Tvi deg, Are Kalvø!

Plutselig oppdaget jeg at alle i bussen hadde snudd seg.  De så på meg, alle som en.  Jeg hadde gjort det igjen.  Akkurat som på flyet til London her om dagen.  Jeg vet jo at det ikke er til å unngå, likevel gjør jeg det.  Selv om jeg selvsagt vet at både busspassasjerer en tidlig morgentime og forretningsreisende på fly en enda tidligere morgentime, helst vil slippe slik støy og slik unorsk atferd.  Det vil jeg jo i og for seg selv også.  Jeg sender en stille forbannelse til han som forårsaker atferden.  Tvi deg, tenker jeg, og går over til å lese Aftenposten.  Der er det i hvert fall ikke noe som forårsaker slike plagsomme og uunngåelige utbrudd.

Ja.  Tvi deg, Are Kalvø!

Det er ikke første gang du har forÃ¥rsaket latterutbrudd i full offentlighet heller.  Tigerungen ble for et par Ã¥r siden sÃ¥ flau over sin mor at han rett og slett ikke ville kjennes ved meg.  “Du kan ikke sitte pÃ¥ stranden Ã¥ le høyt!”, sa han, og flyttet seg noen plasser til venstre med strandhÃ¥ndkledet sitt.  “Jeg later som jeg ikke kjenner deg, mamma!”

Den gangen var det den eminente boken som Syden som gjorde at barnet mitt ikke ville kjennes ved meg.  Det var den samme boken som fikk et helt morgenfly til London til å snu seg også.  Den kan høres igjen og igjen, spesielt som forberedelse til å dra til Syden. 

I går kveld kom jeg imidlertid på at Are Kalvø kom med ny bok i fjor, som jeg verken har lest eller hørt.  Våre venner kinesarane, heter den. Den lastet jeg ned fra Lydbokforlaget i går kveld.  Det var den jeg hørte på på bussen i dag tidig.  Jeg hadde kommet til beskrivelsen av en av Are Kalvøs helter.  Ansgar.  Nå vet vi ikke om det er dét han faktisk heter, men Are Kalvø kaller ham det.  Ansgar er en modig helt. En slik som på tross av alder og tradisjoner tør å ta for seg av nye ting.  Nærmere bestemt Trond Mois restaurant i Kvinesdal, Moi&Moi.

Der kommer Ansgar inn med søndagsdressen pÃ¥, og ser pÃ¥ det nærmeste vettskremt ut, der han kommer inn i lokalet med abstrakt kunst pÃ¥ veggene, tallerknene opp ned pÃ¥ bordene, og en meny som er veldig fancy og bare har retter som er ugjenkjennelige.  Det han ønsker seg er egentlig steik til søndagsmiddag – men det stÃ¥r ikke pÃ¥ menyen.  Men Ansgar viser mot, sier til kelneren at det er steik han vil ha, og fÃ¥r i hvert fall bestilt. Noe.

Når noe kommer ser det imidlertid ikke ut som steik.  Det er dandert lagvis, i en slags høy og kunstnerisk installasjon som ikke ligner på noe mat Ansgar noen gang har spist.  Det var på dette punktet i boken at alle satt på bussen og så på meg.  Jeg visste imidlertid råd.  Jeg hadde jo på meg et sjal (tross alt snakker vi norsk sommer), og bak det gjemte jeg ansiktet, mens jeg hørte ferdig kapitlet og bet meg i underleppen.

Når kreasjonen kommer på bordet, blir Ansgar bare sittende og stirre.  Retten kommer ikke med bruksanvisning.  Hvordan er det meningen at den skal spises?  Fortvilelsen stiger i Ansgar.  Men så viser han igjen stort mot.  Resolutt velter han kreasjonen, fordeler det gjenkjennelige i to hauger (kjøtt og poteter) og det andre i en egen haug.  Så begynner han å spise.

Og han liker det.  Det er som om han allerede gleder seg til neste gang han skal besøke Moi&Moi i Kvinesdal.  Derfor er Ansgar fra Kvinesdal en helt.  Han er redd for det nye, men han skal pinadø finne ut hva det er likevel.  Han har en rimelig positiv innstilling.  Selv om han holder på tradisjonene, og stiller i søndagsdress, noe i hvert fall ingen i urbane strøk som Oslo gjør lenger.

Jeg lurte en stund på hvordan Are Kalvø kunne skrive en hel bok om kinarestauranter.  158 norske kommuner har kinarestauranter.  Are Kalvø har besøkt en kinarestaurant i hver av disse kommunene i løpet av to måneder.  Men jeg har ikke kommet til selve reisen enda.

Det jeg er helt sikker på, er at det kan bli flere tilfeller av skandaløs oppførsel i det offentlige rom om den reisen får lov til å bli med via iPod på mine reiser.  Jeg må passe meg så Tigerungen ikke sier meg opp.  Ikke mye er vel flauere enn foreldre som fniser høyt og ser ut som et fe i det offentlige rom.

Derfor: Tvi deg og tusen takk, Are Kalvø.  Du er rett og slett Norges morsomste skribent.  Ingen over.  Ingen ved siden.  Skriv mer!  ASAP.  Og siden jeg nå snakker om deg, så er jeg fortsatt litt sur for at du ikke er med i Hallo i uken lenger.  Hva annet har du å komme med i stedet?  Hmmm?

BÃ¥de “Syden” og “VÃ¥re venner kinesarane” anbefales pÃ¥ det aller varmeste.  Tigerunger, buss- og flypassasjerer fÃ¥r bare lære seg til Ã¥ leve med det.  Siden en god latter til og med forlenger livet.

Jepp.  Live with it!  Flere latterbrøl kommer.