Nå skal jeg fortelle om en ørliten situasjon på bussen i dag, på vei inn til byen. Dette er en situasjon jeg er helt sikker på at alle foreldre vil kjenne seg igjen i. Det er noe som skjer med alle barn, før eller siden, og gjerne flere ganger. Jeg håper for min del at Iversen vier plass til denne problemstillingen i sin eminente foreldreskole, slik at vi foreldre kan få litt faglig hjelp.
Vi kom inn på bussen, satte oss ned, og tigerungen rynktet betydelig på nesen. Og utbrøt:
“Mamma. Det lukter parfyme her. Den parfymen lukter veldig vondt. Blæææææh.”
“Er det min parfyme du tenker på?”, spurte jeg litt lettere forvirret.
“Neiii. Din parfyme lukter veldig godt. Det er hun på setet foran sin som lukter vondt.”, kom det rolig konstaterende fra tigerungen.
Akkkkk!! Jeg er er ikke sikker på om det var damen på setet foran eller meg som krympet seg mest.
“Hyyyyyysjjj! Ikke snakke så høyt på bussen.” sa jeg litt kvasst. Og tigerungen gikk over til det som egentlig er enda mer høylydt hvisking: “Jammen mamma, det er jo sant!”. Og det var det faktisk. Parfymen var helt grusom, Tom frisør beskrev det som “karamell-parfyme” og skjønte godt utbruddet til tigerungen.
Men morsomt er det ikke for mor, eller damen på setet foran, før etter en stund :o) Eventuelt er det aldri morsomt for damen på setet foran. Om hun er en klok dame, så bytter hun imidlertid ut den parfymen. Rett og slett. Grusomt søt og kvalmende var den.
Og her er min, som nå har fått attest for å lukte veldig godt 😀
