Om Hjørnet

I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød tråd eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]

Print Friendly, PDF & Email

Les videre »

Kontakt

Navn (nødvendig):

E-mail (nødvendig):

Emne:

Melding:

Skriv bokstavene i bildet under:

captcha

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:

Abonnér

Legg igjen e-mail, så får du mail når jeg publiserer nytt innhold.

Ta kontakt i sosiale medier

Du finner meg her:

Mye lest siste 30 dager

Sorry. No data so far.

Søk, og du skal finne (håper jeg)

Lost in translation

14.10.07 i Film

Noen ganger ligger jeg langt etter når det gjelder å få med meg filmer. Med «Lost in translation» lå jeg til i går fire år etter, men bedre sent enn aldri. For det var en veldig god film.

Filmen er altså satt til Tokyo, og de to hovedpersonene er mer eller mindre strandet der, av ulike årsaker. Bill Murray spiller fallert filmstjerne som er i Tokyo for å lage reklame for whiskey, og Scarlett Johansson spiller en ung, nygift kvinne som er i Tokyo med sin fotograf-mann. Strengt tatt er dette filmens to eneste karakterer som er tegnet som noe annet enn sjablonmessige pappfigurer. Regien er det Sofia Coppola som står for.

Filmens tema, som er å være utenfor og fremmedgjort, eller kanskje til og med eksistensiell ensomhet, har selvsagt metaforisk verdi på langt mer enn det å være i et fremmed land, uten språk og uten kulturell forståelse. Jeg har jo hatt nettopp den opplevelsen, da jeg flyttet til Brasil, og plutselig oppdaget hva det vil si å ikke ha språk. Det er en opplevelse som gjorde at jeg lærte mye om meg selv. Når du ikke er omgitt av livets alle selvfølgelige sannheter lenger, må du ned i dypet av deg selv for å finne veien. Og du er sårbar, siden du har fint lite å gjemme deg bak. Dette tror jeg også hovedpersonene i filmen opplevde. Men det trenger ikke å være i en slik setting. Filmen har gyldighet for de fleste situasjoner der vi ikke føler at vi hører hjemme.

Og denne filmens grep, både i filming, lydeffekter og tablåer, tegnet essensen av det veldig godt. For eksempel når Charlotte (Scarlett Johansson) ikke en gang får kontakt med fotografmannen, når han ikke presenterer henne og hun blir sittende påtrengene utenfor og alene, enten ved middagsbordet eller alene på hotellrommet. Dette er understreket med at hun er kledd som en grå mus, med grå klær, lite sminke, musebrunt hår og så videre. Filmens farger er veldig avdempede.

Dessuten var det et svært virkningsfullt grep å gjøre alle untatt de to hovedpersonene til nærmest papirmennesker. Det du ikke skjønner, og der du ikke hører til, klarer du ikke å få med deg nyansene. Det blir litt som Schopenhauers ord: «Every man takes the limits of his own field of vision for the limits of the world.» Det som ikke er gjenkjennelig for oss, ser vi bare omrisset av.

Svært mye av handlingen i filmen foregår uten dialog. Det er dialog, men det er det uutalte som er den egentlige historien, og den er å lese i hovedpersonenes ansikter, spesielt i de mest ensomme øyeblikk, der det bare er ansiktene deres og kroppsholdningen som forteller historien. Lys og lyd brukes til å få frem poengene, og det lykkes, som jeg ser det, svært godt.

Den fallerte filmstjernen og den unge kvinnen finner hverandre, uten at det leder til noen klisjepreget affære. Det hadde ødelagt filmen. 1 Men de finner en spesiell nærhet, som sannsynligvis ikke ville være mulig å finne om de var i sine vante omgivelser, og spilte komfortable, vante roller. Sinnet er mer åpent når du er i en sårbar situasjon, tror jeg, og det kan lede til spesielle møter mellom «Two lost souls, swimming in a fish bowl» for å sitere Pink Floyd. Møter som ellers ikke ville finne sted.

De som ikke har sett denne filmen, bør gjøre det. Dette er faktisk en av de bedre filmene jeg har sett. Kanskje fordi jeg så godt gjenkjenner problemstillingen, men jeg tror den er lett å gjenkjenne for oss alle. Selv om man ikke har bodd ute, og følt den direkte på kroppen. For subkulturer vi ikke passer inn i, finnes over alt. Opplevelsen er gjenkjennelig, selv om den har funnet sted i gode gamle Mor Norge. Hvem har vel ikke sittet ved et middagsbord og følt at her hører jeg ikke hjemme? Jeg har i hvert fall det.

«Everyone wants to be found» står det på plakatene for filmen. Noen ganger kan vi lettere finnes, kan den virkelige jeg lettere finnes, i en situasjon der vi er alene, utenfor vår vante sammenheng og dermed mer ubeskyttet. Det kommer nok av at vi ikke liker ensomheten. Spesielt ikke på et for oss ukjent sted.

Nå har jeg lett og lett etter bilder fra filmens beste scene. Bill og Scarlett ligger på en seng og opplever et øyeblikk av utsøkt mental og følelsesmessig nærhet. Scenen er filmet rett ovenfra, og er et stykke eminent filmkunst. Dere får se filmen, for noe bilde fant jeg dessverre ikke.

Print Friendly, PDF & Email
Del denne posten:
  1. Siden den er fire år gammel, antar jeg at de fleste har sett den, slik at det ikke er for kjipt å fortelle det. []

Tagget med:

10 kommentarer

Trackback URL | Kommentar-feed

  1. Håkon sier:

    [quote post=»1043″]Siden den er fire år gammel, antar jeg at de fleste har sett den, slik at det ikke er for kjipt å fortelle det.[/quote]
    Har ikke sett den, selv om den står på lista. Jeg får kanskje sett litt flere filmer denne vinteren. Du må uansett røpe mye mer og langt viktigere poenger før du nærmer deg noe som kan kalles kjip. 😉

  2. bloodymary sier:

    Det er en av de fineste filmene som fins!

  3. Iskwew sier:

    Denne kan du med fordel sette på prio-listen, Håkon. Den er virkelig god. Godt jeg ikke er å anse som kjip :o)

    Bloodymary, det er jeg helt enig med deg i! Det var en svært gledelig filmopplevelse.

  4. Etterslep på en del filmer her i gården også, denne så jeg for ikke så lenge siden og er enig med deg, virkelig virkelig severdig og fin.

  5. Martin K sier:

    Det var faktisk en av de fineste anmeldelsene jeg har lest. Schopenhauersitat! Du imponerer stadig, Iskwew.

  6. Iskwew sier:

    Ja, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, Skorpionkvinnen.

    Takk, Martin! Jeg kom forresten over det sitatet i et dataspill. Siste CSI-spillet. Hard evidence. Grisom brukte det for å illustere at man må se fordomsfritt på bevis.

  7. Martin K sier:

    lol. Schopenhauer er faktisk en av de grinete gamle tyske menn som er ok å lese in natura. Han er virkelig ikke munter, klar & hard & … grinete. Den objektive pessimisme 😉

  8. Iskwew sier:

    Jeg tror ikke jeg skal gi meg ut på å lese ham in natura, gitt. Men jeg fant en sitatside, og han har noen gode poenger der i hvert fall.

    Den objektive pessimisme… mulig jeg ikke skal lese Schopenhauer i november?

    :o)

  9. Håkon sier:

    Denne kan du med fordel sette på prio-listen, Håkon.

    Da fant jeg den, endelig, bortgjemt i DVD-hyllen på en flyplass. Og, flyplasshoteller er noe av det kjedeligste som er (med noen hederlige unntak…)

    🙂

  10. Iskwew sier:

    Ja, det er jeg helt enig i :o) Har du sett den nå da, eller?

Top