Kanskje er Norges bank ikke så sofistikert som man tror? Kanskje handler det om at man har mennesker som liker klare ordrer, mennesker som så at styring ut fra valutakursen ikke var det riktige, og som så begynte å sloss for at man måtte ha et styringsverktøy som i alle fall ikke bare var valutakurs.

Inflasjonsmålet er greit nok HVIS inflasjonen måles på en adekvat måte, men hva gjør vi når statistikken blir bambus pga. importen, og etterfølgende blir forvridd som følge av at boligkostnadene til folk flest ikke inngår på fornuftig vis?

(De færreste i de heiteste boligmarkedsregionene har vel hatt leiestigninger som kan holde tritt med boligmarkedet. Det skulle de jo ha hatt hvis husleie var et dekkende mål for folks boligkostnader.)

Kanskje har man sett seg blind på å få et operativt mål, mens man har glemt at virkeligheten er alt for kompleks til å putte i en formel?

Kanskje er løsningen et mindre klart og mer fleksibelt mål.

En ting kan vi dog sikkert enes om: målet skal være overordnet stabilitet – definert på en eller annen måte.

Og dersom de hadde kjørt en høyere rente, så ville vi fort kommet i dårlige tider. Spesielt ettersom et særnork høyt rentenivå ville ha fått kronen til å gå bananas.

Jeg ser ingen klare alternativer til gjeldende mandat, rett og slett.

Siden du har Sjølie i tale her, så haler jeg fram hans kommentar fra 24. januar, http://e24.no/kommentar/e24-kommentar/article2215975.ece . Sjølie er vel ikke alene om å mene at sentralbanken har hengt lovlig langt etter, og den famøse rentebeslutningen i desember 2002 huskes vel fortsatt. Isk, du som er finansnerd: det var da en god del 2002-årsbonuser som røk ved siste mulighet fordi “alle” hadde posisjonert seg i forhold til hva de trodde sentralbanken skulle gjøre, og ikke i forhold til det de mente sentralbanken burde gjøre?

(Selv kjøpte jeg bolig med rentefrykt-rabatt i både 1998 og 2002. Men nå er jeg ferdig med å kjøpe meg opp i boligmarkedet … med mindre det kommer noen utleibare borettslag på billigsalg i et irrasjonelt illikvid marked .)

Jeg er i stor grad enig med deg når det gjelder husbanken og tildels også når det gjelder frislippet fra nonprofit til profit innenfor borettslag. Der vi er uenige er delvis når det gjelder sentralbanken (jeg føler ikke at jeg har grunn til å si at de er på bærtur når det gjelder forvaltningen av mandatet sitt), og så er vi uenige når det gjelder i hvilken grad det er ønskelig å ha en paternalistisk stat som sørger for at innbyggerne ikke gjør tabber. Jeg tar av den grunn ikke til orde for at banksektoren ikke skal være regulert.

Hele artikkelen din minnet meg om resonneringen til Terra-kommunene. Som skyldte på alle andre, og ikke tok ansvar selv. For noe. Det er en holdning som er farlig, fordi den leder folk til å ikke sette seg inn i ting før de gjør store, privatøkonomiske beslutninger. Men det gjelder visst i alle samfunn. Det har jeg skrevet om i en tråd som heter Finans for folket. Visstnok får folk noia av synet av vinduskonvolutter.

Jeg slenger meg på kommentarene fra Forfall og Marx: Finansielle og økonomiske konsekvenser av endringer i reguleringer og annen adferd (som Husbankens lånepolitikk) fra offentlige myndigheter, er interessant og viktig, etter min ringe oppfatning. Eller for å gå til roten: Banksektoren er strengt regulert, men de aller fleste institusjonene er private. Jeg tror dette er fornuftig, og over tid bidrar til å øke det allmenne velstandsnivået i forhold til en verden hvor sektoren ikke er regulert. Hvis man er enig i det, er omfanget og detaljene i ulike reguleringer være uhyre viktig, uten at dette fritar enkeltpersoner verken for deres finansielle eller moralske ansvar for egne handlinger.

(Og i siste instans hos ansvarlig statsråd. Men sentralbanken (og sentralbanksjefen personlig!) har — langt på vei — fått forskriftsfestet pengepolitikken de har bedt om, og burde vel ikke ha noe problem med å utføre et oppdrag de selv har definert? Eller …?)

Og så burde både folk flest og journalister flest skjønne at med stabiliseringsideen bak gjeldende pengepolitikk, så er lav rente en medisin mot labre tider. Når det ene partiet etter det andre prøver å ta æren for lav rente, så er det som å ta æren for at man har fått medisiner av doktor’n. Men det er jo ingen som vil ta belastningen ved å gjøre noe med at renta muligens er for lav. Jeg mener, når ikke engang den kostelig arrogante finansministeren fra partiet-til-dem-som-har-penger-i-banken ville ta tak …?

Men: Staten har et ansvar for å gi riktige incentiver, og uten at dette medfører noe statlig erstatningsansvar overfor de som har tabbet seg ut, mener jeg at det er tillatelig, nødvendig og ønskelig å “hudflette” de statlige enheter som har vært ansvarlig for at staten har gitt feil incentiver og hatt en gal praksis.

Jeg synes faktisk vi skulle bli langt flinkere til den slags, av den enkle grunn at heftig kritikk kan medføre at feilgrepene får kortere varighet. Videre mener jeg at dersom man i ettertid kan konstatere at en uheldig praksis har blitt opprettholdt, til tross for advarsler, så er det pressens jobb å lage oppslag.

Tvert i mot ligner det å legge hele ansvaret på de som har kjøpt ting de ikke burde på ansvarsfraskrivelse. Det er ingen grunn til å gi verken sentralbanken, regjeringen eller Husbanken medalje for godt utført tjeneste. Hadde de handlet annerledes, ville dagens problemer vært mindre.

At sentralbanken skulle overse importert inflasjon tror jeg ikke er lurt. Vi importerer vel nesten halvparten av forbruket vårt, og ville i så fall holde en mye høyere rente enn hva som er rett i forhold til det totale inflasjonsbildet. Det ville fått kronen til å styrke seg, med dertil hørende konsekvenser for konkurranseutsatt sektor.

Weinberg, det er virkelig lov å prioritere eksamen Og ja, folk er opplært til at de har en curlingstat som i stor grad leverer et sikkerhetsnett som gjør at de ikke må ta ansvar for egne handlinger. Det ser det ut til at Sjølie ønsker å utvide.

Men du har rett. Folk tar gjerne ikke nok ansvar og det er gjerne en bivirkning av curlingstaten.