I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
blir også kvinner i større grad enn menn.
Mange har sikkert fÃ¥tt med seg at Anne Enger og Kristina Hjullum Hagen har gitt ut boken “Den lille forskjellen” denne uken. Boken handler om lønn, likestilling og individuelle valg. Hovedpoenget, slik jeg har forstÃ¥tt det, er at etter 40 Ã¥r med likestillingskamp er det fortsatt slik at kvinner gjør valg som gjør at de sakker akterut i arbeidslivet, fortsatt tjener betydelig mindre enn menn og fortsatt vil være fremtidens fattigste pensjonister.
Poenget er at mange kvinner til fulle benytter seg av de velferdsgodene som kvinnebevegelsen har kjempet frem. De utdanner seg, i større grad enn menn, selv om de velger tradisjonelt. De tar lange mamma-permisjoner, og jobber ofte deltid mens de har små barn. Konsekvensene er at kvinner ikke opparbeider verken ansennitet, lønn eller pensjonsrettigheter i samme grad som menn.
Debatten på Redaksjon1 på torsdag med utgangspunkt i boken var interessant. Interessant fordi flere av debattantene hurtig vinklet det over i at det å gjøre slike valg har gevinster. I form av bedre kontakt med barn og så videre. Det er selvsagt helt riktig, men det er ikke poenget til Enger og Hagen. Poenget deres er at slike valg har konsekvenser. Altså; det er fortsatt ikke slik at man får i pose og sekk. Hvorfor ikke?
Den kompetansen man får ved å utdanne seg, forvitrer om den ikke brukes og utvikles. Det er ikke slik at den kompetansen du en gang hadde er like mye verdi som da kunnskapen var fersk. Den må brukes og ny kompetanse på tilføres. Etter mange år som hjemmeværende eller deltidsarbeidende er ikke kompetansen det den en gang var. I tillegg mangler man erfaring. Da sakker hun akterut i arbeidslivet.
Deltidsarbeidende har aldri vært lønnsvinnere. Hovedgrunnen til at kvinner fortsatt tjener ca. 85% av det menn tjener er følgende
Budstikka har en artikkel i dag om hvordan dette er i Asker og Bærum. Bare en norsk kommune (Sola) har større lønnsforskjeller enn Bærum. Kvinner i Bærum tjener litt i overkant av halvparten av menn, og kvinners lønn øker mindre enn menns. Det kommer av at et betydelig antall kvinner i Bærum er hjemmeværende eller jobber deltid. Dessuten har gjennomsnittsmannen i Bærum store kapitalinntekter, noe kvinner ikke har.
I en kronikk i Dagsavisen sier Nina Amble ved Arbeidsforskningsinstituttet følgende:
«Den rosa drømmen» eller «kjærlighetsprosjektet», fire barn og deltid, bli forsørget, lever i beste velgående. På 8. mars er det vanskelig å forsvare det kvinner i vest tar ut som valget «å gå hjemme», på deltid, når veksten det krever her må arbeides fram av kvinner i sør og øst.
Hun mener at strategien for likestillingsprosjektet er endret fra å kreve plass i mannsdominerte yrker, til å kreve heving av lønn i kvinneyrker. Og at den strategien har slått feil; kvinner er lønnsmessig parkert. Dessuten ser det ikke ut til at kvinner lenger ser det som et likestillingsprosjekt å kunne forsørge seg selv. Det vil kreve andre valg.
Et valg som går ut på å være hjemme med barn er et individuelt valg, som for den enkelte helt klart kan være det rette. Jeg er tilhenger av at mennesker skal kunne gjøre de valgene som passer best for dem. Men man skal være klar over at de valgene man gjør har konsekvenser. I form av kompetanse som forvitrer, lønnsgap som ikke forsvinner og en fremtid som minstepensjonist. Spesielt blir konsekvensene store dersom man dertil blir skilt, etter å ha være lenge hjemme med barn. Da skal man forsørge seg selv, men har forvitret kompetanse og dårligere muligheter til å lykkes.
Dette er selvforsterkende. Kvinner tjener mindre enn menn, og derfor er det mest lønnsomme valget at kvinnen er hjemme med barn. Kvinner tar lengere foreldrepermisjon og jobber deltid i større grad enn menn, og sakker akterut lønnsmessig. Dermed tar jobber kvinner enda mindre, og er inne i en selvforsterkende sirkel.
Mennesker gjør individuelle personlige valg. Valgene har konsekvenser på lang sikt som ikke er like lette å overskue når man tar dem. Det er Anne Engers poeng. At disse valgene har andre og positive sider, er selvsagt viktig, men det endrer ikke konsekvensene.
Som Avil skriver i en tråd i dag:
Kan hende vil me om ti år syns det var galskap med offentlege økonomiske ordningar som stimulerte kvinner til lågare livslønn, svekka karrieremuligheter og låg pensjon?
Men vi er ikke der nå, og jeg synes dette er lite diskutert. Slik sett er det bra at Anne Enger har skrevet boken sin. Dette er viktig å få på dagsorden.
Pensjonsreformen som legger opp til at pensjon opparbeides gjennom hele livet, slår spesielt ille ut for kvinner med lang utdanning som også er hjemme med små barn i mange år. De kommer neppe noen gang til å kunne opparbeide seg en pensjon til å leve av. Til det vil de jobbe for få år.
Alle må ta de individuelle valgene som passer best for en selv, det være seg om det gjelder valg av utdannelse eller å være hjemme når barna er små, og gjerne lenger også (mange kvinner som ikke har små barn jobber også deltid). Men når man tar de valgene, er det viktig å ha klart for seg hva konsekvensene vil bli.
Det er ikke mulig å få i pose og sekk.
Også publisert i 0803-bloggen.
Jepp, pensjonsreformen er ikke god sett far et akademikerståsted, og i forhold til likestilling (eller manglende sådann) inneholder den en kostnad når det gjelder å få barn. Ettersom det er politikken som har gitt premissene, alternativene og konsekvensene så er det all grunn til å spørre om det var en god reform, egentlig.
Nei, den er ikke det. Men vi kan ikke la folk opparbeide pensjonsrettigheter i evighet uten at de samtidig er i jobb. Da ville jo systemet til slutt knekke sammen.
I evighet, nei, men i en begrenset grad og på en måte som påvirker hvilke valg vi gjør kunne kanskje vært en idé?
Spesielt i forhold til lange utdannelser. Man opparbeider allerede poeng for å ha omsorg for barn, men vel ikke for utdannelse.
Før pensjonsreformen fikk man full pensjon etter et visst antall tellende år, men selve pensjonen ble beregnet ut fra de 20 beste årene. Dvs at man kunne være hjemme noen år, jobbe deltid noen år, og likevel komme godt ut av det hvis bare 15-20 år av arbeidslivet var gode år. Nå som man skal beregne pensjonen utfra samtlige inntektsår, slår det fryktelig skjevt ut på dem som av ulike grunner ikke har kunnet jobbet fullt alltid. I all hovedsak vil det si kvinner. Og det har betydning når på året du tjente penger. For tjente du godt mellom juli til juni, får du likevel to halvdårlige år i pensjonsutreningen som trekker ned.
Det er et interessant tema fordi det sier noe om hvordan man verdsetter arbeidsinnsats. Inntektsgivende arbeid er det primære. Og representanten fra SPK som holdt pensjonskurset jeg deltok på i fjor sa til og med at de som ikke hadde hatt inntektsgivende arbeid tross alt ikke hadde vært med å bidra til fellesskapet.
Så hva vil det si å bidra til fellesskapet? Er det kun størrelsen på skattebetalingen? Eller er det også et bidrag til fellesskapet å oppdra kommende arbeidstakere, ta seg av familieorganisasjonen slik at en av familiemedlemmene kan arbeide mer, spare samfunnet for utgifter det ellers ville hatt med barnehageplasser osv.
Hvis man jobber i en barnehage, passer andres barn og mottar lønn for dette regnes det som arbeid og bidrag til fellesskapet, men dersom man passer egne og venners barn gjør det det ikke. Kanskje familien burde registreres som bedrift, slik at hjemmeværende kan ansettes, motta sin del av familieinntekten og slik opparbeide pensjonspoeng for den innsatsen hjemmeværende gjør for totaltinnsatsen til fellesskapet fra denne familien? For det er jo bare arbeid _for andre_ som blir betalt som regnes som bidrag til fellesskapet?
@Tiqui, jepp – definisjonen av “bidra til fellesskapet” kunne vært bedre. Og, det kunne vært bedre tilrettelagt for alternative ordninger. Om en ikke fikk lønn i en periode sÃ¥ burde det være bedre tilrettelagt for Ã¥ opprettholde en pensjonsforsikring. Den muligheten forsvant med pensjonsreformen.
Endelig en kvinne / “feminist” (vel, strengt tatt 3: deg, Enger og Hjullum) som ser ut til Ã¥ klare Ã¥ se sammenhenger ut over egen navle (eller eget skritt for den saks skyld)! At ting er mere komplisert enn at “Ã…h, de er sÃ¥ slemme sÃ¥. De rotter seg sammen, altsÃ¥. Knurr!”
Hvor mange Ã¥r vil tror du det vil ta før kvinner generelt innser at “kvinnssjÃ¥vinistene” er deres egne verste fiender?
Ja, jeg er slem, men det er pokker ikke langt fra sannheten. Nei, forresten. Det er jeg slett ikke! 👿
God aften, hur mÃ¥r ni? 😀
Kan jeg friste med en ståkuk? http://redneck.vgb.no/2009/03/07/red-en-stakuk-pa-sofan/
@Tiqui, det er jo riktig, før pensjonsreformen hadde man ikke livsløpsopptjening, men godskriving for de beste 20 Ã¥rene. SÃ¥ kan man spørre hvor “rettferdig” det var at man ikke fikk noen effekt av Ã¥ ha jobbet lenge. Problemet er at uansett er det noen som kommer dÃ¥rlig ut. Men jeg er enig i at det er ganske nødvendig at man fÃ¥r en form for godskrift for lang utdanning. Tar man en doktorgrad, har man mistet minst 10 Ã¥rs opptjening.
Men som jeg kommenterte på 0803-bloggen i går:
Opparbeidelse av pensjonsrettigheter er knyttet til arbeide. Noen annet ville føre til at systemet bryter sammen.
Når det gjelder å bidra til fellesskapet ved å oppdra kommende arbeidstakere, så er jo det noe OGSÅ folk som er i full jobb kan gjøre. Eller? Det er ikke noe som bare kan gjøres av folk som ikke er i jobb.
Jeg skulle likt å se et regnestykke som ikke viser at det er mer lønnsomt for samfunnet at folk jobber. De bidrar med skatteinntekter OG verdiskapning. Gjerne også mens de samtidig oppdrar fremtidige skatteytere.
Resonnementet holder i grunn bare dersom det blir BETYDELIG bedre fremtidige skatteytere og verdiskapere dersom noen passer på dem i heimen. Meg bekjent vet vi ikke at det er slik.
@HÃ¥kon, at de tok bort mulighetene til Ã¥ spare til pensjon dersom man er “ute av systemet” i en særs misforstÃ¥tt tanke om Ã¥ “ta rikingene” er ganske idiotisk.
@IvarE, jeg tror du mÃ¥ omgÃ¥s veldig spesielle feminister, altsÃ¥. Jeg, Enger og Hjullum er ikke alene om Ã¥ tenke slik 🙂 Tror ikke jeg, i hvert fall. Men jeg er jo altsÃ¥ en skikkelig næringslivsfeminist 😀
@Redneck, ehh, nei takk.
@Iskwew,
Nja, opparbeidelsen kan vel også knyttes til hvor mye hver enkelt av oss har betalt inn over skatteseddelen gjennom en fast prosentsats. Her burde det være muligheter for fleksibilitet.
@Isk:
Nei, men sÃ¥ er du vel ikke spesielt kvinnssjÃ¥vinist heller 😀
en god post, synes jeg. Imidlertid savner jeg noe. Jeg synes du er god til å peke på konsekvenser og utfordringer og problematisere dette, men jeg lurer på hva DU mener er løsningen (oppriktig nysgjerrig)?
Håkon, den synes jeg du skal forklare litt bedre. Jeg skjønte ikke hvordan det der skal fungere.
Det håper jeg at jeg ikke er, Ivar!
PS, jeg mener at kvinner skal være klar over de langsiktige konsekvensene av valgene sine, slik at det å være hjemme og ikke i arbeide, eller i deltid, er et bevisst valg. For det har konsekvenser. Og jeg kan vanskelig se annet enn at det MÅ lønne seg å jobbe, i forhold til pensjonsrettigheter.
Det handler ikke bare om pensjon, forøvrig, men også om at kompetanse som ikke brukes, forvitrer. Er du økonom og har vært ute av markedet i 10 år, så har det skjedd noe med kompetansen din. Kompetanse er ferskvare.
Jeg er tilhenger av livsløpsopptjening også, men jeg mener man bør opparbeide rettigheter under utdanning, for å demme opp for de negative konsekvensene av å ta lang utdannelse. Jeg er ikke tilhenger av det samme når det gjelder å være hjemme med barn. Pensjon har vært og må være knyttet til arbeide. Lang utdanning er knyttet til arbeide på en mye tettere måte enn det å være hjemme med barn. Eller fordi man velger bort yrkeskarriere, fordi man kan (gjerne av økonomiske årsaker).
In short; jeg er tilhenger av at folk skal gjøre de individuelle valgene som passer for dem. Men man må ha konsekvensene av de samme valgene klart for seg, og man kan ikke forvente at alle valg premieres økonomisk på linje med arbeide.
@Iskwew, det bør være mulig å få det til å fungere ved at en selv eller ens ektefelle/partner/samboer betaler en større del av inntekten til pensjonsytelse i en periode man har lavere inntekt fordi man prioriterer å være hjemme med barn. Det burde ta hånd om det matematiske.
@Håkon, da mener du at man på individuelt initiativ skal spare fra egen lomme til egen pensjon?
Det er vel gjerne ikke forbudt, men man har fjernet et insentiv til å gjøre det i form av beskatning.
Poenget mitt var at siden pensjon er knyttet til lønnsarbeid – ikke til arbeid i seg selv, sÃ¥ ville man skaffet seg pensjonsrettigheter for hjemmearbeid ved Ã¥ etablere familien som en bedrift hvor medlemmene er ansatte og mottar lønn for innsats.
Jeg mener ikke seriøst at man skal gjøre dette, men det ville være en mÃ¥te Ã¥ gjøre bruk av dagens pensjonsregler ved Ã¥ omdefinere det som nÃ¥ er utenfor opptjening til Ã¥ bli innenfor opptjening…
Derfor er det bare definisjoner det kommer an på.
Heimearbeid er jo ganske likt fordelt uavhengig av om ein også har lønsinntekt. Har ein hus og heim og ungar er det rett og slett mykje som skal gjerast, for dei fleste av oss kjem dette etter ordinær arbeidstid. Kvifor skal dei som gjer det før fire få betalt/pensjonspoeng når ikkje vi andre får det? og nei, eg synest ikkje vi andre skal få det heller. heimearbeid får folk ta ansvar for sjølv.
Men eg forstår ikkje kvifor ikkje pensjonspoeng blir delt mellom ektepar, slik som skatt blir det. Vanlegvis er det jo slik at når den eine jobbar meir, må den andre jobbe mindre. Og omvend.
Alle kunne jo vært ansatt hos hverandre, Tiqui. Uten at det ville ha løst fremtidens pensjonsproblematikk. Som kommer fordi ikke mange nok er i arbeide.
Det er et godt poeng, Hydra. Alle utfører arbeide i hjemmet, enten de jobber utenfor hjemmet eller ikke. Dermed burde logikken være at de som gjør det på fritiden bør få dobbelt opptjening.
Jeg er ikke så detaljert inne i pensjonsregler at jeg kjenner begrunnelsen for at man ikke har felles opptjening. Det har alltid vært et problem, imidlertid, at den som ikke arbeider kommer dårlig ut.
Hm, jeg kan se et lite problem med disse ansettelsesforholdene – her kan det bli problemer med Ã¥ overholde arbeidsmiljøloven. 😀
Det slo meg dessuten akkurat at det blir dyre pensjonspoeng ogsÃ¥, HÃ¥kon. Er du formelt ansatt i heimen, og mottar lønnsinntekt, sÃ¥ mÃ¥ du jo skatte ogsÃ¥. Av lønn du mottar fra allerede beskattede midler 😉
@Iskwew, for ikke Ã¥ snakke om at tjenester er mva-pliktige etter dagens regelverk. 😆
Ja, det var kanskje litt overraskende toner fra Anne Enger & co, men det er en slik resonnering jeg savner fra mange av de som er såkalte feminister (hva nå det er).
Det er i altfor stor grad mye rop om Ã¥ “nulle” ut konsekvenser av bevisst valgt politikk (for eksempel at pensjon skal knyttes til lønnsarbeid) slik at effekten vannes ut. Til slutt har vi ingenting igjen av intensjonen.
Jeg har også litt problemer med at se at de som faktisk jobber fullt samtidig som vi har barn skal betale for de som velger en roligere tilværelse.
En litt annen vinkling på debatten i anledning 08.03 på http://trilisverden.blogspot.com/2009/03/vi-har-likestilling-bruk-den.html
Ellers likte jeg begrepet “nærligslivsfeminist” – har øyeblikkelig adoptert begrepet og definert meg selv 🙂
Et annet poeng som slÃ¥r hardt utover de som tar utdanning er at alle inntektsgivende Ã¥r nÃ¥ skal telle med i utregningen – ogsÃ¥ de Ã¥rene som student nÃ¥r du ikke har lov til Ã¥ tjene mer enn et visst antall kroner (ifølge lÃ¥nekassens regler). Dermed straffes man dobbelt for Ã¥ ta utdanning og jobbe litt ved siden av (for selv om det er et mÃ¥l med heltidsstudenter, sÃ¥ er det fortsatt ikke mulig Ã¥ leve bare pÃ¥ studielÃ¥n. DÃ¥rlig med arbeidserfaring blir det ogsÃ¥ av heltidsstudenter)
Til @trilis poeng :
NÃ¥r jeg en gang gÃ¥r av med pensjon vil jeg ha opptjent fulle rettigheter, fordi jeg vil ha avtjent mine 40 Ã¥r i arbeidslivet. Samtidig har jeg oppdradd barn, klart alle mine forpliktelser overfor dem (men antageligvis trigget immunforsvaret deres med rengjøring under pari) og kort sagt hengt i strikken noe voldsomt. Klart det hadde vært deilig Ã¥ være hjemme noen Ã¥r, og bruke dagene til Ã¥ fÃ¥ unna alt det jeg nÃ¥ har gjort pÃ¥ kvelds og helgetid. Men jeg har valgt Ã¥ forsøke Ã¥ fÃ¥ til alt. Jeg nekter faktisk Ã¥ betale for at kvinner (og noen menn) skal fÃ¥ bÃ¥de i pose og sekk her, ved at man ved Ã¥ gÃ¥ hjemme og ergo en mye roligere tilværelse skal fÃ¥ en slags “samfunnslønn”. Det er et valg man gjør med Ã¥pne øyne, endel er kanskje ikke klar over konsekvensene og det er synd men sÃ¥nn er det.
Debatten tar utgangspunkt i en del ting man skal ta som sannheter:
1. Kvinner tar selv valgene som gjør de til lønnstapere og minstepensjonister.
Jeg: Dette stemmer ikke alltid- Kvinner velger i større grad å være hjemme med barn osv., men blir også i større grad enn menn diskriminert fra høyere stillinger og høyere lønn.
2. Pensjon må være tilknyttet lønnsarbeid:
Jeg: I hovedsak er nok det fornuftig, da en må ha inntekter for å kunne utbetale pensjon, men jeg synes også annet verdiskapende bør hensyntas. Med den gamle ordningen ble man bedre belønnet for også å ta seg av de fremtidige arbeidstagerne. Det er og min oppriktige mening at ved å skape trygge oppvekstvilkår for barna, sparer man samfunnet for kostnader i form av kriminalitet m.m. De to første årene har ekstremt mye å si for den personligheten og tryggheten barna får- Og dermed foutsetningene deres for å bli gode samfunnsborgere.
Trili, det er egentlig ikke så overraskende etter det som kom fra Likelønnskommisjonen. Men Enger og co. er klare og tydelige, og det er bra. For denne debatten er viktig.
Jeg er enig i at man skal premieres for å jobbe. Dermed ser jeg ikke at man skal kunne premiere for så mye annet. Et unntak er kanskje lang utdannelse.
Næringslivsfeminist er et godt begrep 😀
Tiqui, pensjon og lange studier slår veldig skjevt ut, ja. Spesielt problematisk er det ettersom det er viktig at folk tar høyere utdannelse.
Anne, jeg er i grunn enig i det. For det er jo slik at man som utearbeidende gjør omtrent de samme oppgavene i heimen som de som ikke er det. Man er altså dobbeltarbeidende.
Mange er imidlertid ikke klare over konsekvensene og det er det viktig at de blir. Fri og bevare meg fra å ha vært hjemmeværende med små barn, bli skilt, og stå der med forvitret utdannelse og ingen pensjonsopptjening.
Elle, du har ett i 1., men det skyldes ikke bare at kvinner hindres, de velger også bort.
Men på 2. er vi ikke enige. Du forutsetter jo at folk i jobb ikke tar seg av fremtidige arbeidstakere, eller klarer å skape trygge oppvektsforhold. Meg bekjent vet vi ikke at barn som er hjemme lenger enn den vanlige svangerskapspermisjonen blir bedre samfunnsborgere enn de som ikke er det. Re: den forrige tråden om barnehager.