Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Gekko is back

08.10.10 i Film, Gekko-sitater

eller en som ligner på ham, bare en del eldre og med litt mindre skarpe klør.  Eller?

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg har en godt befestet fascinasjon for Gordon Gekko.  I hvert fall såpass at jeg har sett filmen mange ganger og har en kategori her i bloggen som henter Gekko-sitater.

Filmen Wall Street kom i 1987 og var en beskrivelse av finanshaiene på Wall Street på 80-tallet, personifisert av Gordon Gekko. I etterkant av finanskrisen er han altså tilbake, i filmen Wall Street: Money never sleeps. Den så jeg i dag.  Billetten ble kjøpt med litt skrekkblandet fryd – oppfølgere er jo sjelden like gode som originalen.  23 år har gått.  Noen av trailerne har fått meg til å lure på om Gekko er blitt soft.  Det var tross alt den uhemmede hensynsløsheten som fascinerte i den første filmen.  Og rett nok gikk Gekko ned i slutten av filmen, men han gikk ned med flagget til topps.

Og nå er han tilbake.

YouTube sitt forhåndsvisningsbilde

Filmen begynner med at han løslates etter en del år i fengsel.  Av de tingene han sjekker ut fra fengselet er blant annet mobiltelefonen fra 1987.  Den gigantiske, store og tunge klossen av en mobiltelefon.  Den er fra en tid der iPhone var noe vi ikke kunne forestille oss.

Etter åpningsscenen flytter vi oss 7 år frem i tid til 2008.  Ung mann inne finans dukker opp, og vi skjønner at Gekko kanskje skal få lov til å snurre med hodet til nok en ung mann.  Denne gangen en ung mann som er sammen med datteren til Gekko, som ikke har villet ha kontakt med ham siden hennes bror tok sitt eget liv.  En halv time går uten at vi ser snurten av Gordon Gekko, og jeg begynner å kjenne utålmodigheten klø bak i nakken.

Men han dukker opp. Gekko har skrevet bok og holder en forelesning om finanskrisen og boken sin.  Den unge mannen går på forelesningen og tar kontakt med sin kommende svigerfar.  Som ser ut til å ha gått fra å være finanshai til å bli folkeopplyser.  Jeg blir sittende å håpe at det bare er spill, at ikke hele filmen er et moralistisk oppgjør med Gekko anno 1987.   At Gekko ikke er blir en snill og angrende synder.  Det høres kanskje kjipt ut, jeg liker jo egentlig ikke folk som skalter og valter og leker med andre for egen finansiell vinning.  Men kjeltringer er og blir mer interessante enn angrende syndere på film, og dessuten er det temmelig sikkert slik at den Gekko-personligheten som er i 1987-filmen finnes det helt klart levende eksemplarer av også i 2010.

Innimellom glimter den gamle Gordon til med et diabolsk skinn i øynene.  Nok til at jeg tror at her ligger det mer under overflaten en det vi ser.  Nok til å, i hvert fall glimtvis, overbevises om at Gordon nok er Gekko fortsatt.  Men det er mer følelser enn finans i store deler av filmen.  Historien sentreres rundt den kommende svigersønnen, og han har klare likheter med Bud Fox. Gjør de samme feilene.  Lar seg lure på den samme måten. Svikter som Bud Fox sviktet de som betyr noe.  Han lar seg manipulere, som Bud Fox gjorde.  Gordon er Gekko, bare litt mindre dyrisk.

Og til slutt? Jeg gjør teksten hvit her, ikke marker om du ikke vil ha en spoiler.  Gå heller og se filmen.

Gekko er seg selv.  Kind of, i hvert fall. Han har tåredryppende, følelsesladede samtaler med datteren. Han vil bygge opp forholdet til henne. Han bruker den unge mannen til å hjelpe seg med det. Men så er det bare for å få tak i alle pengene han har overført til henne i et svakt øyeblikk.  Med dem gjenoppretter han sin tapte glans og tidobler beholdningen på kun kort tid. He’s back!

Eller?

Var filmen bra? Ja, det er en god film. Noen av rollene synes jeg ikke var godt tegnet.  Datteren er stort sett bare tårevåt og har omtrent 3 triste ansiktsuttrykk til disposisjon.  Men Michael Douglas er veldig god.  Faktisk vil jeg si at han blomstrer i rollen.  Den andre skurken, spilt av  Josh Brolin, er også veldig god.  Shia LaBeouf som svigersønnen er ikke like god som Bud Fox var.  Men god nok.  En av mine yndlingsskuespillere, Susan Sarandon, har en snodig rolle som Shia LaBeoufs manisk eiendomsinvesterende mor. Hun er alltid god, men jeg skjønner ikke helt poenget med rollen.

Likevel, den eneste med virkelig personlighet er Gordon Gekko. Dermed er det skurken som huskes.  Denne gangen også.  I en artikkel om den første filmen er den slovenske kulturkritikeren og filosofen Slavoj Zizek sitert slik:

Er det ikke et paradoks, at storyen offisielt skal fordømme umoralsk profittjag på Wall Street, men skurken, Gordon Gekko, er den eneste karismatiske, attraktive personen i filmen? Alle vitsene er hans. All fascinasjonen i filmen er på hans side.

Slik er det fortsatt. Gordon ruler også i 2010.

En virkelig bonus i filmen er fantastiske bilder fra New York. Du kan kjenne vibrasjonene i The Big Apple ved å se på bildene.  Jeg elsker New York.

Og er det noen nye sitater til samlingen? Å ja da.

«Someone reminded me I once said «Greed is good». Now it seems it’s legal. Because everyone is drinking the same Kool Aid. »
Gekko. i foredrag til studenter.

Samt denne lille juvelen fra en frustrert Wall Street-arbeider:

QUANT ANALYST: Girl like that cost a thousand bucks last year… now it’s up to five.

JACOB: Getting priced out of the hooker bubble?

Confirming in frustration…

QUANT ANALYST: Goddamn bull market’s killing my sex life.

Og en del flere som muligens kommer etter hvert.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Tagget med: ,

22 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Milton Marx sier:

    Fikk du med deg Trym Riksens tanker om begge Wall Street filmene? Han dvelte ved hva det i det hele tatt Oliver Stone ønsket å si, med litt tanker i retning av både Keynes og Freedman. Bra liten sak.

    Jeg tror nok jeg skal få med meg filmen, så får vi se hva inntrykket blir.

  2. Iskwew sier:

    Nei, men leste den nå. Det var en riktig så interessant kommentar.

    Jeg lurer på hvorfor Stone lar Gekko være den eneste virkelig godt tegnede karakteren i filmen. For slik er denne og slik var den forrige filmen. Gekko har stil og sjarm og jeg reagerer mer på svigersønnens svik for penger eller makt eller hevn, enn på Gordon. Han virker jo ærligere i all sin manipulering. Og han er ikke naiv. Jeg ville heller latt Gordon passe på pengene mine enn de andre, om du skjønner?

    Du bør definitivt se filmen. Den er god.

  3. abre sier:

    Jeg har ikke sett den siste filmen, men Stone har vel sagt nokså klart hva han ville med den første: tegne et bilde av en kynisk egoist, til skrekk og advarsel. Eller noe sånt. Det at Gekko isteden ble et forbilde sier vel mest om de menneskene som oppfattet ham slik, og ikke så mye om Stone.

    Gekko hadde stil og sjarm, det er det ingen tvil om. Men det hadde Hannibal Lecter også, uten at jeg følte for å heie på ham av den grunn.

  4. IvarE sier:

    Har ikke sett den enda, men gleder meg! 🙂

    Det som er litt morsomt er at Stone med den 1. filmen opprinnelig ville «vekke» verden til finansens «ondskap», men endte opp med en film de fleste synes er underholdende, ærlig og god, men «yeah, so what»?

    Og ut ifra foreløpige reviews så er 2’ern i samme linje.

    Ja, verden er kynisk! Og ja, egeninteresse er / kan være bra for fellesskapet. So what!?

    Jepp, jeg ville latt Gordon passe pengene mine! Uten tvil!

    Gleder meg til å se den!
    😀

  5. Iskwew sier:

    Abre, det tror jeg er en overforenklet analyse. Det handler ikke om å ha Gekko som helt, men om å fascineres av ham, slik han er tegnet.

    Jeg tror at grunnen til at vi sitter igjen med Gekko, i tillegg til at han har de gode replikkene, kanskje er at han gir innsikt og bekreftelse på noe vi allerede vet. Vi vet at det finnes haler på Wall Street. Det som er verre er de svikene som Bud i film 1 og Jacob i film 2 begår. Det er ikke like forutsigbart at en sønn eller en kjæreste kan svikte og bedra. Det er dessuten mer skremmende, for det er ikke noe vi vil gå rundt å tro. Det kan ramme oss alle rundt neste sving.

    Gekko er forutsigbart kynisk. Og dermed greiere å forholde seg til.

  6. Iskwew sier:

    Ivar, løp og se, ja!

    Jeg tror det viktigste med begge filmene er det jeg skrev over, til Abre. Og kanskje ligger svaret på Gekko-fascinasjonen der? Vi vet hvor vi har ham. De andre er det verre med.

  7. abre sier:

    Personligheten, sjarmen og de gode replikkene er jo selvsagt skapt bevisst av Stone. Det var meningen av Gekko skulle være sjarmerende og «kul».

    Men både Stone og Michael Douglas ble visstnok svært overrasket over at Gekko dermed også ble oppfattet av mange som helten i filmen, og at han ble et slags forbilde for folk i finansmiljøet.

  8. Iskwew sier:

    Han ble ikke noe forbilde (om du med det mener at vi drømmer om å bli som ham), i hvert fall ikke i de finanskretser der jeg vanket/vanker, Abre. Men han fikk kultstatus, og jeg tror ikke det er så vanskelig å skjønne hvorfor.

    Grunnen er med sannsynlighet at dette er en film om en subkultur, som har sitt eget stammespråk og som skjønte hakket mer av hva som faktisk er plottet i filmen enn snittet av den gjengse kinogjenger. Dessuten spiller den jo på en del fordommer folk har om finansfolk, som pengegriske folk uten moral, og da blir det litt, oh well, slik er jo bildet uansett. Da kan vi jo like greit humre over vitsene til Gekko, som bare vi skjønner, likevel.

    Derfor.

    Dessuten tror jeg en del ligger i det jeg skrev i kommentaren over. Bud og Jacob er skumlere.

    Samt altså at Gekko er den eneste som er tegnet med fin pensel, den eneste med skikkelig personlighet.

  9. Milton Marx sier:

    Er ikke noe av hemmeligheten at Gekko angrep aktører som det ikke nødvendigvis var lett å få sympati med? (Griske direktører som ikke vil investere en øre av egne penger, udugelige kapitalister etc.) Gekko får ikke noen seriøs moralsk underdekning før han vil slakte flyselskapet til Buds far og rappe pensjonskassa (var det ikke sånn det var?)

    En sak man kanskje ikke har diskutert så mye, er forskjellene på Norge og USA i forbindelse med normer for finansmarkedene, statens rolle etc. Norge har jo en tradisjon for at ministrer, karrierebyråkrater, politikere og visse ledere praktiserer ganske mye hatteblanding, samtidig med at de taler for deres syke mor.

    Gekko ville nok kunnet finne ganske mange ofre i Norge som ikke ville ha vekket særlig sympati – eller ikke burde gjøre det, ideelt sett.

    Wall Street var kanskje første kontakt mange nordmenn fikk med aksjemarkedenes logikk. Før Wall Street var det gjengs tale at enhver oppsplitting av et selskap var ondskap. At det som slasker har sammenføyd, skal intet opplyst hode splitte.

    Jeg tror at noe av grunnen til at det var så stor plass i folks hjerter til Gekko, var at mange var så lei av «gnomeveldet» at enhver som angrep det, ble en helt. At mange økonomer derfor likte Gekko, var naturlig – i og med at andre ikke hadde samme verktøyer inne for å se hva gnome- og pampeveldet koster samfunnet.

    Men å derfra dra konklusjonen at siviløkonomer flest mener at det er OK å stjele pensjonspengene til folk, blir å trekke det for langt.

  10. Iskwew sier:

    Det er et godt poeng, Milton. De andre aktørene var ikke noe særlig å sympatisere med. Det er de ikke denne gangen heller, det er jo lederne i de store bankene som kjørte både seg og andre i grøfta og så måtte få skattebetalernes penger for å komme seg ovenpå igjen.

  11. abre sier:

    Iskwew:

    «Han ble ikke noe forbilde».

    I såfall lurer jeg på hva Stone ble så overrasket og skuffet over, for det ble han visst.

    «i hvert fall ikke i de finanskretser der jeg vanket/vanker»

    Det trodde jeg heller ikke. Selv jeg vet at det er forskjell på finansfolk. 😉

    • Iskwew sier:

      Enda mer interessant, om han er såpass skuffet over det, så er det snedig at Gekko er tegnet på omtrent samme måte i film nummer 2. I så fall legger han jo opp til å bli skuffet.

      Jeg tror både Milton og jeg har noen gode teorier om hva fascinasjonen går ut på.

  12. Milton Marx sier:

    Abre:
    Trym riksens kommentar om Wall Street filmene er god. (http://riksen.na24blogg.no/?p=666). Anbefales.

    Gekko har en tale i begge filmene, og dette er Riksens versjon:

    Når man kopler Gekkos første tale, som var Stones advarsel til det amerikanske næringslivet, sammen med Gekkos andre tale, som er Stones oppsummering av hva som gikk galt til neste generasjon amerikanere, kan det hele fort settes i en marxistisk sammenheng. Karl Marx mente et kapitalismen har spenninger i seg som uunngåelig fører til kapitalismens sammenbrudd.

    Hvis Stone ble skuffet, kunne forklaringen kanskje være at han mente at budskapet hans ikke ble forstått. Kanskje ble han skuffet over et andre så skjønnhet der han så styggedom?

    Kanskje er det slik at Stone har problemer med å fatte at så mange ser noe godt i et system som fucker dem opp og i mente? Går han i samme fella som FrP-dödarne? I 35 år har de løpt rundt og vært forvirret over at så mange «svake» stemmer FrP – til tross for at det «ikke er i deres interesse». Eller tenk på George McGovern, som tapte presidentvalget i USA etter å ha lovet å ta fra de rike og gi til de fattige. Han kunne ikke forstå at folk IKKE VILLE HA det han ville gi dem. Han kunne ikke forstå at folk tilla drømmen om selv å bli rik en verdi. At de ikke ønsket å bli flådd over skatteseddelen når de selv en gang fikk penger.

    Kanskje er det så enkelt at Stone, i egenskap av å være kollektivist, ikke er i stand til å verdtsette individualismen. Kanskje greide han ikke å se hvor avskyelige kollektivismens representanter fremstod. Kanskje greide han ikke å se at den virkelige verden er så full av aktører som for enkelte fremstår som kollektivistiske kreftsvulster at bare antydningen av dem på film var nok til at publikum tok kontakt parti for Gekko?

    I 35 år har man i Norge forsøkt å argumenter mot FrP – og bemerk at jeg her og nå ikke tenker å diskutere politikk – og så er man ikke kommet lenger! Fortsatt skrives det bøker for å tolke hva FrP-koden går ut på. Til syvende og sist koker det kanskje ned til at man ikke kan innse at det eksisterer andre former å se verden på enn ens egen. Dermed fyrer man løs det store artilleriet til ingen nytte – enten man heter Stone, Kolberg eller McGovern – gang på gang. Og den eneste lærdommen man greier å hente ut er at «vi traff visst ikke den her gangen heller…»

    Hva er det som gjør det? Mitt lille fattige forslag er at det handler om at marxismen ser enkelte forutsetninger som naturlover, og har like tungt for å legge disse til side som enhver annen naturlov, f.eks. tyngdekraften. Stone er ikke den første kollektivisten som ikke fatter at andre ikke kan forstå han.

  13. abre sier:

    Milton:

    Jeg er enig med deg i at Stone nok opplevde at budskapet hans ikke ble forstått. Jeg er også enig i at andre sikkert så skjønnhet der han så styggedom. Men så faller jeg litt av.

    Jeg har som sagt bare sett den første filmen, men jeg oppfatter den ikke som noen kritikk av individualisme. Heller ikke av det kapitalistiske system som sådan.

    Jeg oppfatter den som et portrett av et amoralsk menneske, og en beskrivelse av hvordan vi har gjort oss avhengig av slike.

    At egeninteresse er en naturlig side ved mennesket, og at dette gir oss et effektivt og produktivt samfunn, sier seg selv. Jeg oppfatter egeninteresse i seg selv som noe verdinøytralt. Det er måten det kommer til uttrykk på, og konsekvensene det eventuelt får, som kan være godt eller dårlig. Grådighet er f.eks noe annet enn egeninteresse, og jeg blir skeptisk til mennesker som har problemer med å se forskjell (Friedman?).

    De økonomiske mekanismene er amoralske i seg selv. Verdier og moral – når det finnes – ligger i rammene og forutsetningene. Og i hodene til de fleste av oss. Problemet er altså når systemene framelsker og baserer seg på mennesker som mangler dette.

  14. abre sier:

    Iskwew:

    «I så fall legger han jo opp til å bli skuffet»

    Han legger jo klart opp til at vi skal fascineres av karakteren, det er det ingen tvil om. Skuffelsen overraskelsen gjaldt vel de som også sympatiserte med det Gekko står for, vil jeg anta?

    Jeg nevnte Hannibal Lecter lenger opp i tråden. Det er en av de mest fascinerende karakterene jeg har sett på film, og jeg tror mange synes det samme. Jeg er helt sikker på at det er tilsiktet fra regissørens side. Men jeg tror nok han ville blitt skremt hvis noen også viste seg å få litt sans for drap og kannibalisme.

  15. Iskwew sier:

    Jeg tror noe av svaret på det ligger i det Milton skrev om lenger oppe. De han angriper er ikke akkurat mors beste finansbarn. I tillegg begår de «gode» i begge filmene svik som er mye nærmere til å treffe oss personlig. Dessuten har han gjort en klassereise. Det liker jo folk.

    Og han er den eneste med personlighet.

  16. Milton Marx sier:

    Abre: Jeg tror at man er nødt til å se Wall Street ut fra den tiden den kom. Dersom dagens AP-politikere hadde sagt dengang, hva de sier nå, ville de trolig begått politisk selvmord. Verden har endret seg. Det er ikke lenger like lett å plassere lojale partisoldater uten kvalifikasjoner i enhver jobb. Det er ikke lenger slik at «samfunnsansvar» defineres som å slåss mot markedskreftene. Wall Street 1 er i dag fjernere tidsmessig enn Mongstad, Norsk Jernverk og en lang rekke andre industriskandaler var, da filmen kom.

    For mange var nok Gekko en person som gikk mot de som brukte «samfunnsansvar» som påskudd til å grave til seg selv – folk som slåss mot de riktige beslutningene, fordi de «hadde et samfunnsansvar». (Kanskje har man ikke kommet så langt likevel? Er det ikke noe med at enkelte kapitalister i Norge er bedre likt enn andre – særlig dersom de lirer av seg en strofe om «samfunnsansvar» eller to. Hvis de i tillegg skryter litt av arbeiderbevegelsen, så kommer de langt.)

    Gekko ble nok av noen oppfattet som en frihetskjemper. At han kanskje ikke var perfekt, er en annen sak, men hvor mange frihetskjempere har vel vært det? Ché? Ho Chi Mihn? Mugabe? Castro? Mao? Enver Hoxha? Lenin?

    Jeg tror som sagt at Gekko ble så populær fordi han hadde så reelle og avskyelige motstandere. Hvis det beistet du angriper eller stjeler fra er avskyelig nok, er det ingen som spør hvem du er.

    Du sa:

    Grådighet er f.eks noe annet enn egeninteresse, og jeg blir skeptisk til mennesker som har problemer med å se forskjell (Friedman?).

    Hva mener du er forskjellen på grådighet og egeninteresse, all den stund at du antyder å kunne se forskjell?

  17. abre sier:

    Milton:

    Egeninteresse betyr bare «det som er i ens egen interesse». Det kan også brukes til å beskrive vår trang til å handle i tråd med dette. Det er en almenmenneskelig og biologisk gitt egenskap som gjør at vi f.eks. opprettholder liv og trygghet, og motiveres til å oppnå våre mål. Det kan gi seg mange forskjellige uttrykk. Det kan innebære at vi handler på tvers av andres interesser, eller det kan innebære samarbeid. Det kan få oss til å opptre hensynsløst mot andre, eller ikke. Det kommer an på hvilke andre egenskaper og verdier vi har, og dermed: hva våre interesser er. Det kan f.eks. være i ens egen interesse å være raus og altruistisk, både fordi det lønner seg gjennom gjengjeldelse, og fordi vi har det best med oss selv når vi opptrer i tråd med våre egne verdier.

    Grådighet er et personlighetstrekk eller en bestemt måte å oppføre seg på. Jeg forstår det som mangel på måtehold kombinert med begrenset evne eller vilje til å ta hensyn til andre mennesker. Ofte ligger det vel også i begrepet en sterk vektlegging av det materialistiske.

  18. Milton Marx sier:

    Abre: Min definisjon på forskjellen, er at grådighet er egeninteresse rensket for moral. Da hver person har sine egne moralnormer, vil det som den ene karakteriserer som egeninteresse, klassifiseres som grådighet av den andre.

    For meg er grådighet, blant annet, at mange offentlige ansatte streiker seg til feite lønninger, til tross for at de ikke har tatt noen risiko, og til tross for at store deler av befolkningen ikke ønsker at det offentlige skal håndtere de oppgavene de utfører.

    Mht. Wall Street og Gekko, finner jeg det ganske fornøyelig at Stone har så gigantiske skylapper på at han ikke kan forstå at andre ser ting annerledes enn han selv. Umulig! Han ville lage dette monsteret av en kyniker – men på en troverdig måte – og så endte det opp med å bli et idol.

    For å bli litt politisk kan man si at dette henger sammen med sosialismens idé om at man kan – og skal – forme mennesket. Via praktiske tiltak skal mennesket lære nye former å gjøre ting på, inntil de blir naturlige. Her hadde man eksempelvis jobbet i det vide og det breie for å få etablert ideen om den enkeltes samfunnsansvar som en objektiv størrelse – og så greier ikke folk å se at Gekko er personifiseringen av djevelen.

    Jeg synes det interessant å tenke litt på hvilke av Stones forutsetninger var det som ikke holdt – all den stund at han ettersigende ble tatt på senga mht. sympatien for Gekko? På hvilke måter var Stone i utakt med virkeligheten?

  19. abre sier:

    Milton:
    «Min definisjon på forskjellen, er at grådighet er egeninteresse rensket for moral.»

    Kjøper den. Men mangel på moral er ikke det samme som å ha en annen moral. Den som mangler moral, vet det selv.

    «På hvilke måter var Stone i utakt med virkeligheten?»

    Det var han neppe, medmindre man opererer med en veldig smal definisjon av «virkeligheten». Mitt inntrykk er ihvertfall at de aller fleste oppfattet Gekko akkurat slik Stone la opp til: Fascinasjon for karakteren, og avstand fra mangelen på moral. Det var nok bare i spesielle miljøer at man også oppfatter han som et idol. Det som overrasket Stone var nok dermed bare at han ikke hadde lyktes med å sette karakteren på spissen. Kynismen i de virkelige miljøene var minst like ekstrem, og kanskje også mer utbredt enn forventet.

  20. Milton Marx sier:

    Abre: Definisjonen er kort, og den har helt sikkert sine mangler. Jeg har ingen illusjon om å lire av meg filosofiske gullkort på sparket. Det jeg legger opp til, er vel egentlig at den som er grådig, ikke nødvendigvis synes dette selv – men dersom han selv vet han er grådig, må det jo være fordi han vet han har lagt moralen sin til side?

    Mitt inntrykk er vel egentlig at de aller fleste ikke underkastet Gekko noen dypere analyse, og at de ikke gikk voldsomt inn i materien. Undertegnede har f.eks. ikke foretatt noen større analyse av en av Stones andre filmer – Platoon – men tatt historien på ca. samme måte som jeg tar de fleste andre Hollywood-filmer.

    Men jeg tror som sagt at mange økonomer følte noe for Gekko-figuren nettopp fordi han angrep noe som var råttent, og som det på gjeldende tidspunkt var konsensus om å verne. Dessuten likte folk ideen om Gekkos klassereise. (Husk at Røkke ble kjent etter Wall Street – og i starten var han en temmelig bemerket person).

    Verden har endret seg etter dette. Det er ikke lenger slik at enhver oppsplitting av et selskap er ond. I dag kan folk på alle nivåer se at et selskap som sitter med for mange aktiviteter, bør kvitte seg med noen, og selge disse til andre som er bedre egnede eiere, for så å konsentrere seg om sin egen kjernekompetanse. Sånn var det jo ikke på starten av åttitallet.

    I dag blir jo politikere stemplet som populister dersom de ukritisk tar parti for de ansatte i en situasjon hvor det f.eks. er nødvendig å legge ned en bedrift for å redusere bransjekapasitet eller noe.

    En liten lakmustest på om verden har endret seg er å se på hva avisene skriver om. Hva har overskriftene vært i det siste? Oljefondet har visstnok benyttes seg av en forvalter som er dømt for kursmanipulasjon, og utbetalt en halv milliard i bonus til vedkommende på under ett år. Og Finansdepartementet, representert ved Norges Bank Investment Management, gjør som best de kan for å vri seg unna. (Hva som er realitetene i saken, har jeg ingen klar mening om. Mulig den er råtten, mulig den er OK).

    Hvem er det som tar det opp – og kjører saken frem? ikke minst næringslivsavisene. Faktisk er det svært sjeldent at man kan finne en sak hvor en markedsaktør har gjort noe straffbart mot børsreglene uten at resten av næringslivet misliker det. Det er med andre ord ingen konsensus for «the Gekko style».

  21. Sexy Sadie sier:

    Ikke for å henge ut noen, men Idar V er liksom det jeg ser for meg som Norges svar på GG. Sjarmerende sjarlatan fra Indre KystFosen som er opptatt av raske penger og som gjorde en klassereise.

    Må innrømme at min kjennskap til FinansNorge er særdeles begrenset og underutviklet. 😉

Top