I bloggen min skriver jeg om det som faller meg inn der og da. Derfor har den ingen rød trÃ¥d eller samlende tema, med den konsekvens at kategorien Diverse ganske stor. Bloggen min inneholder meninger, anekdoter fra dagliglivet, konspirasjoner, anvendt finans, filosofering, dikt jeg har skrevet og mye mer. Den dagen det bare er tørt […]
I dag Рsom s̴ ofte Рsto det en interessant psykologi-artikkel i A-magasinet. Jeg hopper gjerne over b̴de spalten til Frode Tuen og Jesper Juul og g̴r rett til artikkelen etter, som alts̴ er den om psykologi.
Dagens artikkel er skrevet at Psykolog Geir Kirkebøen, og handler om hva kunnskap gjør med oss. Det faktum at vi vet noe, gjør av vi kommuniserer som om alle andre også har den samme kunnskapen, og det er jo ikke tilfelle.
I et forsøk skulle halvparten av deltakerne være såkalte trommere. Det vil si at de skulle tromme en veldig kjent sang. Den andre halvparten skulle være lyttere, og gjette seg frem til hvilken sang som ble trommet. Dette var utgangspunktet for Elizabeth Newtons doktorgrad i psykologi.
Poenget var at trommerne antok at 50% av sangene de trommet ville være gjenkjennelige. I realiteten gjenkjente lytterne bare 3 av 120 sanger. Hvorfor? Jo fordi mens sangen er identifisert for trommerne (de vet hvilken sang det er), så er den ukjent for lytterne. Den som trommer vil helt ubevisst synge sangen inne i hodet sitt mens han trommer, og dermed vil det som trommes være gjenkjennelig. De som lytter, derimot, vil bare høre usammenhengende trommelyder. De hører ikke sangen inne i hodet sitt. Og når jeg tenker meg om, har deltakerne i Beat for Beat aldri gjenkjent en sang bare på trommene, om det er den delen av lydbildet som presenteres først og alene.
Dette er selvsagt ikke bare noe som gjelder tromming av melodier. Det gjelder oss i vÃ¥rt daglige liv i aller høyeste grad. Jeg forÃ¥rsaket selv et tilfelle i gÃ¥r. Jeg og en kollega har jobbet ganske intenst pÃ¥ et prosjekt. I gÃ¥r hadde jeg funnet ut av noe, og stakk innom for Ã¥ forklare hva jeg hadde funnet ut. Etter en stund sa min kollega: “Du mÃ¥ gÃ¥ to skritt tilbake, dette gÃ¥r for fort.” Det jeg sikkert hadde gjort, var Ã¥ hoppe over ledd 1,2,3 og 4 i resonnementsrekken, som var veldig klar for meg, men ikke for ham, siden han ikke var med pÃ¥ 1-4. Jeg trommet en sang som var helt klar i mitt hode, men for han hørtes det fullstendig usammenhengende ut. Dermed tok jeg to skritt tilbake og begynte pÃ¥ begynnelsen. Da gikk det helt greit.
Hvor mange ganger har du opplevd at du sier noe, som du tror er velkjent for den du sier det til, og fÃ¥r et forvirret blikk og et “hvafornoe” som svar? Og vi klarer egentlig ikke Ã¥ forestille oss hvordan problemstillingen ser ut for folk som ikke har den kunnskapen vi selv besitter. Vi forutsetter at de har den samme kunnskapen og bakgrunnen.
Når folk ikke forstår oss, enten det er i en slik sammenheng som nevnt over, eller i en personlig relasjon, så kan vel det da skyldes at det som er glassklart i vårt eget hode, ikke er det i mottakerens hode. Jeg har alltid tenkt at i kommunikasjon, der du har en sender, en mottaker og et budskap, er det senderen som har det største ansvaret for at budskapet blir forstått. Vi kan altså ikke forutsette at folk er inne i vårt hode, og dermed skjønner hva det er vi snakker om, helt av seg selv. Folk leser dessuten sjelden veldig godt mellom linjene. Det er det som står på linjene som teller, først og fremst.
Og da er det vårt ansvar som sendere i kommunikasjonen å få formidlet budskapet, i den grad det er mulig, på en forståelig måte for mennesker som ikke har vår kunnskapsbakgrunn. Mang en god ide har falt på stengrunn fordi budskapet har vært vanskelig å formidle, eller fordi den som har ideen ikke har evne til å formidle.
Da har jeg det med Ã¥ forsøke Ã¥ finne en god metafor – et bilde. Jeg har funnet en knakende god metafor, synes jeg, nemlig Dating for Ã¥ forklare Finans. Den metaforen fungerer. Jeg er temmelig sikker pÃ¥ at det sniker seg inn en smule finanskunnskap hos de som leser Finanskurs for datere. Jeg ser ikke bort fra at det sniker seg inn mer finanskunnskap enn datingkunnskap, for Ã¥ si det slik. Og nÃ¥r det gjelder Ã¥ formidle følelser, er dikt en eminent mulighet til Ã¥ finne metaforer og retoriske grep som beskriver følelser, gjerne store følelser, bedre en noe prosa noen gang kan. Fordi poesien tegner bilder av abstrakte følelser.
Kunnskapen har en bakside, og det er at det gjør oss mindre i stand til å bli forstått om vi ikke er bevisst på problemet og ikke tar ansvar for senderens rolle i kommunikasjon. For hva er de mulige løsningene på denne Dark side of knowledge?
“The first is not to learn anything. The second is to take your ideas and transform them.â€
Chip Heath
Jeg tror jeg går for den siste varianten.
Men en ting er helt sikkert. Ikke noe er sÃ¥ deilig som Ã¥ snakke stammesprÃ¥k innimellom. NÃ¥r du kan si noe som resten av verden vil si “hvafornoe” til, og møte et vitende og nikkende blikk som sier “Ja nettopp!”. NÃ¥r du kan si en halv setning, og budskapet blir forstÃ¥tt. Det er bare sjelden at vi er i slike situasjoner. NÃ¥r vi er utenfor vÃ¥rt snevre fagmiljø, mÃ¥ vi ha en annen tilnærming om det er sÃ¥ at vi ønsker Ã¥ bli forstÃ¥tt. Da kommer du dessuten sørgelig kort med arroganse, fordi du kan noe andre ikke kan. Det er jo verdt Ã¥ tenke over at de garantert kan noe du ikke kan ogsÃ¥.
Og når vi møter et nytt menneske, kan vi ikke forutsette at de verken forstår hvordan vi reagerer eller hvorfor vi reagerer og sier det vi gjør. Vi må forsøke å forklare, uten å hoppe over 1,2,3 og 4. Om vi altså ønsker å bli forstått. For det går neppe helt av seg selv.
[quote post=”978″]Og nÃ¥r jeg tenker meg om, har deltakerne i Beat for Beat aldri gjenkjent en sang bare pÃ¥ trommene, om det er den delen av lydbildet som presenteres først og alene.[/quote]
Tja, om det har hendt en gang så er det jo noe som heter tilfeldigheter og flaks. Likevel, det er vel ingen regel uten unntak? Det er vel en og annen som ville klart den følgende?
http://www.youtube.com/watch?v=sZZLLYEzKE8
(om noen ikke tok den selv med tittel: http://www.youtube.com/watch?v=aKcY_DNF8aY )
:o)
Hehe – det er jeg ikke helt sikker pÃ¥ om jeg hadde gjort om det ikke var for at det sto “50 ways” pÃ¥ den første :o)
3/120 eller 2,5% av forsøkskaninene klarte det jo, og det skulle tilsi at noen på Beat for beat ville klart det også.
Vel, eksempelet med tromming og hvor vanskelig det kan være å skille mellom budskapet man sender og idéene man har i hodet er ganske godt. (Hva slags idéer musikere har i hodet når de spiller kan være et annet mysterium. Jeg hadde en kollega som ofte tenkte på matematiske problemer mens han spilte piano.)
Det hender rett som det er at det tar mer tid og arbeid å forklare en løsning til andre enn det tok å løse problemet.
Og, selv om man begynner å få et visst grep på å formidle idéene sine så kan det være ganske ille å formulere et budskap når man ikke vet hva den eller de som lytter kan fra før. (Men er de telegrafister kan jeg kanskje tromme budskapet. :o)
Javisst tar det noen ganger lenger tid Ã¥ forklare enn Ã¥ gjøre selv. Det er jo forøvrig en “unnskyldning” man møter mange ganger ogsÃ¥, spesielt fra folk som ønsker Ã¥ holde kunnskapen sin unik. Knowledge is power. Og i tillegg: Been there, done that.
:o)
[quote comment=”34720″]Javisst tar det noen ganger lenger tid Ã¥ forklare enn Ã¥ gjøre selv.[/quote]
Gjøre selv er sjelden luksus i min bransje. 🙂
Ingeniører møter ofte: Wasn’t made here. Noen er ganske kresne pÃ¥ hvilke løsninger som er stuerene. Det er ikke sÃ¥ flaut Ã¥ finne opp hjulet pÃ¥ nytt dersom alternativet er Ã¥ kjøpe det fra en konkurrent eller laget i et land noen i ledelsen ikke liker. :o)
(Hvordan i alle dager fikk jeg plassert siste avsnitt i en sitatramme? Her er det akutt behov for middag. 😐 )
:o) /me fix!
Det der er jo den fra forrige post “Jeg har alltid gjort det slik, sÃ¥ det kan ikke endres”. Den møter jeg, gjerne FRA ingeniører. De har gjerne ikke all verdens respekt for økonomer og effektive løsninger :o)
Godt og tankevekkende innlegg som vanlig. Jeg er helt enig Рbare et lite poeng Рav og til er det nesten like galt ̴ kommunisere som om mottaker er helt dust ogs̴.
Ikke som et hint – overhodet ikke – kommentaren kommer pÃ¥ bakgrunn av mye rart jeg har hørt i Ã¥rets valgkamp :O)
[quote comment=”34756″]Jeg er helt enig – bare et lite poeng – av og til er det nesten like galt Ã¥ kommunisere som om mottaker er helt dust ogsÃ¥.[/quote]
Nja, så lenge du ikke er belærende og nedlatende, og da er du vel langt på vei til å behandle den du snakker med som en dust, så tror jeg ikke folk har så mye mot at du startet på begynnelsen selv om begynnelsen er kjent for alle parter. Utfordringen er å bruke mange nok ord på innledningen at andre vet hva du skal snakke om, men ikke for mange ord.
Vel, selv om kommunikasjon er nødvendig og alt det der, så er det vel ingenting som er så artigt som å se på utenforstående prøve å tolke kroppsspråk og halvsetninger innad i en godt samkjørt gjeng.
Eventuelt prøve å la folk skjønne den trauste dølen med sitt korte og presise språk.
“JassÃ¥?”
“HÃ¥ ja.”
Eller:
“Du fikk med deg dame hjem i gÃ¥r?”
“Jepp.”
Helge, politikere går vel fort i denne arroganse-fella?
[quote post=”978″]NÃ¥r vi er utenfor vÃ¥rt snevre fagmiljø, mÃ¥ vi ha en annen tilnærming om det er sÃ¥ at vi ønsker Ã¥ bli forstÃ¥tt. Da kommer du dessuten sørgelig kort med arroganse, fordi du kan noe andre ikke kan. Det er jo verdt Ã¥ tenke over at de garantert kan noe du ikke kan ogsÃ¥.[/quote]
Ã… behandle folk som idioter kommer det sjelden noe godt ut av.
Å forklare noe på en god måte er neggu ikke lett, Håkon. Å starte med begynnelsen er imidlertid lurt, fordi du da får etablert om folk har en felles forståelse for hva utgangspunktet er. Har de ikke det en gang, blir det vrient.
Sauegjeteren, ordrike folk som meg sliter noen ganger når meldingene blir såpass knappe :o)
Selv om tonefallet i et “HÃ¥ ja” kan si veldig mye… :o)
[quote comment=”34763″]Ã… starte med begynnelsen er imidlertid lurt, […][/quote]
Ofte er det enkle veldig bra. 😉 Satser man pÃ¥ Ã¥ bruke historiefortellingens grep med litt dramatisk struktur sÃ¥ skal man vel starte med en eksposisjon som uten unødig fjas setter tilhøreren(e) raskt inn i situasjonen.
Dette fenomenet er veldig merkbart når jeg skal formulere meg skriftlig, f.eks. på bloggen eller i jobbsammenheng.
Jeg synes selv at meningen er krystallklar, men hvis jeg legger teksten bort en stund og sÃ¥ ser pÃ¥ den med nye øyne, oppdager jeg ofte at deler av meningen slett ikke stÃ¥r der. Den var bare i hodet mitt mens jeg skrev. Jeg trenger derfor forholdsvis lang tid pÃ¥ Ã¥ gjøre en tekst forstÃ¥elig. Selve skrivingen gÃ¥r som regel ganske kjapt, men det tar tid Ã¥ “glemme” det jeg hadde ment Ã¥ skrive, sÃ¥nn at jeg blir i stand til Ã¥ lese teksten “utenfra”.
Derfor blir jeg ofte imponert over en del andre bloggere (bl.a. deg) som kommenterer saker veldig raskt, og skriver mye, og samtidig greier Ã¥ si noe fornuftig sÃ¥pass klart. Noen triks Ã¥ lære bort? 🙂
Med jeg mÃ¥ nok dessverre innrømme at ditt “Finanskurs for datere” gÃ¥r rett over hodet pÃ¥ meg, da jeg synes stammesprÃ¥ket er omtrent like uforstÃ¥elig innenfor begge fagfeltene.
Jeg tror jeg burde skrive i roligere tempo noe ganger. Det kan gå fort i svingene, og jeg leser sjelden særlig mye korrektur. Og triks har jeg ikke :o) Her går det etter innfallsmetoden i stor grad.
Om noe kommenteres raskt, så er det gjerne noe som er gjennomtenkt allerede. Og det er langt fra alt som er like klart eller fornuftig :o)
Finanskurs for datere er nok mest forståelig for de som har litt bakgrunn fra det ene eller det andre feltet :o)