I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Elin Ørjasæter mener at Northug godt kan vise fingeren tilbake til norsk presse når de hever pekefingeren til ham fordi han går i vranglås fullstendig når han taper, og er, som Ørjasæter sier
rasende, forbannet, oppgitt, sønderknust, trolig så skuffet over seg selv og sint på hele verden
og ikke vil snakke med noen. Det kan han selvsagt godt gjøre, var det ikke for en pitteliten deltalj eller tre. De går på følgende ting:
Han er en kulturbærer
I Norge i dag er det stort sett idrettsutøvere som er ansett som rollemodeller. Ã… være flink til Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ ski har mye større status enn Ã¥ være flink til Ã¥ forske, for eksempel. At NRK rydder hele sendeflaten i to sammenhengende uker nÃ¥r det er OL er bevis pÃ¥ det. Den norske folkesjelen er i mye større grad tuftet pÃ¥ “flink til Ã¥ gÃ¥ pÃ¥ ski” enn pÃ¥ “flink til Ã¥ forske” eller “flink til Ã¥ starte virksomheter og skape arbeidsplasser” for Ã¥ nevne noe. Jeg kan synes det er dustete at det er det viktigste for en nordmann, men sÃ¥nn er det nÃ¥ en gang.
Han er en rollemodell
I et land der idrettsprestasjoner er (d)en sterk(este) kulturbærer(en) har idretten fått tilført store midler til anlegg og satsing, enten det er over statsbudsjettet, kommunebudsjetter eller tippemidlene. Idretten selv argumenterer med seg selv som de som skal redde den oppvoksende slekt fra fyll og fedme og dermed må de få enda mer penger.
Petter Northug er en rollemodell for min Tigerunge pÃ¥ 10 Ã¥r. Synes jeg det er kjekt at en slik rollemodell for en gutt pÃ¥ 10 Ã¥r formidler at nÃ¥r du for en gangs skyld ikke vinner, er det helt ok at en voksen mann blir sÃ¥ sinna at han “gÃ¥r i svart” og ikke kan snakke en gang? Eller at det er sÃ¥ viktig Ã¥ vinne at verden faller sammen om du ikke gjør det? Nei, det synes jeg ikke. Jeg synes at en skikkelig rollemodell skal agere noenlunde som Ole Einar Bjørndalen eller Aksel Lund Svindal: Si at det var kjipt. Forklar hva som gikk galt. Smil og sÃ¥ gÃ¥r livet videre. Det er budskapet jeg vil at en Tigerunge pÃ¥ 10 skal fÃ¥.
Han tjener fett med penger på å være en rollemodell
Northug tjener masse sponspenger på at han er sett som en rollemodell. Sponsorer liker vinnere fordi vi liker vinnere. Men liker vi dårlige tapere? Nei, ikke så godt. Derimot liker vi Ole Einar Bjørndalen som går bort og gratulerer vinneren, på en dag han selv har skutt 7 bom. Det liker vi. Dårlige tapere eller folk som hoverer når de vinner, det liker vi ikke.
Dette vet sponsorene.
Om det nå er så at langsrennsløpere har påvirkningskraft på 10-årige Tigerunger og andre, så har mammaer og pappaer det også. Og dersom de ikke ser langrennsløpere som går i svart som noe ideal, vil formidle det og agere deretter. Den vil handle mindre av det de ikke liker. Personlig, og helt ubevisst: om valget mitt står mellom noe Northug har reklamert for og noe Aksel Lund Svindal har reklamert for, så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville valgt.
Dette vet sponsorene også.
Ørjasæter spør om Northug må finne seg i å være en vare. Nei, selvsagt må han ikke det. Men om han skal tjene penger på å være en rollemodell for den oppvoksende slekt og de litt mer voksne, så må han rett og slett enten bli en bedre skuespiller eller endre seg på ordentlig. Å gå så i svart er ikke noe å se opp til. Du kan godt snakke om barneskirenn om du vinner, men da må du ha et snev av tapper mine når du taper også.
Tigerungen ser veldig opp til Northug. Jeg liker faktisk ikke at han gjør det, for Northug er ikke et uproblematisk ideal. Dersom du som meg ikke mener at
er det eneste saliggjørende her i livet, så finnes det bedre idealer enn Petter Northug. Aksel Lund Svindal, som vinner og taper med om ikke samme sinn, så i hvert fall i balanse. Eller freestylevinneren som har sin CP-rammede bror som ideal.
Det kan godt være skuespill, men det er helt greit for meg. Det formidler en personlig balanse som jeg setter pris på.
Jeg skjønner at det er kjipt å ikke vinne, vi har driften i oss til å vinne alle sammen. Men at vi ikke vinner hver eneste gang, det er ingen katastrofe. Og Tigerunger vil fort gå på flere nederlag og få færre seire enn hva Petter får. Det er viktig å forstå at det er helt normalt og noe man må komme seg gjennom.
Petter er som han er, og det skal folk få lov til å være. Absolutt. Men ikke forvent å tjene på imaget ditt om du ter deg på en måte som ikke gir deg et godt og salgbart image. Folk flest liker det ikke, og tar med seg lommeboken andre steder.
Det tror jeg er grunnen til at det ble pressekonferanse i går. Idrettsforbundet, Olympiatoppen, sponsorene og sikkert også støtteapparatet til skiløperen hadde skjønt det. Om han hadde skjønt det selv, vet jeg minsanten ikke. Jeg tror ikke nødvendigvis det har med arroganse å gjøre, det kan rett og slett ha med manglende evne å gjøre. Ørjasæter er inne på det:
“Hvis Northug hadde Ã¥pnet munnen lørdag hadde han antakelig sagt ting som hadde vært langt verre for hans omdømme enn det Ã¥ holde kjeft.”
Når du lever av image er ingen av forklaringene gode. Jeg tror at slik Northug har stilt seg, så er hans reklameverdi tuftet på bare én ting: at han vinner. Gjør han ikke det, er det ikke noe annet å kapitalisere på.
Det er en risikabel strategi.
Vennligst forklar meg følgende: Hvorfor skal folk som er flinke i idrett på død og liv være rollemodeller, mens folk som f.eks. er flinke til å spille gitar, gode økonomer eller flinke ingeniører ikke trenger å være det? Også folk som kommer seg opp og frem via den offentlige skole, eller som har blitt flinke å spille gitar, har på samme måte som Northyg m.fl. nytt godt av fellesskapets midler. Men når hever vi moralens pekefinger mot dem på samme måte som vi gjør overfor idrettsfolk?
Northug tjener dessuten ikke fett på å være rollemodell. Han tjener først og fremst fett fordi han er god på ski, dernest på at han evner å skape oppmerksomhet rundt sporten han driver og seg selv -> skaper oppmerksomhet rundt sponsorene.
Dessuten: Hadde han vært mer opptatt av seg selv, og litt mindre opptatt av felleskapet hadde han vært enda rikere.
Til slutt: Imaget til Northug er null verdt dersom han ikke hadde vært god på ski. Northug er en god skiløper, han er hardtarbeidende og har et fandenivoldsk vinnerinnstinkt. På toppen av dette er han ærlig på godt og vondt.
SÃ¥nn sett er han nok en bedre rollemodell en de aller fleste av oss.
Jeg har ikke fulgt så nøye med på sirkus Northug, så jeg har ikke helt oversikten over hva som er sagt og gjort. Men hvis det virkelig oppfattes som et imageproblem at en utøver lar være å uttale seg til pressen når han er ute av seg, er det etter min mening idrettsbransjen og journalistene som bør gå i seg selv, ikke utøveren.
Som du selv sier: Det er dustete at idrettsfolk er rollemodeller. Det burde de slett ikke være. At de har blitt det, er ikke deres ansvar. Idrett er underholdning, og det fungerer som det helt uavhengig av hva vi måtte mene om utøvernes personlighet. Det er sikkert riktig at sponsorene i større grad satser på de som også har et tekkelig image, men jeg tror og håper at det fremdeles primært er utøvernes sportslige prestasjoner som er varen.
Det samme gjelder statens støtte. Utøverne betales ikke primært for Ã¥ være ambassadører. SÃ¥ kan vi selvsagt ønske at utøverne ogsÃ¥ er sympatiske, og vi kan gjerne reagere nÃ¥r noen gÃ¥r helt over streken. Men jeg hÃ¥per det aldri blir slik at utøverne “skylder” landet Ã¥ opptre som instruerte nikkedukker.
Og hva er forresten en god ambassadør? Du sier f.eks. at skuespill er greit for deg. Det er ikke greit for meg. Jeg kan få sympati for folk som ikke greier å skjule hva de føler, selv når det betyr at de sier noe dumt. Jeg får enda mer sympati hvis de greier å innse at de bør holde kjeft. Jeg har derimot problemer med de som går med maske og lirer av seg utenat-svar på de samme idiotspørsmålene om og om igjen.
Vi som ser på er forskjellige. Det bør utøverne også få lov å være.
Jeg var ogsÃ¥ uenig med Elin Ørjasæter i hennes “renvasking” av denne bortskjemte, storkjefta oppkomlingen av dÃ¥rlig sportsmanship med puter under armene og psykologer pÃ¥ speeddial. Jeg er full forakt for hele fyren, og synes han pÃ¥ en god mÃ¥te illustrerer alt jeg hater med idrettsfolk.
Ole Einar Bjørndalen illustrerer derimot alt jeg liker med idrettsfolk og idrett. Ole Einar Bjørndalen er en reflektert, voksen utøver med humor, eleganse og kraft. Han viser romslighet og evner å glede seg over andres fremgang.
Det er helt naturlig at en type som Ole Einar Bjørndalen går bort og gratulerer motstanderen. Og det er minst like naturlig at typer som Petter Northug skylder på dårlige ski og dumme svensker som jukser.
Jeg aksepterer at begge typer finnes. Og jeg forbeholder meg retten til å dyrke Ole Einar Bjørndalen for hans enorme ridderlighet, like mye som jeg forbeholder meg retten til å håpe at Petter Northug tryner i neste spurt.
Stein, jeg skulle virkelig ønske at gitaristen, økonomen og ingeniøren var rollemodellene det norske folk ser opp til, men sånn er det ikke. Der det er helt krise når noen tjener penger på å skape arbeidsplasser, for eksempel, da er det krise, mens det er helt OK at idrettsutøvere tjener penger.
Northug tjener penger på å være rollemodell, jo. Små og store gutter og jenter ser opp til vinneren. Hvorfor tror du sponsorene til Tiger Woods trakk seg? Ikke fordi ha ble dårligere til å spille golf, men fordi han ble ansett som en dårlig rollemodell.
Jeg synes ikke manglende evne til å takle nederlag borger for en god rollemodell for min sønn. Jeg vil heller bidra til at han har Ole Einar Bjørndalen som ideal. Han er minst like god i sporten sin, og han er, som Peter Andre sier lenger nede, stor også når det ikke går bra. Dermed vil Bjørndalen ha reklameverdi lenge etter at han legger opp. Ikke sikker på at Northug vil ha det.
Det kan man synes er dumt, men slik er det.
Abre, det er ikke deres ansvar eller valg, vi har valgt dem til rollemodeller. Det ligger rotet i den norske kulturen. Men de kapitaliserer på det, og mitt poeng er vel at skal man tjene penger i et marked, så må man kunne lese markedet.
Det er ikke vanskelig å skjønne hva Bjørndalen føler. Etter ett av løpene som gikk dårlig i OL var det helt tydelig at han visste at han bare måtte gjennom noen intervjuer. Tror ikke han hadde spesielt lyst. Tigerungen mente at det var kult at Bjørndalen gratulerte den som vant, selv om det ikke hadde gått så bra. Det er en god ting å gjøre, det er gode holdninger å ha.
Om det så var skuespill, so be it. Den som aldri noen gang spiller tapper, kan kaste den første sten. Det er en del av det å leve.
Jepp, pederandrej, det er noen som er til å se opp til, og andre som ikke er det. Jeg backer Tigerungen i hans beundring for Bjørndalen og er ikke så begeistret for beundringen for Northug.
Muligens kommer dette av at jeg ikke synes det er så viktig selv, hvem som vinner.
Innlegget ditt er godt, men jeg synes det er par ting eller tre du selv glemmer her. For det første: Svindal og Bjørndalen er erfarne folk som har vært med lenge, sÃ¥pass lenge at de har sett at et tap eller to, eller en langvarig skade, fx, ikke med nødvendighet ødelegger alt. Northug er med i sitt første OL etter at han forrige gang ble nektet deltakelse, og bærer forventningene om gull i Norges paradegren nummer 1 pÃ¥ sine 24 Ã¥r unge skuldre. Pressen er ikke nÃ¥dig nÃ¥r et løp ikke gÃ¥r som det skal, det vil si at Northug, som er den eneste som kan klare det akkurat nÃ¥, ikke tar gull. Da “innfrir han ikke” eller “han skuffer” – som det ogsÃ¥ ble sagt flere ganger i mediene etter bÃ¥de mandagens renn og dette siste. Svindal sa det slik, pÃ¥ en forespørsel som antydet en forskjell pÃ¥ hans egen og andres (Northugs) respons etter at han kjørte ut i komboen: Det er mye lettere Ã¥ ta det litt lett selv om man selvsagt er skuffet, hvis man allerede har en gull og en sølv i de foregÃ¥ende OL-rennene.
Jeg har selv hatt to tigerunger som nå er på alder med Northug, og vi har fulgt, og utøvd, flere slags idrettsgrener i alle år. Toppidrettsutøvere har kommet og gått i den tidsperioden, og alle har ikke vært like balanserte. Det er, slik jeg ser det, en del av barns og ungdoms lærdom, at voksne også er forskjellige. Noen er klokere enn andre, noen har bedre sosiale ferdigheter, noen blir lett lei seg mens andre ser ut til å være like uberørte uansett. Slik er det menneskelige fellesskap, og det har gitt mine tigerunger sosiale ferdigheter å være i stand til å håndtere et slikt mangfold. De er likevel ikke i tvil om hvor de selv står og hva de selv vil velge å legge vekt på i eget sosialt liv og håndtering av både seire og skuffelser personlig, selv om de også er forskjellige og gjør forskjellige valg.
Northug er likevel, som du pÃ¥peker, en del av en mye større sammenheng. Han opptrer ikke som ren privatperson, men som en sponset utøver pÃ¥ toppnivÃ¥. Nettopp dette gjør meg betenkt nÃ¥r du hevder at alle burde tape og vinne med samme sinn. For meg er det nettopp ikke bare det dette handler om. Jeg mener at det er en forenkling. Det kan godt hende at det er et sunnhetstegn at noen reagerer sterkt pÃ¥ de mest kompliserte sidene ved dette spillet som OL og andre toppidrettskonkurranser er. For eksempel at pressen liker Ã¥ fremstille seg selv som talerør for en hel nasjon, og nører opp under sofafolkets behov for umiddelbare svar pÃ¥ hva som gikk galt og ikke minst det stadig større presset pÃ¥ utøverne om Ã¥ “stÃ¥ frem” med følelsene sine pÃ¥ godt og vondt slik at vi fÃ¥r det sÃ¥ rÃ¥tt og usminket som mulig. Slik kan vi fÃ¥ de substituttene vi trenger i eget følelsesliv. Et annet eksempel er at Northugs reaksjonsmÃ¥te kan være en del av et større bilde, der den eneste kontrollen han har over sitt eget liv i en konkurranse er nettopp Ã¥ gÃ¥ for seg selv nÃ¥r han blir skuffet. Marit Bjørgen hadde i fjor vÃ¥r en krise etter en tid med mange skuffelser, og valgte etter det Ã¥ ta mye større kontroll over egen trening og hvordan hun ville prioritere og bruke egne krefter, og i Ã¥r kommer resultatene av dette. Northug har blitt holdt igjen og skjermet og holdt under kontroll, og det ble nettopp etter mandagsrennet spekulert i om han kunne hatt godt av Ã¥ ta mer kontroll selv. Kanskje er dette en av Ã¥rsakene til at han lufter tanker om internasjonale lag, som trener og konkurrerer pÃ¥ andre mÃ¥ter enn det gjøres nÃ¥.
NÃ¥r alt dette er sagt, ser jeg ikke pÃ¥ noen mÃ¥te Northug som et offer for pressen eller annet press, eller som en fullstendig novise pÃ¥ toppnivÃ¥et. Jeg ser at han i fremtiden, nÃ¥r han forhÃ¥pentlig har lært noe av dette mediekjøret og presset om Ã¥ stÃ¥ frem angrende, kan lære Ã¥ hÃ¥ndtere ting annerledes. Jeg tror faktisk ikke hans kommentar om at han tar selvkritikk bÃ¥de pÃ¥ løpet og det han gjorde rett etter var redigert. Jeg tror han er ytterst selvkritisk og perfeksjonist nÃ¥r det gjelder idretten. Men jeg tror han trenger litt hjelp til Ã¥ hÃ¥ndtere ups and downs, altsÃ¥ følelser, og til Ã¥ kommunisere – for eksempel til pressen og “folket” at “jeg trenger litt tid for meg selv først, sÃ¥ skal jeg komme tilbake og snakke med dere etterpÃ¥.” Eller eventuelt, slik en del næringslivsledere uttrykker det nÃ¥r det er noe de ikke vil si noe om: “ingen kommentar.” Slik jeg ser det, er Northugs handling ikke et atferdsproblem, og ikke arroganse, det handler om kompliserte ting som tenningsnivÃ¥, spenninger, ansvar, pefeksjonisme, utladning, skuffelser, kontroll og Ã¥ bli kontrollert,og ikke minst, om modning og trening i kommunikasjon. Det mÃ¥ være rom for mangfold, forskjellighet, og at vi som ser alt dette er litt romslige, bÃ¥de overfor toppidrettsutøvere og andre. Det har vÃ¥rt prestasjonsorienterte samfunn godt av.
Du forveksler det å være rollemodell med det å være idol. Vi, som ikke er fullt så gode i idrett, har tillagt disse en ekstrarolle de definitivt aldri har hevdet at de har. Det er ingen logikk i at gode idrettsutøvere skal være rollemodeller. Kanskje med unntak av å lære barn og unge følgende: Skal du bli god må du kjempe hardt og stå på for å bli det.
Du sier at gitarister ikke er rollemodeller. Forsåvidt riktig. Men det er masse gitarister, og andre musikere, som er idoler. De drikker, puler, bruker narkotika m.m. Når hørte du sist noen heve den samme moralske pekefingeren mot dem?
Å være flink i noe, det være seg sport eller annet, betyr ikke at man plutselig skal være en rollemodell. Idrettsutøvere er ikke annet enn mennesker. På godt og vondt. La dem fortsette å få være det.
Vigdis, du har gode poenger. Dette med Ã¥ blir skuffet nÃ¥r det ikke gÃ¥r bra, er noe som har Ã¥ gjøre med at dette er en av de fÃ¥ felles kulturbærerne vi har. Det er det samme med fotball i Brasil – de gÃ¥r helt bananas nÃ¥r det ikke gÃ¥r bra med laget. I Brasil er det enda mer ekstremt enn her, kanskje, for der er fotballen det eneste favela-boere og de som bor i luksusleiligheter pÃ¥ Copacabana har felles.
Pressens opptreden og kommentering er verdt en post i seg selv. Det faktum at NRK rydder hele sendeflaten viser hvor viktig dette er – for pressen. Fordi det er viktig for folket, sier de, men hva som er høna og hva som er egget, det vet jeg ikke.
Truls Dæhli i VG hadde en god og balansert kommentar på VGTV her om dagen. Han snakker mer om dårlig ledelse og ja-kultur enn om uoppdragen utøver. Det er godt tenkt, tror jeg.
Aksel Lund Svindal er ikke så mye eldre enn Petter Northug, og jeg kan aldri huske ham som noe annet enn rimelig balansert både i opp og nedturer. Dette har ikke bare med mindre erfaring å gjøre. Den analysen skal jeg overlate til andre. Men jeg tror dette handler om personlighet. Og dermed vet jeg hvem jeg synes er den beste rollemodellen.
Stein, som sagt, de skal få være som de vil alle sammen. Men jeg vet likevel hvem jeg synes er et godt ideal for den oppvoksende slekt.
Og det skjønner sponsorer og idrettsledere også. De lever av den interessen vi viser, og at vi idealiserer utøverne.
Dermed ble det pressekonferanse.
Her tenkte jeg jeg skulle skrive en kommentar om hvorfor jeg er uenig, men det meste er allerede sagt lenger opp i kommentarfeltet.
Men en ting som ikke er behandlet noe særlig er den totale mangel på ledelse fra langrennsledelsen. For det første ved at de ofrer Northug ved å hvitvaske seg selv og si at Northug oppfører seg arrogant etc. Deres jobb er først og fremst å få Northug til å prestere maksimimalt. Å gjøre ham til syndebukk tror jeg ikke fremmer norsk langrenn.
For det andre gikk Skinstad ut rett etter damenes 15km og sa at det var opp til Steira å bestemme om Norge skulle protestere. Det er helt absurd. Dette er en jobb for ledelesen, og man kan ikke legge ansvaret over på utøverne. Selvsagt vil ikke Steira fronte en protest. Hvordan ville det sett ut?
Nei, alt dette hadde nok vært unngått om langrennsledelsen utøvde et minimum av lederskap. Men det har de foreløpig altså ikke gjort.
Medias rolle kommenterte jeg forøvrig her 🙂
http://plukk.josefsen.org/pressens-trst-etter-offentlige-unnskyldninger
Ja, Truls Dæhli, som nevnt i kommentaren over, legger mest vekt på dårlig ledelse.
Det gikk opp for dem at noe var i ferd med å gå galt med det norske folks bilde av Petter Northug. Dermed var gode råd dyre. På et eller annet vis fikk de ham til å stille på en pressekonferanse han ikke ville stille på.
Når det gjelder Steira, så var det åpenbart et ansvar ledelsen skulle tatt, ja.
Jeg er ikek sikker på om det er noe poeng å nyansere mellom idol og rollemodell her. For den store gruppen sofaslitere så er kanskje en toppidrettsutøver kun et idol. For barn og ungdom som driver med idrett er de rollemodeller i tillegg.
Gitaristen kan også være både rollemodell og idol, men det ikke sikkert den eldre generasjon er like begeistret for at akkurat deres barn har slike idoler. Dem om det.
Om Elin Ørjasæters kommentar er det bare en ting å si. Northug bryter med et gammelt norsk ideal: Tap og vinn med samme sinn
Det samme idealet har fått en litt annen ordlyd i forbindelse med de olympiske leker: Det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Det er faktisk en del av konkurranseidrett på dette nivået å takle et tap. det bidrar til å gi et av de aller viktigste idealene troverdighet: Fair play.
Sponsorer ønsker seg en vinner, og det nest beste de kan få er en utøver som ser ut som en vinner. Da bør en nok velge sine primadonnanykker med omhu.
Ja, han bryter med det prinsippet, Håkon. Et godt poeng også, at det faktisk er mottoet for de olympiske lekene: det viktigste er ikke å vinne, men å delta. Noe som forøvrig er et særdeles godt poeng å få frem i forhold til å få barn og unge i aktivitet. Med mindre vi da ønsker en idrett som bare fremmer det å vinne. Jeg tror ikke den store helseeffekten ligger der, for å si det slik.
Ser du på Wrestling, film, såpeopera eller nær sagt hva som helst annet som sendes på TV, bruker man vanvittig mange penger på nettopp utvikling av forskjellige karakterer. Er jeg alene om å mene at idretten faktisk vinner på at utøverne har ulike personligheter og egenskaper?
Om så Røkke skulle selge mer eller mindre Superba krill (eller hva pokker produktet nå måtte hete), finner jeg ærlig talt ikke særlig spennende.
Kanskje er det litt for enkelt å anta at skistjerner burde være rollemodeller? Jeg er helt enig i at det er viktig å skille mellom idoler og rollemodeller. Hva med resten av livet da? Er vi tjent med å lære ungene at det er de «gode» som vinner, når vi alle vet at det ikke nødvendigvis er sånn verden er skrudd sammen?
Steve Jobs har fÃ¥tt en del pes i de siste Ã¥rene fordi han ettersigende er «sjefen fra Helvete» – men han fÃ¥r ting gjort. Jobs stemples som en sjuk og manipulerende kontrollfreak, om enn han ogsÃ¥ skal være budist. Om Jobs skal en journalist ha sagt:
Hvilken tjeneste gjør vi egentlig ungene vÃ¥re dersom vi lærer dem Ã¥ være flinke – mens ungene til de som trekker trÃ¥der og manipulerer fÃ¥r vite sannheten om hvordan verden fungerer.
Derfor er det mye bedre at vi har idrettsfolk som ikke er den glætte nikkedukker.
Men det er klart: satt jeg som kynisk næringslivsmann, som en sleip «trÃ¥dtrekker» i LO eller et annet sted i arbeiderbevegelsen eller i en annen maktposisjon, sÃ¥ ville jeg jo synes at det ville være flott at andres unger lærte folkeskikk – sÃ¥ trenger vi ikke snakke om hva jeg ville lære mine.
Hva i alle dager er denne greia med rollemodeller? Bygger ikke ideen om at mennesker som vinner gull ikke kan være gretne, på forutsetningen om at gretne mennesker ikke kan vinne? De kan de altså, og det synes jeg alle unger burde lære.
Greia med rollemodeller er at vi er sosiale dyr, og som sosiale dyr liker vi det best om man opptrer noenlunde skikkelig. Det kan man like eller ikke, men det er jo slik det er. Dermed liker vi Svindal og Bjørndalen enten det går godt eller dårlig. Det er lettere å få sympati, rett og slett.
Når det gjelder barn så har jeg veldig tro på at de ser at det går an å tape og at det ikke er verdens undergang. Da er det kjekkere å delta selv også. For alle blir ikke vinnere.
At “The winner takes it all” i mange tilfeller finner de tidsnok ut.
Dersom du spør en femÃ¥ring hva som er morsomst med fotball, sÃ¥ vil han svare at det er Ã¥ vinne. Ã… drive konkurranse uten Ã¥ ville vinne, er mosjon evt. trening. Vi samles heller ikke rundt TV-apparatene for Ã¥ se landsmenn i godt humør smile og kose seg etter Ã¥ ha sanekt en haug 4. – 10.-plasser. Det er seirene som gir oss samholdet. Det er drømmen om seier som bygger opp spenningen. Og nÃ¥r det gÃ¥r dÃ¥rlig, sÃ¥ trøster vi hverandre og krysser fingrene og bygger oppforventingene foran neste konkurranse
Det fine i det velstandssamfunnet kunne vært at vi har ressurser til nær sagt å dyrke enhver liten spisskompetanse hos ett menneske. Istedet tvinges folk inn i en likhetskvern der gjennomsnittet dyrkes: de svake skal opp på middels, mens de flinke holdes igjen. De svakeste får nær sagt aldri oppleve at de lykkes, men lærer seg arbeidsdisplin. De flinkeste blir late, og masse potensiell kunnskap og skaperkraft forsvinner i dass.
Som menneske vil man opp og frem. Vi er misunnelige på naboen dersom han kjøper dyrere bil, eller har bedre jobb og høyere lønn.
Norge og verden har nok trivelige mennesker. Det er derimot manko på vinnere. Enere. Det er få ledere og genier opp igjennom tidene som er omtalt som hyggelige. Derimot har de gitt viktige bidrag til utviklingen. Milton Marx nevnte Steve Jobs. Beskrivelsen av ham stemmer. Men er det han som rollemodell, eller hans visjoner og tekniske utvikling som gjør at de fleste barn og unge ønsker seg en iPod, iPhone, eller Mac?
Milton, de manipulerende trådtrekkere er gjerne svært gode til å gi inntrykk av å være gode tapere.
De aller fleste liker å vinne, Stein. Ingen tvil om det. Likevel er vi sosiale dyr og dermed er måten man opptrer og omgås også viktig. Vi vil ha fair play, vi vil ha god sportsånd og dermed liker vi at de som taper tar det på en sosialt god måte, og at vinnere er rause. Det er de gode rollemodellene.
Bjørndalen er jo f.eks. en ener så det holder, en av de aller største. Men med raushet og evne til å tåle motgang. At han går bort og gratulerer vinneren etter å ha skutt 10 bom, gjør ham virkelig ikke til noen middelmådighet.
om noen så det korte lille intervjuet med northug og pettersen så fikk dere kanskje med dere hva han selv sa om tingene.
hans fokus var på løpet som kom og ikke hva mediene skrev rundt det hele.
kanskje det er en tanke vi alle sammen kunne smake litt på?
gjort er gjort, tenk fremover 🙂
MrM
Iskwew:
«Den som aldri noen gang spiller tapper, kan kaste den første sten. Det er en del av det Ã¥ leve.»
Her må vi antakelig nøye oss med å være uenige. Det vil naturligvis være mange situasjoner i de flestes liv der man vil velge å spille hvis man kan. Men greier man ikke så greier man ikke. Man velger ikke sin personlighet. Og man bør ihvertfall ikke tvinges av andre til å spille skuespill.
Det kan godt hende at Bjørndalen er mer sympatisk enn Northug. Det kan også hende at han bare er en flinkere skuespiller. Mitt poeng er at alt dette burde være revnende likegyldig. De har én offentlig rolle: å utøve idretten sin. Det å opptre i media er ikke en del av dette. Hvis de synes det er greit å spille med så gjerne det, men takler de det ikke så la dem for guds skyld slippe.
Jeg er enig med Stein i at det er vås å kreve at akkurat idrettsutøvere skal måtte være rollemodeller når vi ikke forventer slikt av andre typer kjendiser. Det er antakelig hakket mer absurd å gi en idrettsutøver en slik funksjon enn f.eks. en rocke-musiker, da det å bli en ener i beinhard konkurranse krever en nokså spesiell type personlighet. Jeg mener at toppidrettsutøvere generelt er dårlig egnet som rollemodeller for barn, uansett hvor flinke de er til å smile.
Abre, mitt poeng i posten er jo at de velger jo å være i mediene, disse toppidrettsutøverne, fordi de tjener penger på det. Ikke helt ulikt Märtha, som bruker mediene for det det er verdt når det passer. Det handler om at de er profesjonelle, og da må de ta hele pakka.
@Stein: Mener du seriøst at det Ã¥ være en bortskjemt drittunge er en nødvendig del av det Ã¥ være en “ener”? Jeg vil si at de virkelige enerne karakteriseres av Ã¥ OGSÃ… være gode tapere. Deres oppførsel i motgang er det som definierer deres storhet.
Det er innmari lett å mestre medgang. ALLE vil klare å mestre medgang. Det ligger ingen storhet i å mestre medgang.
Det er veldig godt formulert, Peter Andre; Alle kan mestre medgang. Storhet viser seg i hvordan du takler motgang.
Iskwew:
Jeg trodde de valgte Ã¥ drive idrett, og at det var dét de tjente penger pÃ¥. Idrettsutøvelsen dekkes riktignok av media, men det er da ikke en del av noen “pakke” Ã¥ opptre i media som person? Det er selvsagt noen av dem som ønsker det ogsÃ¥, men stort sett er jo dette noe omgivelsene presser dem til.
Jeg synes sammenligningen med Märtha halter veldig. Da vil jeg heller sammenligne det med å oppsøke en forfatter på en dårlig dag, og avkreve et intervju.
De tjener ikke mest på startpenger, vel? De tjener på reklame.
Kun to poeng til:
Du tar nok feil i at det at vi er sosiale dyr betyr at vi bare liker de som oppfører seg godt til enhver tid. Rebellen har alltid hatt mange med seg. De mørkere sider ved mennesker og sosialt liv forsvinner ikke om vi legger på et ferniss av gode miner. Jeg er enig i at det da glir lettere, er en sosial smurning, og at det hører med til sosiale ferdigheter å kjenne til og kunne bruke dette. Men den mørke sidene må man også lære seg å håndtere, ellers risikerer man en skikkelig smell. Petter Northugs bror Thomas gikk ut i media og uttrykte en tro på at hans bror ikke lenger hadde det norske folk med seg. Det ble laget en poll, og 60% mente at han tok feil. Ergo er det ikke slik at vi bare liker svindalene og bjørndalene blant oss. Vi vil ha mangfold. Noen må representere de av oss som ikke er perfekte og som viser ekthet. De som så den runde ryggen til Northug da han bare satte seg ned på en benk ved mållinja, der mimikken i hele kroppsholdningen sa alt om hvor knust han var etter tapet, hadde godt grunnlag for empati med hans senere reaksjon. Dessuten viser erfaring fra gårsdagen at i det øyeblikk Northug tar gull igjen, er alt glemt. Dette vet også sponsorene.
Det andre poenget er kort: Å trekke inn helse når det gjelder toppidrett er på siden. Man vet at toppidrett ikke har noe som helst med helse å gjøre. Slitasjen blir for stor på hele systemet til at det er helse i det.
Hvor ble den pollen laget?
Jeg mener at det at det er glemt n̴r han vinner faktisk illustrerer problemet for Northug selv Рhan har bare det at han vinner ̴ st̴ p̴.
Jeg trekker inn helse fordi idretten fremhever seg selv som om de skal redde Norge fra fyll og fedme. De bruker det argumentet når de vil ha mer penger. Men skal man redde landet fra fyll og fedme er det et dårlig signal at det bare er å vinne som gjelder. De fleste vil aldri gjøre det.
Jeg mener ikke at toppidrett er helsebringende i det store og hele, de kommer jo ut av det med skader og skavanker. Det er jo ekstremt.
Noen kommentarer: Når det gjelder sponsorer, tror jeg ikke Northug taper på sin personlighet. Når det går skikkelig dårlig for Northug, er alle likevel mer opptatt av ham enn av hvem som f.eks fikk bronsje. Dette er nettopp fordi han stikker seg ut, og får oppmerksomhet enten han liker det i øyeblikket eller ikke. Oppmerksomhet= reklameverdi så lenge det ikke er noe verre ved ham enn at han i sin skuffelse ikke orker å prate med pressen.
NÃ¥r det gjelder skuespill er jeg for det meste uenig med deg. Jeg foretrekker ærlighet, men det finnes selvsagt grenser (slÃ¥r ned vinneren, ønsker vinneren til helvete m.m.). Jeg sÃ¥ ikke Northug’s opptreden pÃ¥ TV, men pÃ¥ avstand mÃ¥ jeg foreløpig si at jeg har sans for han rett-fremhet. Jeg oppfatter ham heller ikke som noen slem person. Han kommer til Ã¥ lære en del av OL-sirkuset, og i fremtiden bli en ”smartere”- rollemodell, men jeg hÃ¥per ikke han setter pÃ¥ seg en alt for trang maske.
abre skriver:
Her har jeg lyst til å påpeke en viktig nyanse: å forvente eller kreve at noen er en rollemodell er noe helt annet enn at vedkommende er en rollemodell.
Da er det betimelig å spørre: rollemodell for hvem? Du kan gjerne ønske eller håpe at noen er rollemodell for ditt barn, men det er slett ikke gitt at du får siste ordet i hvem ditt barn, bevisst eller ubevisst velger som rolelmodell. Og, tro meg, enkelte velger gitarister eller bikere fremfor idrettsutøvere.
HÃ¥kon sa
Visst er de det, men de vet likevel at det bare er noe de klistrer på seg av imagehensyn.
Bjørndalen er trukket frem som en ridder i kommentarfeltet. Det vet jeg lite om. Er dette noe som bare er påklistret? Er det i så tilfelle bedre enn å vise rakt ut at man er veldig skuffet?
Diskusjonen er forsåvidt interessant nok: Mener vi at man skal tape og vinne med samme sinn, eller holder det om man later som om så lenge kameraene er på? I tilfelle av det siste: hvorfor?
Petter hvem?
Elle, det hadde vært interessant å høre hvordan sponsorer tenker. Det er ingen tvil om at Tiger Woods fant ut at sponsorene tenkte at der gikk grensen, og trakk avtalene sine. Rett nok av andre grunner enn vi sannsynligvis ville reagert på her. Uansett, en utøver må ha et image sponsor liker om de skal være sponsorer.
Håkon, kan godt være at det er vås at idrttsutøvere skal være rollemodeller, men det er de, hvordan du snur og vender på det. Særlig for Tigerunger på 10 år. Jeg ville heller at en lynskarp forsker skulle vært det (og kjøpte dermed bok om Eistein til ham på Mammut-salg), men det er og blir idrettsutøvere han ser opp til.
Som forelder kan du kan nå til en viss grad styre, særlig når de er små. Du kan styre ved hva du legger vekt på som gode egenskaper. Rett og slett ved å heie mer begeistret på noen enn på andre. Men det varer ikke mye lenger.
Iskwew:
Det er klart idrettsutøverne tjener (mest) på reklame. Men som sagt håper og tror jeg at det er utøvernes sportslige prestasjoner som er avgjørende for sponsingen, ikke hvem som er flinkest å danse etter journalistenes pipe.
Og apropos dette med forbilder: Jeg vet om musikere og forfattere som jeg beundrer enormt som musikere og forfattere, men som virker direkte usympatiske utfra det jeg har hørt om dem. For meg er dette helt uproblematisk.
For barn blir det veldig annerledes. De identifiserer gjerne seg med hele personen. Dette er etter min mening ikke et argument for å forlange bedre skuespill blant idrettsfolk, men for å være forsiktig med å fokusere på det personlige i media. Jeg synes et greit utgangspunkt er at dette ikke har noe i det offentlige rom å gjøre i det hele tatt.
Abre, vi kan være enige om at det beste er om de ikke er idealer og ses som rollemodeller for annet enn å gå på ski. Men det fungerer ikke slik for små Tigerunger.
Dermed applauderer jeg mer begeistret for noen enn for andre. SÃ¥nn er det.
Jeg tror vi er sÃ¥ enige det gÃ¥r an Ã¥ bli, Iskwew. PÃ¥ ett eller annet tidspunkt velger barn sine rollemodeller selv, og de gjør de enten i sympati med, i opposisjon til eller for den saks skyld helt uavhengig av hva en forelder mener om den saken. 😉
Til abre:
La oss nÃ¥ snakke om Hamsun … 😉 og Tiger Woods.
Jeg tror nok den største tjenesten vi kan gi barna er Ã¥ lære dem forskjellen pÃ¥ “Ã¥ bli god som []” og “Ã¥ bli som []” … og derigjennom at et menneske alltid først og fremst vil være menneske, deretter idrettsutøver eller gitarist – uansett om tilskuerne forsøker Ã¥ opphøye dem til noe mer enn bÃ¥de det første og det siste.
Veldig enig med sistnevnte taler (selv om jeg ikke ser helt ser hva det stÃ¥r etter god som…” :))
Iskwew: Tiger Woods er en sak for seg, og amerikanerne er adskillig mer opptatt av hva som skjer under beltestedet enn andre.
Tiger Woods-saken er et godt eksempel på hvor galt det kan bli når det skilles for dårlig mellom det offentlige og det private. I USA har man store problemer der, både på den ene og den andre måten.
Tror man har problemer med det de fleste steder, Abre. Hvis ikke ville ikke denne diskusjonen vært aktuell. Vi kan ønske det annerledes, men det hjelper ikke. Folk er folk, selv om de legger vekt på ulike ting. Vi er på evig jakt etter mennesket bak prestasjonene og i mediene.
Det har du rett i, men dette finnes i ulike grader. For eksempel er den amerikanske skikken med å bekjenne sine synder på TV når man har vært utro noe de fleste (håper jeg) her til lands tar avstand fra. Enn så lenge, ihvertfall.
Så selv om nysgjerrighet og idoldyrking er både vanlig og menneskelig, betyr ikke det at vi bare må overgi oss til intimitetstyranniet. Det går an å diskutere hvor grensene bør gå, og vi bør ihvertfall ikke være ukritiske til at de stadig utvides.
God kommentar i Morgenbladet om idrett og norsk kultur.
For meg er Northug et eksempel pÃ¥ noe av det verste som toppidretten framelsker…
Og sÃ¥ fikk OL og denne debatten meg til Ã¥ huske langt tilbake, til bevisst ta fram en opplevelse jeg har hatt med meg siden jeg gikk pÃ¥ barneskolen. Tror det var i 6.klasse, altsÃ¥ siste Ã¥ret før ungdomsskolen (kan ha vært i 7.klasse ogsÃ¥, dette er lenge siden nÃ¥), klassen hadde hatt spørrekonkunkrranse (quiz heter det vel pÃ¥ nynorsk?) og laget jeg var med pÃ¥ hadde vunnet. Som vanlig (er jeg redd) var jeg nok en alldeles ufordragelig og brautende vinner, briska meg voldsomt over seieren, og kom vel til Ã¥ si noe om hvor viktig det var Ã¥ være gode tapere. Da sa ei jente pÃ¥ et av de andre lagene, hun het Laila, og jeg var hÃ¥pløst forelsket i henne og hun var det peneste jeg visste og jeg var dødsens sjenert, egentlig, bak det brautende, helt i trÃ¥d med klisjeen, hun sa altsÃ¥ at “Det er viktig Ã¥ være en god taper, men det er litt viktig Ã¥ være en god vinner ogsÃ¥!” Tro det eller ei, men den uttalelsen satte seg dypt i meg, og jeg tror kanskje til og med at den kom til Ã¥ pÃ¥virke meg litt. Jeg forble nok en brautende og ufordragelig ung mann, men jeg husket i det minste det hun sa, og skammet meg i alle fall bittelitt nÃ¥r jeg var det.. kanskje jeg ble litt mindre kjepphøy og brautende av det ogsÃ¥?
Men altså, mitt problem med Northug er ikke at han er en dårlig taper og går i skogen og ikke vil snakke med stupide journalister som lurer på hva han føler nå, om det er noe mentalt som går gjennom hodet hans, det kan jeg sympatisere med. Problemet mitt, for meg, er at han er en dårlig vinner. En brautende, skrålende, kjepphøy, ufordragelig og nedlatende vinner. En slik vinnertype, mennesketype, som det ser ut til at toppidretten, og samfunnet som toppidretten er et speil av, holder på å fremelske som sitt ideal? Ego-samfunnet i rendyrket form. Survival of the strongest og no time for losers som sosial norm. Og det synes jeg er litt trist.. gammel og gammeldags som jeg er.
“Det er viktig Ã¥ være en god taper, men det er litt viktig Ã¥ være en god vinner ogsÃ¥!â€
Det var i grunn en god oppsummering, tb, av hele denne debatten. Jeg tror ikke helt vi liker dårlige vinnere.
takk 🙂