I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Jim Morrison. Han levde som han han døde, på yttergrensen, mens han testet alle tenkelige og utenkelige grenser. Og lagde musikk og skrev poesi full av mørke, sex, mystikk, dop, fadermord, incest, død og galskap.
Let me tell you about heartache and the loss of god,
Wandering, wandering in hopeless night.
Out here in the perimeter there are no stars,
Out here we is stoned
Immaculate.
Han døde i Paris den 3.juli 1971, og ligger gravlagt på Pere Lachaisse i Paris. Sannsynligvis av en overdose, men teoriene er like mange som det er mennesker som er opptatt av ham. Det er selvsagt også noen som mener han lever i beste velgående.
Jeg har lenge vært fascinert av ham. Det er noe eksepsjonelt spesielt med mannen, musikken, poesien og utstrålingen, som ikke overgås av mange. Jeg kan faktisk ikke komme på noen akkurat her og nå.
Awake
Shake dreams from your hair
My pretty child, my sweet one.
Choose the day and choose the sign of your day
The day’s divinity
First thing you see.
[youtube]9wr_i3Y9_c4[/youtube]
Trackback URL | Comments RSS Feed
Det er da for galt at ingen har kommentert Jim Morrison/The Doors.
Spennende og original musikk som tåler alderen godt. Tekstene var nok ofte i dystreste laget, men hadde i hvert fall en misjon for meg.
Selv om han var stor og spennende fikk jeg aldri lyst til å forsøke å utforske noe av det han var i gjennom.
Cassanders
In Cod we trust
Ja, den tåler alderen veldig godt. De må da ha gitt ut et av tidenes beste debutalbum, det er ikke en svak låt på den plata.
Jeg kan høre An American Prayer om igjen og om igjen, og er dødelig fascinert av tekstene og av Jim. Uten at det betyr at jeg på noe vis kunne tenke meg å utforske det meste av det han utforsket.
Flere som var på Riders On The Storm på Rockefeller? Ikke Jim Morrison, men en ganske skapelig rekonstruksjon. Det var ikke Ian Astbury som var svakest, for å si det sånn.
— HTF,
(when the music’s over, turn out the lights)
Jeg skulle selvsagt gjerne ha vært der. Men det gikk ikke :o/
Ja, jeg er sen å kommentere, men du vet, for mange blogger, for mange innlegg og for liten tid.
Jim har alltid vært en av mine topp ti favoritter. Enkelte dager nummer en. Alt etter humøret, selvsagt. Hans verden er selvsagt ikke min verden, men vi har alle litt av det i oss. På en måte?
Ja, det tror jeg. Han sa det bare høyt der vi holder det inne.