I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Som kjent falt dommen mot The Pirate Bay før helgen. Jeg ble sittende å tenke på Kong Sisyphus mens jeg leste at at musikk- og filmbransjen lot champagne-krokene sprette i taket i pur glede over dommen. Kong hvem, sa du?
Kong Sisyphus var en konge i gresk mytologi. Han klarte å erte på seg gudene så det holdt. Straffen lot ikke vente på seg. Og den var hard. Sisyphus måtte rulle en diger stein opp en bratt bakke. Akkurat i det han nådde toppen og skulle vippe den opp, rullet steinen ned igjen, og han måtte begynne på nytt. Opp med steinen igjen. Steinen rullet ned, og så videre. Myten er opphavet til begrepet Sisyphus-oppgave. Det er en repetitiv, meningsløs oppgave.
Musikk- og filmbransjen er vår tids Kong Sisyphus. For mens de spretter champagnen i pur glede over denne dommen, så sitter det noen et eller annet sted og lager neste generasjons verktøy for ulovlig deling av filer. Dette er en gjeng som ligger et hestehode foran rettighetshavere, lovgivere og lovens lange arm til enhver tid. Dette er ikke noe som kan løses ved hjelp av lovens lange arm.
Jeg skjønner at rettighetshaverne blir forbannet av at åndsverkenes deres lastes ned ulovlig. Jeg synes Pirate Bay gjengens fremstilling av seg selv som ytringsfrihetens riddere er latterlig, om noe. Men jeg tror ikke denne dommen kommer til å ha noen særlig praktisk betydning i det hele tatt.
Napster forsvant. Men hjalp det? Ikke i det hele tatt. Om The Pirate Bay kommer til å forsvinne, kommer ikke det til å hjelpe heller. Bransjen løper likevel etter med loven i hånd. De ruller steinen opp på toppen av bakken. Men den ruller forutsigbart ned igjen. For oppe på toppen står det en gjeng som har utviklet noe nytt mens Sisyphus-bransjen oppholdt seg i rettssalene. Det dytter steinen ned igjen.
Neste trekk er visstnok å gå etter ISP’ene. Altså ved å pålegge dem å utlevere data om kunder som deler ulovlige filer. La oss anta at man får til det. Post og Teletilsynet bekreftet i lørdagens DN at slike data må kunne utleveres dersom retten kommer til at det er sterk grunn til mistanke. Man overser åpenbare personvernproblemstillinger for å komme musikk- og filmbransjen i møte. Implisitt sier man at opphavsrett er mer verdt enn personvern, og jeg håper Datatilsynet har sitt å si om den saken.
Men uansett.. det kommer ikke til å hjelpe. Jeg tror ikke rettighetshaverne kommer til å få solgt mer selv om man vinner rettssak på rettssak. Hva hjelper det når bransjen åpenbart ikke har forstått sitt eget marked, og endret forretningsmodell deretter? Øyvind Solstad på NRKBeta sier det slik:
Så gratulerer til film- og platebransjen i dag. Sammen med strategene og juristene deres har dere tisset skikkelig i buksa. Det er varmt og godt nå, men om en stund blir det enda kaldere enn det var før dere gikk til sak mot verdens største nettsted for fildeling.
[–]
Jeg ergrer meg grønn over den etter min mening hodeløse strategien som ligger bak denne rettssaken. Og fatter ikke hva film- og platebransjen holder på med. De har innhold som alle vil ha, men de klarer ikke å selge det til oss på en ordentlig måte? Fascinerende og trist.
Hvor lenge skal musikk- og platebransjen fortsette med sitt Sisyphus-arbeide? Steinen ruller ned igjen, hver gang. Se og lær i stedet for. Gjør den SWOT-analysen som Solstad snakker om:
- Hva er det så som er styrken til Pirate Bay? Det er gratis og enkelt.
- Hva er svakheten? Det er ulovlig å piratkopiere. Og fildeling er ikke så enkelt for de som ikke kan dette allerede.
- Hva er mulighetene her? Man kan få “kundene” over på andre løsninger.
- Hva er truslene? Mange, men en trussel er at mange plateselskaper går konkurs, at ingen vil betale for noe som helst, at man aldri klarer å stoppe fildeling osv.
Bedrifter som ikke klarer å tilpasse seg markedets behov, har gjerne ikke livets rett. Denne kampen kan ikke vinnes i rettssalene. Den vinnes dersom man forstår kundene, og lager løsninger de vil ha. Bare da.
Eventuelt kan man fortsette å rulle stein opp en bakke som blir stadig brattere. Det virker som om det er den gjeldende strategien for kultur-bransjene. Jeg tror neppe de toneangivende kreftene som styrer den bransjen har skjønt dette Internettet som er fullt av pirater og tyver. Det er på tide de gjør et forsøkt på det.
Denne dommen kommer ikke til å mette mange sultende kunstnere og griske plate- og filmselskaper.
Det er så godt å se folk skrive fornuftige ting om denne saken. Særlig det med at strategien til film- og platebransjen burde ha blitt endret for lenge siden. Altså, som du sier, for å tilby kundene løsninger de vil ha.
Musikk- og filmbransjen kommer sikkert til å fortsette og dytte stein oppover bratte bakker en stund til, er jeg redd.
I sær siden det er sine egne storkjøpere de tar… Visstnok er det slik at det er de som laster mest som også kjøper mest musikk…
http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article3034488.ece
BM Gidder ikke laste, gidder ikke kjøpe.
I den artikkelen er det en del interessant resonnering 🙂
Bjørn Rogstad i plateselskapet EMI tror ikke på den, fordi
Nei. Sammenhengen må ikke være slik.
Når noe er gratis (fildeling er gratis) så øker selvsagt forbruket. Feilslutningen til Rogstad er at omsetningen ville være det samme om det samme tilbudet IKKE var gratis. Sånn er det ikke. Det kan godt være at den mengden musikk som kjøpes er den samme som ellers ville blitt kjøpt. Om det dertil er slik at fildelere kjøper mer musikk enn andre (de er rett og slett mer interesserte), kan det være slik at omsetningsfallet til Rongstad ville vært enda lavere uten den kjøper gruppen bransjen nå har vist fingeren til.
Det hadde vært interessant og visst hvordan Rogstad måler at forbruket av musikk øker, forresten.
Solstads Opportunities-del har dog en flaw, idet det er produsentenes Opportunity som er aktuell her, og da er det først og fremst den økte SPREDNINGEN av produktet musikk som er en mulighet. Du er forsåvidt også inne på det i kommentaren over.
Jeg mener dommen bygger på en “feil” logikk, idet det ikke er rettighetshaverne som har gått til sak, akkurat som det ikke er “tyvene” som står tiltalt. Det at det er platebransjen (distributørene) som gikk til sak mot PB (en konkurrerende distributør, om du vil. Selv det er å være overdrevent velvillig innstilt overfor plateselskapenes argumenter) er sammenliknbart med om Posten skulle gå til sak mot Telenor og andre for det “tap” de opplever som resultat av at folk sender færre fysiske brev og mere e-mails. Faktum er at de sitter på en foreldet foretningsmodell og nå har fått rettens medhold i at denne modellen skal få monopolbeskyttelse.
I steden for å utvikle nye og enklere måter å selge på. Vi har jo sett at det faktisk er fullt mulig!
Torrentfreak har for øvrig en god analyse av platebransjens problemer, spesielt viktig er kanskje mainstreamingen i bransjen, spesialiserte radiostasjoner, endret forhold til musikk som konsumobjekt, og det faktum at konkurrerende produkter, da spesielt fra spillindustrien, knives om de samme pengene og kundegruppene. Samt at mange gode gamle kunder er ganske “pissed” over å ha blitt tvunget til i årtier å betale ekstra for “fillers” de ikke er interessert i. 😈
Se:
http://torrentfreak.com/how-to-kill-the-music-industry-090227/
Og det er som du sier på ingen måte slik at alternativet for musikk som blir ulovlig lastet ned er at den ville blitt solgt. Den (og dermed artisten) ville i de fleste tilfeller tvert imot ha blitt glemt. ❗
Det er ganske mye moral ute og gå her, og mange som forarges meget over brutte rettigheter.
Er det ikke litt slik at vi faktis gjerne VIL “stjele” litt, en gang i mellom? For opphavsrettigheter brytes ganske mye – og det er langt fra alltid at rettighetshavere selv har rent mel i posen. De “stjeler” til tider, de og.
Selv ville jeg naturligvis aldri finne på slikt, meeeen
* Kopiering av lærebøkker. Det var helt fryktelig å se hvordan de andre tok kopier av beskyttet materialer helt uten samfunnsansvar. 😳
* Bruk av share ware-programmer uten å betale. Selv har jeg selvfølgelig avstått fra å pakke filer hvis jeg ikke har hatt en gyldig lisens. 😳
* Mange har hatt ulovlige programkopier på datamaskinen deres. 😳
* Mange har sendt bilder over i e-poster som de ikke har hatt opphavsretten til. 😳
* Mange har brukt bilder i bloggposter uten å ha betalt for dette. 😳
Om ikke annet viser forargelsen over The Pirate Bay at riket er godt besatt med mennesker som har holdt sin sti ren – og som derfor “kan kanste den første stenen” (i glasshuset)
Og ellers takker vi IvarE for bra link.
Det er oppsiktsvekkende dersom dommen er basert på såpass feilaktige opplysninger, og jeg tror nok at forsvarerne ville vært nokså raskt på banen dersom de som er tilkjent erstatning faktisk ikke er rettighetshavere eller representerer rettighetshaverne.
Det finnes så mange forskjellige typer avtaler i denne bransjen at man aldri bør ta noe for gitt, men nokså forenklet er det ikke helt uvanlig at en opphavsmann overdrar alle rettigheter til et verk til en kommersiell virksomhet. Opphavsmannen kan få mye penger nokså fort, og de som kjøper rettighetene får inntekter over lang tid.
Med andre ord blir det nok feil å omtale dem kun som distributører.
Dommerne har også oppfattet at det slett ikke er tyvene selv som er tiltalt, for alle er dømt for medvirkning. Om dommen er riktig eller ikke er det ikke så meningsfullt å diskutere ettersom den ikke er rettskraftig. Dermed er det sannsynlig at saken vil bli behandlet på nytt, og det er ikke så usannsynlig at den vil bli behandlet en tredje gang også.
Fra en rent markedsmessig vurdering er det ikke så overraskende om det selges mindre musikk til forbrukere. det er opptil flere TV-kanaler som spiller musikkvideoer kontinuerlig, og det er til tider vanskelig å finne radiokanaler som ikke fyller det meste av sendeflaten med musikk. Går du på kafé eller bar spilles det gjerne musikk, og mange butikker har også musikk som en del av shoppingopplevelsen. Musikk er ofte en del av dataspill, og musikk fyller pauser i sportssendinger og -arrangementer. Nå og da er det nesten så man blir fristet til å betale for å slippe musikk. 😉
Ivar, jeg har ikke detaljene i dommen, men tror nok det er som Håkon sier lenger nede. Det er ikke en dom løsrevet fra gjeldende svensk rett. Selv om den altså ikke kommer til å løse noe for rettighetshaverne.
Den artikkelen du linket til var veldig bra! Verden og teknikken er en helt annen enn for 10-12 år siden, da jeg kom meg på nett for alvor. Og den utviklingen kommer til å fortsette.
Milton, vi har gjort det alle sammen, ja. Selv har jeg en del mp3’er som neppe er helt lovlige. Men man delte filer på irc for 10 år siden, i bøtter og lass. På trege linjer. Nå er linjene og mylighetene noe helt annet. Det er garantert bilder i denne bloggen som jeg ikke har sjekket om jeg kan bruke. Sitatretten kan ikke brukes på rene bilder, da må det være noe mer rundt. So… 🙂
Håkon, jeg er så enig. Jeg betaler snart for å slippe musikk! Det er overalt. På bussen i dag tidlig fikk jeg musikk fra tre kanter. Bussen og to headset som sto veldig høyt på. Akk. Man kan ikke helt gå en tur på stien og søke skogens ro 🙁
Håkon, jepp. Jeg sier da også at “jeg mener at…”
Det var muligens klønete formulert, men hvorvidt dommen er basert på feilaktige opplysninger eller om den er i strid med gjeldende svensk rett har jeg ikke hevdet at jeg har noen formening om. Jeg har heller ikke lest annet enn mindre deler av dommen. Det jeg har sagt er at jeg mener at logikken bak søksmålet er feil. Og jeg har så argumentert ut fra det. 😎
Det finnes for øvrig “tonnevis” av eksempler på at lov og rett (eller søksmål for den saks skyld) ikke er logisk(e). Men det er da ikke noe hinder for å argumentere for at “det ikke burde være slik”. 😉
Det er skrevet noen doktorgrader om dette å beskrive lover med formell logikk.
Det er nok et nokså grunnleggende problem at til tross for at immaterialrett, som f.eks. opphavsrett, slett ikke er noe nymotens påfunn så er det nok ikke så innarbeidet i folks moral som eiendomsretten til fysiske gjenstander er.
Jeg har også en mistanke om at svært mange knytter f.eks. musikkverk til artister (de utøvende kunstnerne) og har lett for å glemme at her er det komponister, tekstforfattere, arrangører, produsenter og andre som har gjort en jobb de skal ha betalt for og som kan ha rettigheter til det de har bidratt med. (Faktisk har det vel forekommet at også artistene har glemt dette. Om jeg ikke husker feil så har det nok forekommet at artister som støtter fildeling har “gitt bort” musikk de slett ikke eier alle rettighetene til.)