I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
Temaet selvmord er et minefelt. Det er nesten umulig å ikke trå feil når man skal si noe om det. Men jeg skal forsøke likevel.
I gårsdagens Budstikka forteller politimesteren i Asker og Bærum at det har vært selvmord med bakgrunn i finanskrisen. Han vil naturlig nok ikke beskrive disse tilfellene eller antallet tilfeller i detalj, ettersom det kan identifisere personer.
Politimester Torodd Veiding har følgende oppfordring:
Nå må folk ha øynene oppe for sine familiemedlemmer, venner og naboer. Vi er inne i en tid som for enkelte kan være vanskelig, sier han.
Han oppfordrer derfor til Ã¥ snakke med venner og naboer som kanskje strever, og spørre dem “hvordan gÃ¥r det med deg i finanskrisen egentlig?”.
Det er så klart en god oppfordring. Men enda viktigere tror jeg det er å snakke om ting lenge før krisene treffer.
Kommunen jeg bor i og nabokommunen Asker er kommuner der innbyggerne har høyere gjennomsnittsinntekt enn de fleste andre steder i landet. Det er kommuner der penger og status er viktig. Så viktig, kanskje, at dersom fundamentet for pengene og statusen faller bort, faller hele tilværelsen sammen. Og da kan det være at nettverket er borte. For basert på hva jeg har observert gjennom et langt liv innen finans, så har det å tjene alle pengene en pris.
Prisen består for det første i å jobbe veldig mye, altså bruke betydelig mer tid på jobb enn hva vi andre gjør. For det andre er det gjerne slik at man får forretningsforbindelser i større grad enn man får venner. Da blir fort store deler av ens identitet knyttet til jobb og suksess på jobb. Mister man den, rokkes hele fundamentet for tilværelsen. Jeg tror spesielt det gjelder for mange menn. Det inntrykket kan selvsagt være basert på en fordom eller tre, men det er mitt inntrykk.
Det er for sent å snakke når krisen treffer. Vi må snakke lenge før. Og det vi må snakke om, er hva som virkelig har verdi i livene våre. Alle vil selvsagt gjerne ha et godt økonomisk fundament og en jobb som er givende. Men ikke på bekostning av alt.
Før jeg fikk Tigerungen, jobbet jeg veldig mye. Det var ikke noe som dro meg hjem. Det var ingen som trengte meg. Jeg var på den galeien med at jobb var det som telte, og ikke så mye annet. Når du får til ting på jobb, når du jobber med noe spennende, da er det fort gjort å bli spist opp av det. Men det er skummelt, for du legger alle eggene i en kurv, du har ett ben å stå på, og om det benet knekker, så klarer du ikke lenger å gå.
Og ofte kan jakten på penger og status også ha gjort at de nærmeste er valgt bort. For jobben, karrieren og pengene er viktigst. Det er viktigere enn å følge barn på trening, gå på skoleavslutninger og delta i barnas liv. Det er viktigere enn å pleie forholdet til partner. Dermed er kanskje ikke en gang de nærmeste noe mentalt sikkerhetsnett når det ene benet man har valgt å stå på, knekker.
Det er dette vi må snakke om, lenge før krisen treffer. Vi må snakke om verdier. Om å sette grenser. De grensene vi selv ikke setter rundt livet vårt i forhold til arbeidsgivere og karriere, de grensene blir ikke satt. Livene våre er fulle av valg og grensesetting hver eneste dag.
Han [Veiding, Red.anm.] understreker imidlertid at selv om finanskrisen tilsynelatende har vært en utløsende faktor, vil det trolig også finnes flere underliggende faktorer som har bidratt til at disse menneskene har valgt å avslutte sine liv.
Det er selvsagt viktig, og uansett er det et fåtall av oss som vil miste en i vår nærmeste krets på denne måten. De fleste av oss kan derfor gjøre lite når krisen har truffet. Men det de fleste av oss kan gjøre, er å snakke om verdier, om hva som virkelig betyr noe. Det er ikke statusjobben eller det fine huset. Det er relasjonene våre. Det er familie og venner og samfunnet rundt oss. Det er å sørge for at man ikke bare har ett eneste ben å stå på.
Kanskje er det viktigste denne krisen kan brukes til å snakke mer om verdier. Med hverandre, og ikke minst med barna våre.
Det er fort for sent når krisen først treffer.
Litt pÃ¥ siden, men jeg synes ikke “hvordan gÃ¥r det med deg i finanskrisen egentlig?†hørtes ut som en spesielt vellykket kommentar. 😉
Treffer man riktig (eller feil person om du vil) blir det som å si:
“Hvordan gÃ¥r det med deg nÃ¥ som alt gÃ¥r til helvete?”, “har DU noe igjen Ã¥ leve for, da?”, “stakkars deg, DU har det fælt, du”, “du tenker ikke pÃ¥ broa, vel?”, osv. 😕
Jepp, den ville ikke jeg har brukt heller, Ivar. Det er jo i det store og hele vanskelig Ã¥ formulere seg bra, egentlig. Men i hvert fall ikke den der 😐
Jeg tror at man kanskje kan vinkle den mot at “ogsÃ¥ jeg merker krisen”. Gi beskjeden om at du er ikke alene om Ã¥ stÃ¥ i situasjonen. Og fortelle litt om de innstramningene du har vært nødt til Ã¥ gjøre.
De dagene som passerer nå, er trolig viktig for omfanget av psykiske problemer i fremtiden. Det er nå folk drar kredittkortet for å holde fasaden, selv om de heller burde strammet inn.
Det vi trenger, er å sende ut meldinga om at det går greit å skjære ned, at det ikke er en skam, at det er noe mange må igjennom. Ikke sant, Kristin Halvorsen?
Utrolig bra innlegg nok en gang. Jeg tror det er spesielt viktig for alle Ã¥ tenke over hvilken “risiko” man tar nÃ¥r man lar jobben være “alt” i livet. Det gÃ¥r for en periode, men sÃ¥ plutselig kan man sitte der uten noen ved sin side.
Det tror jeg er en veldig god vinkling, Milton. For på en eller annen måte berøres alle av denne krisen.
Jeg har fortsatt ikke helt kommet meg etter Kristins oppfordring om å shoppe som gale. Du har helt rett i det du hinter til, hun oppfordrer hele det norske folk til å nettopp late som ingen ting, selv med den usikkerheten som er nå.
Men Kristin ser sliten ut. Så henne på redaksjon En i går, og hun så rett og slett sliten ut. Muligens begynner kompleksiteten å bli vel stor, og at utspillet om juleshopping kan skrives på den kontoen.
Cat, du kan ikke sette deg i en situasjon der du bare har ett ben å stå på. Enten det ene benet er jobb eller partner. For da ryker fort det meste om det ryker.
Men jeg kan skrive under på at det er fort gjort å la seg rive med, jeg har vært der.
Men ka e det med dokker???
Kristin vil jo se det an!
PÃ¥ nyÃ¥ret blir alt sÃ¥ mykje betre…
Vel og merke så lenge man kan vurdere å vurdere å gjøre langsiktige tiltak (jeg skal vurdere å vurdere, jeg vil ikke love mer, jeg har jo tross alt allerede lovet å gå av for 11 mnd. siden).
Uansett, sÃ¥ lenge jeg kan skaffe unnskyldninger for økte overføringer til det offentlige (som KAN ha en effekt pÃ¥ lang sikt) sÃ¥ er det antagelig greit (la meg bare tenke pÃ¥ det litt). Skatte-og avgiftslette (pffføyyy…) som kan ha effekt bÃ¥de for fattig og for rik og bÃ¥de pÃ¥ kort og lang sikt, vel…, det strider mot min religiøse overbevisning, ehh, mine prinsipper, ehh…
SÃ¥ lenge det har en fordelingsprofil, ehhh…
💡
Kristin er skikkelig sliten av denne finanskrisen. Det var ikke den SV-drømmen gikk ut på.
Det er nok veldig dumt å se det an. Det betyr ikke at det er lett å treffe med tiltakene. Men det budsjettet hennes er skikkelig utgått på dato.
Tltredes. Mer er det ikke å si om det.
frr 🙂
Kjernen i det hele er som du sier at man mÃ¥ tenke igjennom hva som er viktig i livet. Helst før krisen inntreffer…for da er det kanskje for sent?
Jeg er i hvertfall glad for at jeg har andre og viktigere ting i livet enn jobben. Familie og unger selvsagt, og alle fritidsinteressene. Om sÃ¥ skulle skje at jeg mistet jobben skulle jeg ikke ha noe problem med Ã¥ fylle tida 🙂
Det er utrolig viktig å ha flere ben å stå på. Både jobb, interesser utenom jobb, familie og venner. Og jaget etter status tar jo knekken på folk, selv om det ikke er så ekstremt som selvmord. Når hele selvfølelsen forsvinner meg jobben, bilen og/eller huset, så har de tingene ikke mye verdi.
Folk bør forberede seg på at dette kan bli stygt. Fannie Mae uttalte den 10. nov. at de venter at boligprisene i USA totalt vil falle 19%. Så langt har de i følge samme kilde falt 9,7%. Det betyr i så fall at bare halve fallet er unnagjort!
Hvor lang tid trenger man pÃ¥ dette? I tilfelle at nedgangen fortsetter Ã¥ være langsom, kan det ta Ã¥r! Hvordan er anslaget – er det helt spinnvilt? Det er neppe for pessimistisk! Schiller-indeksen viser at boligprisene inflasjonsjustert har doblet seg siden slutten av 90-tallet.
Og n̴ meldes det at USA har brukt mer penger p̴ denne finanskrisen enn landet inflasjonsjustert brukte p̴ Andre verdenskrig Рuten at det har kunnet stagge nedgangen.
For Norges vedkommende vet vi at boligprisene her steget dobbelt sÃ¥ mye som i USA, samtidig med at belÃ¥ningsgraden til folk vel stort sett ligger pÃ¥ to ganger inntekt – og er dobbelt sÃ¥ høy som i USA.
Samtidig står den jevne nordmann i dag i en veldig vanskelig situasjon. Utgiftene hans er forskjøvet fra variable til faste kostnader i løpet av de siste 50 årene. Han betaler mer i skatt, han betaler mer for bolig, og han har mer andre lån.
Det betyr at når de dårlige tidene kommer, er de variable utgiftene så små i forhold til de faste at det er lite som kan gjøres for å spare. Visst kan du spise litt mindre spagetti, men hva monner det i forhold til at du har mye større låneutgifter enn du makter? Visst kan du la være å kjøpe nye bukser til jul, men det redder likevel ikke familien.
Jeg er redd de krisene vi har sett de siste 20 årene blir bagateller i forhold til denne.
Note to self: Kjøpe hagle og hermetikk. Sette av tid til konens skytetrening. Bytte videoen Wall Street med Mad Max 1, 2 og 3.
Ja, jeg tror du har rett i det, Milton, dette kan bli stygt og langvarig. Jeg nevnte pÃ¥ jobben i gÃ¥r at jeg hadde sett analyser som indikerer en resesjon i USA som kan vare i to Ã¥r. Og svaret tilbake var interessant. “Det har aldri skjedd før”. Jeg repliserte med at det slett ikke betyr at det ikke kan skje.
Men nei, folk har ikke tatt det helt inn over seg.
Re: Note to self. Merker du at det hardner over der du er? Må høre med venner i Brasil om de merker det.
Så får vi bare håpe at folk ikke har satset så mye på jobb og status at verden faller sammen om det går galt.
Mad Max en jo den naturlige oppfølgeren til Wall Street.. 😯
Har hagle og Krag (og kan Ã¥ bruke dem) sÃ¥ det bør vel gÃ¥ bra? 😈
Jeg tror muligens ikke du trenger Ã¥ forvente det samme der du bor som Milton kanskje mÃ¥, tb 🙂
Vel, du vet, Trøndelag kan være temmelig vilt det ogsÃ¥, til tider.. SÃ¥ greit Ã¥ være for klar for alt? 😎
SÃ¥ du forresten Brennpunkt pÃ¥ NRK denne uka, om Jón Ãsgeir Jóhannesson og gutta som har spilt poker med Islands økonomi. Og Island tapte. Glidende overgang fra Wall Street til Mad Max. Rart (men sikkert bra) at islendingene ikke griper til hagla forresten..
Forresten, du som har peilig på film og finans, jeg lurer på om du eller noen kan hjelpe meg med navnet på en film, fra første halvdel av 80-tallet..
Du skjønner, kvelden før første eksamen i sosialøkonomi mellomfag (30 vekttall) gikk jeg og ei venninne (jepp, jeg var opp over ørene forelsket i henne (slik jeg ofte var pÃ¥ den tiden), det var ikke gjensidig (slik det ofte var pÃ¥ den tiden)) pÃ¥ kino for Ã¥ glemme alt som hadde med økonomi Ã¥ gjøre. Siden det ikke var sÃ¥ nøye hva vi sÃ¥ (bare det ikke handla om sosialøkonomi), rota vi oss inn pÃ¥ en film vi ikke ante noe om. Og det viste seg altsÃ¥ Ã¥ være en slags finansthriller, som endte med the end of the world as we know it, økonomisk sett, det store sammenbruddet, drevet fram av at mektige krefter (i Midt-østen??) i skjult solgte dollar og kjøpte gull eller noe, og til slutt kollapset det hele. Sluttscena husker jeg var hovedpersonene som satt i et mørklagt kontorlandskap, med skrivebord og datamaskineer dekket med laken, mens de filosoferte over muligheten for at det kunne komme noe bedre ut av dette, en annen verden… Mener Ã¥ huske at det var relativt kjente skuespillere i hovedrollene (Redford? Newman??) Som forsøk pÃ¥ Ã¥ glemme alt som het økonomi var det kinobesøket altsÃ¥ rimelig helbom, men jeg husker det likevel som en ganske fin film? Men jeg klarer ikke Ã¥ finne navnet pÃ¥ filmene, hverken i min skrantende humkommelse, eller pÃ¥ nettet? Noe som vet hva det kan ha vært?
Hmmmm. Det kimer et eller annet bak i hodet, tb. Har du spurt Hjorthen? Han er jo et vandrende filmleksikon.
*tenker videre*
De merker det veldig godt i Argentina iallfall. Det er ansettelsesstopp overalt. Ingen ansetter, prisene stiger, verdiene og lønningene blir mindre verdt.
Selv har jeg det bedre økonomisk enn på mange år, men det skyldes at jeg har levd som en fattiglus på nesten ingen penger og vet hvordan man overlever på nesten ikkeno. Samtidig har jeg forberedt meg på denne krisen hele det siste året med å jobbe for å redusere faste utgifter. Jeg lurer på om det var en av bloggpostene dine i januar som virkelig overbeviste meg om hva jeg måtte gjøre. Skal se om jeg finner den.
Jo, det var denne: http://iskwew.com/blogg/2008/01/22/hvor-er-terrorpolitiet/
Veldig gode kommentarer hvor du og Milton er nesten profetiske 😀
Spesielt bet jeg meg merke i din erfaring fra krakket i 87. At du 7 måneder senere hadde halv verdi på leiligheten og mistet jobben. Denne gangen tok det i underkant av et år før krisen er et faktum og jobbene ryker, selv om boligprisene ikke på langt nær har gått så ille ned som den gangen.
I januar begynte jeg i ny og midlertidig jobb, men insisterte pÃ¥ Ã¥ beholde kveldsjobben i tillegg, fordi den er fast. Sjefen pÃ¥ min midlertidige dagjobb ville gjerne at jeg skulle si opp kveldsjobben for Ã¥ kunne jobbe 100% pÃ¥ dagtid. Jeg siterte da deg: “Sist børsen stupte slik den gjorde nÃ¥ nettopp gikk det 7 mÃ¥neder før folk var uten jobb og halverte verdier pÃ¥ boligene. Jeg slutter ikke i en fast jobb nÃ¥ for Ã¥ jobbe midlertidig i halvannet Ã¥r…”
Så tusen takk for økonomiske profetier!
Det som skremmer vannet av meg i alt dette er at det er så mange relaterte bobler, den ene boblen river med seg den neste når den ryker.
Asia og Kina har vært det store – med enorme stigninger bÃ¥de innen økonomi og aksjemarked. Men alt var jo bygd pÃ¥ at amerikanerne kjøpte asiatisk junk finansiert via boliglÃ¥n.
Vekstmarkedene har også hatt en boom, men hvorfor? Fordi de har eksportert råvarer til Kina. Dermed har markedene livnet til, slik at også andre sektorer har blitt aktive. Men når Kina girer ned?
Russland har boomet. En selvsikker Putin trodde han kunne fucke med internasjonale selskaper og gjøre landet til en mafia-bastion. Oljeprisen ville jo garantere enorme russiske inntekter, ikke sant? Nå begynner utlendingene å få nok og drar sin vei. De tør ikke lenger stole på vilkårene for å investere. Og så krasjer verdensøkonomien, slik at oljeprisen raser.
Og det er flere. Alt var ikke så oppblåst i 1929. Folk trodde ikke at de hadde fantasilioner sikret i sin bolig dengang. Verdensøkonomien var ikke like integrert, og vi hadde ikke hatt den enorme kredittveksten som vi har hatt i det siste.
Dette nyhetsbrevet er nå litt gammelt (17/11), men det er vel verdt å lese. http://www.safehaven.com/article-11854.htm. Ikke minst forklarer det hvordfor finanssektoren i USA og globalt var så tungt eksponert mot obligasjoner basert på pakkede boliglån.
Vet vi egentlig noe særlig i det hele tatt? Millioner på kinesere har blitt tvangslyttet pga. dam- og industriprosjekter, og enda flere har dratt inn til byene for å jobbe på fabrikker. Nå stenger fabrikkene. Vesten har vel egentlig aldri forstått så mye av hva som skjer bak lukkede dører i Kina. Det har vært et mysterium. Nå står vi med en atommakt som kanskje skal oppleve hungersnød.
Foreløpig er Panama inne i en fornektningsfase, men et kaldt blikk på realitetene er ikke betryggende.
Landet er veldig tjenesteorientert (kanalen, det er et internasjonalt finanssenter med rundt 100 globale storbanker representert, verdens nest største frihandelssone, massevis av folk som jobber i havner, pluss at man satser relativt stort på turisme) i tillegg til at særlig Panama City har opplevd en voldsom eiendomsboom.
Man har typisk hatt 100 større boligprosjekter gående parallelt. Er man på et høytliggende sted midt i Panama city, har man ca 6 høyhus under bygging i synsfeltet, uansett hvor du snur deg. Jeg har snakket med mennesker som har opplevd at leiligheten de har kjøpt har tredoblet seg i verdi i løpet av 4 år. Prisstigningen har vært enorm.
Frihandelssonen i Colón er preget av at det bygges lagre i flere etasjer, så store at de får de gamle hangarene på Fornebu til å minne om aviskiosker. Det ble giret til VEKST. En eller annen betaler renteutgifter for disse anleggene.
Kanalen skal utbygges. Panamax skipene er for små, sies det. Derfor skal det bygges nye sluser som kan håndtere skip med bredde på 50-60 meter, mot dagens 32. Hva som nå skjer med en fallende skipsfart er uvist, men jeg forutser at finanskostnadene vil skyte i været, samtidig med at trafikkprognosene trolig er urealistiske. I dag har vel Baltic Dry index (indeks for tørrlastrater) falt 90%, og rederne fortviler, ettersom de ikke engang greier å få hugd opp skipene sine. Opphuggingsselskapene får ikke letter of credit. Og fortsatt er det rekordmange nye skip under bygging.
Colon, som er en by i den karibiske kanalkjeften, skal bli home port for cruiserederiene, og både Sheraton og Raddison har dundret til med svære hoteller, som akkurat er ferdige. I tillegg hadde man altså et annet større luksushotell her. Hva skjer med dette prosjektet hvis turismen stuper?
SÃ¥ hva tror jeg skjer med Panama?
1. Utlendingene vil ikke kjøpe de eiendomsprosjektene som bygges, ettersom de allerede har tapt pensjonsoppsparingen. Dermed vil boligprisene rase. Mens man ikke har sett samme opplåning poå basis av boligens friverdi som i USA og Europa, er innslaget av utenlandske kjøpere høyere her. Bra for meg, eller hva? Ikke nødvendigvis. Hva skjer med vedlikehold, fellesarealer (inkl. bassenger og øvrige felles bygnigner)? Plutselig er luksuseiendommen din del av et prosjekt i forfall. Et prosjekt hvor det ikke er penger til vedlikehold og vakthold.
2. Byggeindustrien kommer til å få en bråstopp, fra dagens hektiske nivå. Denne sektoren er stor og personalintensiv i Panama. Der man i Norge bruker slaghammere og kanalfresere f.eks. når det skal trekkes ledninger eller rør, bruker man hammer og meisel i Panama. Der man kjøper ferdigbetong i Norge, bruker man kanskje ikke engang blander her. Man blander med spade. Så det er ganske mange tusen som vil miste jobben.
3. Turismen vil få en bråstopp
4 Frihandelssonen vil ikke oppleve vekst, men stagnasjon, i en periode hvor det er giret opp til hemningsløs vekst.
5. De internasjonale storbankene vil neppe skjerme Panama fra kuttene som gjennomføres
6 Statens inntekter fra kanalen vil falle, samtidig med at vilkårene for internasjonale lån trolig vil bli mye tøffere.
Jeg tror med andre ord at Panama blir det sentralamerikanske landet som får den største smellen. Det er ikke betryggende, ettersom den voldsøkningen vi har sett i det siste, før noen har tenkt på krisen, er langt mer enn politiet kan håndtere.
Men politikerne sitter der trolig med sine investeringer i boligprosjekter, og hÃ¥per pÃ¥ at den mye omtalte “greater fool” skal dukke opp. Derfor fÃ¥r ingen lov til Ã¥ si at vi fÃ¥r krise, ser det ut som.
Men det er jo ikke bare i bananrepublikker at man inisterer på at landets økonomi er sterk, og at landets banker er sunne. Det kan skje i potetmonearkier også.
Ahh, sÃ¥ bra tenkt av deg, Tiqui! Dessuten veldig bra at jeg skrev det den gangen 😀 Jeg lærte veldig mye om den krisen. Blant annet har jeg ikke fulgt bankens oppfordring om Ã¥ kjøpe større leilighet, lÃ¥ne mer. De syntes jeg lÃ¥nte alt for lite. Men nope, ikke en gang til, sa jeg. Jeg tipper det kommer til Ã¥ være mange som har med seg lignende erfaringer ut av denne krisen. Sannsynligvis mange flere.
Milton, den kommentaren din om Panama var mycket interessant. Det er så synd at slike interessante analyser blir liggende langt nede i et kommentarfelt. Legg den i bloggen din også!
Resonnementet ditt høres godt fundert ut, og da kan det være at Panama står overfor større problemer enn noen forestiller seg, ja. Og skikkelig skummelt om det leder til mer vold. Vurderer du å flytte til tryggere farvann, eller føler du at du og familien er trygge nok?
Nei, jeg tror ikke vi kan si at vi vet så mye i dag. Det er helt umulig å overskue konsekvensene. Og tesen om at f.eks. USA aldri har vært i resesjon i 2 år etter krigen, det betyr ikke at det ikke kan skje nå. Det betyr store problemer for hele verdensøkonomien. Norge også. For hvor skal oljeprisen? Det er ikke gitt at den ikke faller til enda lavere nivåer, og blir der en god stund. Og vi har jo ikke gjort mest for å ha alternativer. Det er jo blant annet satset alt for lite på forskning og utvikling.
Det eneste vettuge som kan komme ut av kriser, er at det forserer nødvendig omstilling. Vi får håpe man bruker den til det i Norge. Men det ser ikke sånn ut.
🙂
Bra innlegg. Klart vi bør ha fokus på hvordan det går med de rundt oss, det bør vi jo alltid ha.
Jeg tror nok fallhøyden er størst i de miljøer som er godt vant, hvor livsstilen er en annen enn den jeg er vant med. Vi som har levd nøkternt lenge merker jo litt prisoppgang men ellers lever vi som før, fra måned til måned. Vi har ikke så mye å miste.
Jeg tror nok vi får se en bunn vi ikke aner framover, da er det nok viktig å ha omsorg for hverandre.
Ikke rart Kristin er sliten, når hun får seg til å si det hun sa. Kanskje på tide SV tar sin hatt og går?
Ja, det tror jeg du har helt rett i, Graylady. De som er “godt vant” har større fallhøyde, og kanskje ogsÃ¥ gjort noen prioriteringer som gjør at de har fÃ¥ bein Ã¥ stÃ¥ pÃ¥.
Jeg tror Kristin er sliten av å være krise-finansminister.
Kloke ord Iskwew!
Når solen skinner og man går på vannet vil en bare ha mer av det morsomme, av suksess og alt det herlige som følger med. Jeg klarer meg, vil alltid lykkes og har mer en nok med å håndtere alle mine materielle verdier om ikke jeg skal tenke på andre verdier også. Det er vel litt det som skjer kanskje.
De virkelige verdiene, det som egentlig betyr noe, kommer i skyggen av plastikkverdiene (staffasjen vår)i en grad som kan være farlig. En klarer ikke å skille det som virkelige betyr noe fra det uvesentlige, en ser ikke lenger at alt det erstattelige ikke betyr noe når det kommer til stykket. Så når vi mister alt det mistelige tror vi at vi mister oss selv at vi har mistet alt. Det er så feil, det så trist. En har det eneste som egentlig betyr noe, det som virkelig har verdi igjen, en har seg selv. For seg selv og for alle sine.
Nydelig oppsummering, Titan 🙂 Og velkommen hit!
Jeg tror i tillegg statusjaget blir en slags rus. Som annen rus har den med å fange all oppmerksomhet. Og snakk om umistelige realverdier forstummes av pengeverdiene.