Finanskurs for datere XXII - Synergier

Det er på tide med et kurs igjen, tenker jeg. Og den som spør hvorfor sitter på verandaen og skriver Finanskurs for datere en varm sommerkveld¹ mens jeg har Tigerungen vel forvart i Spania, vil havne rett i spamgapet til Akismet, så det er sagt. Don’t even dream of going there.

Nuvel. I dag skal vi snakke om det alle som er i fusjonsmarkedet jakter etter. Vi snakker altså ikke om de som er i det kortsiktige markedet, de er ute etter en kjapp gevinst og ikke mer. Vi skal snakke om oss andre, og vi er ute etter langsiktig gevinst. Også kalt synergieffekter.

De som har fulgt med litt på diverse oppkjøp, vet at et selskap som kjøpes opp, kjøpes til en høyere pris enn det som var markedsprisen dagen før. Noe som så ut som et ganske halvråttent eple, er plutselig blitt til en overpriset pasjonsfrukt. Regnestykket er som følger:

Et stk. tilsynelatende halvråttent eple
+ Synergieffekter i fusjon
= En stk. tilsynelatende overpriset pasjonsfrukt

Så hva er denne synergieffekten, som gjør at prisen plutselig blir så mye høyere?
Det varierer selvsagt hvor mye høyere den er, men høyere er den alltid. I følge ordnett.no, som bør være en rimelig pålitelig kilde, i motsetning til den gjennomsnittlige dater, er synergi følgende:

Samspill mellom flere virkende faktorer
Etym.: gr.; av syn- og ergon arbeid

Altså tror man at når fusjon er et faktum, vil de fusjonerende selskapene ha flere forhold som samspiller, litt som en symfoni av flere virkende faktorer. I hvert fall ser det slik ut. Men det krever arbeid.

Da er alle med? Nei? Okay.

Som selvstendige selskaper klarer vi å skape en viss mengde verdi til våre eiere, som altså er oss selv. Men så tror vi at dersom vi fusjonerer med et annet selvstendig selskap, vil summen av den verdien vi skaper, når symfonien av virkende faktorer spiller i jublende brus, være større enn summen av verdiskapningen til de to selvstendige selskapene. Vi tror/håper/trygler (stryk det som ikke passer) at sammen er vi sterke, og skaper mer enn vi gjør alene. Og da tenker jeg ikke på flere datterselskaper, neida, noen av oss er jo beyond that. Men større verdi. 1+1=3, minst.

Da er alle med, tenker jeg. Si “Yes, Ma’am!” i kor, eller noe, så dette ikke blir et Semantikk-kurs for datere.

(Det fortsetter ja, selvsagt gjør det det, Les videre linken forsvinner bare litt langt ned i slike serie-poster. Men månen er fortsatt ikke en gul ost.)

Den absolutte lykke og total behovsdekning
Vi tror vi kommer til å få noen å snakke med om alt vi er opptatt av, en som er interessert i absolutt alt vi er opptatt av. Vi tror vi vil ha sex syv dager i uken, gjerne et par ganger om dagen. Noen som lager middag innimellom. Noen som maler taket på badet, så vi slipper. Noen som smiler blidt når vi kommer hjem fra jobb og spør hvordan vi har hatt det. Noen som liker akkurat de samme filmene og musikken som oss. I mitt tilfelle, noen som ikke liker å gå på ski om vinteren, og finner seg i at Iskwew er et mutt sofadyr halve vinteren.

Om fusjonen innebærer sammenslåing av hovedkontor, forventer vi kostnadsbesparelser av ikke ubetydelig størrelse. Samt å få ligge på armen hele natten lang, mens begge fusjonspartnerne sukker av tilfreds begeistring. Vi ser ikke for oss integrasjonsproblemer av noen art, selv om det finnes datterselskaper både på to og fire ben som ser dét litt annerledes, for å si det mildt. Ettersom vi, i større grad og mye tidligere, har lest flere eventyr enn Finanskurs for datere. Spesielt om vi ikke snakker om en eksternt organisert fusjon (og det gjør vi gjerne ikke i Norge), såkalt fornuftsekteskap. Her i landet driver vi med noen som handler fint lite om fornuft. Men om en skumle materien eller energien eller whatnot som heter følelser. Vi forelsker oss, og tror dermed at synergieffektene ved fusjon med dette ekstraordinært fabelaktige selskapet vi fusjonsforhandler med, er så store at vi knapt kan telle så store tall en gang.

Vi forventer samtidig at alt vi driver med av sære ting, som å blogge om dette og hint og uvesentligheter, det vil vi kunne fortsette med, med uforminsket styrke. Muligens ligger det her en implisitt tro på at døgnet for fusjonerte selskaper har mer enn 24 timer, 28 kanskje. Spør du allerede fusjonerte selskaper, så er det ikke tilfelle.

Jadda.

Hva går galt?
I forretningslivet har man regnet seg frem til at 70 % av alle fusjoner og oppkjøp ender opp med å ødelegge verdier, snarere enn å skape verdier. Noen går altså veldig galt. Jeg har dessverre ikke tilsvarende statistikk for datere, men det sies i hvert fall at omtrent halvparten av alle fusjoner ender i fisjon, med mer eller mindre dunder og brak, og få eller mange felles datterselskaper. Og behov for nye hovedkontorfasiliteter (gjerne to, mindre) i hurtigtogstempo.

Det som går galt er selvsagt at forventningene til synergien er fullstendig overdrevne. Det er et totalt fravær av realisme over anslagene. Ingen er interessert i absolutt alt du har i hodet, og som bare må formuleres. Det er sånt du har venner til. Gjerne flere enn en. Ingen (ehh sikkert noen) har sex 7 dager i uka, flere ganger om dagen. Middagslaging krangles det om, ingen er blide hele tiden, og liker du sær film og musikk, er det noe du bør betrakte som en personlig hobby. De fleste nordmenn går på ski, og er ikke mutte sofadyr halve vinteren. Hverdagen kommer, og den hadde vi ikke helt regnet med, der vi spratt rundt på rosenrøde skyer.

Oppskriften på fusjonssuksess
Jepp. Noen får det til. Hva gjør så de? Ikke vet jeg, for jeg har jo ikke hatt suksess i fusjonsmarkedet, for å si det mildt. Men ifølge mine finansielle læremestere hos McKinsey, er følgende punkter viktige:

Du må skape et selskap med en sterk kjernevirksomhet
Er du selv et selskap med sviktende inntjening, høye kostnader, dårlig vedlikehold og alt annet enn lysende fremtidsutsikter, så er det jo ikke slik at du helt av deg selv prises som en lekker, gul pasjonsfrukt. Sørg for å ha egne bøker i orden. Vedlikehold aktiva. Vær fleksibel om markedsutsiktene endres. Hvis ikke, får du finne selskaper som er like junkbond som deg selv.

Se bare etter selskaper som gjør at du kan bedre fremtidig kontantstrøm
Det vil si selskaper som gjør at du kan utvikle ditt potensial. Er det bare en horisontal fusjon du ønsker (like barn, leker best, hevder alle dateportaler) eller kan du tenke deg å utvide til et konglomerat? Greia er å vite hva du vil. Når sant skal sies, så gjør vi vel ikke det, før vi har undersøkt markedet litt. Det nytter ikke helt å stille med en 25 punkters kravspek er min erfaring. Men å tro at du skal kunne ha en vellykket fusjon med betydelige synergier, med et selskap som har et helt annet mål og en helt annen innretning, det er fåfengt å innbille seg, altså.

Behold disiplin i forhandlingene
Altså, her er det mange som bommer. Been there, done that, have the t-shirt and the hat to prove it. Når du ser inn i noen øyne som har et eller annet IT har du, før du får sukk for deg, kommet fram til at her er den perfekte fusjonspartner. Hodet er ikke kaldt. Hjertet flimrer. Puselankene skjelver, og knærne ser ikke ut til å fungere som verktøy til å holde deg på bena. Disiplin, sa du? Que? Rist hodet på plass og få det til å fungere! Husk at om noe har trillrunde øyne, fjær og sier uhu, så er det gjerne en ugle i mosen. Ikke en påfugl i forkledning. I hvert fall har ikke jeg opplevd dét.

Planlegg og iverksett integrasjonen
“Det årner seg”, tenker du kanskje. Nei. Det gjør ikke det. Ikke av seg selv. Det må planlegges. Tid må settes av. Partene må være forberedt på at en fusjon mellom to ulike organisasjoner, men dertil hørende forskjeller i kultur og væremåte, ikke går knirkefritt. Det dukker alltid opp noe. Derfor blir også som regel integrasjonsprosessen dyrere og vanskeligere enn du tror, du som svever rundt og tror det “årner seg”. Men kultur, ledelsesstil og endringsvillighet er sannsynligvis forskjellig. Spesielt om vi snakker om modne selskaper *ser betuttet på Iskwew AS*.

Sånn. Da tenker jeg alt ble mye klarere, ja. Ingen som leser dette kommer til å overvurdere verdien av symfonien av virkende faktorer som spiller i jublende brus.

Bortsett fra de av oss som ser ut til å ha invers lærekurve, da.

1. I hvert fall ble kurset påbegynt mens det var en varm sommerkveld [↩]