Det interessante er jo at det viser et bilde av en toppolitiker som er nærmere på enn vi har sett før.

Mulig jeg skal ta en titt på web-tv!

Det var uansett en journalistisk bragd, og et lysende prosjekt SVT gjennomførte. Dere vet vel at serien kan ses i helhet på SVT’s webTV?
http://www.svt.se (kikk opp til høyre så finner dere pekeren til Persson-sidene med filmene.

Dessuten synes jeg heller ikke det er spesielt stilig eller verdig (for lack of a better word) å komme med slike karakteristikker av sine de man har jobbet samme med et langt liv i politikken, som Göran Persson har gjort.

Jeg har ikke sansen for tyranner, uansett hvor de er. Jeg vil altså ikke ha en narscisitisk hel- eller halvpykopat til å kjempe min sak. For han/hun vil bare gjøre det så lenge det tjener ham/henne selv. Ikke fordi det er en god sak.

Som ung fagforeningsaktivist i Oslo på 80-tallet, grunnleggende venstreanarkistisk som jeg var, så forventet jeg at makten ville manifestere seg i adferd på forskjellige måter. Jeg har opplevd den verste utskjelling som “idiotisk obsternasig kommunistspire” fra talerstolen da jeg krevde politietterforskning av en forbundssekretær som forbundet mente hadde forbrutt seg økonomisk på forbundets midler. Jeg har opplevd å bli slått ned i baren av en fagbladsredaktør etter at jeg publiserte et innlegg hvor jeg frembragte kritikk mot at man – ovenfra og ned og uten å involvere medlemsmassen – forsøkte å slå sammen forbundet mitt med et annet.

Det er klart slikt ikke er hyggelig, men det betyr også at du har vunnet moralske seire så lenge andre får med seg det som skjer. Det er bare å glise, tørke av seg de tårene som spratt ut og høyt utrope at vedkommende på grunn av manglende argumenter har begått en taperhandling. Det ender som regel med skamfull duknakkethet fra voldsmannens side. Men en springer for fanden ikke til avisen med det dagen etter.

Jeg vet allikevel at disse tøffe folka, enten de er kvinner eller menn, er de jeg burde la meg representere av i interessekamp. Pusetaktikker funker ikke i den virkelige verden hvor makta og pengene rår. Alternativet er i verste fall “lua i hånda”, og dit vil ihvertfall ikke jeg tilbake til, såpass godt kjenner jeg min familiære historie. Det klasseløse samfunn er kun en illusjon.

Som klubb- og aksjonsleder i en situasjon hvor ledelsen ikke så marked for bare kostnader og iverksatte nedbemanninger, så var det en fryd å vise lederne i vårt aksjeselskap fingeren når de truet meg med personlige represalier, si “fuck you, loosers” (ja, jeg brukte de ordene etter å ha konferert med styret mitt i telefonmøte) og sørge for at det som i utgangspunktet var vår lokale protest ble til en landsomfattende politisk streik. Nedbemanningene ble stoppet fordi konsernledelsen fant ut at de ville “kvalitetssikre de vurderingene som lå til grunn for beslutningen om nedbemanning en gang til“. Topptillitsvalgte i forbundet gikk rett til konsernledelsen og sørget for at brevet med min avskjed aldri ble sendt. Noen måneder etter var de samme lederne byttet ut, og vi sto midt oppe i en situasjon hvor vi manglet arbeidskraft.

Snorre Valen er en dyktig ung fyr, og har helt sikkert en fremtid som politiker. Han har helt sikkert ikke latt seg skremme av en buldrebasse-maktpolitiker på landsmøtet. I bunn og grunn kjemper de for samme saker.

Forøvrig er jeg kjempeglad for at Ingunn Yssen er ute av LO. Valla burde gå av ene og alene på grunn av den feilvurderingen hun gjorde når hun ansatte Yssen.

Sadie, det har jeg lest også. Så det er vel slik for politikere også.

Bjelker i egne øyne kan forsåvidt være vriene å få øye på for noen og enhver, men det er alltid andre som ser dem. Så også hos Persson – og Djupedal.

Jeg synes ikke det virker som ha ser noen bjelke i sitt eget øye jeg, Goodwill. Ikke i det hele tatt.