Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Kautokeino-opprøret

28.01.08 i Film

I helgen så jeg filmen Nils Gaup har laget om Kautokeino-opprøret i 1852. Det var en storslått filmopplevelse. Nils Gaup er en stor forteller, som på en ganske lavmælt måte klarer å formidle både hendelser og stemninger fra en historisk hendelse som ingen egentlig har villet snakke om.

For det er en historie uten helter, selv om Nils Gaup med sin filmatiske pensel maler Elen Aslaksdatter Skum til en slags heltinne. Filmen er laget fra Elens synsvinkel, og hennes fortellerstemme binder den sammen, ved at hun forteller historien om Kautokeino-opprøret til sin sønn. Det er først og fremst hennes historie Gaup har villet fortelle. Ikke så rart, kanskje, for hun er tippoldemoren hans. Men i et intervju sier han at han ikke fikk høre om opprøret hjemme. Det ble ikke snakket om.

Sammen med storslåtte bilder fra vill natur og Mari Boines melankolske musikk, setter filmen deg i en nesten sår stemning. Det kjennes å se den filmen. Og jeg er ikke enig med de av kritikerne som mener den burde vært malt med bredere pensel. For dette er slett ikke en overtydelig film, til det er den for lavmælt og dvelende. Menneskene er menneskelige og dermed troverdige. Anni-Kristiina Juuso, som spiller Elen, er først og fremst et fortvilet menneske som får livsgrunnlaget revet bort. Hun er ingen heltinne av det rene og edle slaget. Hun ville helst bare ha levd livet med sine og reinflokken sin.

Historien fortelles med den finnmarkske natur som bakgrunn, og det er ingen tvil om at en regissør får mye “gratis” bare i kraft av den. Den store naturen gjør noen mennesker små og andre store. Spesielt liten blir kjøpmann og brennevinspusher Ruth, der han bidrar til at det blir umulig å leve under villmarkens allerede krevende vilkår. Mens Elen, som er fysisk liten, men behersker naturen og levekårene, blir større enn hun fysisk er.

Og det er noen soleklare skurker i tåblået Nils Gaup tegner. Presten Stockfleth, for eksempel. Bjørn Sundquist lager presten til en skikkelig ondskapsfull person som med sin manglende forståelse og respekt bidrar til at konflikten vokser seg mye større enn nødvendig, der han utfører sitt oppdrag, som er å få de frafalne læstadianerne tilbake i statskirke-flokken. Men Stockfleth hadde også vært en forkjemper for bruk av samisk i kirke og skole, og blant annet oversatt Det nye testamentet til samisk. Selv han er en mangesidig person.

Historien handler som de fleste sikkert vet om noen titalls samer som samlet seg og dro til Kautokeino, der de drepte kjøpmannen og lensmannen, og satte fyr på kjøpmannshuset. De pisket presten og flere andre for å tvinge dem til å omvende seg til den læstadianske tro. Dette var helt utypisk for samenes forhold til de norske. Det er omtrent den eneste voldelige hendelsen som skjedde, for det var lite vold og blodsutgytelse selv om det norske storsamfunnet trengte seg inn og gjorde at levevilkårene ble forverret for den samiske befolkningen. Men de tydde likevel ikke til vold. Før den 8.november 1952 i Kautokeino.

Så hvorfor skjedde det? Gaup sier han ikke har vært så opptatt av selve opprøret eller henrettelsene som fulgte etter at opprørerne ble overmannet av andre samer, som ikke delte deres tro og overbevisning. Og her er det flere forklaringer som er gyldige.

Sosiale forhold
Pengemakten som kommer fra storsamfunnet med kun tanke på å berike seg selv. Og som bruker alle midler; brennevin, ågerrenter, overpriser og alt tenkelig som putter penger i deres egne kister. Spesielt kjøpmann Ruth er eksponent for dette, og Mikael Pärsbrandt gestalter en ondskapsfull og manipulerende person, som ikke skyr noen midler i å berike seg selv. Han bidrar til å frata samene sitt livsgrunnlag på mer enn en måte. Øvrigheten spilte på lag med kjøpmannen, og brennevinsgjelden ble inndrevet med uhorvelig hård hånd. Og jeg tenkte da jeg så filmen, at lignende historier har vi hørt blant andre urfolk. Det er en ganske universell historie om urfolk og storsamfunnet, egentlig.

Rettslige/økonomiske forhold
Etter at noen samer, blant dem Aslak Hætta og Elen Skum, protesterte under en gudstjeneste i Skjervøy, ble de pådømt så store bøter at de rett og slett mistet livsgrunnlaget. De ble pådømt enorme saksomkostninger, i tillegg til fengselsstraff. I tillegg hadde staten stengt grensen til Finland, noe som gjorde at flyttsamene mistet sine vanlige reinbeiteområder. Dette førte til en forverring av levekårene for samene i Kautokeino.

Religiøse forhold
Mange av samene i Kautokeino-området var blitt tilhengere av Lars Levi Læstadius radikal-pietistiske lære. Den sto i opposisjon til Kirken. Læstadius kjempet en uforsonlig kamp mot blant annet alkoholen på grunn av dens store skadevirkninger. Det var en vekkelse, og det ble til fanatisme blant tilhengerne, som med tildels voldelige midler forsøkte å tvinge andre over til samme tro, samme rettroendhet.

Nils Gaup har valgt å vinkle det mest over mot den første forklaringen, altså i de sosiale forholdene. De andre forklaringene er også med, men de har ikke hovedrollen. Ikke vet jeg, men Gaup tegner det så du tror det, i hvert fall. Selv om det i en annen regissørs hånd godt kunne vært tegnet som en historie om religiøs fanatisme, ala Taliban i Afghanistan. Anders Giæver hadde en kommentar i VG helg med overskriften “Taliban på vidda”, og sier at Gaups vinkling av historien kan tolkes som en bagatellisering av religiøs fanatisme. Det kan den kanskje, for den religiøse forklaringsmodellen spiller ikke en spesielt stor rolle i handlingen. Og på filmens hjemmeside sier Nils Gaup:

Jeg spurte meg: Hvordan kunne dette skje i Kautokeino? Et sted der det var helt uvanlig med mord og nedbrenning av hus. Hva var det som drev dem til å gjøre det? Det mysteriet er stort, for det skjer jo også i dag. Hva er det som driver selvmordsbombere, sorte enker og andre som kalles terrorister?

Giæver mener Gaup gir et klart svar på det – de drives av et høyst rettferdig og forståelig raseri. Men der synes jeg Giæver overtolker hva Gaup vil formidle om denne historien. For det jeg synes han formidler, mer enn noe, er fortvilelse og desperasjon, en desperasjon som kan få mennesker som egentlig bare vil leve sine liv i fred, til å gjøre ting de ellers aldri ville gjort. Men Giæver har rett i at Gaup ikke har valgt seg den religiøse forklaringsmodellen. Det ville blitt en annen film.

Den historiske sannheten om Kautokeino-opprøret er selvsagt ikke en objektiv størrelse. Det vil ikke vår samtid være heller, når den er historie.

Uansett – Kautokeino-opprøret er en sterk, vond og vakker film. Enten du velger deg en ene eller den andre forklaringsmodellen. Filmingen er fantastisk, skuespillerne tildels glimrende, og historien er spennende, sterk og gripende.

En film du bør se, rett og slett.

Print Friendly
Del denne posten:

19 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Goodwill says:

    Dette høres ut som en film jeg kunne tenke meg å se, for å lære litt om vår egen ganske nære historie. God post, til inspirasjon og ettertanke :-)

  2. Iskwew says:

    Den er absolutt verdt både tiden og biletten, Goodwill.

    Og den inspirerte i hvert fall meg til å lese mer om denne historien. For den etterlater mange spørsmål.

  3. DRM says:

    Jeg har hørt historier om de som ble utvist fra ungdomsskolen for å prate sitt samiske morsmål i friminutter så sent som på midten på 70-tallet.

    På 80-tallet var det fortsatt akseptert å nekte folk adgang til skjenkesteder nordpå på grunn av sitt samiske opphav.

    Vår nære historie er nærmere enn mange aner..

  4. Iskwew says:

    Det sies at fornorskingen skjøt skikkelig fart etter Kautokeino-opprøret, fordi storsamfunnet ville statuere et eksempel. Det er trist som bare det, og ja, det er i den nære historien vår.

  5. Milton Marx says:

    DRM: Det sies så mye.

    “På 80-tallet var det fortsatt akseptert å nekte folk adgang til skjenkesteder nordpå på grunn av sitt samiske opphav.”

    Hvor var i tilfelle dette akseptert?

  6. tb says:

    Folk av min generasjon, som altså gikk på skolen på 60- og 70-tallet, opplevde i alle fall uten unntak at det var forbudt å snakke samisk på skolen. De som snakket samisk ble straffet for det. Det er et problem i skolesammenheng i mange samiske områder i dag, at en svært stor del av foreldregruppen har et relativt entydig negativt forhold til alt som heter skole og opplæring, blant annet pga egne erfaringer med fornorskingspolitikken. Og denne holdningen overføres, besvisst eller ubevisst, til en ny generasjon…

    Og at man ble nektet adgang til skjenkesteder hvis man kom i kofte, var i alle fall vanlig mange steder på 70-tallet

  7. Iskwew says:

    Å fratas retten til å snakke sitt morsmål er rimelig ødeleggende, ja. At det gir et generelt negativt forhold til skole og alt dens vesen, tror jeg på.

    Morsmålsundervisning er viktig. Først om du er god til å skrive og lese morsmålet, blir du god i andrespråk eller fremmedspråk.

    Språk er dessuten nært knyttet til kultur. Nektes morsmålet, er det jo det samme som å nektes kulturen.

  8. Håkon says:

    Filmens framstilling av Læstadianerne er knyttet opp til at historien er fortalt fra Elens synsvinkel. Jeg tror det gir en viktig innsikt, og det utelukker selvsagt ikke en diskusjon om det religiøse aspektet utenfor kinosalen. Og selv om vi får historien fra Elens synsvinkel er fortelleren relativt nøytral, det er publikum som tolker det vi ser og hva som skjer.

    Det er en flott film.

  9. Iskwew says:

    Filmen er ganske lavmælt og det er mye som kan tolkes i ulike retninger, litt ettersom hvilken forklaringsmodell man tror er viktigst.

    Det religiøse var helt klart en del av det, men jeg tror det er de underliggende sosiale forholdene som gjorde at utfallet ble så blodig som det ble.

    Gaup har klart å holde seg ganske nøytral, ja. Og derfor er det mange spørsmål å stille seg, og interessant å lese mer om det i etterkant.

  10. Milton Marx says:

    Læstadianismen er det mange som ikke kjenner, men jeg har faktisk stor respekt for mye av den, hvis vi holder unna det mer ekstreme, men det er jo gjerne slik at den ofte er utbredt på små steder, og ikke alle steder er læstadianerne i flertall. Hva gjør man da? Skal det være juletre på skolen? Hvor mye “svovel” skal det være i den lokale kirka? Læstadianerne er jo gjerne svært opptatt av sin tro, og da blir de gjerne uforholdsvis sterkt representert i menighetsrådene rundt omkring. Visst skal det være plass til dem, men det skal også være plass til resten av oss. Det er ikke alt lastadianerne er tolerant overfor – og noen ganger gir slikt konflikt.

    Det går mest på at læstadianerne vil sikre “sine” i hverdagen, og følgelig vil styre majoriteten, mens majoriteten svært ofte ikke bryr seg så mye med hva læstadianerne styrer med. En gang i mellom er det et kræsj når læstadianerne vil noe som flertallet ikke vil. F.eks. en prest som har gjort noe de ikke liker. Da kan det bli en underskriftskampanje for å få ny prest. Ettersom resten av folket gir beng, kan man lett få inntrykk at de har større innflytelse enn deres antall skulle tilsi.

    Jeg vokste opp med læstadianere i klassen. Jeg husker enda min første skoleskidag, hvor de store læstadianerjentene stilte på ski i skjørt. Og så var det dette med juletreet på skolen. Det var så fortærende. Den andre kommunale skolen hadde juletre, men ikke vi. Og så syntes vi det var snodige greier at de ikke kunne ha potteplanter eller TV, ettersom det leder tankene vekk fra Gud. Radio gikk bra – men det var selvfølgelig før NRK-monopolet brast, og det bare ble svineri i eteren. Nå har de vel godtatt ikke bare TV, men farge-TV! Konservatismen er et sentralt element i læstadianismen. Hvis Gud er det mest sentrale, så skal man ikke la seg rive med av nymotens fjas.

    Dette bare for å si at bildet er litt mer komplisert. Det kunne ha vært behov for større forståelse fra begge sider.

    Så litt til samer. Det har ikke alltid vært så morsomt å bli sendt til garnisonen i Porsanger for en søring. Diskriminering handler forbløffende ofte om tall. Om antall. Ikke gjør den feilen å mene at samer alltid er ofre!

    Gjør heller ikke den feilen å tro at “alle dyr er like”. For det er noen dyr som er likere enn andre. Det er ikke likegyldig om du er kven, skoltesame, sjøsame eller reindriftsame. Ser man på TV, kunne man få inntrykk av at reindriftsamene er langt flere enn de er. I virkeligheten er de forsvinnende få – men de er liksom adelen.

    Jeg har sett kjenninger som har oppført seg temmelig upassende mot samer, uten noe personlig kjennskap. Noen sameungdommer kommer inn på det lokale hotellet, og det sitter en gjeng bygdeungdommer der og drikker.

    Se! En lapp! La oss klappe for lappen! Dæven, en lapp tell! La oss klappe for han og!

    Sameungdommene begynte å spille biljard. De lokale guttene kunne ikke dy seg. Hver gang de som spilte bøyde hodet for å sikte, ble det ropt:

    Sehttu mange reinah? (Ser du mange rein)

    Upassende og ekkelt. Det skjedde vel på midten av 90-tallet. Men tro ikke at det alltid har vært enkelt å komme som søring til ei samebygd heller. Det er en del søringer som har blitt banket opp uten noen egentlig grunn.

    Så nordlenninger er vel egentlig ikke så annerledes enn resten av befolkningen. Brått kom jeg til å tenke på Ola Paus’ nidvise om Elverum. Vidsynet og takhøyden kan bli større mange steder. Må nesten mimre litt:

    Elverum, Elverum, Elverum,
    Snøen er dyp, men Glomma er grunn
    Et rykte vil ha det til at jorden er rund,
    men man tro’kke på hva som helst på Elverum!

  11. Iskwew says:

    Veldig interessant, Milton! Jeg vet lite om dette med Læstadianismen.

    Da jeg leste om det etter å ha sett filmen, var det ganske klart at Gaup har underspilt dette aspektet. Nemlig at det var ganske fanatisk. De hundset og tvang sine egne over til “den rette tro”, med pisking med bjørkeris og svovelprekener. Det gjorde de også med de andre som var på kjøpmannsgården, under opprøret.

    Du har sikkert rett i at de har en mer intens tro enn den vanlige kirken. Men det jeg ikke visste var at de ikke har egne gudstjenester, men holder seg til statskirken, selv om de er uenige. Da kan de sikkert virke som en større maktfaktor enn de er. Og det er vel en konservativ tro, ja. Der Gud og rett levesett er det viktigste. Og ofte er det de “brennende hjerter” som vinner, fordi det er viktigere for dem enn for de andre, som som du sier, gir mer eller mindre beng.

    Mitt inntrykk er vel også at reindriftssamene er en slags “adel”. Selv om de ikke er flertallet.

    Jeg husker godt den sangen om Elverum! Den kan passe på veldig mange steder. Både i nord, sør, øst og vest. Dessuten vokste jeg opp ved Glomma, litt lenger sør, og det var ikke nødvendigvis slik at jorda var rund der heller.

  12. DRM says:

    Stor takk til tb og Milton, som begge på sin måte tok tak i mitt noe lett begrunnede men ektefølte innlegg og kommer med saklige kommentarer preget av større innsikt enn mitt. Det er derfor jeg stikker innom her; Iskwew har så kloke venner..:-)

    (Sangen om Elverum har jeg alltid følt at egentlig handlet om Lillestrøm, men det har vel mer med min oppvekst å gjøre enn fakta. ;-))

  13. Milton Marx says:

    Jeg kjenner faktisk mange samer som ikke er læstadianere, flertallet tror jeg nok. Og jeg kjenner mange læstadianere som ikke regner seg som samer. Også der flertallet.

    70- og 80-tallet gir evig inspirasjon til mimring. Det var i denne tiden at festene “på lokalet” fikk dødsstøtet, og det å “gå ut” fikk et nytt innhold. Plutselig gikk man steder med en disk jockey og som hadde diskolys i taket. Det var restaurantaften på hotellet, og ikke fest på lokalet.

    Ofte var det spiseplikt, så da skulle man komme fint antrukket, og sitte sammen med fine mennesker og spise fin mat. Til forskjell fra rølpet vi var vant med på lokalet.

    Mens man før hadde drukket øl og heimbrent rundt bord med grå respatex-plater, sittende på stablbare stålrørsstoler med formpresset finérsete og -rygg, skulle man nå sitte i dype og mye sofaer og høye barkrakker med trompetfot, nippende til eksotiske drinker. Ut med kaffekarsken og inn med San Fransisco!

    Jeg husker oppslag i tabloidavisene og den kulørte ukepresse. Man var opptatt av å utforske hva de nye reglene i utelivet innebar – også i Oslo. Man utstyrte folk med de pussigste antrekk, med slips, for å se om de slapp inn, og så sendte man en annen person inn korrekt antrukket, men uten slips, for å sjekke hvor stringent man egentlig var i håndhevelsen av slipstvangen. Og så laget man to sider om dét.

    Det er ikke sagt at det bare er samekofter man nektet adgang i hine hårde dager. Kanskje ville man nektet folk i bunad adgang også, hvis det ikke var 17. mai – og spesielt om det hadde vært en mannebunad.

  14. Iskwew says:

    DRM, sangen om Elverum passer på mange steder.. Jeg er nok vaksinert mot å bo på små steder for resten av livet. Og ja, her kommer det kloke og innsiktsfulle kommentarer, stadig vekk :o)

    Jeg husker første gangen jeg var på disco, Milton. Det var jaggu en annen opplevelse enn fest på Samfunnshuset, ja. Jeg tenkte at det sikkert er slik det er i New York.

    Og regler om antrekk ble definitivt brukt som unnskyldning for å stenge ute folk man ikke ville slippe inn. Det lager man gjerne to sider om den dag i dag. Er du den rette, slipper du inn, uansett regler. Er du feil, slipper du ikke inn, uansett antrekk.

  15. Håkon says:

    De hundset og tvang sine egne over til “den rette tro”, med pisking med bjørkeris og svovelprekener. Det gjorde de også med de andre som var på kjøpmannsgården, under opprøret.

    Jeg vet ikke hvilke grunner Gaup har hatt for sine valg med filmen, men en framstilling av læstadianerne sett med Elens øyne tror jeg skal være slik den var i filmen.

    Så er det rom for diskusjon etterpå. Det er nok vanskelig å finne en objektiv beskrivelse av forholdene i Kautokeino rundt 1852, men jeg vil tro at det uenighet eksisterte på flere områder og nivåer enn den handelsmann Ruth representerte.

  16. Iskwew says:

    Ja, det er jeg enig i, Håkon. Fra Elens synsvinkel var ikke det hovedpoenget.

    Jeg visste veldig lite om dette på forhånd, og det som er sikkert er at filmen har klart å skape et ønske om å lese mer om dette.

  17. Håkon says:

    Rene kinderegg-filmen. :-) En estetisk fortelling som ansporer til å lære mer og til diskusjon og refleksjon.

    Filmen er ikke bare en flott innledning til å lære mer om vår egen historie. Framstillingen av Elens virkelighet, slik hun ser den, og en usedvanlig klønete og urettferdig konfliktløsing (eller mangel på sådan) er en interessant vinkling på noe som gjentar seg gang på gang gjennom historien.

  18. Iskwew says:

    Ja, det er jammen en skikkelig Kinderegg-film. Jeg ble så glad da jeg fant en av Mari Boines sanger på Youtube – musikken løfter filmen, den også.

    Jeg tror det er mange som kan kjenne seg igjen i denne filmen. Lignende har skjedd med mange urfolk, i hvert fall. Jeg håper filmen vil bli vist utenfor Norges grenser også.

Top