De som rir på bølgene

Her for en stund siden kom tb inn på surfing i kommentarfeltet til tråden Det halve beltet, som tigerungen tok i judo her i vår. Han ville jeg skulle skrive om det. Nå er det ikke så mye jeg vet om det, egentlig, bortsett fra at jeg har observert surfere mens jeg bodde i Brasil. I tillegg er en veldig god brasiliansk venn surfer, og jeg har snakket mye med ham om det. På dette bildet er det han som rir på en bølge:

Surfere er en fascinerende gruppe mennesker. Nå har jeg ikke bevis for dette, på noe vis, men jeg tror de har noen felles trekk. De har noen kjennetegn som gjør at de kjenner hverandre igjen og har noe felles over hele kloden. Det sier i hvert fall Zé, som har reist rundt hele verden etter bølger, og surfet de fleste steder. Bortsett fra på deler av Vestlandet, der det tildels er svært gode bølger, men veldig kaldt i vannet. Er du vokst opp i Brasil er det meste av norsk vann for kaldt. Selv med tørrdrakt.

Da vi var pÃ¥ surfestranden Ibiraquera ved nyttÃ¥rstider 2005 var jeg pÃ¥ stranden nesten hver kveld, og sÃ¥ surferne komme inn med det siste lyset. NÃ¥ hadde jeg gjerne ikke sÃ¥ mye “valg”. Siden jeg var pÃ¥ tur med bare surfere, som med den største selvfølge etterlot meg i bungalowen med ungene for Ã¥ dra ut og surfe ved 6-tiden, ble det til at jeg gikk ned pÃ¥ stranden. Mens ungene lekte, satt jeg i sanddynene og studerte surferne. Og siden vi snakker om brasilianske surfere, sÃ¥ var det Ã¥ se dem selvsagt nok i seg selv for en nordkvinne; ranke, spenstige, muskuløse og vakre menn sÃ¥ langt øyet rakk.

Men det er mer ved dem enn det du ser.

Et nøkkelord for å beskrive surfere er BALANSE. Både må de ha den fysiske balansen, og kanskje er det derfor de har den mentale også. For det har de. Sjelden har jeg oppleve en gruppe mennesker med en så synlig indre balanse. Det er merkbart. Nå kan jo mitt inntrykk skyldes at jeg ikke kjenner så mange, men etter å ha hørt hva Zé fortalte, tror jeg dette er et felles trekk i stor grad. Du værer en indre RO som er påtagelig til stede.

Et annet nøkkelord er TÅLMODIGHET. Surfere tilbringer hele dagen med å svømme ut, vente på den rette bølgen, surfe så langt det går, og så svømme ut igjen. Surfing krever stor tålmodighet. Er du en eksplosiv hissigpropp, vil du neppe treffe bølgen i det hele tatt. Du må vente tålmodig til den kommer til deg.

Et nøkkelord er RASTLØSHET. Surfere er individualister. Som gjerne reiser verden rundt for Ã¥ finne “the surf” og “the right swell”. Som trekkes mot havet og bølgene. Kanskje det skyldes at nÃ¥r du en gang har gÃ¥tt pÃ¥ vannet, sÃ¥ vil du gjerne gjøre det igjen og igjen. Det mÃ¥ være en spektakulær opplevelse. Da blir det noen ganger vanskelig Ã¥ leve i ni til fire-samfunnet.

Jeg vet ikke om dette er generelt, eller noe som bare gjelder de jeg har møtt. Men Zé forteller at han har hatt en følelse av fellesskap med de surferne han har møtt, om han har surfet utenfor Afrika, i Indonesia, på Hawaii eller på vestkysten av USA. Det er noe som er gjenkjennelig og felles på tvers av språk og kultur. En subkultur på tvers av kulturen de kommer fra.

Jeg tror surferne føler seg mer hjemme med hverandre enn med noe andre enten de er brasilianere, amerikanere eller fra Tahiti.

Big Z: You know what surfing is about in here.
[points to head]
Big Z: but not in here.
[points to heart]

Fra Surf’s up

Surfingen ligger i hjertet.

Wikipedia har en stor artikkel om surfing og en om surfekulturen. Og det er sikkert mange andre og bedre kilder enn meg, når det gjelder surfing. Jeg har bare mitt personlige inntrykk å bygge på.

Monstertorsdag er en severdig norsk film om surfing:

[youtube]4cImn4NApKg[/youtube]