I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag skal vi snakke om baksiden av datingmedaljen, eller finansiell krise og konkursrisiko. Vi skal snakke om hva som kan føre til krise, og skape litt kriseforståelse.
Siden jeg ikke en gang har klart å finne en fusjonspartner på x antall år, så har mitt selskap selvsagt ikke synderlig krise- og konkursrisiko. Litt fordeler må vi jo ha, vi også. Ingen av mine venner er selvsagt i finansiell krise heller, men det er mange selskaper som er det etter en stund.
Dessuten er det slik at det vi selvstendige selskaper gjør, det er å vente på at skilsmisse-statistikken skal bedre markedsutsiktene for vårt selskap, mens vi strikker, hekler, blogger og leser oss gjennom ventetiden. Som alle vet ender minst 50% av alle fusjoner i fisjon på et eller annet tidspunkt. Du tenkte sikkert ikke at det skulle ende i krise da du fusjonerte, men det gjør det veldig ofte.
Kynisme, tenker kanskje du. Teite, kyniske økonomdyr! Realisme, tenker jeg. Det er jo bare å slå opp dette i databasen til SSB. Vi økonomer forholder oss til virkeligheten som den er, vi beskriver den som den er, uten at det betyr at vi tar stilling til om det er riktig at den er slik. Lett tilbakelent og med analytikerblikk ser vi granskende på virkeligheten. Og fisjoner er en del av det. Lik det eller ikke, men slik er det altså.
Hvorom allting er: noen selskaper har større suksess enn Iskwew AS i datingmarkedet, og lykkes i å finne fusjonspartnere. Beklagelig, urettferdig, men analysert og sånn er det. I fusjonsprosessen har de skutt inn egenkapital (seg selv) og pådratt seg gjeld (løfter om evig lykke, rosenblader, lysfontener og slikt noe). Og da kommer vi etter en stund til noe som er svært viktig i selskapsanalyse; det er ofte forskjell på selskapets bokførte verdi og dets markedsverdi – det selskapet egentlig er verdt om du titter bak den fancy hovedkontorfasaden.
For å forstå dette er det best at vi eksemplifiserer. Dette er ditt selskap, som etter fusjon er eid av et holdingselskap kalt FORHOLDET eller EKTESKAPET om det nå går så langt. Som alle andre selskaper har du en rekke eiendeler, og du har gjeld og egenkapital. Din fusjonspartner har samme type selskap, og til sammen utgjør de holdingselskapet. La oss se på hvordan ditt selskap ser ut:
Dette ser jo riktig fint ut, ikke sant? Det er dessverre bare til analytikeren begynner å se på hvordan det egentlig står til – altså hva markedsverdien av aktiva er. Det har nå gått noe tid, og over tid er det viktig å vedlikeholde eiendelene. Det kreves konstante vedlikeholdsinvesteringer, hele tiden, ellers mister eiendelene verdi. Slikt noe går analytikeren etter i sømmene og vurderer. Og dermed ser selskapet etter en stund kanskje slik ut:
Ups og huff. Her har kjærligheten rustet, selv om den ikke er gammel en gang, kommunikasjonen har smuldret hen og samhørigheten ser ut til å følge etter. Strengt tatt er det bare den ytre rammen som er intakt. Dersom kreditor krever inn gjelden (altså alt du har lovet og ikke rukket å bryte enda) er du de facto konkurs. Kontant-beholdningen (ytre ramme) er ikke nok til å dekke gjelden: 30>20. Dersom långiver ikke er villig til å refinansiere, er det hundre og ett ute.
Men la oss anta at långiver ikke ønsker å kreve lånet innfridd. Långiver føler ikke at det er mye å hente i boet for å dekke gjelden på regnskapstidspunktet, og ser seg dermed tjent med å vente for å se om selskapet kan få orden i bøkene igjen. Du har altså mulighet til å redde selskapet fra konkurs. Men, det jeg skal vise er at da må du se verdien av helheten og selve holdingselskapet, og ikke bare være opptatt av å beskytte din egen kapital. Gjør du ikke det, tar du fort beslutninger som verken tjener ditt eget selskap, holdingselskapet eller långiver, men bare seg selv som egenkapitaleier.
Fusjoner fungerer rett og slett ikke om det kun er sin egen egenkapital partene er ute etter å beskytte, selskapene må se langsiktig på utviklingen av eiendeler og ha selve holdingselskapet som mål, i hvert fall som et svært viktig delmål. Kortsiktig beskyttelse av egen kapital nytter ikke. Og en slik holding er spesielt skadelig dersom de fusjonerte selskapene har et eller flere datterselskaper der hver av dem har 50% eierandel. Mange fisjoner er et smutsig affære som ofte går ut over datterselskapenes ve og vel.
Noen eksempler på hvorfor det kan gå galt og hvilke spill som kan spilles:
Aksjeeier ser seg tjent med å ta stor risiko
Du oppdager plutselig en mulighet til å øke dine verdier. Du blir fristet til å bruke litt av gjenværende kontanter til å ta en sjanse som kan gi deg stor gevinst. Dette kan du gjøre i trygg forvissning om at långiver må betale en del av regningen om det går til helvete. Långiver kan ikke stoppe deg, for du har jo selv stemmeretten i selskapet.
For å redde din egen kapital, om mulig, bruker du av selskapets midler og investerer i et nytt prosjekt. Et langbent, ungt og snasent prosjekt som spaserte forbi på klakkende høye hæler en dag. Du gjør dette, selv om oddsene for å faktisk tjene på det, ikke er gode. Det kan for eksempel være 90 % sannsynlighet for å tape den kapitalen du bruker, selv om du har 10 % sannsynlighet for å tjene mye, kanskje så mye som 120 er du heldig. Da kan du nedbetale gjelden og bygge opp selskapet ditt på nytt. Du har egentlig ikke så mye å tape uansett, ikke sant? Med sannsynlighet er du konk og blir fisjonert ut, uansett. I så fall taper långiver mer enn deg. Du driver jo for kreditors regning, ikke sant? Interessant nok kan du i ekstreme tilfeller tjene på å gjøre et prosjekt med negativ verdi, bare se her:
Prosjektverdi -10 (ikke ung, ikke snasen, fotformsko og fru Hagen-sveis, samt 7 sultne skrikerunger)
I en slik situasjon er det veldig lite greit å være långiver i useriøse selskaper. Du tjener penger på å ta risiko selskapet er dømt til å tape på.
Aksjeeier kan nekte å skyte inn mer kapital
La oss anta at du ikke har kontanter til å gjøre risikoprosjekter som nevnt ovenfor. Men så dukker det opp et virkelig godt prosjekt med lav risiko. Dette kan for eksempel være et prosjekt som drastisk bedre eiendelen kommunikasjon. Et skikkelig vedlikeholdsprosjekt, som dessuten vil bidra til bedring i andre eiendeler over tid. Altså en veldig lur investering. Prosjektet alene redder kanskje ikke selskapet, men det vil bedre utsiktene for å bygge selskapet opp til svunne tiders kvalitet og størrelse.
Men for å finansiere det må du utstede noen aksjer, altså bruke mer av din egen kapital. Og det høres jo ok ut, men det er bare det at også långiver får gevinst av dette. Så selv om selskapets totale verdi øker, er det ikke sikkert at din kapital gjør det.
Din verdi øker bare med 5 – til tross for at du har investert 10. 5 tilfaller långiver. Dette er et fellesprosjekt. Det betyr at du ikke alltid får igjen det du investerer. Det betyr også at du noen ganger få mer enn du investerer, men det er det ikke sikkert du tenker på, om du bare er ute etter å beskytte din egen kapital.
Noen andre muligheter en egosentrisk kapitaleier har
Cash in and run: Aksjeeier kan ta ut utbytte. Han tar ut 10 kroner, og så betaler långiver for eksempel 5 av de i form av lavere markedsverdi. Aksjeeier sitter igjen med netto +5 kroner. Med dem kjøper han billett på første fly til Brasil. For å komme unna både fusjonspartner og investeringsobjektet med 7 sultne skrikerunger.
Playing for time: Aksjeeier trår vannet og nekter å gjøre opp, selv om långiver er tjent med å gjøre opp så raskt som mulig, og før flere verdier er ødelagt. Men aksjeeier har jo mest å tjene på å vente, det kan dukke opp et mirakelprosjekt som enten redder selskapet eller gjør det mulig å få med seg større verdier ut ved fisjon. Dette kan eier gjøre for eksempel med kreativ bokføring (også kjent som løgn), eller ved å inngi långiver håp om hurtig bedring – noe som for øvrig vil si at eier tar opp kortsiktig gjeld fra långiver og dermed driver for kreditors regning. Også kjent som løgn. Noen selskaper gjør dette i stor grad, men det de da har glemt er at långiver gjerne har cross default klausuler i avtalene. Når du ikke kan betjene litt av gjelden (du har løyet eller lovet for mye) går resten av gjelden til forfall umiddelbart. Og liten tue har veltet stort lass. Mens långiver tar beslag i alle gjenværende eiendeler.
Hvorfor er så disse spillene som kan spilles et problem, så lenge de spilles av voksne selskaper, med hver sin egenkapital og mulighet til å spille spillet?
Fordi det fører til veldig dårlige beslutninger både når det gjelder drift og investeringer. Det er en forutsetning for enhver fusjon at ikke selskapene hele tiden vokter sin egen egenkapital som hauker, uten å gjøre det som er bra for selskapet som helhet.
Jo større gjeld i form av svulstige løfter selskapet pÃ¥drar seg (se Finanskurs X – Renterisiko) jo mer fristende kan det være Ã¥ spille â€beskytt egenkapitalenâ€-spillet. Det øker risikoen for dÃ¥rlige beslutninger, og det vil lede til at fremtidige lÃ¥ngivere vil være betydelig mer pÃ¥holdne med finansieringen. Selskapet mister troverdighet, rett og slett. Kortsiktig gevinst leder til langsiktig tap.
Så det er i selskapenes interesse å unngå alskens fristelser. Og den enkleste måte å gjøre dette på, er ved å ikke love så mye at gjelden er gearet opp herfra til evigheten. Da blir fort fristelsen stor til å hive seg over både interne og eksterne prosjekter med høy risiko. Sakte og forsiktig vekst er å foretrekke fremfor en oppblåst balanse bestående av stort sett luft og null substans.
Men noen ganger får det jo til helvete med fusjoner. Og da kan det definitivt være lurt å foreta en fisjon i ordnede former, snarere enn å gå dundrende konkurs. Spesielt dersom det er datterselskaper som er unge og dermed trenger mye vedlikehold. Datterselskaper er ikke noe man bare kan løpe fra ansvaret for. Det er sunn økonomiske tenkning å ikke kaste nye friske penger etter dårlige og surnede investeringer.
I så fall: Cut your losses and get the hell out. Det er bedre å være pent brukt, men med kjernevirksomheten intakt, enn å være fullstendig kjørt i grøfta med dekkavtrykk i pannen, gjennomrustne eiendeler og konkurskarantene.
Iskwew ©
Et av de beste innleggene jeg har lest på lang tid. Økonomer vil jo hevde at det meste av verden kan skildres i økonomiske termer. Og mikro-økonomiske modeller er brukt på så mangt. Dette er første gang jeg har sett dem brukt på denne måten, men dette er delvis alvor, delvis en analyse, delvis humor. Til stor glede for oss lesere.
Takker og neier, Albert! Som jeg sa da jeg oppsummerte mitt første år som blogger, er vel serien med Finanskurs for datere (nå 16 stykker) det eneste skikkelig originale i denne bloggen, og derfor blir jeg så klart ekstra glad når noen liker dem.
Av og til er Cash in and run en stor fristelse.
Spørsmål i den forbindelse:
Hvor lenge kan en rømme fra seg selv? Før eller senere har fortiden en tendens til å komme etter, og ta et skikkelig nakketak.
En tanke videre er at det sikkert er bedre at fortiden tar nakketak på en beach i Brasil mens en nyter paraplydrinker enn på indre Finnmarksvidda.
Selvsagt kan det være overmåte fristende, Goredom. Men man bærer uansett gjelden med seg, selv om det er vanskelig for långiver å kassere den inn. Dermed tror jeg fisjon i ordnede former er en bedre langsiktig løsning.
Men om man velger “Cash in and run” sÃ¥ tror jeg det er bedre Ã¥ hensette seg til Brasil enn Finnmarksvidda, ja. Det er lenger unna, vanskeligere tilgjengelig og lettere Ã¥ leke struts der.
Selvsagt er det overmåte fristende. Det kan jo feks være at beachen i Brasil har ufattelig mange nye prosjekter, slike snasne med lange ben, å satse på nytt på.
Det trengs jo ikke så høy inngangskapital, alltid? Så kan en bygge seg litt opp igjen, og ta en tur hjemom etter en stund (noen år) og cashe ut de stakkars långiverne.
Plan A, spør du meg! 😉
Du klarer deg fort med de 5 du tjente på å ta ut cashen ja, i Brasil. Og det er ikke mangel på snasne langbente prosjekter der, heller. Selv om du NB ikke alltid kan stole på deres motiv for å interessere seg for ditt selskap, eller deres lojalitet om et mer likvid selskap dukker opp.
Men, og det er selvsagt et men, du vil bygge deg opp off balance gjeld (dÃ¥rlig samvittighet, lav selvfølelse, “jeg er en infam jævel”). Den kan fort begynne Ã¥ bli belastende. Dessuten mister du din øvrige virksomhet i gamlelandet. Og i tillegg vil du selvsagt være slÃ¥tt konkurs og ilagt konkurskarantene nÃ¥r du kommer hjem.
Skremmende fremtidsutsikter.
Artig tanke å leke med, men jeg tror en annen strategi kanskje er lurere. Feks ved gjennom høy fokus og aktivitet å ØKE rammene (fra 100 til 150) og senke gjeldens relative andel til fordel for økt investert egenkapital.
Så mye egenkapital bundet opp på et sted har det imidlertid med å stresse opp en del sjeler som ikke føler seg fri nok. Kan man finne en løsning for slikt tro? Avkastningsfond for fri aktivitet (AFFA) feks?
Å skape verdier, det tror jeg er veien å gå. Lavere gearing kjennes helt sikkert bedre ut. Det er ikke spesielt staselig å være et junk bond selskap. Men noe gjeld må man ha, ellers blir det dyrt å drifte selskapet. Egenkapital har som kjent høyere avkastningskrav enn gjeld.
Hvorvidt det er mulig med et avkastningsfond for fri aktivitet, det er vel avhengig av fusjonsavtalen og klausuler i den. Noen slike kan (og bør) være helt i orden, mens andre kanskje er eksplisitt grunn til default. For eksempel en del typer joint venture ala den snasne langbente.
Klart, AFFA burde føre til økt vekst gjennom økt internaktivitet i tiden etter utløsning av dette.
Ert eksempel pÃ¥ utløsning av fondet kan jo være “Guttetur til Highbury for Ã¥ se Arsenal spille hjemmekamp”.
Det er klart, snasne langbentprosjekter finnes jo overalt, og av og til kan jo lesing av prosjektbeskrivelser både være inspirerende og morsomt. Men å engasjere seg i dem og følge opp prosjektenes mandat vil jo øke risikoen for at en påføres off balance gjeld (dårlig samvittighet og alt det der), og binde opp unødvendig egenkapital i joint venture med maksimal risiko for store tap.
Men nÃ¥ skal jeg slutte Ã¥ spamme kommentarfeltet ditt, Iskwew, ha en fin lørdag! 🙂
Det lar seg vanskelig gjøre Ã¥ komme lenger unna spamming enn dette, i bloggen min, Goredom :o) Ikke noe er som en finansdebatt 😀 Det er en fornøyelse Ã¥ ha deg som kommentator i bloggen.
Jeg tror at bruk av det fondet du nevner kan bidra til økt verdiskapning i hele selskapet.
Ellers har du en klarsynt analyse av langbentprosjekter Рog spesielt om de er i emerging markets kan fort et norsk selskap g̴ skoene av seg.
Ha en fin lørdag du også! Jeg har ryddet og vasket innimellom kommenteringen og skal straks ut for å proviantere.
Boring, boring…
Du er sÃ¥ f…. prektig, atte det er til Ã¥ spy av…
Og selv er du jo vanvittig interessant. Anonym og greier :o) Tøft!
Ja, mot den siste dølle kommentaren fra “Meg selv” her sÃ¥ er kanskje ikke mine ytringer Ã¥ regne som spam.
Jeg regner med du har IP-sporing pÃ¥ anonyme duster? Eller, det ville kanskje være Ã¥ gjøre deres betydning litt for stor. 🙂
Det er klart at bruk av AFFA gjør seg for fremtidig vekst!
Men jeg ser ogsÃ¥ behov for konsolideringsfond, for Ã¥ motvirke nedgangstider. Feks “Reise pÃ¥ langhelg i Jotunheimen sammen” eller den mer floskelaktige “Langhelg i Roma/Praha/Barcelona”. Det er klart en da ogsÃ¥ kan observere lanbentprosjektprospekter, men en skal være nøye med Ã¥ ikke gjøre dette slik at det vises veldig godt, som ville Ã¥ være Ã¥ betrakte som misbruk av fondet, og fort føre til off-balance – drit. 🙂
Jo da, jeg har det :o) Dermed vet jeg en god del om “Meg selv” *gjesp*
Litt oppspart egenkapital og konsolideringsfond er veldig bra. Og den bruken du foreslår virker som særdeles god anvendelse av midlene.
Jeg tror det er slik at begge fusjonspartnerne godt kan SE på langbentprosjekter, det tror jeg bare er bra, ettersom man er fusjonert og ikke avgått med døden.
Forøvrig er norske selskaper en god del flinkere til å gjøre dette på diskret vis enn f.eks. brasilianske maskuline selskaper, som dermed kommer i en hel masse trøbbel veldig ofte. Det har selvsagt også sammenheng med at de i stor grad driver med joint ventures, uten at dette er avtalt i fusjonsavtalen. Med det resultat at feminine brasilianske selskaper i stor grad gjør investeringer i overvåkningsutstyr og -systemer. Og at de tror at fusjonspartner har enda mer off-balance enn han faktisk har.
Noen av de brasilianske selskapene har så mye off-balance drit at det får Enron til å virke som et traust, skikkelig selskap.
Akk ja, hvilke fortredeligheter som kan lure i kjølvannet av uoverveide fusjoner, du. Usikkerheten er som når politikere vil oppnå dynamiske effekter gjennom skattelettelser: Altså like sjansebetont som å ha seg i en vannseng, pleier jeg si.
I min forelesning om “Dynamiske effekter av skattepolitikk i en makroøkonomisk likevektsmodell”, ber jeg studentene om Ã¥ forestille seg at de aggregerte sammenhenger i samfunnsøkonomien skjer nettopp i en vannseng.
*kremt* Man ser trÃ¥den til fusjonsproblemene -? PÃ¥ mange mÃ¥ter er analysen likeartet, viser mine undersøkelser. SÃ¥ la meg utdype (pÃ¥ innstendig oppfordring av “Meg selv” o.a.):
Hvis vi forestiller oss at madrassen er finanspolitikken og partneren er pengepolitikken, så er skattepolitikken det bevegelsesmønster du selv forsøker å få til midt inne i det hele. Er du med så langt? Nei. Da tar vi det en gang til:
Madrassen = finanspolitikken
Partneren = pengepolitikken
Dine bevegelser = skattepolitikken
Vel den samfunnsøkonomiske sengen er i (teoretisk) likevekt. Det finanspolitiske grunnlag er solid, uten brå, uforutsette svingninger. De små lysene er tent, og der er, omtenksomt, plassert en Dom Perignon 1996.
Allerede her melder spørsmålet seg: Hvordan introdusere pengepolitikken?
Skjer det for machobrÃ¥tt og impulsivt, vil det skape de mest uventete bølger i den finanspolitiske madrass. Det pengepolitiske instrument ligger der – tilgjengelig – men ute av stand til Ã¥ posisjonere seg. Og det skattepolitiske instrument ender opp med Ã¥ bli lite potent, sÃ¥ og si.
Bedre da å lirke det pengepolitiske forsiktig ned på det finanspolitiske.
Men nÃ¥ er det slik med pengepolitikken, at den kun kortsiktig kan agere som den lyster. Settes rentenivÃ¥et for lavt, blir aktivitetsnivÃ¥et for høyt i madrassen. Andre variabler, f. eks. vannvoLOumet, da vil overta balanseringsoppgaven. Det skal fin nese til for Ã¥ skjønne hva som skjer med alle variabler, og – ikke minst – hvilke forventninger publikum har.
Partnerens oppgave er primært å glatte ut svingningene i madrassen, så de ikke blir unødvendig store og langvarige. Fører hun en fornuftig rentepolitikk, vil sengen beholde en stabil posisjon, slik at det potente skattepolitiske instrument kan gjøre sin entre.
Problemet hans er å være langsiktig forutseende, og i takt med utviklingen i sengen. Han står der, oppildnet av Naturlige Hormoner (NHO), men neddynget i ansvar for å finne en fornuftig balanse mellom velferd og verdiskAPing.
Et ille betenkt virkemiddel, som f. eks. å plassere kneet helt i ytterkant av madrassen, kan få like skadelige følger som en uheldig skattereform: Pengepolitikken velter over som en død ku, og de finanspolitiske variabler går igjen amok.
For å få en vellykket sammensmeltning av penge- og skattepolitikken, på en finanspolitisk vannmadrass, levert av L.O. Hagen & Co, må man strikt iaktta at man får de eruptivt stående bølger med seg, og ikke mot seg, som det så overbevisende er blitt dokumentert.
Ellers vil man ende opp med Ã¥ fÃ¥ seg stadig mindre for det lille man har. Det blir inflasjon – kanskje generalstreik – og Dom Perignonen stÃ¥r der, like verdiløs som en punktert sykkelslange.
Kollaps – som i fusjonsbestrebelser. Tenkte bare jeg skulle nevne det.
Muligens synes “Meg selv” at din makrogjennomgang er mer spenstig enn min finansgjennomgang, Erik ;o)
Jeg skjønner nÃ¥ hvorfor jeg ikke liker vannsenger – det er rett og slett for lett Ã¥ skape bølger, bølger som gjør at skattepolitikken sÃ¥ og si glipper, om du skjønner hva jeg mener. Det stilles for store krav til pengepolitikken som virkemiddel med et sÃ¥ potensielt ustabilt grunnlag fra finanspolitikken. Jeg fÃ¥r rett og slett noen emerging market assosiasjoner av lignelsen din, Hansen. Og foretrekker en noe mer stabilt finanspolitisk grunnlag, noe som selvsagt betyr at jeg føler meg ukomfortabel med rød-grønn vannmadrass. Det blir fort til at pengepolitikken kommer pÃ¥ bølgemessig etterskudd, og det aller verste er at vi kan fÃ¥ stagflasjon av det. AltsÃ¥; finanspolitikken kollapser, og pengepolitikken kan ikke annet gjøre fra der nede i dypet, enn Ã¥ bivÃ¥ne at det gÃ¥r til helvete.
Og tanken på en ubenyttet Dom Perignon er litt i overkant av hva jeg tåler en lørdag kveld!
Om jeg skjønner hva du mener! Vi er sÃ¥ samstemte, sÃ¥, om behovet for et stabilt finanspolitisk leie – ikke for myk, ikke for hard, i diskret, velprøvd utførelse. Slik at pengepolitikken kan fÃ¥ posisjonert seg sÃ¥ utvunget og dristig innbydende som man mÃ¥tte ønske. Og det skattepolitiske apparatus blir mest mulig kreativt, dog forutsigbart og tilpasset situasjonen.
Hmmff … Hva snakker vi egentlig om, sa du -? Hvor er vi, hvor skal vi, hvem betaler? Hadde jeg nær sagt.
Ikke Perignon i en sådan stund. Gi meg sigaren.
Du får en sigar av meg om jeg får Dom Perignon av deg.
Det er vel skattebetalerne som betaler? Det er det jo alltid 😀
Jeg vet ikke hvilket datingmarked du har vært i, der alle som mener de har noe utestående i boet må melde inn sine krav til en bobestyrer som holder orden på prioritet og deretter deler ut pro rata.
Derimot er det en del personer som som følge av sin datingaktivitet kan bli begjært konkurs av bidragsfogden 🙂
Her snakker vi om fusjonerte selskaper, HTF :o)
Og da resulterer muligens en konkurs i at bobestyrer finner ut hvilken del som fortsatt er verd noe, og splitter av denne og avhender den til høystbydende? 😉
I den grad det finnes et market for delene :o)
For selskaper med begrenset ansvar, vil eier kunne unngå konkurs ved å skyte inn penger nok til å betale gjeld.
Muligheten for Ã¥ kunne gÃ¥ konkurs, blir dermed en opsjon: nÃ¥r egenkapitalen er brukt opp, vil en konkurs innebære at selskapet havner hos lÃ¥ngiver; eier har derimot en rett – men ikke en plikt – til Ã¥ «kjøpe selskapet tilbake» ved Ã¥ skyte inn penger nok til at gjelden kan betales før skifteretten.
Så aksjekursen er en opsjon på the underlying asse(t)s. Men det betyr at man ved å studere aksjene, kan si ganske mye om de underliggende verdiene. Og dermed ganske mye om hvorvidt eier ønsker å betale banken for å få beholde full tilgang til de underliggende, eller om eier heller ønsker å la underliggende overføres til fordringshavers onde vilje for eventuell slakting.
Særlig gjelder dette for ASAer, som både kan noteres på børs og som dessuten er åpne for innsprøytinger fra hvermann. Teorien blir vanskeligere å anvende på selskaper som ikke organiserer datinglivet sitt på den måten, det skal innrømmes; ut fra at flere hjerner gjerne tenker bedre enn én, er det mulig at en eneeiers adferd ikke gir noen informasjon om underliggende. Det kan jo tenkes at eneeier bare har (for)gjeldet seg på andre fronter og trenger likviditet, eller rett og slett er en dott.