Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Continue Reading »

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Det ultimate langdistanseforhold

24.08.06 in Mennesker

Ifølge en artikkel side2 har grabbet fra mozon.no har amerikanske forskere funnet ut at langdistanseforhold er mer stabile og varer lenger. Årsaken skal visstnok være at når de først treffes, skaper de en nærhet som ikke de som ser hverandre daglig skaper. Og dessuten har de mer kontakt på mail og telefon, må jobbe mer for å få kontakt, og tar hverandre ikke like lett for gitt.

Og da kom jeg på et program som gikk på Tv-Norge i forrige uke. Det handlet om to engelske kvinner som hadde falt for fanger som satt på death row i USA. Og det må virkelig være et forhold som passer perfekt inn i denne beskrivelsen. Du snakker om å måtte jobbe for forholdet. Det er selvsagt også veldig vanskelig å ta hverandre for gitt når den ene parten har en fastsatt dato han skal dø. Og omtrent all kontakt må foregå på mail eller telefon, og det skal mye til at det blir krangling om oppvasken.

Galgenhumor til side.

Jeg skal med en gang innrømme at jeg ikke skjønner så mye som en halv meter av slike forhold. At du kan falle for en som er dømt for å ha gjort forferdelige ting, og som er dømt til å henrettes. Som sitter i fengsel på den andre siden av Atlanteren, og som du kan se bak en glassrute 2 ganger i året, og ellers snakke med per kontrollert telefon og brev. Hvordan klarer disse kvinnene å bygge opp et “kjærlighetsforhold” på de premissene? Dette må da handle om å egentlig ikke ville eller tørre å ha et forhold?

Den ene kvinnen hadde levd i dette forholdet i 12 år. Møtt ham bak glassruten 2 ganger i året. Snakket på telefon 3 dager i uken. Hun hadde dessuten kjempet for å få ham fri, for hun trodde han var uskyldig dømt. Hun fikk ham gjenforent med sønnen. Hun var på nippet til å forlate barna sine, og bosette seg utenfor fengselet – jeg mener i hvert fall det var henne, men det kan ha vært den andre kvinnen. Dette var den store kjærligheten. Og mannen ble satt fri også. Han var sannsynligvis uskyldig dømt. Så det var godt at noen slåss for å få ham fri.

Og hva skjer? Like før han skulle slippes ut, kommer moren til sønnen hans på besøk. Og det tok ikke lang tid før han brøt forholdet med hun som hadde stått på for ham i 12 år. For å gifte seg med ex’en.

Det kaller jeg “Kjærlighet i koleraens tid” for å bruke Gabriel Garcia Marques’ ord. Men du snakker om menneskeskapt kolera.

Damen står forresten fortsatt på for ham. Selv om han altså slapp ut, og slo seg sammen med ex’en. Og jeg vet ikke hva det er for noe. Det må virkelig være kjærlighet. Eller mani. Eller noe som kanskje bør behandles av psykologer. Websiden hennes er å finne her.

Print Friendly, PDF & Email

Tagged With: ,

15 Reader Comments

Trackback URL | Comments RSS Feed

  1. juliet says:

    Den damen du snakker om her må være besatt. Det er ikke kjærlighet. Hun hadde muligens ikke noe annet som engasjerte henne i livet enn akkurat ham.. Han ble absolutt alt…

    Avstandsforhold på en annen måte er jo disse partnerne man har i utlandet. Jeg leste en gang om en jente i Thailand som hadde 4 kjærester i Europa.. Hun tok imot penger fra alle. Alle 4 kom på ferie et par ganger i året og trodde de var den eneste ene.. Slik forsørget hun familien og flere av venninnne hennes gjorde det samme. Slike avstandsforhold åpner jo alle muligheter til å ha flere…

    Krangel om oppvasken er kanskje greit å unngå, men det må da være bedre å finne noe midt i mellom et sted…? 🙂

  2. Iskwew says:

    Ja, det synes jeg, juliet – for jeg kan jo ikke forestille meg selv et forhold med en som ikke er fysisk til stede. Så noe midt imellom MÅ la seg gjøre altså.

    Og du har selvsagt rett i at det ligger mange muligheter i avstandsforhold – du har jo null kontroll. Med mindre altså mannen sitter i dødscelle…

    *urk*

  3. Frøkna says:

    Fra min egen erfaring vil jeg si dette: Jeg hadde et avstandsforhold hvor vi kun så hverandre i helgene og da hadde vi kun øyne for hverandre. Da jeg etter hvert flytta hjem og vi så hverandre mye oftere, ja da skranta forholdet betraktelig.
    I mitt nåværende forhold ser vi hverandre hver dag og selv om vi er veldig forelska, så kan det bli litt for mye. Men akkurat nå er han på opplæring i Oslo og i løpet av 5 uker skal vi se hverandre en helg. Jeg tror at hvis man først er vant til å være sammen så kan litt avstand styrke forholdet. Men er man vant til å ha et avstandsforhold fra starten, så kan det å plutselig være sammen hele tida gjøre sitt til at forholdet tar slutt.

  4. juliet says:

    Vel… også de som sitter i dødceller har vel lov til å ha besøk av flere… 🙂 Man må være sammen i et forhold. Sammen i hverdagen. Alt annet er håpløst…

    🙂

  5. Iversen says:

    Et forhold som ikke starter mens partene enten bor på hver sin kant av landet eller i hvert sitt land har enda ikke hatt livets rett for min del. :p

  6. Iskwew says:

    Frøkna: Jeg tror også det er viktig å ha sitt eget liv og gjøre sine egne greier. Etter å ha vært alene noen år, ville jeg fort følt meg kvalt om det ble for tett. Å utsette et forhold for hverdag er selvsagt en belastning, men om det er så at man skal dele liv og kanskje få barn sammen så må man kunne leve sammen. Kanskje forventningene våre til rosenrød lykke, i et liv som stort sett består av hverdager, er det som gjør det vanskelig?

    Juliet: Ja, man må kunne dele hverdagen, det tror jeg. Det er jo hverdagen som er lakmustesten. Og dette med å falle for de på dødscelle,,, det skjønner jeg bare IKKE.

  7. Iskwew says:

    Iversen: At det starter slik, det er en sak. Men du har vel ikke lagt opp til at det skal forbli slik??

  8. juliet says:

    Jeg tror alt som har med avstand å gjøre er “farlig” eller en risiko for forholdet…

    Det å være fra hverandre i begynnelsen eller lenger ut i forholdet er to forskjellige ting. Som Iversen er jeg enig i at forhold hvor man er på hver sin kant enda ikke har livet rett. Forhold hvor man i lengre perioder er fra hverandre senere ut i forholdet vil også alltid være en prøvelse for forholdet… Det er en av to ting som skjer: 1: Man finner ut at man ikke vil være uten hverandre eller 2: Man finner ut at man har det greit uten hverandre.

  9. Iskwew says:

    Jeg tror det er viktig å ha sine egne greier, og leve i en virkelighet der man er et selvstendig menneske, og ikke bare en del av en parformasjon. Det er kanskje det som gjør at hverdagen blir god også? At man ikke lukker seg inne i en kokong og sluker hverandre. Men om man trives veldig godt når man ikke er sammen, eller deler hverdagen, så tror i hvert fall jeg det er noe som er helt feil med forholdet i utgangspunktet.

  10. juliet says:

    Ja, den fine balansen.

    Det er det man må ha. Være der for hverandre, men ikke sluke hverandre… 🙂 Men det er vel ikke lett… Er snart i gang med mitt 4. samboerforhold… Blir man klokere med tiden og jeg større sjanse for å overleve i et samboerforhold nå enn før tro…? Eller blir det lettere og lettere å flytte fra hverandre fordi man vet at man klarer seg fint alene og det er “greit” å bare hoppe videre til neste blomst…?

    Hmmmm….

  11. Iskwew says:

    Juliet, det viktige er vel å gjøre en god “jobb” i forkant, kanskje?

  12. Iversen says:

    Isk: Nei, vi har da flytta sammen. Jeg sørger bare for å være litt ekstra mye på jobb. :p

  13. Iskwew says:

    Det er jo selvsagt en god løsning, Iversen. At du sørger for å være på jobb i hovesak om natten derimot, det kan det vel stilles spørsmålstegn ved ;o)

  14. Frøkna says:

    Jo, men det er det jeg mener. At hvis man sitter oppå hverandre hele tida så får man ingen nye impulser som man kan ta med inn i forholdet. Det som er vanskelig er jo å finne den gyldne middelvei. Hver sin vennegjeng, men samtidig venner som er “begges”. Hver sine hobbier, men samtidig være sammen på fritiden og ikke bare hjemme mellom hjemmets fire vegger. det viktigste er vel at begge har lik oppfatning av hva som er “nok” tid sammen.

  15. juliet says:

    Skjerp deg Iversen! 😉

Top