en stjernesmell og “sÃ¥ levde de lykkelig i alle sine dager”. Man sier hei, sender noen intetsigende meldinger, og sÃ¥ vil man over pÃ¥ telefon. Om det fortsatt virker ok, vil man treffes. I morgen. Det gÃ¥r ikke, jeg fÃ¥r det ikke til. Ikke fÃ¥r jeg det til rent praktisk. Og ikke fÃ¥r jeg det til mentalt og følelsesmessig. Det blir som Ã¥ være i en slags 100 meter sprint, og jeg er ingen sprinter. Rett og slett. Jeg har latt som om jeg har vært det noen ganger, men jeg er ikke det. De gangene jeg har latt som det, har jeg hatt mine minst vellykkede dater.
Selvsagt er det risikabelt å bruke veldig mye tid, tanker, krefter og energi på online-kommunikasjon. Det er veldig fort å rote seg bort i noen drømmer som senere viser seg å være urealistiske den dagen man står der og har det fysiske møtet. Been there, done that, have the t-shirt and the hat to prove it. Og også da viser mange den samme frenetiske atferden. Man treffer, veier og finner for lett, og så haster man videre, inn i denne vidunderlige Blink-verden full av muligheter.
Vi er blitt forbrukere. Ikke bare i måten vi forbruker varer og tjenester på, men også i måten vi forbruker hverandre på. Vi vil ha ting raskere, billigere og i større mengde. Og higer etter det perfekte. Også menneskelige relasjoner. På den måten forbruker vi hverandre, forbruker vår følelsemessige energi. Ikke fornøyd? Løp til neste. Ikke helt perfekt? Se etter den neste. Og jeg blir i hvert fall sittende sliten igjen.
Mennesker er jo lag på lag med opplevelser som du bare får, om du hopper videre med en gang alt ikke er helt perfekt, får du jo bare en overfladisk og tom opplevelse av det mennesket.
Jeg tror altså at skal man finne seg en kjæreste online, så må man være tålmodig. Kresen må man være. Vente tålmodig til det dukker opp, eller man selv finner, en som faktisk har fattet genuin (nettopp; ekte, og ikke påtatt) interesse for din profil, og den du er. Ikke bare bildet! Og selvsagt, som jeg også finner spennende og blir nysgjerrig på. Gjensidig må det være.
Jeg har kommet til at man skal la veien være målet. Ikke være så ubendig oppsatt på å finne drømmemannen eller drømmekvinnen, veie og måle alle, basert på kjapp og overfladisk informasjon i bilder eller profiler. Men fokusere på den man har foran seg, forsøke å finne ut av det mennesket.
Jeg vet at det kan være farlig Ã¥ la ting gÃ¥ for langt, før man utsetter seg for det sannhetens øyeblikk det er Ã¥ treffes. Jeg vet at det er sÃ¥ fort gjort Ã¥ bygge noen urealistiske drømmeslott, som blir til eteriske luftslott nÃ¥ de utsettes for virkeligheten. Det skjer nÃ¥r vi er for fokusert pÃ¥ mÃ¥let; Ã¥ finne en partner. Da bruker vi ikke mediet til hva det fungerer godt til; Ã¥ formidle tanker, ideer og om ønskelig, følelser. Til Ã¥ finne ut av innsiden, hvem dette mennesket ER. Ha motet til Ã¥ bruke tÃ¥lmodig tid pÃ¥ Ã¥ gjør det, mens man samtidig vet at det kanskje ikke blir “og sÃ¥ levde de lykkelig alle sine dager”. TÃ¥le det, rett og slett.
La veien bli målet, for en stund.
Siste kommentarer