Dr. Jekyll og Mr. Hyde

Eller når han du trodde var så snill, blir til en gal mann som vil kutte deg opp med barberblad. Fordi du på en så pen måte som overhode mulig, har fortalt ham at du ikke ønsker å dele livet med ham.

Jeg vil fortelle den historien, den skjer her og nå. Og den sier noe om at ting kan gå veldig galt, når vi tror at alt er enkelt og verden er trygg.

Dette har ikke skjedd med meg, men med en venninne. I høst traff hun en veldig hyggelig, noe yngre mann. Da de traff hverandre utviklet det seg en dyp hengivenhet mellom de to, de snakket masse, han hjalp henne med noen vanskelige tanker, og vise versa. Utover høsten tilbrakte de en del tid sammen, og det var godt, og det holdt vinteren på avstand, for begge to.

De var innom her også, på middag et par ganger. Det var veldig hyggelig, men jeg stusset over at mannen hadde et merkelig behov for å sette seg selv i sentrum. Han snudde alltid samtaleemner over mot seg selv og det han var opptatt av. Uansett hva vi snakket om. Men, det var ikke ubehagelig, egentlig, jeg bare tenkte langt bak i hodet, at han tedde seg litt egoistisk, selv om jeg ikke så noen åpenbare ugler i mosen. For det gjorde jeg ikke, og jeg har radar for dem, spesielt når det ikke er mine egne ugler i mosen.

På nyåret reiste han til Italia for å jobbe noen måneder. Før han dro hadde de snakket om at det nok ikke ble dem for evig og alltid, selv om det hadde vært en fin tid, så visste de begge det. I hvert fall var det det min venninne trodde. Etter bare en uke sendte han henne en lengtende mail. Og min venninne skjønte at tiden var inne til å si takk for det som hadde vært, slik at de kom seg videre i livet. Men hun er snill, veldig snill, så den mailen hun sendte var veldig forsiktig i vendingene. Hun ville ikke såre, for de hadde hatt det veldig fint sammen. Så hun pakket det inn så godt hun kunne i det vakreste silkepapir. Men sa klart fra at nå gikk hun videre.

Det var da Dr. Jekyll ble til Mr. Hyde.

Det begynte med overtalende SMS, og telefonsamtaler. Men hun sto fast på at hun ville gå videre. Det fortsatte med at han ringte alle hennes venninner. Meg inklusive. Men jeg er hard når det er nødvendig. Så han ga seg med det. Dagen etter sendte han plutselig en melding om at han kom til Norge igjen. For han elsket henne over alt på jord, og skulle vinne henne tilbake. Hun sa nei og atter nei, kom ikke til Norge! Du kan ikke vinne meg tilbake. Men, han ga seg ikke. Han skulle komme tilbake til Norge. Og det gjorde han jammen også.

Og telefonene ville ingen ende ta. Meldingene haglet inn 10-20-30-40-50 hver eneste dag. Han ringte venninner, og han møtte opp utenfor jobben hennes. Uansett hva hun sa, ville han ikke høre, eller forstå, eller ta til etterretning, at hun ville gå videre. Det begynte å bli meget ubehagelig for min venninne. For han ble truende. Plaget og maste på venninnene hennes.

Han hadde handler taxfree for henne. Som han insisterte på å levere. Den kvelden kom hun hit, for hun ville ikke være hjemme. Han satt i flere timer i trappeoppgangen hennes. Så hjem kunne hun ikke gå. Han kom hit, og forsøkte å åpne døren min, sjekket om den var låst. Noen hadde latt ytterdøren stå oppe. Vi gjør jo slikt i Norge. For det er jo ikke farlig her, ikke sant? Etter mange timer, overleverte han varene og gikk igjen.

Så en dag hadde hun lovet at han skulle få komme og snakke. Hun trodde det var den eneste muligheten til å bli ferdig med det, og hun ønsket å bevare noen av de gode minnene om det var mulig. På det tidspunktet hadde jeg, som sto utenfor situasjonen, forstått at dette ikke var en mann ved sine fulle fem. Så da jeg en dag møtte dem på vei inn i hennes leilighet, ble jeg redd. Veldig redd. Og da jeg ikke fikk kontakt med henne, fikk jeg nesten panikk. Hun hadde glemt telefonen på soverommet, så hun hørte ikke meldinger eller anrop. Da jeg endelig fikk takk i henne, var det like før jeg ringte politiet. Og hun hadde ikke skjønt at jeg var redd, for hun kunne ikke på noen måte forestille seg at denne snille mannen kunne gjøre henne noe. Det kunne imidlertid jeg.

Etter hvert gikk han, men han hadde fortsatt ikke lyttet, eller forstått eller hadde vilje til å respektere hennes ønsker. Og SMS’ene fortsatte å hagle inn til alle døgnets tider. Mer og mer desperate og mer og mer truende. Telefoner også, tidlig og sent, en uendelighet av samtaler uten at hennes budskap på noen måte gikk inn. Han begynte å snu virkeligheten på hodet. Sa at grønt var rødt, og epler var pærer. Av erfaring vet jeg at det er til å bli sprø av. Når noen sier til deg at det du ser, ikke er det du ser, men noe helt annet, rent av det motsatte. Snakker man da ikke med andre, og får hjelp til å holde fast på den virkeligheten man faktisk har observert, blir man tussete.

Han hadde lagt igjen noen ting hos henne. Og maste og maste om å få dem igjen. Min venninne var i ferd med å bli helt sprø av stress på dette tidspunktet, han ga henne aldri ro, han hørte ikke på henne, og har var truende. Hun hadde også fått vite, i mellomtiden at han hadde besøksforbud i forhold til en ex. Uten at min venninne vet akkurat hvorfor, har hun fått vite at det slett ikke er uten grunn. Og plutselig en dag møtte han bare opp i resepsjonen på jobben hennes og forlangte å få treffe henne. Ga seg ikke, og ville ha hjemmenummeret til kollegaen hennes, siden han fikk beskjed om at min venninne ikke var på kontoret den dagen. Etter en stund klarte de å bortvise ham. Men hun skjønte på de 27 meldingene hun fikk etterpå, at dette var i ferd med å ta av i fullstendig gal retning. Så hun sa at han kunne hente tingene, og hun satte dem utenfor huset, og dro til meg. Han kom, og ble rasende da hun ikke var der, og når ikke alle tingene var der, mente han. Stearinlys som var brent opp, for eksempel. Etter en god stund, fikk hun en venn til å kjøre seg hjem, etter at han hadde sjekket om mannen var der. Da hun kom hjem hadde han knust flasker, og vaser utenfor inngangen til huset.

På SMS truet han hennes med at han hadde plantet stoff i leiligheten hennes, og skulle sende politiet. Og sendte mange flere, svært truende meldinger. Det hele kuliminerte med at da hun etter hvert tok telefonen, siden han sa det var noe han skulle si, så skulle han gi seg, truet han hennes med ”Du kan aldri føle deg trygg, jeg skal følge etter deg overalt, og jeg skal alltid ha med meg barberblader. Jeg skal kutte opp ansiktet ditt med barberblader, så ingen mann noen gang ser på deg igjen. Du skal aldri kunne føle deg trygg, noe sted.”

Og min venninne turte ikke være hjemme, og kom tilbake hit for å sove. Dagen etter gjorde hun det eneste riktige. Dro til politiet, og anmeldte det. Det hun fortalte, og alle de truende SMS’ene var mer enn nok til et besøksforbud, sa politiet. Hun ble tatt veldig alvorlig av politiet, og det var så utrolig godt. Slike ting tar imidlertid tid. Så først i dag blir han tatt inn til avhør, og får vite at hun har anmeldt ham. I mellomtiden har han vært helt stille, men jeg er hellig overbevist om at det er bare en pause. Han kommer til å dukke opp igjen. Så når min venninne har tvilt og lurt på om hun skulle trekke anmeldelsen, har jeg sagt at det må hun ikke finne på. Men hun er redd han kommer til å tilte fullstendig, når han får vite at hun har anmeldt ham. Det er mulig, men hun har faktisk gjort det eneste hun kan gjøre for å sikre seg og sine.

Så nå sitter hun med telefonen skrudd av, og orker ikke en gang sjekke dem, fordi hun er redd et han skal ringe/sende meldinger/tilte fullstendig. Og Telenor trenger merkelig nok et par uker på å gi henne nytt nummer. I morgen må hun være veldig forsiktig på vei til/fra jobb, for det er umulig å vite hva han kan finne på. Selv om en jeg kjenner som er politi, sier at det som regel er nok at de bli anmeldt, og vet at det får konsekvenser om besøksforbud overtres. Men det vet hun jo ikke sikkert om det gjør i dette tilfellet.

Dette har gjort meg redd, både fordi han er farlig, åpenbart. Og fordi det kan være slik noen ganger at Dr. Jekyll uten forvarsel blir til Mr. Hyde. Uten at det på noen måte er mulig å forutse verken hvem som blir det, eller i hvilken grad de kan bli det. Og da er det bare å gjøre det eneste du kan, melde det til politiet, og håpe på det beste. Men for all del, se deg til høyre og venstre i lang tid, før du går over gaten. Før du setter deg på t-banen. Før du låser opp døren hjemme en mørk kveld. For du vet aldri. Slik er det mange kvinner over hele verden som har det. Jeg har aldri hatt det så tett innpå meg før, og det er skremmende. For det er ikke til å forstå, det hele. Og det er i grunnen viktig å huske, dette er ikke noe vi kan forstå, med vår vanlige måte å resonnere på. Så det kan vi i grunnen gi opp. Og bare iverksette tiltak for å beskytte oss selv og våre. Og være årvåkne i lang tid.

Det er viktig, veldig viktig tror jeg, at vi ikke går rundt og tror at vi selv ville ha skjønt at han var hoppende gal, egentlig. At dette ikke kunne skjedd med oss. For det kunne det. Det kunne skjedd med hvem som helst. Og jo mer arrogante vi er på egne vegne, jo mer vi tror oss intelligente og oppegående og med et eller annet skjold mot galskap, jo lettere offer blir vi. Det hjelper nemlig ikke, om vi treffer rett person, med den rette personlighetsforstyrrelsen. For det viser seg først når det er for sent. Noe jeg vet selv, av erfaring. Trust me.

Vi skal ikke gå rundt å tro at det er mange slike. Men vi skal heller ikke tro de ikke finnes.

Isk
*ber om fred og ro for venninnen*