I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Ifølge NA24 har borgermesteren i byen Megion i Russland, Alexandr Kuzmin, sett seg så lei på prokrastinerende1 byråkrater at han har smelt opp en liste med 27 fraser det ikke er lov til å bruke, for eksempel:
1. “Jeg vet ikke”
2. “Det kan jeg ikke”
3. “Det er for lite penger”
4. “Det er ikke mitt bord” og ogsÃ¥
5. “Jeg er ute til lunsj”
For egen del ville jeg ha tilføyd
6. “Slik har vi aldri gjort ting før”
7. “Jeg har jobbet med dette i x Ã¥r, og det er ikke mulig Ã¥ gjøre det annerledes”
8. “Jeg har ikke tid”
9. “Dette er ikke ditt bord”
10. “Det er helt umulig Ã¥ fÃ¥ til”
og sikkert en del til. Tenk om folk kunne si
1. “Det skal jeg forsøke finne ut av”
2. “Jeg skal prøve”
3. “Vi kan bruke pengene annerledes”
4. “Det er egentlig hans ansvar, men jeg skal snakke med ham om det”
5. “Straks tilbake, ring om det haster”
6. “Aha! En ny mÃ¥te Ã¥ gjøre ting pÃ¥”
7. “I x Ã¥r har jeg syntes vi har gjort dette pÃ¥ en lite effektiv mÃ¥te. Kanskje det kan forbedres”
8. “Jeg har ikke tid akkurat nÃ¥, men i morgen har jeg tid”
9. “Selv om dette ikke er ditt bord, har du sikker interessante ting Ã¥ tilføre”
10. “Kan hende er det mulig, ja!”
Og så videre. Og negativistene og prokrastinatorene finner du ikke bare blant offentlige byråkrater, du finner dem absolutt overalt der en kreativ tanke og vinkling kan dunkes rett ned i betongen eller inn i en murvegg omtrent før den er uttalt. Og jeg skal ikke påstå at jeg ikke er en synder selv, men jeg forsøker å la være. Uten å lykkes hver gang, men ofte lykkes jeg. Men jeg lurer på om jeg skal henge opp reglene over pulten min, for sikkerhets skyld.
tiltredes:
Egentlig burde innføres rasjonering på ord som Ikke, aldri, umulig og nei.
Har du forresten tenkt over hvordan mange besvarer spørsmål:
– Hvordan har du det i dag? Nei,,,igrunnen ikke sÃ¥ aller værst.
– Hvordan er været? Nei..ganske bra – sol og fint vær.
Mon tro om det var derfor folket har stemt som de har mht EU-medlemskap. De fikk jo kun si et ord og ikke hele setningen. Tenk om alternativet var:
– vil du bli med i EU? Nei… hvorfor ikke det – høres lurt ut?
…et lite sidespor, men kunne ikke dy meg helt 🙂
Om ikke annet vil denne borgermesterens gode intensjoner føre til at noen koker opp flere varianter av unnskyldninger og avslag. Likevel er nok dette en akseptabel pris dersom noen av proppene i systemet begynner å løse oppgaver.
Prokrastinerende Hedonist.
Der har du meg, liksom. 🙂
PS, du har rett i at vi ofte begynner med nektelser der de ikke helt hører hjemme :o) NÃ¥r det gjelder EU er vel imidlertid det NEI!’et sÃ¥pass internalisert i deler av befolkning at det skal mer til enn en liten liste. Dessuten har vi rÃ¥d til det, vettu :o)
Håkon, jeg tror ikke en slik liste kunne gjøre stor skade, gitt. Om ikke annet kunne unnskyldningene bli mer kreative?
Goredom, det er vel deg i et nøtteskall, ja :o)
Jeg har jobbet bevisst med den type styring av tankegang i prosjektene mine, og tro meg – det virker 🙂
Det vil jeg nesten tror det gjør, ja, Goodwill. Det handler rett og slett om å skru vinklingene over mot det kreative og positive.
Det der kjenner jeg igjen helt tilbake fra den gangen jeg jobbet i kommunen. Ikke for å nøre oppunder fordommer altså, men der holdt jeg ikke ut til slutt, det var jo ingen som hadde lyst til å jobbe for penga. Og løsninger var et fremmedord, mens problemer ble blåst opp i det vide og det brede. Publikum var i veien for mange av saksbehandlerne, de fikk ikke nok tid til byråkratisering liksom. Jeg følte de hadde misforstått noe vesentlig. Systemet er ikke til for de som arbeider i det, men jommen var det en utbredt holdning.
Jeg opplevde den rake motsetning i en sommerjobb jeg hadde på ærverdige Christiania GlasMagasin, der hadde vi ikke lov til å si nei omtrent, og du verden så mye artigere det er å jobbe når man får mandat til å tilfredsstille publikums øsnker. Vi tok til og med imot reklamasjoner på varer vi ikke hadde i sortimentet, DET imponerte kundene det.
Det var to motsetninger, ja :o) Men jeg tror de finnes også i det private, de som synes kundene er bare mas, og at jobbene deres hadde vært veldig fine, var det bare ikke for de håpløse kundene. Jeg har egentlig møtt dem overalt. Men tross alt er det kanskje noe annet når du må selge for å overleve. I kommunene kommer jo pengene bare inne, sånn helt av seg selv.
Ã…ja, slike negative holdninger finnes over alt, i skolene og barnehagene ogsÃ¥…det har jeg overhørt med egne ører.
Det disse menneskene åpenbart ikke forstår, er at med en slik negativ holdning så er det de selv som lager sitt eget begredelige arbeidsklima. En ond sirkel.
Det fine er her vel egentlig at det er borgermesteren som setter det på dagsordenen. Hvis negativismen som ukultur har grodd fast kreves det innsats fra ledelsen for å røske opp.
Jepp, de er overalt, HvaHunSa. Og det er en diger trussel for helse og velvære, spør du meg.
Jeg tror det er bra, Goodwill. Og at bare det å minnes på dette, kan hjelpe.
Vi fÃ¥r hÃ¥pe at denne borgermesteren ogsÃ¥ legger forholdene til rette for at byrÃ¥kratene hans kan være løsningsorienterte. Jeg har opplevd sjefer som ikke lever som de prediker pÃ¥ dette omrÃ¥det. (Jeg har ogsÃ¥ hatt sjefer som har tatt det med fatning nÃ¥r noen har fulgt oppfordringen om at et problem skal løses “uansett hva det koster” litt for bokstavelig.)
Ja, om han ikke gjør det, så hjelper det jo virkelig ikke. Jeg har også opplevd at det er mer store ord enn substans, og at dette er ting som sies bare fordi det høres fint ut.
Og det er greit å ha et forhold til om kostnaden er alt for høy, også :o)
Hææh? Kostnad – hva er det?
Strengt tatt tror jeg negativisme koster oss mer enn positivisme! :-))
Det tror jeg du har helt rett i, Goodwill :o)