Mvh Jorunn

Jeg tror nok det er felles for både nordmenn og argentinere at man klager på været bare for å ha noe å si - slik som i heisen. Mannen sa “god dag, men den inneholder ikke noe godt”. Og ja, da vil jeg si at han tar feil, selv om han selvsagt ikke mente noe alvorlig med det, han kom bare med overfladisk konversasjon. En negativ overfladisk konversasjon som lett kunne gjort dagen min mørkere, og det ville jeg motvirke, spesielt siden det kom fra en fremmed. Så mye empati kan man ikke ha at man tillater andres og fremmedes mørke fokus fjerne de lysglimtene man selv har.

Jeg tror ikke engang han var melankolsk, selv om stereoptypien av porteños er halv-melankolske. Han kom bare med en negativ bemerkning om været før han forlot heisen, noe som neppe kan kvalifisere som en nederlagssituasjon. Utover det kan jeg ikke vite hvordan han hadde det.

Poenget mitt er et slikt fokus (ikke nødvendigvis denne mannen - setningen hans var bare et eksempel) gjør at man gjerne klager over kulden de to kalde dagene hvor solen skinte, for så å klage over regnet når det mildt, fordi solen ikke skinner, og uten å legge merke til at solen skinte når det var kaldt. En negativ sirkel hvor man vil ha noe som ikke er, og uten å sette pris på det når man har det.

Derfor syntes jeg HvaHunSa var så treffende om at takknemlighet er en god medisin mot selvmedlidenhet. Husk at selvmedlidenhet er noe helt annet enn perioder med smerte og sorg..

Det må være lov å ha grå dager i sinnet.

Jeg tror det er noe viktig dessuten, i det Milton Marx sa om at sprudlende optimisme nok ikke virker på alle, og at det kan kjennes innvaderende, til og med. For det du litt sier, er ikke det at mannen er/har feil?

Selv er jeg derimot ukuelig optimist. Jeg tror strengt tatt aldri noe galt kan ramme meg, jeg føler meg beskyttet til noe rammer. Da forholder jeg meg til det. Men melankolsk det er jeg i perioder, det er en del av meg, og faktisk noe som er nødvendig.

Empati er utrolig viktig, og visst kan de små vennlighetene betyr veldig mye. Det å bli lyttet til. Den unge narkomane jeg traff i sommer trengte det, mer enn noe, tror jeg.

Men det er forskjell på å takle smerte, sorg og motgang med å kjenne på den, arbeide seg gjennom den og ta den tiden det trengs for å gjennomgå regnskapene, og det å nekte å se annet enn det mørke. Det første er positivt, løsningsorientert og nyttig - selv om det gjør vondt. Det siste er fatalistisk og fører bare til onde sirkler.

Siden dette er en fortsettelse, via Goodwill, på mitt innlegg om takknemlighet og optimisme, så vil jeg bare få avklare at meningen med min post aldri var at man skal overse smerte, sorg, nederlag, men derimot at man ikke skal grave seg ned i selvmedlidenhet unødvendig.

Jeg synes det er unødvendig å påtvinge andre et negativt syn på dagen fordi det regner. Hadde denne mannen betrodd meg en vanskelig situasjon ville jeg ikke reagert på samme måte med å påpeke at det alltid finnes noe godt. Da ville jeg heller lyttet og prøvd å finne en måte han kunne takle det på. Men å legge fokuset på det som måtte være grått uten å noensinne ville se det som har farger blir en temmelig trist tilværelse både for denne mannen og folk rundt ham.

Jeg synes også man kan lyse opp andres dager ved hjelp av små ting. Det trenger ikke være så mye og store seire det er snakk om. Men nettopp der treffer vi noe av det samme i disse to tekstene. Empatien med andre, det å lytte, og det å bidra med de små tingene som lindrer når andre har det vondt, nettopp det var poenget i min avslutning om en klem i kulden som varmer.

Muligens bør jeg skrivet et regnskapskurs for datere… det kan passe bra sammen med det om Due dilligence.

Revisor kan nekte å godkjenne regnskapet :o) Generalforsamlingen kan protestere. Det er alltid muligheter.

Det var det jeg egentlig ville fram til.

Og hadde jeg kommet på noe som har effekt etter et eventuelt fullført regnskap skulle jeg truet med det.