Jeg er av de som er fascinert av mysterier, gåter og det å finne løsninger på slike. Jeg leser krim, ser på krim og kjøper dataspill ala C.S.I. der du får leke detektiv og løse kriminalgåter. Når det gjelder krim er jeg begeistret for de mer mystiske og subtile variantene. Heller et raffinert giftmord enn mye blod og gørr. Noe som setter i gang de små grå, slik at de små grå gjerne ikke får sove en gang, jeg blir liggende våken og lure på hvem morderen er. Og liker mordere som legger igjen subtile spor, som gjerne er mystiske koder til løsning av saken. Agatha Christie skrev eminente bøker. De kan virke gammeldagse nå, men raffinerte er de.
Jeg leser bøkene til Dan Brown med fryd. “Da Vinci koden” var rett og slett en bok for meg. Jeg vet jo at den er blitt grundig slaktet av alt fra litteraturkjennere til den katolske kirke. Men det bryr jeg meg jo ikke om. Da jeg skjønte at noe av det jeg alltid har vært fascinerte av, det gylne snitt og fibonacci-rekker, var innbakt i boken, var det neste sÃ¥ jeg ikke kunne vente pÃ¥ løsningen. Magisk tall fascinerer meg. Koder. Mønstre. Ergo ble ogsÃ¥ “Den digitale festning” en hit her i huset ogsÃ¥.
Paulo Coelho har også noe av dette i bøkene sine. Og fra første øyeblikk ble jeg fascinert av dem også. Livsvisdom kombinert med mysterier og åndelighet. Det gode mot det onde.
Jeg er fascinert av Mayaenes utrolige matematiske kunnskap, hieroglyfer, astrologi og tarot. Alt som kan ha noe gjemt i seg, som ikke ligger i dagen, fascinerer meg. Jeg er altså virkelig ikke av de som må ha noe bevist for å tro på det. Jeg tro fullt og fast på at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.
Jeg er fascinert av drømmer og drømmebilder. Og irriterer meg grenseløst over at jeg sjelden husker det jeg drømmer. De som husker drømmene sine er veldig heldige. Jeg har prøvd masse teknikker for å forsøke å huske dem, uten at det har hjulpet. Kanskje husker jeg dem ikke fordi jeg har det med å dagdrømme litt? Det er ikke latskap, men kreativitet, påstår nå jeg. Å la tankene strømme fritt dit de vil noen ganger i løpet av dagen er av det gode. Krativitet handler jo om å se løsninger og muligheter, og da må det fantasi til.
Jeg tror det er en rød tråd gjennom livet, og at veldig lite egentlig er tilfeldig, når det kommer til stykket. At jeg fant en hjelper og sjelefrende ved en tilsynelatende tilfeldighet i en porselensbutikk da jeg flyttet til Brasil, det tror jeg ikke er en tilfeldighet i det hele tatt. At bestevenninnen sto i barnehagen da jeg kom tilbake og følte meg ganske ensom, det er ingen tilfeldighet.
I boken Ã…ndenes Hus forteller Isabel Allende om Clara som er synsk. Hun sier at det er en sammenheng mellom alle hendelser, vi ser den bare ikke nÃ¥r hendelsene utfolder seg. Først i ettertid ser vi den. Og en svært rasjonell person, vil si at det er fordi vi rasjonaliserer hendelsene, vi setter dem i system nÃ¥r vi sitter med fasit. Mulige det, og i noen sammenhenger er det helt sikkert riktig. Andre ganger… er ikke sammenhengen helt rasjonell. Men den er der like fullt.
Jeg har spurt meg mange ganger hvorfor jeg er så fascinert av mysterier. Hvorfor er det slik at noen bare tror det de ser, og kan ta og føle på, mens jeg kan tro på alt mulig rart? Hvorfor er vi laget så forskjellige?
Dette ble vel et litt usammenhengende innlegg uten store poenger. Men de usammenhengende poengløse tankene skal få reise ut i cyber likevel.
(Hentet frem fra glemselen. Opprinnelig publisert i mai 2006 på weblogg.)
Dersom man betrakter Da Vinci-koden utelukkende som krimroman basert pÃ¥ myter og konspirasjonsteorier à la X-Files, Indiana Jones og Fantomet kan den nok godt være god og morsom underholdning. Jeg har ikke lest den selv sÃ¥ vet ikke hvor velskrevet den er, men generelt sett liker jeg genren. Problemet bestÃ¥r dog i at a) forfatteren pÃ¥stÃ¥r iherdig at bakgrunnsmaterialet er fakta til tross for overveldende beviser for det motsatte, og b) mange folk leser det i den tro det faktisk er sant. Dersom folk begynte Ã¥ tro pÃ¥ vampyrer etter Ã¥ ha lest Anne Rice ville vel folk tro de hadde en skrue løs, men dessverre stÃ¥r det vel ikke like bra til med historiekunnskapene hos mange. NÃ¥r man i tillegg tar med en generell skepsis til den katolske kirke de siste 400 Ã¥r skal det vel ikke mye til Ã¥ tro at ingen røyk uten ild. For en mere humoristisk behandling av mysteriet i Rennes-le-Château, anbefaler jeg pÃ¥ det varmeste Christopher Dawes’ Rat Scabies and the Holy Grail.
Når det gjelder Den Digitale Festning har jeg dog i profesjonell interesse faktisk skumlest denne; ikke så mye for å få med meg plottet som å sjekke hva han skriver om Internett, kryptering og datateknologi. Og hva gjelder det siste er det vel liten tvil om at Dan Brown har absolutt null peiling på emnet. Dersom man har litt kjennskap til emnet blir det hele rett og slett for dumt til at man får utbytte av romanen som litteratur. Og for de som ikke vet noe om det fra før risikerer man å få fylt opp hodet med vrøvl som dessverre er alt for lett å forveksle med lærdom. Og som Nietzsche sa, det man lærer uten begrunnelse kan all verdens argumenter ikke få en bort fra.
Nå vet jeg ikke hva som er plottet i Deception Point, men egentlig ville jeg vel håpe at han tok den like langt ut som Peter Hyams i Capricorn One (hvor NASA faker en landing på Mars) så det er opplagt for alle bortsett fra de mest innbitte konspirasjonsteoretikere at det er fri fantasi. Ellers kan man nok ikke anbefale bøkene hans uten en stor porsjon salt som side dish.
Forøvrig, hvis man liker klassisk krim i historisk setting kan jeg ikke anbefale B. Akunin høyt nok. Her finner man både spenning og mysterier i en setting som nok vil være uvant for de fleste. Nå som Paul Verhoven attpåtil holder på å regissere debutromanen vil det nok ikke være lenge før han blir allemannseie.
Takk for tips, Luka!
Jeg tror nok den godeste Dan Brown har tatt seg store friheter, ja. Men han skriver godt, og plottene hans er gode. At han så legger det frem som sannheter, er jo en helt annen skål, ja.
SÃ¥ du forresten programmet pÃ¥ NRK her om dagen, om forskeren som hadde funnet ut at vi tar beslutninger Dean Radin som hadde gjort seriøse forsøk som viste at vi kan se inn i fremtiden, og reagere mer eller mindre sannspÃ¥dd? Farscinerende, ikke sant? Det er bare det at det ikke holder vann 🙂 Han hadde gjort forsøkene sÃ¥ forutsigbare, visstnok, at folk visste hva som kom.
Det hadde selvsagt vært morsommere om det var sant, men det er det nok ikke. Artig da, at NRK, temmelig uten motforestillinger, fremstiller det som revolusjonerende forskning.
http://www.skepticreport.com/pseudoscience/radin2002.htm
Har du lest Umberto Eco? Foucaults pendel er den beste romanen om konspirasjonsteorier, og om de derre hellig gral/templeriddergreiene også, så langt. Synes jeg.
Personlig synes jeg vel at Tom Egelands Sirkeles ende er en bedre skjønnlitterær behandling av det samme temaet enn det Dan Brown prestert. Jeg klarte liksom aldri å lese ferdig Da Vinci-koden. Kjeda meg og ga opp rundt side 110 et sted, tror jeg?
Smaken er fortsatt delt. 🙂
Jeg har bare lest Rosens navn. Men den du nevner skal jeg få lest. Egelands også.
Også da Vinci-koden da. Huff og huff. Da bør du heller lese Rosens navn (Eco), Cryptonomicon (Stephenson) eller kanskje The Dante Club (Matthew Pearl). For ikke å snakke om John Dickson Carr/Carter Dickson og andre smart gammeldetektiver.
Jeg slukte da Vinci-koden, Espen. Den er godt skrevet – selv om slutten ble alt for forutsigbar.
Smaken og baken og det der, vet du 🙂
Takk dere der oppe for boktips, Eco skal kjøpes og leses her i gården.
Jeg likte også davinci-koden, fengende bok morsom å lese. Jeg leste som 17-åring Hellig blod-hellig gral, som Dan Brown har lagt til grunn (og ble saksøkt for).
Men jeg mÃ¥ si at Sirkelens ende og Paktens voktere er fantastisk morsomme bøker. Ja, dette er mye humor. Det presenteres ikke som humor, men det er det. I tillegg er det reelle “konspirasjonsteorier”, og Egeland har helt tydelig brukt mye tid pÃ¥ research. Sirkelens ende omhandler som tidligere nevnt mysteriet rundt jesu død og den hellige gral. Paktens voktere omhandler mysteriet rundt de syv landeplager, Moses og/eller Tutmoses. I tillegg klarer Egeland Ã¥ dra inn vikingtid, Snorre og Norge pÃ¥ en noenlunde troverdig (og hvertfall høyst underholdende) mÃ¥te. Konspirasjonslitteratur pÃ¥ sitt beste. 🙂
Jeg har notert en del bøker pÃ¥ listen jeg ogsÃ¥, Lill. Gode tips pÃ¥ løpende bÃ¥nd, kan jeg like 🙂
Selv kjøpte jeg Marions slør av Roy Jacobsen. Den skulle visstnok være veldig bra.
Noen av tempelridder/gral/frimurer/whatever-konspirasjonsdiktningen kan være underholdende tidtrøyte, men alt med måte. Jeg er ikke noen fan av Dan Brown. DaVinci-boken kanskje et hakk bedre en annet han har skrevet, men etter å ha lest Engler og demoner skal det mye overtalelse til før jeg leser noe mer. Skal jeg lese noe i den sjangeren tror jeg at jeg foretrekker Kate Mosse.
Umberto Eco er i en helt annen klasse, og han skriver gode fagbøker og essays også. ta en titt på Seks turer i fortellingenes skoger, eller How to Travel with a Salmon
Her er du og jeg like, med et unntak: Jeg husker nesten alltid det jeg har drømt. Og ofte går det et stykke ut på dagen før jeg er helt sikker på hva som er drømt og hva som er virkelig, enda det jamen er mye rart jeg drømmer!
(Kanskje det at jeg husker drømmer sÃ¥ lett kan ha en sammenheng med at jeg sÃ¥ og si aldri begynner tidlig pÃ¥ morgenen pÃ¥ jobb, og derfor kan bruke god tid til Ã¥ vÃ¥kne…?)
Håkon, jeg har ikke kommet gjennom Engler og demoner jeg heller. Den er litt vel treg. Eco kan jeg med fordel titte mer på, skjønner jeg.
Prinsesse Lea, du er veldig heldig som husker hva du drømmer! Drømmer er en god nøkkel til selvforståelse. Og at det kan ha sammenheng med at du kan våkne rolig, det tror jeg. Jeg blir mer ristet ut av søvnen av vekkerklokken, og da er det mest forvirring som råder.
Ah, “mystisk” literatur 😉 Som nevnt over, Focaults Pendel er mesterverket nÃ¥r det gjelder Ã¥ samle alle europeiske konspiranoia teorier i en roman. Elegant og enorm. En non-fiction bok av Eco som heter “Jakten pÃ¥ det perfekte sprÃ¥k” er veldig veldig bra reint faglig, om forsøkene pÃ¥ Ã¥ finne sprÃ¥ket Gud skapte Verden med. Her hjemme mÃ¥ vi ikke glemme Gert NygÃ¥rdshaug med Fredrik Drum bøkene, som helt klart tangerer opp mot det mystiske av og til. Av det mer fantasy-aktige forfatterne kan Mary Gentle anbefales. Især Ash: A secret history er fascinerende.
Selv forsto jeg aldri hvorfor Da Vinci koden blei sÃ¥ populær, synest den blei helt urealistisk fra det punktet de kom ut av Louvre. Da leser jeg heller røver-nonfiction som “The Spear of Longinus” og andre liksom-dokumentariske bøker om tant og fjas.
Jeg noterer ned alle tips, for snart er det jo ferie og late dager pÃ¥ svaberg pÃ¥ gang. Da er bøker et must 🙂
Og eg som trudde ingen fornuftige folk likte Coelho.
Hydra, det er mulig du mÃ¥ revurdere enten Coelho eller fornuftige folk 🙂
Hm.
Veldig mye av det Umberto Eco har skrevet, bÃ¥de fag- og skjønnlitterært, handler om om grensen mellom det ekte og det falske, og ikke minst om hvor viktig det usanne, forfalskningen, ofte er, hvor reelt det som ikke finnes kan være. SÃ¥ det er jo naturlig at han tok tak i konspirasjonsteoriene, som er et kjempegodt eksempel nettopp pÃ¥ hvor stor innflytelse noe som ikke er “sant” kan fÃ¥, hvor “virklig” noe som ikke finnes kan være. BÃ¥de Foucault’s Pendel og Baudolino handler jo i grunnen om dette. Og i esseysamlinger som Travels in Hyperreality of Serendipities, funderer han over det samme. Tankevekkende og underholdende og spennende.
Men den aller fineste romanen hans synes jeg er Dronning Loanas mystiske flammen, om mannen som får slag og hukommelsestap, og som prøver å gjenskape livet sitt gjennom det han har lest, musikk han har hørt, filmer han har sett.