I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Engler, auraer, astrologi, tarot, klarsynte, hypnose, chakraer og andre alternative retninger har hatt sin store årlige Altenativmesse på Lillestrøm denne helgen. Det nyreligiøse og alternative har stort nedslagsfelt og jeg vil tro det ikke bare var Märtha Louise som trakk folk der i helgen, selv om hun nok gjorde interessen ekstra stor i år. Det er ikke hvert år en vaskekte prinsesse står på scenen og bedriver kursing i hvordan man skal finne sin skytsengel og måle hvor langt auraen er fra kroppen.
For et stund siden hadde VG en reportasje der de ringte flere alternative behandlere og ba om behandling for uhelbredelig kreft. De fikk mange tilbud.
Behandling med aprikoskjerner, misteltein, omegafettsyrer, tungmetall av platina, healing, akupunktur og ernæring var noe av det de vil bruke for å hjelpe journalisten med kreftsykdommen.
Dette er åpenbart ulovlig. Ingen alternative behandlere har lov til å tilby behandling av kreft. Det er dessuten svært uetisk, for det er ikke bevist at metodene virker. Jeg tror at dersom de virket, eller dersom det var gode indikasjoner på at det virket, så ville de store farmasiselskapene være i gang med å produsere medisiner. Ettersom de ville tjene seg søkkrike på effektiv behandling av kreft.
Men jeg skal la den ligge. Det jeg imidlertid har tenkt litt på hva det er som gjør at det er slikt et stort marked for det alternative og de nyreligiøse. Det er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men kan det ha noe med at nyreligiøse retninger som det Märtha er driver med, er så velsignet fritt for krav?
Slik jeg ser den nyreligiøse bølgen så er den preget av fullstendig fravær av krav til oss. Snarere er det en utrolig dyrkelse av selvet og den enkeltes ego. Der bibelens engler kommer med budskap fra Gud, ofte strenge budskap, er Märthas engler der for å hjelpe den enkelte til å finne seg sjæl.
De fleste er sikkert kjent med Maslows berømte behovspyramide. Den sier at vi først må få dekket grunnleggende fysiske behov, vi må få dekket behov for sikkerhet, de sosiale behovene og vi må føle at vi har integritet og respekt før vi kommer til toppen i pyramiden som handler om selvrealisering.
I vårt vestlige overflodsamfunn er de fleste av behovene i de fire nederste nivåene i pyramiden dekket til enhver tid, for de aller fleste. Dermed lever vi i et samfunn med stort fokus på selvrealisering. Fordi vi fortjener det, for å si det med en reklamefloskel. Egoet står i sentrum.
Dessuten har vi veldig høye forventninger til livet. Tidens mantra er suksess. Det flommer over av selvhjelpslitteratur, der vi får vite hvordan vi skal bli vakre, tynne, vellykkede og rike i en fei, selvsagt. Er ikke vi og livene våre som en reklameplakat for det perfekte, så må vi gjøre noe med det.
Vi kjeder oss lett. Vi er vant til å underholdes i mange kanaler på en gang. Dermed er ikke noe som noen uforklarlige mysterier. Hvor kjedelig er ikke vitenskapens krav om doble blindtester og års forskning for å bevise sammenhenger. Vi har ikke tid til å vente.
Vi er ikke fornøyd med å være gjennomsnittlige, ved å bare ha det OK. Vi må ha perfekte jobber, partnere, barn, fritidsinteresser og perfekte liv. Ellers plages vi av nagende uro etter noe mer. Det må da være noe mer?
Så fordi vi fortjener det, for å overvinne tilværelsens uutholdelige letthet og skaffe oss suksess om vi ikke er helt perfekte, i tråd med tidens krav, så kaster vi alle forbehold over bord og fascineres av engler og annet som degger for egoet vårt. Hvorfor forholde seg til engler som Guds til tider uvelkomne sendebud når vi kan søke de englene som stryker vingefjærene over egoet vårt. Der de gamle religionene er fulle av moral og krav, er den vestlige verdens nyreligiøsitet full av indre reiser i oss selv.
Fra Engleboken:
Når du lever livet ut fra kjærligheten til deg selv, vil du kun det beste for deg selv.Å få engler inn i tilværelsen handler om å ta sterkere styring i ditt eget liv. Det handler om å stole på deg selv, slik at du tør leve ut det du drømmer om.
I sin anmeldelse av boken i Dagbladet sier Trond Berg Eriksen det slik:
Riktignok spiller den tradisjonelle forestillingen om «skytsengelen», som man kan møte i gamle barneværelsesbilder på ethvert loppemarked, en viss rolle i prinsessens menasjeri, men ellers er de englene hun oppfordrer oss til «å invitere inn i livet» vårt, bare vage skygger av de søkende narsissistenes eget speilbilde.
Det ligger noe der, tror jeg.
Jeg skal med en gang ile til å tilstå at jeg både har vært der, og tildels er der stadig vekk. Tross alt er jeg et barn av min tid. Jeg har vært fascinert av alt fra astrologi til tarot til aboriginkultur og indianernes nærhet til moder jord. Jeg har lest et lass med selvhjelpsbøker og til dels trodd jeg har lært noe av dem. Jeg tror det er veldig mye mellom himmel og jord, og at ikke alt kan forklares rasjonelt, i hvert fall med det vi vet i dag. Jeg synes et strikt vitenskapssyn på tilværelsen og dens mange mysterier er dørgende kjedelig. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg ikke vet om det er et liv etter døden, det kan godt være det er det.
Men jeg fÃ¥r helt spader av den narcissismen som ligger i mange av disse alternative greiene, der det mest prominente eksempelet er Märtha Louise. Denne selvsentrerte reisen i “mitt indre”, og jakten pÃ¥ det perfekte som er det som skaper markedet for alskensk alternative retninger. Vi skal forstÃ¥ oss selv i hjel, og elske oss selv over alt, kan det virke som. Legger du til at mange som tapper markedet trekker veksler pÃ¥ søkende sjelers store betalingsvillighet og som regel er meget uetterrettelige, sÃ¥ er det noe som er helt sikkert: Du finner meg aldri (mer) pÃ¥ noen alternativmesse.
Får jeg akutt behov for åndelighet, skal jeg heller ta meg en tur i kirken. Der det i hvert fall er ispedd en smule moral og nestekjærlighet.
Etter at jeg publiserte denne posten kom jeg via Sigrun over en veldig interessant artikkel som heter “Selvrealiserere uten grenser” av Nina Østby Sæther. Hun spør om all selvrealiseringen gjør at vi ikke finner vÃ¥rt indre blomsterbarn, men vÃ¥r indre psykopat.
Den humanistiske psykologien og selvhjelpsbøkene representerer, i likhet med «Brad Goodman»s livsfilosofi, en kritikk av det konforme, det hemmede, det hverdagslige, det pliktoppfyllende, det regelbundne og det bekymrede. Selvhjelpsbøkenes mål er å hjelpe leseren til å strekke seg utover hverdagens standardiserte A4-format, og omskape seg til et sterkt, selvstendig og originalt vesen, i tråd med Nietzsches berømte «overmenneske». Dette mennesket frykter intet, men gjør fullstendig som han selv vil. Men snakker vi ikke her om en slags psykopat? Mange av de personlighetstrekkene og adferdstendensene som fremdyrkes i selvrealiseringsidealet, finner gjenklang i beskrivelser av den såkalte psykopaten.
VGs dypdykk i det alternative forårsaket også en respons fra en avtroppende helseminister (som kanskje skurrer litt med den sammes begeistring for en viss mann fra Snåsa).
Hva gjelder den mye omtalte engleskolens pr-virksomhet så bør nok noen se nøye på hva som loves av engleskolen og som kreves av engleelevene.
Hvor priviligerte liv mange i Vesten lever, viser seg blant annet i hvordan nyreligiøsiteten har snudd opp-ned på asiatiske religioners forestilling om reinkarnasjon. I den tradisjonelle tankegangen (som i buddhismen) om reinkarnasjon er målet å stoppe gjenfødelsene og oppnå nirvana. I nyreligiøse utgaver ses derimot muligheten for gjenfødelser som et gode, som trinn i selvrealiseringsprosessen.
Jeg er tarotist selv, men den der jakten på energier og engler er ikke helt meg.
Jeg tror markedsføringsloven bør kunne brukes på en del av dette, ja, Håkon. Noterte meg forvørig også tidligere helseministers postulering av lovbrudd, som står i skarp motsetning til andre utspill fra den kanten.
Sigrun, det er nesten så mange tror de kan velge hva de vil bli i neste liv, slik det fremstilles. Nye muligheter, ikke det som er kjernen i den tradisjonelle religionen. Der vil man jo ut av runddansen.
Sadie, disse kommerske alternative englegreiene funker ikke for meg.
Tja, narsissistiske mennesker er det jo nok av, så det kan sikker forklare en del. Kanskje er det et viktig poeng akkurat i forbindelse med disse englene. Samt selvhjelpsindustrien, helt klart.
Men ellers har jeg inntrykk av at mange av de som er opptatt av “det alternative” for øvrig er nøkterne mennesker, med liten sans for kravmentalitet og overflatisk jag etter suksess. Inntrykket er imidlertid basert pÃ¥ særdeles tynt grunnlag, sÃ¥ jeg kan ta feil.
Men jeg tror du er inne på noe viktig her:
“et strikt vitenskapssyn pÃ¥ tilværelsen og dens mange mysterier er dørgende kjedelig”
Nå kunne jeg jo påstå at dette skyldes at man har lest for lite naturvitenskap, men det blir flåsete. Jeg vet at mange ser dette veldig annerledes enn meg. En del har nok rett og slett behov for mysterier, i den forstand at ting helst ikke bør kunne forklares. Og her er en viktig forskjell, tror jeg, mellom de tradisjonelle religionene og nyreligiøsiteten. De gamle religionene oppsto i en periode da mennesker undret seg over hvordan virkeligheten hang sammen. De fylte et behov for forklaringer. Nå er det omvendt. Vitenskapen har gitt oss forklaringer, men folk vil ikke ha dem.
Reinkarnasjonens reisebyrå, om du spør meg. Sigrun påpeker en vesentlig snurrighet ved nyreligiøsiteten.
Abre, jeg synes veldig mye av det fokuserer på selvet på en narscisitisk måte. Den forholder seg ikke til hele mennesket, men bare på behovene øverst i pyramiden. Nivåene under kan jo tas for gitt, ikke sant?
Når det gjelder vitenskapsformidling, så tror jeg det er slik at det først formidles når man har resultater. Det formidles ikke at vitenskapens kjerne er å stille spørsmål og søke etter svar. Det er det jo virkelig, men vi hører bare fra vitenskapen når den har noen beviselige resultater. Dermed tror vi det er en skråsikkerhet som egentlig ikke er der.
Kanskje folk bør undervises mer om hypotesetesting etc.? Vi må få høre om de forkastede hypotesene, så og si.
Jepp, det gjør hun, Håkon. Det er tilpasset slik vi ønsker å bruke den.
Jeg har ikke lest Märtha sin bok (jeg prøver faktisk Ã¥ unngÃ¥ det, jeg blir litt flau pÃ¥ hennes vegne bare av Ã¥ se henne i media). Men jeg vil likevel synse litt om henne. Mitt inntrykk er at hun har vært utilfreds, lett etter “seg selv”, lurt pÃ¥ hva hun skulle bli etc i lengre tid. Det er ikke noe uvanlig, jeg trenger ikke se lenger enn til meg selv og mine venner for Ã¥ finne eksempler pÃ¥ den slags usikkerhet. SÃ¥, i midten av 30 Ã¥rene, falt mange brikker pÃ¥ plass. Livet ble bedre, hun fikk mann, barn, og suksess (eventyrfortellingene osv). Søkingen var til en viss grad over. NÃ¥r dette sammenfaller med hennes introduksjon til dette miljøet, sÃ¥ gir hun det all kreditt. Det hjelper jo heller ikke at svigermor er like alternativ. Jeg tror Märtha er en veldig grei og snill jente (og jeg mener det i beste forstand), men jeg tror hun gir dette alternativrøret for mye kreditt. Det er flott at hun har funnet seg til rette i livet, men det er faktisk ikke meningen man alltid skal finne seg 100% til rette. Man skal alltid fortsette Ã¥ tvile og stille spørsmÃ¥l. Og da bør man være forsiktig med Ã¥ “preke” enkle løsninger til andre mennesker.
Ja, selvrealisering er viktig nÃ¥r man har fÃ¥tt alt det andre servert pÃ¥ sølvfat. Det mÃ¥ jo være noe som holder liv i alle disse spÃ¥damene og tarotistene og “spiritual counselors” av ymse slag det er sÃ¥ mange av rundt om her i byen!
Selv tror jeg disse “søkerne” ville vært mye mer lykkelige hvis de mÃ¥tte jobbe for Ã¥ kunne sove innendørs og spise middag regelmessig, men hva vet vel jeg? Jeg har aldri prøvd disse nyreligiøse greiene; det ville jo gÃ¥tt utover dingsebudsjettet mitt!
Eller matbudsjettet. Det er jo også ganske viktig.
En liten detalj bare, Iskwew: Om hvor langt ned du skal i behovspyramiden tror jeg ikke at det hersker full enighet om, men selv ser jeg egentlig mye av disse selvhjelpsbøkene som en søken etter noe helt annet enn selvrealisasjon. Jeg tror det handler minst like mye om hvordan man skal fikse livet for å passe inn.
Så til det jeg egentlig ville si: Jeg tror at mennesket har et religiøst behov, og at når vi ikke lenger ville tro på Gud, så måtte vi ha noe annet å tro på. Jeg tror nyreligiøsiteten er et svar på at kirka ikke lenger greier å fylle folks behov, ikke minst fordi den har et gigantisk imageproblem. Det er litt sånn ukult å tro på Gud. For å si det sånn, er man tilsynelatende villige til å tro på hva som helst, bare det ikke er Gud. (Og skal det nå endelig være at man skal tro på han, så er det alltid litt kulere dersom man konverterer og gjør det via islam).
Jeg er ikke sÃ¥ voldsomt religiøs, nÃ¥r det kommer til stykket – bortsett fra i vanskelige situasjoner. Noen som er veldig syke, for eksempel.
Det som undrer meg litt, er at disse eklektikerne – folk som plukker litt fra hist og litt fra her – vanskelig kan sette sammen et helhetlig grunnlag for Ã¥ dekke sine religiøse behov. Man kan si hva man vil om Bibelen, men den er ganske omfattende og konsistent – i alle fall hvis man skal sammenligne den med rusk og rask hentet fra en alternativmesse.
Jeg tror faktisk at hele greia koker ned til at kirka har et gigantisk imageproblem.
Bernt, jeg verken har lest eller har tenkt å lese boken til Märtha. Jeg tror heller ikke det er onde hensikter bak det hun gjør, men jeg tror hun tapper et marked som det er store etiske betenkeligheter med å tappe.
Marina, jeg har prøvd en del varianter av dette for ca.15 år siden, da jeg var på let etter meningen med livet eller noe. Jeg er definitivt et barn av min tid. Var det verdt det? Egentlig følte jeg meg mest snytt.
Milton, i går satt jeg og tenkte på at det kanskje er på nivå tre dette hører hjemme. At det kanskje er mangler når det gjelder sosiale felleskap det går på. Jeg er villig til å sette penger på at over 50% av markedet til spådamer etc. består av folk som sliter med relasjoner.
OG jeg tror du har rett i at dette kan ha med gammel-religionens imageproblem å gjøre. Behovet for noe å tro på ligger der, men kirken er ikke i takt med tiden. Tiden krever underholdning, og kirken er dørgende kjedelig.
Jeg synes også det er mye lettere å forholde meg til religionene. I hvert fall er de ikke kun en degging av egoet, i motsetning til mange av disse nye retningene.
Bra post.
Men jeg vil si meg enig med abre. At “et strikt vitenskapssyn på tilværelsen og dens mange mysterier er dørgende kjedelig†kjenner jeg meg ikke igjen i. Å utforske universet, vårt opphav, Darwin, kvantefysikkens vidunderlige verden, og se folk som Feynman forklare hvordan ting henger sammen er helt fantastisk og mye morsommere en hvilken som helst englebok. Se for eksempel dette klippet hvor Feynman forklarer vitenskapens vesen og forholdet til (over)tro
http://www.youtube.com/watch?v=zeCHiUe1et0
Morten, problemet er jo bare at det kun er “menigheten” som ser det slik. Her er det en jobb Ã¥ gjøre. Og jeg tror det viktig er Ã¥ fÃ¥ fram det at vitenskap faktisk handler om Ã¥ stille spørsmÃ¥l. Være Ã¥pen og nysgjerrig. Dessverre er det ikke det bildet som tegner seg for folk flest. NÃ¥r vitenskapsfolk er ute med noe, virker det veldig skrÃ¥sikkert. Det kan selvsagt være medienes feil, i stor grad, men her er det en jobb Ã¥ gjøre.
Skrekkeksempelet på vitenskapsformidling slik jeg ser det, er Richard Dawkins serie om Darwin. Der han på ganske infamt vis lokker folk i feller og bruker andre til å bevise egen fortreffelighet. Huttetu. Han virker mer fanatisk enn Taliban.
Jeg synes vi skal sette de kongelige fri. 🙂
SÃ¥nn ellers vil jeg anbefale denne fra Opplysningskontoret:
Innspillingen av “Kongehuset†avsluttet
Veldig bra 😀
Jeg kan ikke så mye om Martha Louise, og har heller ikke som mål å kunne så mye om henne.
Litt om noe som berører temaet ditt: Jeg opplever at det kan bli for mye selvrealisering i samfunnet vÃ¥rt, i den forstand at det blir noe fryktelig egoistisk. Dersom denne selvrealiseringen gÃ¥r ut over andre, forklarer man det nettopp med at man mÃ¥ være tro mot seg selv m.m. Jeg har i takt med egne erfaringer begynt Ã¥ bli skeptisk til hvordan mennesker i den vestlige verden utnytter det faktum at vi har sÃ¥ stor frihet pga den velstanden vi lever i. Hva er det vi bruker friheten til? Ser pÃ¥ ”gossip girls” pÃ¥ TV, trakasserer fremmede via anonyme innlegg pÃ¥ internett, gjør karriere mens ungene vokser opp uten at vi blir ordentlig godt kjent med dem, passer pÃ¥ oss selv (og dernest vÃ¥re nærmeste) og gir blaffen i resten.
Noen kan sikkert ha egoistiske ”selvrealiseringsmotiver” ved Ã¥ søke alternative miljøer, men jeg tror mange rett og slett har fÃ¥tt nok av at alt handler om materialisme og ens posisjon i samfunnet i stedet for ens egenverd og personlighet.
Selv er jeg pÃ¥ leting etter den livsstilen som er best for meg og min lille familie. Jeg kommer ikke til Ã¥ melde meg pÃ¥ noen engleskole for Ã¥ finne svarene, men jeg bevarer et Ã¥pent hjerte (sammen med et vÃ¥kent hode) i min søken. Jeg skal ikke se bort fra at diverse bøker med andre’s livsvisdom, kan fÃ¥ meg til Ã¥ bedre tenke gjennom min egen situasjon, og de ønsker jeg har for livet fremover.
Elle, jeg er opptatt av vinklingen disse new age retningene har. Det går mye up på fokus på ego og lite krav. Det er lite sosiale lim i det. Men jeg tror du kan ha rett i at mange av de som søker disse retningene kanskje er opptatt av at det materialistiske samfunnet rundt oss fremmedgjør oss fra oss selv. At svaret skal ligge i nyreligiøsitet, det tror jeg er heller tvilsomt.
Inspirasjon og nye tanker kan vi få fra veldig mye, sikkert også noen av disse retningene.
Jeg tror du er litt urettferdig overfor vitenskapsfolk. Alternative bruker jo nettopp argumentet at ‘det er jo bare en teori’ om hvilket som helst vitenskaplig teori. Derfor mÃ¥ forskere ofte gÃ¥ skrÃ¥sikkert ut for ikke Ã¥ bli misforstÃ¥tt.
Et eksempel er innen medisin og debatt rundt vaksiner. Vaksiner kan drepe. Men høyst sannsynlig redder det mange mange liv. Om forskere da går ut med å forklare tvilen, vil dette gi enda bedre grobunn for kvakksalvere.
Nysgjerrighet etter å søke sannhet og forklaringer tror jeg ikke vitenskapsfolk klarer å formidle. Det må komme fra andre steder. Og da er det ikke akkurat hjelpsomt at politiske ledere og prinsesser er i trangsynsbransjen. Det er jo nettopp de som nekter å prøve å finne ut hvordan ting egentlig fungerer, og slår seg til ro med eventyr og fabler.
Og dette hierariket vet jeg ikke om jeg tror noe på. Det virker som om overtro har vel så god grobunn i fattige land. Kirken klager jo over at rike europeisk land er i ferd med å bli mer og mer sekulariserte. Og jeg vet ikke om Norge var mindre overtroisk før vi ble rike. At overto utvikler seg fra Norrøn, til kristen, til hva enn det er nå, trenger ikke komme av velstandsøkning. Men, det er jo klart, om vi er like overtroiske, og har mer penger, er det jo større marked for å tjene penger på overto. Jeg har mer tro på en slik forklaring.
Problemet med å gå skråsikkert ut er at eventuelle hull fort oppdages, og da ser det vesentlig verre ut enn det ville gjort dersom man la frem en sak i bredden.
Når det gjelder vaksine, tror jeg man definitivt må ut å forklare hva de problematiske sidene er, og vise hvordan det må veies mot gevinst. Man MÅ være sannferdig og nyansert, for noen finner det alltid ut, og så har vi det gående. Da underslår man fakta osv. osv.
I fattige land har vel den gamle troen mer grobunn enn nyreligiøsiteten, der du mer trenger noen å sette din lit til for å få. Det er den som har et marked fordi vi er høyt oppe i pyramiden. Den totalt kravløse egofokuseringen i nyreligiøse strømninger. Det er den jeg skriver om her.
Ola Paus skal visstnok ha sagt følgende: Vi har alt, men det er også alt vi har.
Det er ikke helt dette du skrev om, men er det ikke slik at jo færre problemer du har, jo mindre mening har livet? Dette paradokset slår i så tilfelle en pæl gjennom ideen om at jo bedre sikkerhetsnett man har, jo bedre er det. Kanskje er det slik at en konstant strøm av utfordringer som MÅ løses, hindrer den grublingen som er nødvendig for at nyreligiøsiteten skal trives.
En kar jeg kjenner som er bonde, og som stort sett jobber både seint og tidlig, pleier å avfeie en god del ting med å si: For mye tid, og for lite arbeid!
Kanskje er det slik det er? At det fenomenet du trekker frem som voksende, er en direkte konsekvens av at det daglige slitet tar mindre del av livet. Jeg er i alle fall ikke den første til Ã¥ tenke at ordtaket “lediggang er roten til alt ondt” ikke er sÃ¥ aldeles dumt.
Milton Marx: Avmakt, ikke lediggang er roten til “alt” ondt.
Lykkeforskningen viser at man må ha en viss øknomisk/materiell standard for å ha et bra liv. Fattige mennesker er ikke lykkelige. Men når man har nok, spiller ikke penger stor rolle lenger. For mange problemer gir en nok ikke et godt liv.
PS Det var ikke Ole Paus som sa det, men presten Per Arne Dahl.
Sigrun: Jeg sjekket bare raskt pÃ¥ nettet, og det var en bunke forskjellige personer som var tilskrevet akkurat dette sitatet, før jeg valgte den som jeg først hørte referert – sÃ¥ du kan utmerket godt ha rett.
Jeg var kanskje litt inspirert av et program om de sju dødssyndene på History Channel. I går behandlet de spesielt latskap, som man iantikken delte inn i underavdelingene melankoli og apati.
Mens grekerne og romerne hadde tenkere som så på depresjon som en sykelig tilstand (Hipokrates så det som en ubalanse mellom to av de fire kropsvæskene, svart og gul galle), definerte kirka det som en dødssynd. Den som først er inne i en dyp depresjon, finner ikke trøst i Guds ord. Han har bare en perfekt og svart logikk. Melankoli er en dødssynd fordi den gjør deg upåvirkelig overfor Guds ord, og kan få deg til å begå selvmord. Ble du deprimert, var du kandidat for en eksorsisme.
Kanskje er det slik at mennesket ikke takler uvisshet? At vi må fylle den med ett eller annet, en religion, med new age-greier eller noe annet. Kanskje er dette nødvendig for å holde deppingen borte. Kanskje skal man ikke bruke for mye tid på grubling etc. fordi det fører til melankoli. Da er det bedre å stå på fra morgen til kveld.
Man må ikke ha for mange problemer, men man må ikke ha for få heller.
Hva er ellers definisjonen pÃ¥ en viss økonomisk/materiell standard? Jeg er av den opofatning man under mange omstendigheter kan leve forbasket bra selv om dagsinntekten ikke engang løper opp i fem dollar. Jeg har tilfeldigvis akkurat hatt langhelg i en karibisk liten strandlandsby, og folket der virker pÃ¥ mange vis ganske lykkelige – til tross for at de fleste av dem lever ganske mye fra hÃ¥nd til munn.
Jeg er enig i at fattige mennesker ikke alltid er lykkelige, men dette henger også sammen med andre faktorer enn de materielle faktorene isolert sett. Eksempelvis er det ofte ikke deres manglende velstand som i seg selv fremskaffer følelsen av manglende lykke, men det at de har sett andres rikdom. Fattigdom er en temmelig relativ greie. Og misunnelse er også en dødssynd.
Iskwew:
Ang. skrÃ¥sikkerhet: Problemet med utsagn som “det er bare en teori”, er at det høres ut som at det finnes noe annet som er sikrere. Men en godt verifisert teori er det som menes med “bevis”. Man kommer til et punkt der det er riktig Ã¥ si at man vet.
Noe helt annet er det jo når hypoteser, enkeltundersøkelser og foreløpige resultater skal formidles. Arrogante forskere kan selvsagt være en del av problemet, men jeg tror media må ta det meste av skylda for at ting blir veldig forenklet framstilt.
Jeg har ikke sett TV-serien med Dawkins. Jeg har fÃ¥tt med meg at han er infam i sin kritikk av religion, men det er jo synd hvis stilen hans gÃ¥r ut over vitenskapsformidlingen. Spesielt med tanke pÃ¥ at han har skrevet den kanskje beste populærvitenskapelige boka jeg har lest: “The Blind Watchmaker”. Jeg pleier Ã¥ anbefale den til alle.
Milton, jeg tror det ligger noe der. Det er lite å slåss med i det daglige, og dermed spør vi oss selv: Det må da være noe mer?
Og uvisshet takler vi ikke så godt, nei. Det ser du for eksempel på hvor vanskelige det er å forholde seg til døden. Vi vil vite og vi vil ha svar. Og er det noe som new age serverer, så er det svar.
Men har du ikke mat og trygghet, så lever du ikke godt. Da er fokuset der. Har du de tre nederste nivåene til Maslow dekket, begynner du å hige etter de mer intellektuelle tingene. Respekt og selvrealisering.
Sigrun, du må ha dekket basale behov for å ha det bra. Men har vi det, så lengter vi etter noe mer.
Abre, jeg synes Dawkins så åpenbart brenner for noe og at han bruker det til å brenne ned andre med realtivt sjofle virkemidler. Jeg synes han forholder seg hånlig til de han trakk inn i programmet.
Media har mye skyld, men fra min tid på UiO vil jeg nok mene at formidling ikke er høyt verdsatt i hvert fall i det miljøet. Det er ikke det som teller. Og det er veldig synd.
Ah- Den som kunne tussle rundt pÃ¥ en sydhavsøy, og funderer pÃ¥ hvorfor himmelen er sÃ¥ blÃ¥ 🙂
Ikke sant! Det kunne jeg tenke meg ogsÃ¥ 🙂
Jeg ruslet en tur med min fireåring langs Canal St Martin her om dagen. Akkurat ved denne broen kom det en båt sigende forbi:
http://www.flickr.com/photos/12615511@N08/3207382856/
Vi ble stÃ¥ende pÃ¥ gangbrua mens veibrua i forgrunnen Ã¥pnet, og bÃ¥ten klatret oppover slusene. Og jeg forklarte underveis hvordan bÃ¥ten kunne klatre oppover ‘trappa’. Hun nektet Ã¥ flytte seg før hun hadde sett hele seansen, for dette synes hun hørtes utrolig ut.
Vel, det var i alle fall et lite bidrag til at neste generasjon åpner øynene og er nysgjerrig på hvordan verden egentlig henger sammen.
Barn er av natur så nysgjerrige er at jeg tror det bare er å være en smule tålmodig pedagog, så ser de det vidunderlige i de enkleste ting. Trenger ikke være verken engler eller prinsesser.
Fin historie 🙂
E24 – FORSKERE JAKTER PÃ… NORSK LYKKE:Alt vi har er ikke nok
Jeg tror at jo mer ansvar man gir staten for Ã¥ løse vÃ¥re problemer, jo tommere blir livet. Samtidig tror jeg det er litt slik at jo flere praktiske problemer som man man greier Ã¥ løse via “systemet” (barnepass, sykelønn, pensjon etc. etc.), jo mer uhÃ¥ndgripelige og uløselige blir problemene som stÃ¥r igjen.
Jo flere problemer som systemet løser for oss, jo færre er det som vi selv skal løse, og jo færre ganger får vi selv løst et problem. Hvor blir det da av følelsen av mestring? Hvem er mest lykkelig: den fattige familiefaren som lykkes i å skaffe familien et mål mat på bordet, vel vitende at uten han går familien sulten i seng, eller en vanlig nordmann som får pengene til samme fra NAV?
Mener jeg leste en undersøkelse som viste at folk i land der de har mye mindre enn oss, er lykkeligere enn oss, så lenge de har de basale behovene dekket. Har du ikke det, eller ikke mulighet til det, er livet et slit.
Det kan godt være noe i det du sier. Men jeg tror det i et overflodssamfunn som det norske er veldig vanskelig å ha veldig lite. Selv om du altså har til maten.
Jepps. Fattigdom er et svært relativt begrep. Det er ikke noe problem å være fattig, hvis du strengtt tatt har de mest basale behovene dekket, så lenge alle andre er fattige også.
Da er det faktisk langt verre å være den som ikke har råd til skiferien i Alpene eller den riktige merkebuksa, hvis man ellers skulle være i den alderen.
Å ha nok mat til ikke å sulte, er selvsagt ikke nok. Å ikke ha råd til middag f.eks., men måtte spise bare kneippbrød og havregrøt.
Ã… ikke ha internett.
Å aldri kunne kjøpe seg et nytt, pent klesplagg.
Men å ikke ha noe som kan kalles et godt og trygt hjem, det er det verste, synes jeg.
I et samfunn der veldig få ikke kan skaffe seg det Sigrun beskriver, vil kontrasten bli så stor. Det blir et skikkelig utenfor-liv.
Spesielt vanskelig dersom det er barn inne i bildet. I dag går barn på organiserte aktiviteter, det koster. Er du ikke med, er du utenfor.
Religionshistoriker Thelle: ,,mens Märthas engler oppsøkes av den enkelte for å oppfylle egne drømmer om det gode liv, kommer de tradisjonelle englene som sendebud og griper inn i menneskenes liv.
– De kan nok være til hjelp for mennesker som trenger sterke bilder og symboler for Ã¥ komme i kontakt med de gode kreftene i eget liv, innrømmer han, men stiller samtidig kritiske spørsmÃ¥l.
– Ikke bare blir det for idyllisk og glanset, det rommer ogsÃ¥ faren for Ã¥ bli fokusert pÃ¥ den enkeltes behov. Om englene blir uttrykk for drømmen om det fullkomne — vellykkethet, selvutfoldelse, harmoni og idyll — stÃ¥r de i fare for Ã¥ fanges inn i den trivialiteten vi alle trenger hjelp til Ã¥ bryte ut av, sier Thelle.”
Mange kloke ord her. Jeg støtter søken som leder til innsikt i form av at vi finner noe bedre/viktigere enn en ren navlebeskuelse.
Ja, det var kloke ord. Kanskje det er noe med at jo mer vi snakker om hvor perfekte vi bør bli, jo dårligere føler vi oss, og jo vanskeligere er det å føle setg tilfreds?
Det stemmer nok Iskwew, men mitt poeng (forhÃ¥pentligvis med Telle’s støtte) er at for mye ”selvrealisering, ”finne seg selv”, ”selvfokusering” kan medføre at vi blir for egoistiske – for opptatt av vÃ¥re materielle goder og for hensynsløse i forhold til andre.
PÃ¥ den andre siden har du de positive aspekter ved Ã¥ være pÃ¥ søken og være seg mer bevisst hvordan en selv har det, at man kan finne viktige svar og en større trygghet, som gjør en til et rausere menneske (men neppe med Mærtha’s engler).
Ja, det tror jeg det kan også. Vi blir for opptatte av oss selv, og ser andre i mindre grad.
Jeg synes folk skulle elske seg selv litt mer, og kanskje andre litt mindre. Jeg har sett så mange eksempler på at det går veldig dårlig med de som ikke elsker seg selv.
Narsissisme (betyr selvkjærlighet) er ikke bare negativt. Det kan også være positivt. Folk flest tenker på Narsissisme som i Narsissistisk personlighetsforstyrrelse, da er det en forstyrrelse som skaper problemer for individet i forhold til samfunn / relasjoner, og blir derfor en sykdom / lidelse.