Forrige uke dukket det opp en sak i mediene om hvordan Posten sender brev og pakker fram og tilbake i effektivitetens navn. Alle ferdigfrankerte svarsendinger sendes via Oslo før de distribueres rundt omkring i landet. Naturlig nok stiller folk spørs…

Og det er jo nettopp det jeg er redd for i den miljødebatten vi har nå også – at fokuset legges på ting som strengt tatt ikke hjelper noe særlig, mens “the powers that be” ikke har baller til å foreslå tiltak som virkelig monner.

Her tror jeg det er viktig å kritisere enkelte av miljøinitiativene vi hittil har sett. Disse har først og fremst handlet mer om at man skulle gjøre noe – og så fikk det heller komme i annen rekke at det man gjorde faktisk var verre enn ingenting.

For noen år siden ble det gjennomført et kildesorteringsprogram i Nord-Jylland, slik at alt komposterbart avfall skulle skilles ut, legges i separate poser og separate søppelkasser, for så å bli brukt til biogass.

Sannheten var at biogassprosjektet sviktet i en slik grad at det ble avviklet etter kort tid. Likevel ble sorteringen opprettholdt. Dette skjedde for å vedlikeholde sorteringsviljen etc. Undertegnede hadde liggende grønne plastposer til nedbrytbart avfall i massevis av år etterpå, for det ble utdelt alt for mange.

I ettertid er jeg ikke mest forbannet over at jeg sorterte i et par år, selv om søpla bare ble hentet med en annen bil, og så kjørt til det samme forbrenningsanlegget som resten av søpla mi. Det jeg er mest forbannet over er at dustemiklene har fått kjøre miljøspørsmålene inn på blindspor etter blindspor ut fra en tankegang om at det viktigste ikke var hva man gjør, men AT man gjør noe. Ett eller annet.

Men du har selvsagt helt rett, norske klimautslipp innebærer mer enn det jeg har skrevet om i denne tråden. Jeg har bare tatt for meg Norges direkte utslipp. De indirekte utslippene er store, og som du sier har de med vårt forbruk av importerte varer å gjøre. Direkte ille blir det når vi i tillegg til å kjøpe varer produsert uten noen som helst utslippskontroll, som fraktes over store avstander, hører at Stoltenberg har tenkt å kjøpe utslippskvoter av Kina. Ikke bare skal vi da fortsette å kjøpe varene, men vi skal opprettholde våre egne utslipp ved kjøpe av klimakvoter.

Mitt anliggende med denne posten var å få frem at klimadebatten blir feil fordi den ikke forholder seg til hva som egentlig er problemet. For Norge er det:

* 1/3 av utslippene våre kommer fra oljeutvinning, direkte
* Oljeproduksjonen genererer utslipp andre steder, når den forbrukes
* Uten oljeproduksjonen er ikke våre direkte utslipp per capita så store, men det skyldes flaks; at vi har vannkraft som ikke er forurensende
* Det eneste husholdningene faktisk kan gjøre med direkte utslipp – er å kjøre mindre bil og fly

Men den problemstillingen du reiser er den aller viktigste. Samtidig som den er den vanskeligste. For vi er ikke villige til å senke forbruket vårt, er vi vel?

I Aftenposten i dag står det om den famøse svevebanen til Fornebu. Man er bekymret for at den ikke vil bli brukt i tilstrekkelig grad, fordi det innebærer at folk må bytte transportmiddel på Lysaker. Det viser bare hvor lite folk er villige til å tilpasse seg om de ikke tvinges til det. Det må dermed sterkere lut til.

Kanskje vi skal starte en klimablogg, Goredom? Det trengs perspektiver og vinklinger, også fra Blogglandia, og det er jo utrolig mange kunnskapsrike folk her.

Produksjonsperspektivet er det enkleste og mest behagelige for oss her i Norge å forholde oss til: Vi produserer ved vår aktivitet en ganske liten andel av verdens CO2-utslipp. Hva foregår egentlig av reell industriproduksjon i Norge – om vi ser bort fra oljesektoren? Ganske lite. Om vi finner måter å redusere våre produksjonsrelaterte utslipp på, så er noe gjort. Dette fritar oss imidlertid ikke fra det faktum at vi som vestlige forbrukere i stor grad forbruker ting som er produsert – med utslipp – i andre deler av verden. Jeg nevner i fleng: India (omtrent null regler for utslipp og forurensning, vekst på 7-10% pr år), Kina, Thailand, Taiwan, Sør-Amerika. I kina og India bygges det nå for fullt ut forurensende kullkraftverk og fabrikker uten renseteknologi og utslippskontroll – hovedsaklig for å dekke etterspørselen fra vestlige huholdninger/forbrukere. I tillegg til de lokale produksjonsutslippene kommer selvsagt det at varene skal fraktes halve kloden rundt på skip og fly som selvsagt står for store andeler av verdens CO2-utslipp.

Dette betyr altså at et rent produksjonsperspektiv ikke gir nytte, fordi vi rettferdiggjør vår egen forurensning, rett og slett ved å flytte produksjonen – outsource – bort fra oss selv, og kun opptrer som forbrukere av varer og vi slipper å se de ufordelaktige konskvensene av produksjonen av disse varene. Vi må altså foreta en “kopernikansk vending”, og gå fra et produksjonsperspektiv til et forbruksperspektiv. Et faktum som vi aldri kan komme bort fra, er at klimaforandringer, forurensning og utslipp ikke kjenner landegrenser. Vårt forbruk av (altfor billige) varer fra andre deler av verden har konsekvenser som vi ikke kan kjøpe oss ut av. Vi i vesten kan ikke fortsette vårt halseløse forbruk av varer produsert i land på den andre siden av jordkloden, i det minste ikke om vi ikke ønsker å betale prisen for at disse landene iverksetter store og kostnadskrevende tiltak for utslipps- og forurensningsreduksjoner. Dette betyr at vi må senke levestandarden vår, forvente å få shoppet mindre, kjøpt dyrere varer som produseres i andre deler av verden, og jobbe politisk for at også indere, kinesere og afrikanere tar sin del av ansvaret etterhvert som deres egen levestandard stiger og de for alvor iverksetter produksjon av industriprodukter basert på etterspørselen i sine hjemmemarkeder.

Hvis du tenker litt over dette – så tror jeg at du svelger slike uttalelser som “moralistiske retorikken rettet mot husholdningene” i deg igjen. Industrien, oljen osv produseres med en tanke for øyet, ikke for at bedrifter skal selge til hverandre, men for å (til slutt i verdikjeden) tilfredsstille deg og meg i husholdningene som forbrukere av varene de produserer. For å flytte dette ut av ditt skinnende kontor med fine regneark og ut i den virkelige verden så kan feks følgende beskrivelse sette litt perspektiv på dette: Olje produseres feks for å lage plastikk som kan sendes med skip som går på ren tungolje, dritforurensende, til Thailand, hvor lavtlønnede arbeidere bearbeider det i store, forurensende fabrikker som får kraft fra nybygde kullkraftverk. Leketøyet / forbruksvaren de produserer, fraktes deretter halve kloden rundt (igjen på forurensende skip) til feks Amsterdam, og videre derfra med tungtransport til Norge, hvor de til slutt, etter litt lagerarbeid og viderebefordring havner i en butikk nær deg. Det kan feks være Viking støvler? Eller et nytt og billig radiostyrt helikopter som Tigerungen kommer til å elske å leke med. Produktene fra den store stygge og forurensende oljebransjen forbrukes først og fremst av meg og deg i våre husholdninger, det er vår gedigne etterspørsel og våre stramme krav til lave priser som gjør at ting er som de er. Dette kan ikke husholdningene – vi som forbruker – vri oss unna, enda så behagelig det kunne vært. Å kalle dette moralisme er imidlertid en tanke far out. Problemstillingen går ut på å begynne å betale det som ting reelt koster. Vi vestlige husholdninger har lenge nok fått lov til å ha på oss skylappene – nå må vi ta oss selv i nakken og innse at foruresning i produksjonslandenes lokaliteter også er vårt problem, og vi må innse at å fikse dette også er vårt problem, det er i bunn og grunn vår “outsourcede” forbruksproduksjon vi snakker om. Å fortsette å ha på de behagelige skylappene og hevde at de selv skal ordne opp i (og bekoste) problemer vi har påført dem – det er moralisme det.

Klimaverstingene er oss, forbrukere og husholdninger i de vestlige samfunn, uansett om fine statistikker viser at vi lokalt har skjerpet oss. Kildesortering er opium for folket.

Det er svært lite det er garantier for, vi må velge hva vi tror på, og jeg velger å tro på alle disse forskerne. Det er rimelig bredde i klimapanelet.

Fremtiden ligger delvis i biobrensel, vil jeg mene. Det er jo allerede i utbredt bruk i f.eks. Brasil, og det vil komme her også.

Hvis vi borer olje for å kunne ha en buffer for fremtidige utgifter, så er det logisk å se på utgiftssiden – og videre se at mange av de “solidariske” og “gode” utgiftene i denne sammenhengen er akkurat like slemme som andre utgifter. Vi kunne greid oss med mindre oljeboring dersom vi hadde vært tøffere med budsjettkniven.

At et flertall av internasjonale eksperter mener noe er ingen garanti for at det er riktig. Rent prinsipielt er det ikke noe særlig mer forkastelig å gå enegang i denne saken enn det er å gå enegang i saker som f.eks. hvalfangst.

Det virker ikke nødvendigvis SÅ miljøriktig å skifte til el-biler etc. Miljøproblemene i forbindelse med batterier kommer i tillegg til miljøproblemene med å fremskaffe den energien de skal bruke (strøm) og det effektivitetstapet som er forbundet med disse prosessene, samt miljøproblemene knyttet til produksjon av bilene.

Debatten om fjerntliggende diktaturer skal få ligge til en annen gang. Det er småpenger i forhold til det vi pløyer inn i økonomien til drift av Kongeriket.

I Norge er det slik at kulturlandskapet taper terreng til skogen igjen. Det vokser opp mer skog enn vi tar ut. Det er dessverre ikke tilfelle i f.eks. Brasil, som jo besitter i hvert fall den ene av verdens lunger.

Jeg er imidlertid enig i paradokaet med fremtidig miljø stilt ovenfor oljefondets utvikling. Jeg vil gjerne fyre av følgende salve: Prolemet forverres VOLDSOMT av at fondet bestyres av uansvarlige politikere som glatt brukker noen milliarder for å kjøpe seg popularitet (og en fremtidig ministerpensjon). Vampus har nettopp en post om norsk støtte til sharia-domstoler i Indonedia. Selv synger jeg gjerne om Palestina og Hamas – og norsk landbruk.

Vi kan ikke se på hvor stort et oljefond vi trenger, uten å se på hvordan vi faktisk velger å bruke penger. Er det formålstjenlig å fakle gass i stor stil for å få råd til å finansiere fjerntliggende diktaturer og et forhistorisk landbruk?

Skal vi snakke CO2, er det kanskje på sin plass å spørre om det å “opprettholde kulturlandskapet” er et mål. Kanskje skulle vi innse at vi kan gjøre en hel del ved å la større arealer gro til.