Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Barn er ikke instrumenter for rehabilitering

I dag står det om en helt hårreisende sak i A-magasinet. Saken handler om en som heter «Jan» og ble forsøkt drept av sin far da han var 12 år, i 1968. Tidligere hadde faren lyktes i å ta livet av Jans mor og søster. Novemberdagen i 1968 lyktes han i å drepe Jans lillebror, og det var bare flaks som gjorde at Jan slapp unna. Mellom disse drapene og drapsforsøket på Jan gikk det mange år, men ikke så mange år som du skulle tro.

Det er en historie om nøye planlagte mord.

I januar 1963 drepte mannen sin kone og hennes eldste datter. Retten frykter at mannen kan drepe igjen, og dømmer ham til 10 års sikring. Så vidt jeg kan se ble han bare dømt til 10 års sikring, ergo er han vel dømt som sinnsyk i gjerningsøyeblikket.

Så kommer det mest sjokkerende i denne saken. Det som faktisk er mer sjokkerende enn at en mann dreper sin kone og datter. Allerede året etter begynner ledelsen ved Ila landsfengsel å jobbe for at far skal få ha samvær med sine to gjenlevende sønner. Barnevernet og bestyrerinnen ved barnehjemmet barna er på, gjør alt de kan for å holde barna unna faren, men etter sterkt påtrykk fra Ila får han allerede i 1966 lov til å være sammen med sønnene. To år senere lykkes mannen så i å drepe den ene og nesten drepe den andre. Da hadde han samvær med barna alene. Likevel er det ingen institusjoner som i ettertid har innrømmet å ha gjort noe uforsvarlig. Det eneste som ligner på en innrømmelse av noe, er i en uttalelse fra Justisdepartementet i 1997: Det innrømmes at barna «uforskylt ble brukt som ledd i sin fars rehabilitering til samfunnet». Forøvrig frikjennes Ila Landsfengsel fra å ha opptrådt uforsvarlig. Og Jan får minimalt med erstatning.

Faren ble etter dette dømt til sikring og tilbraget resten av livet på psykiatriske institusjoner, til han tok livet av seg i 1990. Hele tiden besatt av tanken på å ta livet av Jan, sitt eneste gjenlevende barn.

Smak på «brukt som ledd i […] rehabilitering» sammenstilt med «[..] ikke å være grunnlag for å si at Ila Landsfengsel har opptrådt uforsvarlig» i samme setning. For meg er det alldeles åpenbart at Ila har opptrådt uforsvarlig. En mann som dreper sin kone og datter, får altså bare tre år etter lov til å ha samvær med gjenlevende barn. Fem år etter har han samvær alene, og setter i verk sin plan om å drepe de to som lever enda. Hvordan i himmelens navn er det mulig? Ville det vært mulig i dag?

Jeg skjønner at det ikke er lett å være psykiater, altså det er ikke lett å vurdere sannsynligheten for at en som har drept tidligere, vil gjøre det igjen. Men det jeg har store, gigantiske, voldsomme problemer med å forstå er at man med den usikkerheten kan finne på å bruke små barn som ledd i rehabiliteringen av pasienten. Etter bare 3 år. Hvordan sover slike psykiatere om natten??

For jeg er sikker på at lignende saker skjer også i dag. Heldigvis er sakene sjeldent så grusomme, men det skjer i mindre skala. At barnelovene er til for å sørge for barns beste, er i mange tilfeller bare tøv. For vi lever i et samfunn der det biologiske prinsipp er utrolig viktig, der foreldres rettigheter er i fokus, og der barn i mange tilfeller blir brukt som middel til rehabilitering.

Barn av narkomane brukes for å holde mor på matta. Barn som er blitt utsatt for vold i familien, eller som har sett sin mor utsettes for det, har fortsatt en voldelig forelder med samværsrett. Alkoholikerbarnet etterlates alene med en forelder ute av stand til å ta vare på det, for mor eller far har lovet å holde seg på matta. Barn utsettes for grov omsorgssvikt uten å fanges opp, for vi må sørge for at foreldrenes rettigheter sikres. Barnevernet prøver alt som er mulig å prøve i hjemmet, før de etter lang tid og store skader på unge sjeler, må flytte barna til fosterhjem.

Jeg blir så rasende! Hvordan er det mulig å sove om natten om du bruker barn som forsøkspersoner som ledd i rehablilitering av innsatte og psykiatriske pasienter? Hvordan er det mulig? Hvordan er det mulig at Jan ikke har fått en innrømmelse av at systemet har sviktet? Det er jo et hån mot en mann som fortsatt sliter med store psykiske traumer og sosial angst.

Gjennom oppveksten var far festningen min. Han som alltid skulle holde meg trygg. Jeg har aldri stolt på noen igjen, etter det som skjedde, sier han.

Nei, hvordan skulle Jan kunne stole på noen igjen? Far forsøkte å drepe ham, etter å ha drept mor og søster. Det systemet som skal sikre at han og lillebroren var trygg etter det drapet, brukte dem som ledd i fars rehabilitering, enda de måtte vite at han var ekstremt farlig. Drapsmannens rettigheter veide tyngre enn to gutter på 8 og 12 år sin rett til beskyttelse. Selv om både barnevern og barnehjem forsøkte alt de kunne og stoppe det.

Barns rettigheter der de står i konflikt med foreldrenens er ikke verdt mye, virker det som. Det er de voksne som vinner. Det er psykiaterne, advokatene og foreldrene som vinner. De uskyldige små som mest trenger samfunnets beskyttelse er de som taper.

Barn er IKKE instrumenter for rehabilitering av sine foreldre. Barn er uskyldige små og skal beskyttes. Om du som psykiater, fengselsleder, dommer eller barnevernsansatt ikke er 100% sikker på at en forelder som har drept barnets familie ikke vil krumme et hår bå gjenlevende barns hoder, så er null samvær den eneste løsningen. Og 100% sikker kan du aldri være.

Ergo: foreldre som gjør slike ting har for alltid mistet retten til å treffe sine barn. Så enkelt er det, faktisk.

Print Friendly, PDF & Email

Tagget med: , ,

41 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

Sider som lenker til dette innlegget

  1. Iskwews hjørne på www » Om mot | 11.03.07
  1. blues4u sier:

    God morgen!

    Waow, for en utrolig og vanvittig historie!
    Får vondt i maven av å tenke på de guttenes oppvekst, og Jans senere liv!
    Rettsstatens manglende oppfølging av ødelagte liv kjenner tydeligvis ingen grenser.
    Senest denne uken var det i nyhetene en sak om «krigsbarna»s erstatningssøksmål i Haag! Og det mange med dem, som har blitt oversett som ofre i/av samfunnet.

  2. Iskwew sier:

    Jeg tror jo virkelig at en innrømmelse av feil hadde gjort godt for Jan. At de kan si at de ikke har feilet er grovt. Han sliter jo med dette 40 år etterpå. Ikke har han fått særlig erstatning heller, og jeg tror det symbolske i å få erstatning hadde vært like viktig som pengene.

    Jeg blir like sjokkert og nedtrykt hver gang jeg leser om slike saker.

  3. Goodwill sier:

    Dette er virkelig noe av det verste jeg har hørt om. At det er mulig, i Norge???

  4. Iskwew sier:

    Ja, at det er mulig, Goodwill. Og det jeg tenker på, er om det er mulig i dag også, eller om de som sitter og styrer menneskers skjebne fortsatt fatter slike beslutninger?

  5. Goodwill sier:

    Alt tyder vel egentlig på det, om enn kanskje ikke med så groteske utslag. Men alle de sakene som har vært diskutert her og andtre steder viser vel at hensynet til foreldrene ofte kommer høyere opp på rangstigen enn det burde.

  6. Elle sier:

    Historien har jeg hørt før- Vedkommende var oppsatt på å utslette sin egen familie. Han var ikke farlig for andre- kun sin egen familie. Det som er vanskelig å vurdere er om vedkommende blir rehabilitert etter de første drapene.

    Hvilke vurderinger som ligger til grunn for møtet mellom barn og far er vanskelig å si, men en stiller seg i alle fall undrende til at det ikke ble utført under tilsyn hele veien. Er det slik at de sakkyndige rundt barna var fullstendig klare på at møtet ikke skulle skje, burde man ha tatt mest hensyn til det (barnas liv bør veie adskillig mer enn en gal fars). En eller annen må til slutt ha tatt en avgjørelse om det skjebnesvangre møtet (og det er vel neppe noe ansatte på ILA kunne gjøre av seg selv).

    Etter det siste drapet var det klart at faren skulle tilbringe resten av sitt liv på ILA (i og med at forvaring kan vare hele livet- man vurderer etter som tiden går om vedkommende kan slippes ut i samfunnet). Hensynet til den siste gjenlevende av familien ble her avgjørende. Hva slags liv han har hatt, gjør det rett og slett vondt å tenke på.

  7. Iskwew sier:

    Ja, Goodwill, slik er det nok. Og det gjør meg rasende.

    Elle, jeg hadde ikke hørt om saken før.

    At det som et minimum ikke var tilsyn hele tiden, det er fullstendig uforståelig. Og det første samværet var etter bare 3 år. Jeg synes at for å være på den sikre siden, for barnas skyld, så skulle han ha vært nektet samvær med barna. Dette er en risiko som ikke er til å leve med.

    Det var sikkert psykiatere på ILA som var instrumentale i å presse på for at han skulle få samvær.

  8. blues4u sier:

    Det er en urettferdig verden, og at den norske rettsstaten feiler gang på gang i «opplagte» oppgaver, er med på å opprettholde den klisjeen.
    Vi blir stadig foret med inntrykk av å leve i et samfunn med høy grad av sikkerhet for borgerne, og på mange måter er vel det riktig (i.f.t. mange andre land), men det er kommet frem mer enn nok av eksempler på det motsatte, bare i de siste årene (tenker bl.a. på Liland og F.Moen)!
    …men noe av det mest hårreisende er vel rettsapperatets behandling av Fr.F.Torgersen…! Selvfølgelig en sak av/i en annen kategori, men viser også klare mangler på ydmykhet i.f.t. prinsipprytteri, og innrømmelse(r) av begåtte feil fra det offentlige!
    Jeg spyr av rettsstaten! 🙁

  9. Iskwew sier:

    Ja det er mange eksempler – og Moen-saken står høyt oppe på listen.

    Men antallet barn som ikke ivaretas er nok mye, mye høyere enn antallet voksne som ikke får rettssikkerheten sin ivaretatt i rettsystemet. Vi snakker fort tusenvis av barn til enhver tid, som i større eller mindre grad ikke ivaretas.

  10. Hold T. Forfall sier:

    Jeg er helt enig hva angår sakens realiteter: du skal ikke bruke barn som middel for å få voksne på rett kjøl (og alle de idiotene som begynner på en unge for å redde ekteskapet, bør tvangspåspennes kyskhetsbelte).

    Men, uten at jeg har sett artikkelen: det er ikke sikkert at feilen ligger hos fengselet. Du antar at han var sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Man bør huske på at han i så fall ikke er straffedømt. Om han var sinnssyk da, og ble frisk senere, så er vel saken grei? Nå ble han åpenbart ikke frisk, men fengselet må vel uansett overlate diagnosen til andre. De kan ikke si at de vet bedre enn sakkyndige, og straffe en person som ikke har pådratt seg straffeskyld.

    Justisdepartementet vil ikke innrømme feil, nei vel. Men barnevernet sorterer faktisk ikke under dette departementet. Åpenbart har det skjedd noe helt hårreisende, men det er ikke opplagt hvem som har ansvaret for det. Og jeg gir meg ikke: barnevernet tar for få barn.

  11. Iskwew sier:

    Det eneste som står i artikkelen er at han ble dømt til 10 års sikring for drapet på mor og datter. Det er min tolkning at han var dømt sinnsyk i gjerningsøyeblikket.

    Jeg vil tror at det er psykiatere i fengselet som gjør disse vurderingene. Men selvsagt er det ikke fengselet som gjør vurderingene.

    Uansett hvem som gjør vurderingene, så er ikke samvær med barn noe som skal være en rettighet for foreldre, uansett. Barnevernet forsøkte å stoppe samvær, men ble overkjørt av en elller annen instans. Men han burde fratas retten til samvær, og i hvert fall til samvær uten tilsyn.

    Avgjørelsen om å slippe ham som drepte nattklubbeieren i oslo ut på perm, ble som jeg har forstått fattet av fengselsstyret.

  12. Hold T. Forfall sier:

    Hvis det er slik at barnevernet kan overkjøres nettopp fordi vedkommende har sittet i fengsel eller vært farlig sinnssyk, så begynner vi å se noen litt skremmende muligheter :-/

  13. Iskwew sier:

    Om de ble overkjørt nettopp fordi han var farlig sinnsyk, vet jeg ikke. Men noen hadde vel vurdert at farligheten hadde gått over etter tre år. Det er bare det at slikt kan man ikke ta sjansen på, vi snakker om å sette barn i fare her.

    Der jeg bodde før var det en far som plutselig en ettermiddag skar strupen over på sin 3 år gamle sønn. Og uansett om han ble aldri så frisk etter en stund og mye behandling i psykiatrien, så bør han aldri få muligheten til å ha samvær alene med andre barn, om han hadde andre barn (husker ikke i dette tilfellet).

    Det går bare ikke an å ta sjansen.

  14. Cirkelin sier:

    Stakkars gutt som har vokst opp med øksa på nakken omtrent bokstavelig talt. Han må ha hatt det forferdelig, både pga farens handlinger OG ikke minst fordi han ikke har blitt tilstrekkelig beskyttet av samfunnet.

    Det burde være selvsagt at en far som har drept kone og barn ikke får ha kontakt med sine gjenlevende barn. Det er ikke en menneskerett å få barn og burde ei heller være en overordnet rett til å beholde dem om man begår ting som ikke bør høre hjemme i et barns hverdag.

    Jeg får frysninger hver gang det dukker opp saker i nyhetene hvor en av foreldrene likviderer den andre og deretter søker foreldrerett til barnet. Om man er i stand til å drepe noen med kaldt blod, så er man etter mitt syn ikke kapabel til å ta seg av barn på en forsvarlig måte. Det spiller ikke noen rolle om man kunne blitt fortere frisk av å bruke barnet som krykke tilbake til samfunnet.

    Enig med HTF, barnevernet tar for få barn. De burde også hatt fulle rettigheter til å overkjøre psykiaterrapporter på det området artikkelen refererer til. Barnevernet har fått et noe urettferdig rykte som «barnenappere», men burde heller få tildelt større ressurser så de kunne hjelpe de som trenger det FØR ting bærer galt avsted.

  15. Iskwew sier:

    Barn skal for pokker ikke være krykker for foreldrene, uansett. Selv om man vurderte faren som «frisk» er det uansett en forhøyet risiko her, for at barn kan utsettes for overgrep. Vi kan bare ikke ta risikoen.

    Etter å ha lest og studert en del saker, har jeg kommet til at intensjonen i barnelovgivningen, BARNS BESTE, på ingen møte følges opp i handling.

    At samfunnets offisielle holdning til denne saken er at ingen har gjort noe klanderverdig, er meg en gåte. En gåte så stor at den er uløselig.

  16. ellingzine sier:

    Som Cirkelin skriver har barnevernet fått ett litt frynsete rykte som ødeleggere av hjem. Men jeg er av den oppriktige tro at vi i Norge ikke har et barnevern, men et foreldrevern. Det er svært vanskelig å ta barn fra foreldre, særlig står morsrollen sentralt. Taperne er alle barna som gjennom mange år blir kasteballer mellom håpløse hjem og fosterhjem. I perioder tas de ut av hjemmet, for så, når foreldrene har «gode perioder», blir sendt hjem igjen. Dette er ikke barnevernets skyld, det er lovverket som regulerer rammene barnevernet kan virke under.
    Historien til Jan er den groteske ytterste konsekvensen av at barn er foreldres eiendom. Det er grusomt og hjerterått. Og fortsatt brukes barn på denne måten, som foreldrenes redningsplanke.

  17. Hold T. Forfall sier:

    Dette «fordi». Altså, dersom barnevernet ble overkjørt, må det jo være fordi det ble koblet inn en annen instans?

  18. Iskwew sier:

    Ellingzine, det er nok dessverre slik det er. Og ja, det er praktiseringen av lovverket det er noe galt med. Lovverket er jo klart på at det er barn som skal ivaretas, men i praksis er det ikke slik.

    HTF, dette fordi er at barnevernet ble overkjørt, av hvilken instans vet jeg ikke. Men det ble overkjørt fordi farens rett til sine barn ble satt i høysetet. Som ellingzine sier, barn er sine foreldres «eiendom».

  19. Tiqui sier:

    Man kan med fordel sette seg ned og revurdere det konkrete innholdet i «barnets beste», og deretter sjekke om prioriteringen av disse konkrete aspektene får den rekkefølgen de skal ha. Et av disse aspektene er antagelig at barn har best av å ha kontakt med sine biologiske foreldre så langt det er mulig, men «så langt det er mulig» skal da ikke innebære å måtte sette barns liv i fare. Jeg er rystet.

  20. Iskwew sier:

    Ja, det er jeg også. Noe av dette må henge sammen med den biologisentrismen som jeg skrev om her.

  21. Hold T. Forfall sier:

    Sånn à la: bare fordi du har klart å pule, så er du kvalifisert til å ta deg av barn? Unnskyld, det skulle selvsagt ha stått «best kvalifisert». Urk.

  22. Iskwew sier:

    Ja, det er nok litt slik det er, HTF. Skremmende. Ekstremt i dette tilfellet, men det er mange som ikke skulle hatt barn.

  23. Sexy Sadie sier:

    Vet om barn i nærmiljøet hvor barna har blitt en slags gulrot for å holde mor på beina og ikke inn i alkoholens mørke ja. Jeg aner ikke hvordan såkalte sosionomer og lignende får seg til det. Etter mitt syn er det grovt tjenestebrudd.

  24. Iskwew sier:

    Jeg er redd det er mange slike saker, Sadie. Alt for mange. Og da er det noe galt med måten lovverket praktiseres.

  25. Helge sier:

    Nok en rystende sak der myndighetene feiler totalt, også i forhold til normal «sunn fornuft». Jeg er hjertens enig med dine konklusjoner her Iskwew.

    Jeg synes ikke det skal være «lett» å ta barn fra foreldre, og forstår ikke helt den tankegangen som mange har. MEN det må være objektive kriterier her, som på alle andre felter. Og når kriteriene er oppfyllt (og i denne saken burde det i aller høyeste grad være det!) burde det ikke være et spørsmål om «lett» eller «vanskelig», men handling som teller!

  26. Iskwew sier:

    Helge, jeg tror virkelig ikke det er lett jeg. Jeg tror snarere det er for vanskelig, og at det gjør at mange barn lever under forhold vi ikke kan forestille oss hvor ille er.

    Barn skal IKKE brukes som middel til rehabilitering av sine foreldre. Så enkelt er det.

  27. Helge sier:

    Jeg er ikke enig. Du glemmer at i 95 eller mer av alle tilfeller der barnevernet er involvert er løsningen som fungerer en hjelp til foreldrene i en overgangsfase. Det må vi ikke glemme.

    Å ha gode kriterier for når andre løsninger skal velges er imidlertid viktig. I slike tilfeller som du tenker på, er inngrep i form av å ta barna fra foreldre både nødvendig og riktig.

    Jeg tror imidlertid en gjør barnevernet en bjørnetjeneste ved å ensidig fokusere på slike tilfeller. De gjør faktisk også en svært viktig jobb i forhold til å stabilisere mange situasjoner, UTEN at drastiske tiltak er nødvendig, eller for den saks skyld, ønskelige, sett ut i fra objektive kriterier.

    Når det er sagt, er det jo helt på sin plass å kommentere eller refse situasjoner der drastiske tiltak BURDE vært tatt i bruk, slik som i denne saken. Her er vi helt på linje og vel så det ;O)

  28. Iskwew sier:

    Det er jeg enig i, Helge, selv om jeg tror antallet tvangssaker av totalen er 20%. Men det jeg mente er at i de tilfellene der barn BØR tas fra foreldrene er det ofte for vanskelig. Det har vi sett mange eksempler på. Og jeg er bekymret for at selv om barns beste er fokus i lovgivningen, så fungerer det ikke slik i praksis.

    I tillegg er det Gud vet hvor mange tilfeller av omsorgssvikt som ingen vet om.

    Og jeg tror det er svært vanskelig å finne objektive kriterier – disse sakene er i stor grad subjektive og en vurdering.

  29. Helge sier:

    Jeg definerer en barnevernsak ut i fra der det finnes en bekymringsmelding, og til saken eventuellt også er henlagt. Ikke alle saker går videre i systemet, og ikke alle bekymringsmeldinger er innebærer at det videre defineres som en «sak». Men la oss ikke krangle om statistikk, jeg vet du snakker om de verste sakene, mens jeg gjerne vil vektlegge det store FLERTALLET av saker som ikke engang er i nærheten av å kvalifisere til at barna har det best borte fra foreldrene.

    At det finnes omsorgsvikt som ingen vet om er synd, men kan jo ikke spille inn i vurderingen av andre saker. Og objektivitet MÅ finnes. At saker blir vurdert subjektivt er jo NETTOPP årsaken til at det finnes store sprik i vurderinger fra sak til sak.

    Det blir som i en rettsak. Selvsagt må enkelte ting bli vurdert subjektivt, men hvis en kaster objektive vurderinger av lovverk og definisjoner på båten blir det kaos. Det jeg mener er at det må være MINDRE mulighet til skjønn når omsorgsvikten går over en objektiv grense.

    Hvordan sette denne grensen? Er ikke en slik vurdering subjektiv? Jo, til en viss grad, men lovverket må derfor nettopp forsøke å sette opp så objektive kriterier som overhodet mulig.

    Nå brukes det jo i mange saker for eksempel psykologisk vurdering av både barn og foreldre. Dette er mer objektivt enn for eksempel det barnevernspersonell kan vurdere ut i fra sin kompetanse.

    Jeg tror med andre ord at å la barnevernsaker være prisgitt en subjektiv lekmannsvurdering, som ofte faktisk er tilfellet i praksis, er FOR subjektivt. Andre profesjoner må inn. Ikke for å gjøre saker VANSKELIGERE for barnevernet, men for å gi dem mer objektive kriterier å forholde seg til.

  30. Iskwew sier:

    Men Helge, hvordan skal du stille opp de objektive kriteriene dine? I mange saker ER det subjektive vurderinger. Det blir livsfarlig om man gjør som du sier og bare griper inn der det helt objektivt sett er klar omsorgssvikt.

    Forøvrig er det ikke barnevernet som vedtar tvangsinngrep, de foreslår bare. Og hvordan er barnevernssaker en lekmannsvurdering? Det er langt fra sannheten. Det brukes jo nettopp fagpersoner; barnevernsansatte, psykologer, skolen, politiet og så videre.

    fra BUFETAT:

    Rettssikkerhet ved omsorgsovertakelse:

    * Det er aldri barnvernet som avgjør om et barn skal flytte fra sine foreldre.
    * Det er fylkesnemda, et domstolsorgan for sosiale saker som fatter vedtak om omsorgsovertakelse. I fylkesnemda sitter det jurist, sakkyndige og lekmenn som på fritt grunnlag fatter vedtak.
    * Alle parter for fritt legge fram sitt syn.
    * I fylkesnemda har foreldrene alltid advokat som ivaretar deres interesser.

    Forøvrig var det ikke barnevernet som sviktet i denne saken, de ville holde barna unna far. Det var den/de instansene som behandlet far som brukte barna som ledd i rehabiliteringen av far. Mot barnevernets råd. Så denne saken handler ikke om svikt fra barnevernets side.

  31. Sexy Sadie sier:

    Etter det jeg forstår av barnevernets arbeidsmetoder så er det så enkelt at de lar folk ha barna så lenge det ikke vises på barna at de har det vondt.

  32. Iskwew sier:

    Ja, i hvert fall er det helt sikkert at man ikke alltid kommer til riktig beslutning basert på objektive kriterier. Her må det kløkt og skjønn til, for å fange inn spesielt de der fasaden ser flott ut.

  33. Milton Marx sier:

    Psykiatriens og barnevernets (m.fl.) berettigelse kan KUN defineres ut fra deres resultater.

    Det har vært vist til saker innen rettsvesenet med justismord etc. – og det forferdelige er at mye av dette skjer fordi personer som har vært sentrale i saken ikke har hatt de menneskelige sidene som vi hadde forventet. De har vurdert egen prestisje, prinsipprytteri, stolthet og karriere høyere enn rettsstatens verdi. Derfor har fakta blitt holdt tilbake, og folk har uttalt seg mot bedre vitende etc.

    Arnold Juklerød er et annet navn. Det typiske er at systemet aldri vil anerkjenne noen feil før et problemindivid enten har avgått med døden eller at det er nær forestående, ser det ut til.

    Vi får ikke gode offentlige institusjoner før vi stiller krav – og er villige til å straffe de som ikke lever opp til standardene. Så lenge vi tolererer uhederlighet og udugelighet i de pågjeldende institusjonene, vil vi få se at slike saker gjentar seg.

  34. Iskwew sier:

    Ja, og det er skremmende hvordan systemet beskytter seg og sine. Jeg skjønner ikke at det er mulig at man i denne saken ikke kan innrømme at man har feilvurdert.

  35. Hold T. Forfall sier:

    Tja, hvordan var det med Arnold, da? Det er litt for mange beskrivelser som tydeligvis ikke har skjønt en dritt. Ta denne kommentaren i Dagbladet, for eksempel:

    ET ÅR FØR HAN DØDE, fikk Juklerød oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da opphevet sykehuset sine diagnoser.

    Skal vi se, mannens diagnose var kverulantisk paranoid. Blir man plutselig mindre kverulantisk paranoid av at det viser seg at han hadde rett? Journalisten har ikke skjønt såpass.

    (Wikipedia-artikkelen underslår forresten konklusjonen til rapporten den siterer.)

  36. Iskwew sier:

    Jeg husker ikke detaljene i den saken, skal jeg være ærlig. Og Wikipedia er jo ikke til å stole på som nøytralt oppslagsverk.

  37. bluebird sier:

    Uh…… Jeg ser du er kritisk til Wikipedia, du har selvfølgelig lest denne selv om den er litt gammel (2005) ?: http://news.com.com/2100-1038_3-5997332.html

  38. Iskwew sier:

    Den hadde jeg ikke lest. Derimot denne, hos Iversen.

    Jeg kunne jo lagt inn artikler på wikipedia, som da ble til sannhet selv om det var bare tull :o) Mye bra, sikkert, men ikke noe å stole helt blindt på.

  39. bluebird sier:

    Jepp, mye pluss og minus med Wikipedia, inkludert at brukeren må ha sin egen kritiske sans i orden. Men (i hvert fall den engelske versjonen) er sannsynligvis totalt sett like pålitelig som papirbaserte oppslagsverk, og langt mer oppdatert.

    Så brukere som ikke frekventerer originallitteraturen kommer sannsynligvis like bra ut av det med Wikipedia som andre oppslagsverk (som også inneholder mengder av feil, skal se om jeg finner en referanse på det).

  40. Iskwew sier:

    Jeg har jo et leksikon i papirform. Det er omtrent 25 år gammelt. Ergo har det skjedd en god del siden da. Både faktisk og i form av hvordan man ser historien.

    Og det er selvsagt der wikipedia har den største forcen. Det er oppdatert på en helt annen måte enn et digert papirverk kan bli.

Top