Brev til en psykopat
Det er ikke ofte jeg tenker på deg nå. Eller egentlig, det er riktigere å si at det ikke er ofte jeg tenker på deg helt bevisst. Jeg vet jo at du ligger i underbevisstheten min, alltid. Slik er det med vanskelige og uforståelige minner – de ligger der, selv om du ikke forholder deg til dem bevisst særlig ofte. Men det skal ikke så mye til. Bare det at jeg skrev og debatterte internett, løgner og bedrag i går er nok til at du er der. Og jeg må ta deg frem og se på akkurat deg da. Ellers kan jeg ende opp med å tro at det er mange flere slike som deg enn det som er realitetene.
Lenge, lenge arbeidet hodet mitt med å forstå deg. Da var du der hele tiden, du gikk alltid ved siden av meg, og du var en stor del av livet mitt. Jeg klarte ikke å la være, for jeg er slik laget at jeg har et ubendig behov for å forstå. Jeg er utrustet med en analytikers hjerne, og den er ikke lett å stoppe eller å få til å akseptere at det er noe her i verden som ikke er til å forstå. Å akseptere har aldri vært det jeg er best til, aksept kommer gjerne ikke før jeg har forstått. Men du er ikke mulig å forstå annet enn fragmenter av. Jeg i relasjon til deg er det heller ikke mulig å forstå mer enn fragmenter av. Det var først da jeg innså det – at jeg må akseptere noe jeg ikke forstår – at du sluttet å gå ved siden av meg, dag ut og dag inn. Det tok mange år, og til sist en bold ridder med stor varme, klokskap og empati, som fikk meg til å forstå at noe bare må aksepteres.
Jeg tror jeg bare en eneste gang så den virkelige deg. En gang så jeg den lille gutten som var et helt normalt barn, men som så ble banket inn i galskapens og ondskapens verden. I hvert fall tror jeg det var den virkelige deg. Jeg har klart å sjekke at historien stemmer: din far slo, hundset og brøt deg ned fra du var omtrent 2 år. Du fortale om det en varm kveld ute på verandaen, og mens du fortalte var det noe annet i blikket ditt. Eller kanskje det var jeg som ville se noe annet? Det er umulig å si, men normalt har jeg sterk intuisjon, og når jeg erindrer den samtalen så virker den mer ekte enn alt det andre.
Alt det andre var jo bare løgner. Og alt betyr alt. Eller, når rett skal være rett, så kan det ha vært noen sannheter innimellom, men det er umulig for meg å vite hva som er hva. Du hadde til og med parallelle realiteter, har det vist seg i ettertid. Du var en person for meg og helt andre personer, historier og virkeligheter for andre. Du tilpasset personlighet og historie til den du ville ha noe fra. Noe av det mest forunderlige med deg, er at du selv i din ekstreme selvopptatthet er så utrolig god til å lese andre. Helt instinktivt finner du frem til andres dypeste ønsker og inderlige drømmer, og blir svaret på det. Slikt varierer jo fra person til person, og du skjønner på forunderlig vis dette, som om du skulle ha lest det i en åpen bok på nattbordet.
Det neste forunderlige, og jeg vet ikke om det beviser din intelligens, er at du lager deg disse parallelle universene, tilpasset hver og en, og klarer å holde orden på dem. Jeg hadde ikke klart det om jeg aldri så gjerne hadde villet. Du er ikke inkonsistent. En av kommentarene i bloggen i går gikk på at det ikke vil være mulig å spille en annen og være konsistent over tid. Jo det er mulig, om man er en som deg. For du klarte å holde orden på alle historiene, og til hvem du hadde fortalt hva. Det er noe av det rareste jeg har opplevd. Det var ikke huller i tankerekkene, ikke svikt i konsistensen i historiene; alt hang sammen. Først i ettertid har jeg forstått at det hele var konstruert for å treffe akkurat meg hjemme, slik at du kunne få det du ville ut av meg. Jeg har snakket med andre der du hadde konstruert andre historier og virkeligheter, og der du har vært like konsistent og troverdig.
Noe annet jeg forundrer meg over, er hvor fort du klarte å snu mitt verdensbilde på hodet. Det har forundret andre også. Andre ser indignert på meg når de hører historien. Om de ikke sier det, så ser jeg at de tenker ”Du som er så smart, hvordan kunne du tro på ham?” De tror sikkert at de hadde gjennomskuet deg. De tror de er så smarte at de hadde skjønt hva det var, at det hele var løgner og bedrag. De har ikke møtt en slik som deg, så de forstår ikke. De vet ikke hvor sjarmerende, intelligent og smart en som deg er. De vet ikke, og jo mer hovmodige og sikre de er, jo lettere offer ville de selv vært. Er du ikke enig? Du vet jo hvor lynende intelligent du er og hvilken utrolig evne du har til å lese mennesker uuttalte tanker og deres hemmelige drømmer. Du vet bedre enn mange at hovmod står for fall.
Jeg pleier alltid å si, om noen har den holdning at dette aldri kunne skjedd med dem, at da er de mer utsatte enn de ellers ville vært. For du er ikke gjenkjennelig, ditt virkelige vesen er ikke synlig, før det er for sent. Det er i det øyeblikket du har kontroll over et annet menneskes sinn, og manipulerer det mennesket til din fordel. Da viser du hvem du er, men først da. Og i det øyeblikket, da var jeg plutselig ikke i stand til å se forskjell på svart og hvitt, lys og mørke, opp og ned. I det øyeblikket jeg, som i en ”utenfor kroppen”-opplevelse, så masken din falle, var det som om jeg ble vektløs og dermed uten kontakt med underlaget. Jeg ble fullstendig handlingslammet. Jeg tenkte ikke, jeg spiste ikke, jeg sov ikke. Jeg bare var.
Hjernen min fungerte egentlig ikke før kvelden før jeg skulle dra. Kanskje det var vissheten om at det snart var over som gjorde at den plutselig virket? At jeg skulle langt lange bort fra deg, og aldri ville få se deg igjen. I alle fall, i noen øyeblikk av klarsyn klarte jeg å få til det som gjorde at jeg kunne forfølge deg i rettsystemet for noe av det du hadde gjort. Jeg vet du hater meg for det. Hver gang advokaten min finner deg, så vet jeg at du hater meg for det. Ellers tror jeg neppe du tenker på meg. Men hva vet jeg? Jeg har akseptert at du ikke er til å forstå. Det jeg imidlertid har forstått, er at jeg ikke var viktig. Jeg kunne vært hvem som helst. For det er bare du som er viktig, ingen andre har noen som helst betydning i din verden.
Det som gjør vondt å tenke på, er at du ikke er til å stoppe. Du beveger deg hele tiden på kanten av loven, men som regel innenfor med en hårsbredd. Så på de årene som er gått har du helt sikkert ødelagt flere menneskers liv, flere enn de jeg vet om. Noen vet jeg om. Men det er sikkert mange flere. Slike som deg er ikke til å stoppe.
Det som er det viktigste, tror jeg, er at vi mennesker i den verden du lever i, skjønner at vi ikke kan forstå alt. At vi skjønner at det finnes forkvaklede sjeler, manipulasjon og ondskap der ute. Og at slike som jeg, som har møtt deg, tør å snakke om det. At vi står med ryggen spikrett når blikkene og fordømmelsen kommer. For det er så viktig å få frem at alle, absolutt alle, kan bli offer for slike som deg. Så dyktig er du, så intelligent og med en slik formidabel sjarme. De mest utsatte tror jeg nesten er de som ikke tror det kan ramme dem.
Jeg har snakket lite om deg. Både fordi jeg er lei av blikkene, mangelen på innsikt og jeg er lei av ”Du som er så smart!”. I tillegg snakker jeg lite om deg fordi jeg ikke vil at du skal ha en plass i livet mitt. Du fortjener den ikke. Jeg har brukt nok krefter på deg. Men samtidig er det viktig at ”jeg som er så smart”, forteller om deg og hva du på kort tid klarte å oppnå. Om hvordan du fikk makt over sinnet mitt, og hvordan du klaret å bryte meg ned. Det gikk sjokkerende lett og sjokkerende fort.
Coming soon to a place near you. For dette kan ramme alle. Og dessverre er det mange som ikke kommer til å klare å rive av deg masken før det er for sent. Du kommer til å bruke resten av livet til å manipulere og skade andre menneskers sinn. Og dessverre er jeg redd de ikke kommer til å kjenne deg igjen.
Jeg aksepterer at jeg aldri kommer til å forstå deg. Analytikerhjernen min har gitt meg fred med den erkjennelsen.
Sånn. Da har jeg skrevet ferdig brevet mitt til deg. Jeg sender det ut i cyberspace. Du kommer ikke til å få det, for jeg vet ikke hvor du er. Du leser ikke en gang norsk. Brevet er skrevet for min egen del, og for at andre skal forstå bedre. Kanskje. Fortielse skaper i hvert fall ikke forståelse.
Og nå synes jeg du kan holde deg borte fra bevisstheten min igjen. Er det en avtale? Ja da, jeg vet at avtaler med deg ikke er verdt papiret de er skrevet på. Strengt tatt er det meg selv jeg inngår en avtale med.
Iskwew
Arkivert som: Om meg
Dette var sterkt.
Ja… det er det. Var det og kommer tilbake med styrke selv lenge etterpå.
Så utrolig bra skrevet, og jeg kjenner meg igjen i deler av historien- Det er ikke alltid en kjæreste det dreier seg om. Av og til er det folk som manipulerer dine omgivelser og- som plager deg på de mest utspekulerte vis uten at det synes som om de har det minste kvaler for å ødelegge et menneske til de grader at det til slutt blir redd for å omgås andre- At det må bruke tid på å komme seg, sykemelde seg og prøve å godta at verden ikke er rettferdig, og at ikke alle kan snakkes til fornuft, da de i sitt eget bilde er den eneste som dikterer hvordan folk bør oppfatte en selv.
Når mennesker ser det som viktigere hvordan de oppfattes enn hvordan de er, er det fare på ferde.
Jeg kan enda ikke glemme- Opplevelsene mine ligger som en klump, som når som helst kan bryte seg fem til overflaten. Fornuftsmessig klarer jeg å innse at disse folkene ikke bør få den makten over meg at jeg overhodet tenker på dem, men personlig har jeg så sterk rettferdighetssans, at jeg aldri kan glemme hva de gjorde, og at de slapp unna med det.
Det kan være hvem som helst. Det kan være en mor, en far, søsken, venner, kolleger, sjefer.
Og de ser ikke at de gjør noe galt, vet du. I deres verden gjør de aldri noe galt. Alle andre, derimot….
Du skal ikke glemme. Men du skal akseptere at du ikke kan forstå alt. Rettferdighet blir et begrep uten mening i forhold til slike.
Det skjønte jeg, og det er skremmende…selv lenge etterpå påvirker han deg.
Skjønner godt at det er vanskelig å forstå, og akseptere at du kanskje aldri kan forstå. Men du må ikke tillate at han ødelegger livet ditt. Du er altfor verdifull til det.
Ja, men jeg “lever med ham”, om du skjønner. Han har ikke makt over meg.
Han skal ikke få ødelegge verken meg eller mine igjen.
Din måte å uttrykke deg på og din evne til å skrive og beskrive gir meg frysninger nedover ryggen…
Når skal du skrive bok?
Hmmm
) Når jeg får tid og finner noe å skrive mer enn 2 sider om? Det blir jo bare fragmenter.
Nei, ikke makt, det tror jeg ikke. Men at han er der i det hele tatt må være krevende. Jeg skjønner det på at du skriver så omfattende om det, at det er mye der. Og du blir neppe kvitt ham helt og fullt.
Det sies at det man ikke blir ødelagt av blir man sterk av. Det tror jeg på. Kanskje ser man bedre verdien av det gode i livet når man har opplevd det vonde – og kommet bort fra det?
Jeg har sendt deg en mail… da tenker jeg du skjønner hvorfor.
Jeg tror det å få verden snudd på hodet gjør noe med deg, som ikke går over. Du vet at det er mulig, at noen har et fullstendig skrudd bilde av verden og seg selv. At de kan manipulere deg, og at det finnes ondskap, at den går blant oss.
Du har beveget deg videre, det er bra Iskwew, for det er det viktigste.
Det blir jo som en sorg, etter et dødsfall. Man skal igjennom de samme fasene: aksept, sinne og sorg, og det skal mobiliseres endel for å orke den jobben. Lett er det hvertfall ikke.
Hvis jeg skulle ønsket meg mer i posten, så måtte det være litt mer konkret rundt hans adferd – mer enn at han konstruerte og levde ut parallelle verdener. Du syns kanskje det er for privat?
Ja, det er for privat, Sissel. Jeg vil ikke være mer konkret enn dette. Og uansett er det viktigste hva det gjorde meg meg, ikke hva han gjorde.
Goodwill: Det du sier om at det som ikke ødelegger en blir en sterk av, kan ok stemme i mange sammenhenger. Riktigst når man har tunge opplevelser med manipulerende folk (og da prater jeg om riktig tunge opplevelser) er vel heller at man får mer innsikt- en er nødt til å jobbe seg gjennom ting, og lære seg selv og situasjonen godt å kjenne. Først og fremst for å fungere, men og fordi en aldri- aldri vil tillate noen andre å ramme en så dypt.
Min opplevelse ville jeg helst vært foruten. Jeg tviler på at jeg har blitt sterkere av den, selv om jeg har fått mer innsikt. Kanskje styrken kommer mer frem når det har gått enda en tid?
Alle klarer seg fint uten slike opplevelser ja, Elle. Men de rammer uvergelig noen av oss. Og jeg tror at det ligger utrolig mye styrke i nettopp innsikt. Så om du ikke kjenner deg så sterk, så tror jeg du er det, likevel. Du har jo kommet gjennom det, og hel ut i den andre enden, i noe som så definitivt ikke er en frøkensport.
Det er kanskje ikke riktig å kalle det å bli sterk – kanskje riktigere å si at man vokser. For det tror jeg man gjør.
Eller kanskje at vi finner noe av den styrken som allerede bodde i oss. Og at vi da får visshet om at vi har den.
Der er vi i alle fall enige Goodwill. Det er mange måter å takle slike situasjoner på. Jeg fant tidlig ut at å jobbe seg gjennom det er den eneste måten som fungerer på lang sikt. Jeg har det bra i dag, selv om ”jævelskapen” av og til bobler til overflaten og forstyrrer tankene mine. Det blir heldigvis sjeldnere og sjeldnere- Og mest er det nok fordi jeg har veldig vanskelig for å godta at ondskap belønnes. Min samboer sier til meg at han tror jeg ville få det lettere hvis jeg tilga disse menneskene, men det er vanskelig når de aldri kommer til å be om dette eller mene at deres mobbing av meg var galt.
Ingen kan kreve at du skal tilgi. Jeg tror mer det handler om å akseptere at realitetene er som de er. At det belønnes, og at du ble skadeskutt mens de ikke fikk en skramme.
Fornuftsmessig ser jeg jo at dette er realitetene, men hvordan aksepterer man slik?
Jeg fant etterhvert roen. Jeg skjønte at jeg ikke kunne redde andre fra ham, at jeg ikke kunne ramme ham på noe vis, og at hele hans vesen ikke er noe jeg er utrustet til å fortså. Som du kanskje skjønner av måten jeg skrev dette brevet på, så er han på avstand og jeg betrakter ham. Han forårsaker ikke smerte lenger. Jeg har akseptert.
Men det tok mange år å komme dit.
Iskwew
Det var uansett en god post (det glemte jeg og si)
Takk, Sissel
)
Er det ikke sånn at n psykopat vil aldri be om unnskyldning. Rett og slett fordi h*n ikke har evner til forstå at h*n har gjort noe galt. Alt som skjer er alle andres feil og de ser seg selv som offer?
Evnen til å rasjonalisere egne handlinger, samt fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre, er noe av det som kjennetegner en psykopat. Han vil ikke føle han har noe som helst å be om unnskyldning for, og klarer fort å overbevise deg om at det er din feil.
Grøss!
Jepp – og hver gang jeg hører om besserwissere som snakker om at mishandlede kvinner bare kan komme seg ut av forholdet, det er deres ansvar, så tenker jeg at de ikke skjønner en meter av hva et menneske kan gjøre med et annet menneskes selvbilde.
Selv uten vold. Han jeg skriver om har det jeg vet ikke direkte vært voldelig fysisk.
De har en egen evne til å ødelegge ens selvtillit og forvrenge virkeligheten slik at man selv tror at man gjør alt galt.
De ”rendyrkede psykopatene” eksisterer vel nærmest ikke, men det er mange personer med sterke psykopatiske trekk.
En ”ren psykopat” går ikke av veien for å drepe folk, så lenge han tror dette ikke vil gå ut over ham selv (dvs at han blir tatt for det).
Men uansett hva man gjør av det gode vil det alltid bli galt!
“Evnen til å rasjonalisere egne handlinger, samt fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre, er noe av det som kjennetegner en psykopat. Han vil ikke føle han har noe som helst å be om unnskyldning for, og klarer fort å overbevise deg om at det er din feil.”
“Han jeg skriver om har det jeg vet ikke direkte vært voldelig fysisk.”
Dette leder an til det jeg føler er et stort spørmål i forbindelse med dette emnet: Hvor ligger ondskapen i dette? Hvis en selv er overbevist om at det en gjør er det rette, det er rasjonelt og vil føre til det beste resultatet for alle slik at det ikke finnes noe å be om unnskyldning for, hvor er da ondskapen?
Jeg regner ondskapsfulle mennesker som de som vet hva de driver med OG de vet at dette får negative konsekvenser for andre.
Jeg føler på mange måter at det her settes likhetstegn mellom psykopater og ondskapsfulle mennesker, og det er et perspektiv jeg ikke deler.
Og hvorfor i all verden omtales psykopatene som MENN hele tiden? Jeg har truffet opptil flere kvinnelige psykopater.
Jeg ser den, Goredom, men vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det? Har du noe forslag? Når jeg beskriver hvordan det er i den andre enden, hva kan jeg bruke snarere enn ondskap?
Han jeg snakker om her er en mann, derav omtales han som det. Jeg vet ikke om det er likelig fordelt mellom kjønnene, jeg vet ikke om det er noe forskning på dette.
Jeg har lest en eller annen gang et eller annet sted at det er flest psykopater blant menn…
Jeg føler at det er riktig å kunne si at psykopater er onde fordi det de gjør i handlinger og ord ødelegger andre mennesker.
Det at man omtaler psykopatene med ”han” er vel fordi man fra gammelt av gjerne omtaler uidentifiserte som ”han” når det både kan være damer og menn. Intet vondt ment i dette.
Fravær av følelser er det enkleste å oppfatte. Jeg har opplevd flere som kan virke som om de ikke har evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv, men kun to som jeg har såpass erfaring med at jeg vil si de har sterke psykopatiske trekk. Begge er menn- Hvorvidt dette er tilfeldig vites ikke.
Men de ser det ikke selv.. uansett er det mer semantikk enn noe annet, for det er ingen tvil om den ødeleggende effekt de har på sine omgivelser.
Som regel tror jeg de regnes som strafferettslig tilregnelige, selv om de har klare antisosiale trekk som det så fint heter.
Mangel på empati er kjennetegn nummer en, Elle. Det er ikke tvil om det.
Ondskap satt i system
Stang legger ikke skjul på at psykopati kan ha med ondskap å gjøre. En psykopat kan finne personlig stimulans i å skade andre ved sin måte å påtvinge andre sin vilje på eller ved å trakassere dem. Han spiller da den ondes rolle i livet.
- Det er dette som gjør noen psykopater til redselsfulle personer: Hans glede og opplagte stimulans ved å være ond mot andre.
Hans Jakob Stang, som er lege og psykiater, peker på at psykopaten på mange måter er motsetningen til karakternevrotikeren. Mens nevrotikeren føler seg hemmet, skyld betynget og engstelig, vil psykopaten preges av mangelfull hemning og være uten særlig skyldfølelse, angst og anger.
http://www.helsenytt.no/artikler/psykopat.htm
antisosiale narsissister er dødsens farlige.
Det som er så forferdelig med psykopater og andre som liker å ødelegge for andre, er at når folk faktisk oppdager at andre blir plaget, kvier de seg for å gå imellom- De ønsker ikke å selv kunne bli utsatt for disse forferdelige menneskene, så de tier. Den utsatte/mobbede blir ofte stående alene. Litt på siden dette innlegget, men vil gjerne minne om et meget godt utsagn av Thomas Mann: Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap”.
Sexy Sadie: Ofte kan psykopater være av de mer sjarmerende blandt oss- dvs virke som de har meget gode sosiale antenner. Dette nettopp fordi der spiller på de strengene som de tror mest sannsynlig vil få det ønskede resultat- At de får viljen sin.
*ugh* Juliet… det var en skremmende beskrivelse.
Sexy Sadie, noe av farligheten ligger nettopp i det Elle sier… en utrolig evne til å lese mennesker og til å benytte seg av det man leser.
Jøss.
Dette er sterkt. Jeg kjenner jeg blir helt rar av å lese dette, og det enda jeg ikke aner hva mannen har gjort.
Sterkt!
Ja… sterkt.
Det viktigste for meg er å beskrive den effekten han hadde på meg, og hvordan han klarte å snu alt på hodet med løgnene sine.
Nok et eksempel på at Iskwews hjørne oser kvalitet. Flott skrevet, utrolig tøft å ta opp. Takk for dette lille kikkhullet inn i en verden som er vanskelig å forstå fra utsiden. Psykopater er virkelig verdens “glatteste” mennesker i utgangspunktet etter det jeg har lest. Men farlige. Din historie bekrefter det.
Håper inderlig du virkelig kan legge disse tankene på hylla. Å skrive om det hjelper kanskje?
Og de fleste går faktisk ikke rundt og tror at informasjon servert av en smilende og sjarmerende person faktisk kan være løgner. Vi er faktisk vant med at det meste av informasjon vi får av de rundt oss stemmer.
Å ja, å skrive om det hjelper, Helge, det er helt sikert. Det har vært terapi for meg. Jeg har skrevet mye mer, som ligger lagret.
De er verdens glatteste, og med en skremmende evne til å forstå andre. og dermed med muligheten til å benytte seg av den kunnskapen.
Elle, når noen sier at opp er ned, og øst er vest, så er det utrolig vanskelig å forholde seg til. Sagt med smil, talegaver og intelligens er det nesten umulig.
Noe å tenke på?
Psykopater bedriver psykisk terror. Noe som kan få et menneske til å gå til grunne, men som det ikke finnes noen lover mot. Det er med andre ord ikke straffbart…
Nei, i hvert fall skal det mye til om de ikke bryter noen lover som har med liv/fysisk helse og eller stjeler noe.
Det er minsanten noe å tenke på.
Det verste med sånne mennesker er at du tror du trenger dem, de har en egen evne til å gjøre deg avhengig av dem. Også passer de alltid på å gi deg en liten smule nå og da. Vise vennlighet. Stille opp når du er syk. Så sitter du der i klisteret og håper at snart, snart vil alt bli mye bedre og vi skal gjøre alt det morsomme og hyggelige vi en gang gjorde.
Men det blir det aldri noe av.
Når det endelig gikk opp for meg at jeg måtte komme meg vekk var jeg vel så avhengig som en heroinist.
Jeg kom meg unna, etter altfor mange år. Tiden vil nok lege noen av skadene, men arrene vil alltid være der.
Takk for innlegget.
Ja, Nessie, om han trodde det var det som skulle til for å få deg dit han ville ha deg. Og slik blir virkeligheten snudd opp ned, og du vet ikke lenger hva som er realiteter og hva som ikke er det. Uten å ha vært inne i det, er det vanskelig å forestille seg hva det innebærer.
Du vil nok bære det med deg. Men jeg har tro på at du kan komme deg videre, og husk at det er en seier å komme seg unna, og det viser hva som bor i deg.
For meg så var det ikke en han men en hun, de finnes definitivt de også. Jeg har mange ganger lurt på hvilken praktisk nytteverdi jeg egentlig hadde, for jeg var heldigvis smart nok til å aldri låne bort store pengesummer. Men nytteverdien lå vel i tilfredsstillelsen av å ha noen å utnytte og undertrykke.
Også håper jeg at hun leser dette, selv om det ikke er så veldig sannsynlig.
Et lite paradoks i en situasjon som du beskriver, Iskwew, er at for å få bekreftet mistanken om parallelle univers og psykopatiske trekk så er det nødvendig å gjøre noe som i beste fall minner om å baktale vedkommende. En liten tvil eller skyldfølelse som kan gjøre deg litt mer sårbar for de motangrep som kan komme.
En som finner du frem til andres dypeste ønsker og inderlige drømmer vet gjerne hva andre frykter eller misliker også, og vet at bare tanken på at det er mulig kan gjøre livet miserabelt for den andre.
At det er mulig at psykopaten ikke gjør det av ondskap, men kanskje mangler evnen til å føle eller forstå begrepet ondskap, er nok også et paradoks. Man syns nesten litt synd på denne elefanten i psykens porselensbutikk.
Javisst finnes de, Nessie. Hva beveggrunnene er, er umulig å si, for heldigvis er vi ikke inne i hennes hode.
Hun identifiserer seg sikkert ikke med beskrivelsen om hun leser.
Håkon, det var først i ettertid at jeg nøstet meg frem til de parallelle universene. Og da forsøkte han seg med sverting og motangrep. Men jeg var blitt immun da, og han var langt unna.
Jeg tror ikke jeg kan si at jeg synes synd på. Jeg er nummen, det er som jeg ser på det fra utsiden. Heldigvis.
Dette var sterkt, Iskwew. Og veldig godt (be)skrevet.
Takk, Rockette. Og jeg tror faktisk ikke jeg har “fanget” dette så godt før. Jeg har skrevet om det før, men ikke klart å fange det. Det gjorde godt å skrive i dag.
Enig, dette var godt skrevet.
Jeg er oftest skeptisk når noen snakker om “psykopater” man har møtt. Begrepet misbrukes, og misforstås, like jevnlig som “janteloven” (som hylende idiotisk tas i munn av allverdens janter). Det er like gjerne noen med “antisosial personlighetsforstyrrelse” eller “dyssosial personlighetsforstyrrelse” de har møtt.
Men du har nok møtt en “psykopat” (“sosiopat”). Det henger på greip det du sier. Fragmenter av en sterk historie, dette. *klem*
Du har jo stoffet til en intelligent thriller a la Patricia Highsmith, jo; “Offeret” (sympatisk, ressurssterk) som underkaster seg psykopatens logikk/forståelsesmåte, for å bevare harmonien/lykken, unngå konflikter. Med alt som hører den historien til. Inntil det smeller -.
Et lite moment: Jeg husker at jeg en gang påsto at en psykopat ikke er en narsistisk nevrotiker, at det er en feilslutning. Fordi en slik bare er opptatt av seg selv, og gir katten i andre. Mens en psykopat i sin selvopptatthet i høy grad er interessert i andre mennesker, hvis det er noe som kan brukes til egen fordel.
En ting til: Dette med om psykopaten er ond, eller bare genetisk programmert, stakkars. Man bør huske at det ikke bare går på hvorfor man handler som man gjør. Men også på hvordan man forholder seg til lidelse man observerer.
*klem*
Det er et begrep det er gått inflasjon i, det har du helt rett i, Erik. Vi snakker ikke om vanlig slemme mennesker her.
Psykopati hører til gruppen Antisosial personlighetsforstyrrelse, men dem er det mange grader av. Og helt i yttergrensen av diagnosen er det ikke mange.
Jeg vet ikke helt hva han er jeg, men i de definisjonene jeg har lest på psykopati, er det mye som passer. Her er en:
(a) callous unconcern for the feelings of others;
(b) gross and persistent attitude of irresponsibility and disregard for social norms, rules and obligations;
(c) incapacity to maintain enduring relationships, though having no difficulty in establishing them;
(d) very low tolerance to frustration and a low threshold for discharge of aggression, including violence;
(e) incapacity to experience guilt and to profit from experience, particularly punishment;
(f) marked proneness to blame others, or to offer plausible rationalizations, for the behaviour that has brought the patient into conflict with society.
Bortsett fra fysisk vold passer det meste.
Psykopaten er veldig interessert i andre, og har dessuten en ekstraordinær evne til å lese andre. Vi snakker stor menneskekunnskap her, med dertil hørende evne til å finne og benytte seg av mennesker svakhet.
Å debattere ondskap og gener blir som du sier litt lite interessant… for det voldes stor skade, kalkulert og målrettet. Evil is what evil does.
Jeg blir nesten tom for ord … Og jeg er imponert over at du vil dele dette med alle oss andre. Slike vonde historier i livet er det ofte lett å pakke vekk og prøve å glemme. Men da har opplevelsene en egen evne til å bli liggende der som vonde verkebyller. Gjennom det du skriver viser du en styrke du kan være stolt av.
Det er godt å skrive, og det er godt å dele også, ellingzine. Jeg tror det er lurt av meg å si noen av disse tingene høyt jeg. Jeg har tiet og tiet, men som du sier, det blir ikke borte av den grunn. Jeg har fortrengt også, effektivt for en stund. Men det hjelper jo heller ikke.
Og så tenker jeg at kanskje noen som trenger det, som er i en vanskelig situasjon, kan finne noe i det, som kan hjelpe. Bare det å vite at man ikke er alene om å oppleve det, kan bety noe.
Han Svendsen jeg skrev om forleden har også skrevet en veldig god bok om Ondskapens filosofi, – den er utrolig interessant.
Boken opererer med en ondskapstypologi 1) Demonisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt fordi det er ondt, og man ikke finner andre typer motiver. 2) Instrumentell ondskap, der aktøren gjør noe vel vitende at det er ondt, men for å oppnå noe annet. 3) Idealistisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt i den tro at det er godt. 4) Dum ondskap, der aktøren handler uten å tenke over hvorvidt handlingen er ond eller god.
Det høres kanskje litt dystert ut, men jeg synes f.eks. “hverdagsondskap” (av mangel på bedre ord), er et interessant fenomen. Hvordan gjenkjenne det, og hvordan unngå det. Om du skjønner
Ja, det er interessant. Både hva det er, og hvordan gjenkjenne det. Kanskje hverdagen inneholder mest av type 3? Jeg tenker spesielt på alle som er flinke til å fortelle oss hvordan vi skal leve, hvilke valg vi skal gjøre, hva som er rett og hva som er feil. Fordømmelse følger gjerne i kjølvannet.
Denne Svendsen ser ut til å være en jeg er interessert i å fordype meg litt i.
Rockette er sannelig ganske klok må jeg si.
Det er du også, Iskwew.
Jeg glemte å si at originalinnlegget ditt i dag var veldig bra skrevet. Jeg reagerte egentlig på noen kommentarer som falt nedover her, jeg er litt skeptisk til bruk av begrepet psykopat i utgangspunktet.
*titter opppover* Over 60 kommentarer! Ikke verst!
Det er jeg enig i, Goredom. Det er et begrep som misbrukes slik at det mister sin utsagnskraft.
Noe av det du sa lenger oppe var: “Hvis en selv er overbevist om at det en gjør er det rette, det er rasjonelt og vil føre til det beste resultatet for alle slik at det ikke finnes noe å be om unnskyldning for, hvor er da ondskapen?”
Min uthveing: Det er nettopp ikke noe som kjennetegner en psykopat. Han har overhode IKKE alles beste som mål. Alle andre er et redskap. Det er psykopatens eget beste som er det eneste målet. Han gir fullstendig blaffen i hvordan andre har det.
Dette er en blogg som er velsignet med mange og veldig gode kommentarer
)
Iskwew jeg beundrer måten du skriver på. Dette var sterk kost. Det er godt å høre at du har akseptert og kommet deg videre.
Takk, murmel1!
Det har tatt tid, man kommer ikke videre med en gang (selv om omverdenen gjerne ønsker det). Men nøkkelen tror jeg er å akseptere at du ikke kan forstå alt her i verden.
Rockette: Bare et kjapt ikke-polemisk innspill mens jeg sipper kaffe og venter på skirennet.
Den absolutte ondskapen, den som er ond bare for å være ond, uten annen mening og hensikt, finnes i noen få patologiske tilfeller. Og er egentlig temmelig uinteressant for andre enn krimnologer og Hollywoodfolk – spør du meg. Fordi den ikke kan forklares eller forstås, bare registreres – med grøss eller smerte.
Selv ikke Hitler, Stalin eller Pinochet hører hjemme i denne gruppen, Dessverre, det ville ha vært det letteste, mest bekvemme. For å forklare dem, må man dukke ned i helt vanlige, psykologiske mønstre. Du finner dem i Svendsens gruppe 3.
Denne Svendsen, ja. Jeg har bare skumlest boken du henviser til. Jeg innrømmer en forutinntatt holdning til denne postmoderne, populistiske medienissen, som skvetter frem overalt, med «litt lett filosofi» på julebord og TV. Særlig når de er så til de grader 1980-ere, med aktelse for Pet Shop Boys (!) og drøm om å bli børshai. Og til overmål skriver knudrete som revisoren til en børshai, i sine rapporter til Verdipapirkontrollen.
“Hva er ondskap (det onde)?” Er skrevet litt om dette, gett.
I gitte situasjoner kan (nesten) alle bli mordere og torturister. Det vet vi, ikke minst etter Holocaust og Nürnbergdommene. Det avhenger av hvilke sammenhenger vi plasseres i. – slipper å bli plassert i. (Så jeg ikke en dokumentarisk film on en en vanlig, kjærlig mor som drepte sin baby for å unngå at babygråten røpet gjemmestedet til en gruppe depserate mennesker på flukt fra despotiet -?)
“The Stanford Prison Experiment” fra 1971 viser at vanlige studenter i en herre/slave-situasjon lett kan utvikle seg til potensielle torturister.
Konsentrasjonsleirvokterne i Bjørneboes “Fugleelskerne” er hyggelige familiemennesker med musikkinteresser på fritiden. Den mest interessante dolumentasjonen er kanskje Hanna Arendts tanker om “ondskapens banalitet”.
(“She raised the question whether evil is radical or simply a function of banality – the tendency of ordinary people to obey orders and conform to mass opinion without critically thinking about the results of their action or inaction.”)
Men! Psykopaten sprenger slike grenser. Han rommes ikke i rammene for filosofering om ondskapens ytringer. Passer ikke inn i Svendsens typologi.
Iskwew skildrer en idealtypisk psykopat. Svendsen snakker generelt om “det onde” (- sågår teocidéproblemet.) Det er adskilte saker. (Svendsens “dumme ondskap” virker interessant. Kanskje man bør finlese boken. Jeg tenker f.eks. på at man gjør ondt uten å innse at det er ondt, så som å reklamere for Pet Shop Boys -.)
Iskwew: Det jeg sa om at “man bør huske at det ikke bare går på hvorfor man handler som man gjør, men også på hvordan man forholder seg til lidelse man observerer”. Jeg var så kort at jeg selvfølgelig kan misforstås. (Jeg synes f.eks. ikke at det genetiske aspekt i denne diskusjonen er uintreressant.)
Med det mente jeg at én sak er (“onde”) gjerninger som psykopaten velger å utføre, og som det (kanskje) kan finnes “begrunnelser” for når spørsmålet om moralsk ansvar bringes på bane. Det kan bli en kompleks diskusjon.
En helt annen sak er det når psykopaten iaktar lidelsene som disse gjerningene har påført offeret/ofrene. Det blir lettere å anvende etiketten “ond” når han ser/vet at handling A vil medføre ytterligere lidelse, og likevel utfører handling A.
Om du forstår hva jeg mener.
Eirik: Jeg liker filosofer som gjør ideer lettere tilgjengelig. Det har nok noe med min funksjonalistiske natur å gjøre. Men Pet Shop Boys kan du få billig:-)
Svendsen tror ikke på den absolutte, demoniske ondskap. Hans generelle ondskapsdefinisjon lyder: “En moralsk ond aktør er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd.” Gjerne i kontekst med “storskala-ondskap” (Holocaust, o.l.)
Denne definisjonen kan gjerne overføres til ondskap i mindre skala – altså den vi treffer på i hverdagen og som Iskwew skriver om. For oss som lever i et fredelig demokrati, er det denne ondskapen som blir tydelig. Men jeg mener at den gjør like stor skade som storskalaondskapet – for individet.
Håper skirennet var spennende
Rockette: Skirennet ble bare sånn passe, egentig. Kunne ha sovet litt til.
Jasså, Svendsen har meninger også om genetikk og slikt. Kjekt når man er travel synser, at man har bredt repertoar, mener jeg.
Klart at det finnes “absolutt demonisk” ondskap (uansett hvordan han definerer det). Fortell ham at det i England finnes en ung mann som kan memorere og ramse opp de 22.000 første desimaler i pi (3,14). Utrolig hva som finnes når man kikker etter rariteter.
“En moralsk ond aktør er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd.” Sier han.
Jasså. Gjenstår da bare å definere “fri”, “vilje” og “menneskeverd” -.
På meg virker det som definisjonen av “fri” er den største utfordringen her.
Erik, da skjønner jeg hva du mener. Men jeg kjenner også at jeg ikke helt får til denne teoretiseringen om psykopaten, og at det ikke kjennes så viktig for meg om han er genetisk belastet eller “skapt”. For uansett er effekten på de i den andre enden den samme; ødeleggende. Men det at jeg trekker meg unna teoretiseringen, det kommer selvsagt av at jeg har vært i den andre enden, ikke at problemstillingen er uinteressant. For meg var det lettere å debattere den pedofile enn det er å debattere psykopaten. Så enkle er vi mennesker når noe berører oss selv, og ikke lenger er teori.
Om jeg likevel skal teoretisere litt, så er paradokset at psykopaten gjerne ikke ser andres smerte. Han mangler altså empati. Dermed er det mulig han ikke vet, objektivt sett, at en handling påfører smerte.
Iskwew: Vet du at han ikke ser andres smerte -? Jeg tror han godt kan se den, og likevel forsterke den – hvis det gagner ham. Eller lindre den – hvis det gagner ham.
Jeg har ikke vært så opptatt av åraskene til “psykopatien”. mer opptatt av at man holder tungen rett i munnen når man snakker om temaet, kategoriserer det, osv. Særlig når man plutselig begynner å snakke om “ond” i mer hverdagslig (eller filosofisk) betydning.
Eller synes jeg jo det er opprørende at en fyr kikker seg rundt i verden etter musikalske opplecelser, og så ender opp med Pet Shop Boys.
Det brennende spørsmål blir: Kan man stole på slike?
Erik: Nei, det kan man absolutt ikke.
Her om dagen gikk en av veilederne mine rundt og nynnet en Boney M – låt med headset på øret. Jeg tror det var “Brown Girl in the Ring”. Hittil har jeg hatt den største respekt for henne.
Selv ville jeg, om jeg absolutt måtte høre på Boney M, ihvertfall skippet meg frem til Daddy Cool.
Men akkurat nå står Child in Time på repeat her, så dere får ha meg unnskyldt!
I hvert fall spiller det ikke så stor rolle for meg… for effekten er uansett det samme. Jeg har i grunn brukt år på å forsøke å forstå, og ro fikk jeg altså først da jeg aksepterte at jeg ikke kan forstå alt.
Og siden du og flere er opptatt av at ordet “ond” blir feil – hva skal man så kalle det?
Iskwew: Da snakker jeg utydelig. Jeg mener å ha sagt at selv om man fritar psykopaten for ond-etiketten i starten av hans ageringer, så kommer det et stadium der han ser/vet plagetheten, men likevel forsterker den (hvis det gavner ham). Og følgelig må dømmes som “ond” i den (filosofiske) prosessinstansen.
(Nå ble det spissfindig her, mens jeg venter på taxi -.)
Okay, Erik. Jeg tror altså det kan være slik at han ikke nødvendigvis gjør det (plage for å plage), men at han ikke ser at det som gagner ham, plager andre. Noen finner sikkert tilfredsstillelse i plagingen i seg selv, men ikke alle.
Og uansett… effekten er den samme for den som er utsatt for det, uansett hva hans motiver er. Og dermed er det ikke så veldig relevant om han bevisst påfører smerte eller om han ikke skjønner at han gjør det fordi hans eneste fokus er hva som gagner ham selv.
“Sweet child in time you’ll see the line
The line that’s drawn between the good and the bad
See the blind man shooting at the world
Bullets flying taking toll
If you’ve been bad, Lord I bet you have
And you’ve not been hit by flying lead
You’d better close your eyes and bow your head
And wait for the ricochet”
Iskwew, jeg siterer deg her: “fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre”
hvis det er evnen som mangler og ikke viljen, så har vi et klassisk moralfilosofisk paradoks. Flere eksempler på slike paradokser kan feks være: Er et psykotisk menneske moralsk ansvarlig for sine handlinger? Er det forskjell på dårlige betalere som mangler evne til å betale og dårlige betalere som mangler vilje til å betale?
Det jeg forsøker å påpeke er at man ikke kan definere et menneske som mangler EVNEN til empati som et ondt menneske i seg selv. Det er fullt mulig at psykopater rett og slett er mennesker uten evne til empati, og at dette i mange tilfeller får negative konsekvenser for andre mennesker. Da vet jeg om mange som faller inn under begrepet, deriblant mange saksbehandlere innen offentlige og private byråkratier.
Noe annet er manglende VILJE til empati. Det er ondt det.
Jeg ser det, Goredom, men det spiller altså ingen rolle om du er i den andre enden av manglende empati. Kall det hva du vil, men det endrer fint lite på faktum.
Forøvrig er det vel ikke slik at offentlig og privat byråkrati er fylt opp av psykopater. Da har du inflatert begrepet.
Det er nesten verre å forholde seg til folk som gjør deg vondt, og selv ikke innser. Folk som bevisst går inn for å plage en, kan en avfeie med at disse er onde. Man faller lett inn i den fellen å tenke at ”bare jeg forklarer hvordan dette oppleves, må han vel forstå at det er galt det han gjør”. Av og til må en bare innse at man ikke når alle, og at en må akseptere det som har skjedd- og at verden ikke er rettferdig. Jeg har kun forstått at verden er rettferdig, men har store problemer med å akseptere det. Dermed ødelegger jeg også for min egen sjelefred. Jeg er glad du har kommer lengre i så måte Iskwew.
Setter forresten stor pris på at du deler av din innsikt. Du hjelper mange ved dine gode refleksjoner – og oppdrar enda fler.
Det er mer forståelig om det er slik at det er bevisst ja, Elle. Og lettere å plassere i allerede utdelte bokser og kategoriseringer. Det fungerer bare ikke på psykopaten.
Det tar lang tid, Elle, lang tid. Og jeg tror at det at du setter ord på tingene og snakker om det, er det viktigste. Det er forsiktige skritt på veien til å få det bedre i forhold til det som skjedde.
I går kveld var jeg sliten altså
) Men jeg tror det er så viktig å snakke om dette, at jeg ikke angrer på at jeg la ut tråden.
Stemmer iskwew, det spiller ingen rolle hva motivasjonens årsak er, det er like jævlig uansett når man er offer. Slik min farfar har beksrevet så levende for meg etter sitt lange opphold som konsentrasjonsleir-fange under krigen.
Dermed driver jeg bare og teoretiserer når jeg heller burde vise litt empati for deg, noe som til fulle kanskje viser mine psykopatiske trekk?
Nei, nå skal jeg slutte å inflatere begrepet, det er det mange nok som gjør rundt oss i hverdagen.
Jeg er lite interessert i å forstå eller teorisere psykopaten, – intensjonen bak onde handlinger forstås rent instinktiv. Derimot er jeg opptatt av hva onde handlinger gjør med oss . Sånn sett er kanskje Ondskapens filosofi uinteressant – samtidig som, altså….
Og her skjønner jeg at jeg taler meg selv midt i mot, så kanskje jeg skal la vær å si noe mer… hehe:-D
Ha en fin en allihopa
Det er ikke det at det ikke er interessant nok, Goredom, det er mer jeg som sliter med å forholde meg til problemstillingen. Og jeg har ikke oppfattet deg som ikke-empatisk, så det er sagt.
Det som slår meg, imidlertid, er at psykopaten sikkert hadde likt granskningen av psykopaten. Hele fokuset er jo på ham
) Akkurat slik han liker det.
Jeg er også opptatt av hva det gjør meg oss, Rockette.
Og i denne bloggen er det ikke noe krav på å være konsistent til enhver tid, så tal deg selv gjerne midt imot. Det viser jo bare at du klarer å ha flere enn en tanke i hodet på en gang.
Takk, da skal du ikke se bort fra at jeg titter innom igjen;-)
Ja, det håper jeg virkelig at du gjør, Rockette
)
Jeg leste innlegget her, og jeg syns du er en fantastisk skribent med stor menneskelig innsikt og gode perspektiver.
Jeg er glad for å lese om den konstruktive utviklingen, og for at det tross alt, virker som du er styrket som menneske.
Takk for at du delte din historie og dine erfaringer!
Mvh Soria
Takk, Soria! Denne posten er av de som er mest søkt opp i bloggen min. Og jeg håper det ligger noen tanker og refleksjoner her som kan hjelpe noen.
Hei Iskwew!
Det var vondt å lese innlegget ditt. Jeg ble helt nummen og ør mens jeg leste meg igjennom brevet. Jeg ble sittende å nikke gang på gang, mens alt veltet inni meg. Du har nok kommet lengre på bearbeidelse og sortering av tanker og følelser, av det du har vært igjennom.
At dette kan skje alle er helt sikkert. Jeg likte best den beskrivelsen på hvor ” sjokkerende” fort og lett det går ann å bryte ned et annet menneske. Den følelsen av å ikke klare å tenke en eneste sammenhengene “Tanke” som gir litt mening, Kan ikke utrykkes med ord. Og når en går dag ut og da inn i flere måneder sånn, og all konsentrasjonen er rettet mot, er å klare å puste. Er det ikke lett å komme seg vekk.
Kjære Mia,
det er lenge siden, men det tok lang tid å få det på avstand. Nei, det er ikke lett å komme seg vekk, det krever mye, og det er noe folk ikke vil forstå. Det kommer av at de ikke forstår psykopatens makt og sterke vilje.
Husk at hver dag er en dag nærmere bearbeidelsen og den dagen da livet går videre, og du kan betrakte det med mer distanse.
*klem*
Hei Iskwew, og takk for at du tar opp dette.
Jeg kjenner igjen alt, selv om min psykopat var en kvinne, og min kone.
Det som er tyngst for meg er at jeg tillot henne å ødelegge ‘halve livet’ mitt før jeg forsto hva som foregikk. Jeg var faktisk så dum at jeg trodde at jeg hadde skyld i hennes utilfredshet og vanskelige humør.
Da jeg omsider forsto at ‘noe’ var galt, som aldri ville bli bedre, uten at jeg dengang kjente til Psykopati, var jeg alikevel låst fordi jeg følte meg tvunget til å være et buffer mellom henne og mine barn.
Jeg visste jo at om jeg flyktet ville hun sitte igjen med barna fordi ingen ville tro på mine påstander om hennes natur. For andre var hun jo så sjarmerende og omsorgsfull.
Heldigvis var det henne selv som tok initiativet til bruddet, antakelig fordi hun følte at jeg hadde gjennomskuet henne, og ikke lenger var så enkel å manipulere.
Våre problemer som offer for slike mennesker er at vi ikke har forutsetning til å forstå hva vi er kommet ut for når vi treffer dem, og vi leter ikke etter skjulte motiver bak deres utsagn og handlinger.
Våre oppfatninger og forventninger til andre mennesker er formet av dem vi er vokst opp med, samt gjerne generelle idealistiske eller religiøse verdier.
Etter min mening burde et minimum av psykologi være pensum i skolen, før ungdommene innleder nære og langvarige forhold, slik at de i det minste kan ha mulighet for å oppdage ‘avvik’ hos dem de knytter seg til.
Jeg ønsker deg alt godt for fremtiden.
Hei Jamm,
det er forunderlig hvor lett man har for å ta ansvaret for andres handlinger på seg selv, og dermed tro at man har skyld for både humør, utilfredshet og handlinger. Og det kan gå fort å komme dit.
Psykopater er gjerne over gjennomsnittlig sjarmerende, og dermed er det veldig ofte slik at omverdenen ikke ser realiteten, og derfor blir man ikke trodd. Det er vondt og utrolig vanskelig.
Jeg pleier å si at vi forsøker å forstå slike mennesker med normalitetens logikk, og det går ikke. Dermed er det vanskelig å være forberedt.
Du får tenke på at du i hvert fall har resten av livet foran deg, Jamm, og om nødvendig skaffe deg hjelp til å komme videre. Etter mange år i et slikt forhold er du jo gjerne ikke deg selv fullt og helt lenger.
Alle gode ønsker til deg også.
Hmmm…denne posten har jeg ikke lest før, hva er det for noe tull?
Veldig bra var det ihvertfall, og gjenkjennelig. Selv om “min” utgave vel har en personlighetsforstyrrelse, og ikke kvalifiserer for psykopat-diagnosen (som vel knapt er i bruk lenger rent faglig?) så er det allikevel mye jeg kan nikke gjenkjennende til her. Som Juliet skriver:
“Psykopater bedriver psykisk terror. Noe som kan få et menneske til å gå til grunne, men som det ikke finnes noen lover mot. Det er med andre ord ikke straffbart…”
Som f.eks å skaffe seg blogg;-)
Nei, den er ikke så mye brukt, og egentlig spiller det jo ikke så stor rolle hva man kaller det heller. Psykopatien er en antisosial personlighetsforstyrrelse, og dem er det en del av, og de er varierende alvorlige.
Når du er i den andre enden, er det jo det samme hva det kalles.
En blogg KAN nok være et effektivt virkemiddel, og i hvert fall tror jeg internettets muligheter er et særdeles nyttig verktøy for en som ønsker å lage faenskap.
Han jeg skriver til beveget seg alltid på grensen av det lovlige, men holder seg innenfor. Dermed er det fritt frem. Å være infam og jævlig, samt å lyve, er jo ikke forbudt, ikke sant? At det er umoralsk driter jo psykoen i.
[...] mitt møte med en psykopat har jeg dessuten fått noe som ligner allergiske reaksjoner når noen forsøker å definere meg. [...]
Hei
sitter med den største klumpen og vondt i hele kroppen, jeg har et selskap med en mann fra utlandet. Først alt virket lovende og fornuftig.
Jeg er gift med barn, vi begge syntes dette virket lovende at jeg skulle jobbe med han.
Men etter kort tid sa mage følelsen noe annet, men selskapet vokste og jeg svelget det ene utbruddet etter det andre.
Alt som er skrevet er som å våkne opp, men vet ikke hvordan jeg skal klare å stoppe helt.
Jeg bryr meg, men bryr meg ikke.
Han er verdens snilleste når han skal ha noe gjort, men eier ikke selvinnsikt i motgang.
Hvordan stenger man døren, samvittigheten min det som stopper. Han har familie og barn i utlandet de trenger pengene. Jeg klarer meg og vil bare ut.
Om han klarer å gi deg dårlig samvittighet, og det bare er den som holder deg der, så bør du spørre deg selv om du skal leve livet for deg selv eller for ham. Jeg tror du må si at grensen er nådd på et eller annet tidspunkt, og så må du bare bryte, kutte bånd og la ham ta ansvar selv, for sitt liv.
Ikke la deg manipulere.
Meget god tekst igjen iskwew. Den gikk rett hjem.
Takk, Shoaib. Den var vanskelig å skrive, selv etter lang tid, men god å skrive også. Og den er lest av mange, og jeg har mottatt mange mail om den. Dessverre er det en god del som kjenner seg igjen.
Iskwew, denne bloggposten fortjener oppmerksomhet, ikke bare fordi den berører mange mennesker, men først og fremst fordi det IKKE er en akademisk beskrivelse av en psykopat og hans karaktertrekk/symptomer. Det er fordi det er selvopplevd, sagt rett fra hjertet og utrolig godt skrevet og beskrevet. En skal være særdeles følelseskald om en ikke blir grepet av dette. Det treffer leserne der det skal og setter igang prosesser på en helt annen måte enn en akademisk beskrivelse ville gjort.
Fordi denne posten er det den er tror jeg det kan bidra til at andre som lever i et sånt helvete vil kjenne seg igjen og få den ekstra lille motivasjonen som skal til for å rive seg løs.
CyberGhost, det jeg ønsket å få frem med denne posten var ikke “hva er en psykopat” men “hva gjør en psykopat med de han rammer”. Det er akkurat det som har ledet til at jeg får mange mail om denne tråden. Og jeg tror også den har vært til hjelp, etter å ha lest de mailene jeg har fått.
Om ingen orker å fortelle, fordi det ER en belastning å gjøre det, så får psykopaten regjere alene. Det kan vi ikke tillate.
Beklager å komme så sent til dette stedet
) Din beskrivelse av en psykopat er veldig god.
Selve noen psykiater kan trenge ett år før saken kan bekreftes. Men temaet om psykopater er evig og skaden som de gjør til offer kan sannsynligvis vare til resten av livet. Beste taktikken kan være til å ha god fysisk avstand.
Det er en farlig person, noengang livsfarlig. Her i landet har vi ikke så lenge siden hadde
tilfelle at han drepte tre kvinner på grusom måten og var tatt etter en stor jakt.
Takk skal herregod ha at jeg ikke kan bli den fordi jeg ikke er sjarmerende
Motivene hos psykopaten er klare for det meste. Men i inlegget og i diskusjon har jeg ikke funnet hva skjes hos offer – hvorfor motstand (plutselig) svekker, tidligere forestilling blir helt forandret og person er tatt over? Er det ensomhet, drømmer, store forventninger, eller hva?
Det jeg tror skjedde med meg, var at han ga meg akkurat det jeg drømte om. Han er ekstremt god på å lese andre mennesker, finner fort ut hva som er viktig, hva personen ønsker, og blir svaret på det. Han hadde en hypnotiserende effekt, på en måte. Så jeg ble ikke annerledes, men han fant frem til kjernen i det jeg ønsket, og ble svaret på det.
Det er det nærmeste jeg kommer et svar på ditt spørsmål, tror jeg.
Dette er meg, og mitt liv. og så uendelig mye mer å skrive.. tanker som ikke det fins ord på, følelser som er låst inne. Nøkkelen er borte. Jeg er ikke sint på han lenger,jeg hater han ikke.jeg synes bare synd på han. det er hans tap,ikke mitt. den dagen jeg gikk sa jeg ikke engang farvel. jeg gikk ut av døra etter fire år med tårer,smerte,usikkerhet og bare et enormt ønske om å ikke leve. la fra meg nøkkelen i postkassa og gikk uten å se meg tilbake. ikke en tåre renner ned mitt kinn nå. jeg har ingen flere tårer med hans navn på. jeg ønsket aldri å dø.jeg ønsket bare ikke være meg. jeg var ingenting, men jeg var alt ondt,stygt og fullstendig håpløs. og det er så enkelt å tro på det, for jeg har sikkert sagt eller gjort noe galt.tenker jeg etter var det jo min skyld, jeg gjorde ikke som jeg fikk beskjed om… hvis jeg bare gjør det riktige imorgen,hvis jeg sier unnskyld,hvis han får det han vil ha..da blir han sikkert glad i meg igjen..,ikke sant? jeg kunne ligge å se på han sove om natten,i den altfor korte stillheten,i mørket som gjemte meg bort.høre pusten hans. strekke armen min ut mot han,men jeg klarte aldri å nå han.han var fysisk nær,men jeg kjente han aldri. for hver dag, hvert år, for hvert knytteneveslag med ord som ble banket inn i meg..,for hver berøring han nærmet seg med når han trengte å få dekket sine behov..,så var han aldri nær meg. han var bare nær en kropp. meg som menneske, som jente, var han utilnærmelig.han kjente meg ikke, han så meg ikke, han hørte meg ikke. og en dag, var jeg borte. nå prøver jeg å finne meg igjen, det er mange som leter, gamle venner, familie, arbeidskolleger. og en dag skal vi finne meg. inntil den dagen så er jeg. men en dag skal jeg begynne å leve igjen. en ting er det eneste jeg klarer å forstå av han. og det er at han aldri vil leve. for han vet ikke hva det vil si.
Å nesten miste seg selv, går fortere enn de fleste vil tro, Huldra. Og det er mulig å finne seg selv igjen, men selv etter et relativt kort forhold tok det veldig lang tid.
Jeg håper du finner deg selv igjen, men egen kraft og andres hjelp. Takk for at du delte, jeg synes du beskriver avgrunnen godt. Den du nå er kommet opp fra. Ikke helt kanskje, men på bunnen er du ikke lenger.
når jeg ser tilbake,så ser jeg at langt der bak i fortiden et sted var jeg meg..så blir jeg borte. mens det stod på trodde jeg at jeg faktisk hadde kontroll,at jeg er sterk,at det han sier og gjør ikke skal ta fra meg livsgnisten,at en dag skal jeg klare å gå. men når jeg nå ser tilbake,så ser jeg at det var han som hadde kontroll,ikke meg. når jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, druknet jeg faktisk enda lenger ned. til et mørkt,kaldt sted hvor jeg ikke kunne puste,ikke spise eller sove. jeg levde i en vond drøm,og det var umulig å våkne. det var min datter på 6 år som vekte meg fra denne uvirkelige tilstanden. hun ser på meg og sier: mamma,ingen mann skal behandle jenta si så slemt. dagen etter flyttet jeg. nei,jeg er ikke på bunnen lenger. jeg har lært meg å svømme. det går ikke fort,men det går lettere. og jeg puster ved egen hjelp. men får jeg panikk,kan jeg bare strekke armene ut, og der er det noen som hjelper meg med neste svømmetak og roer meg. får jeg ikke puste er det en pustemaske rett i nærheten, jeg vet jeg ikke skal bli kvalt en gang til. og min datter stryker meg på kinnet hver dag og sier hun er glad i meg. det gir livet mening.og jeg trenger ikke mer.
Du skriver om dette på en så sterk måte, og på en måte som viser at du har forstått en del av deg selv. Det tror jeg er et helt nødvendig fundament for å komme seg videre. Men husk at du ikke kan forstå alt, jeg tror noe, ganske mye faktisk, må du bare akseptere: Dette skjedde, jeg forstår ikke, men jeg vil ikke bruke resten av livet mitt på å forstå noe som er ganske uforståelig. Det tok meg mange år å komme til den erkjennelsen.
Godt at noen er der, og betenk deg ikke for å be om hjelp. Ofte er vi så redde for det, men som regel vil vi finne ut at andre mennesker gjerne vil hjelpe. Ofte er det vanskelig for dem å finne de rette ordene, men det gjør ikke så mye, bare de er der.
jeg har ikke tenkt å bruke hverken en time eller en dag til på å forstå han. det er ikke mulig. jeg var en del av hans syke virkelighet i fire år. og plutselig kom en dag hvor jeg faktisk kunne gå på butikken uten å få kjeft. jeg kunne gå tur med dattra mi uten å grue meg til å komme tilbake. nå,har jeg ikke et sted å komme tilbake til. jeg har et hjem. og det beste med det er at her bor ikke han. her er ikke hans stemme. her er ikke hans verden.
det eneste som jeg faktisk tenker på,er at jeg trodde på han. jeg trodde på alle løgnene. jeg trodde alt var min feil. han fikk fire år av mitt liv. men jeg får resten av mitt liv uten han, og det er det som gir meg ny styrke. jeg er faktisk sterkere enn han. jeg har gjort alt han nektet meg,jeg har faktisk levd mitt eget liv.og det har gått bra! jeg vet at han er svak,han klarer ikke leve sitt eget liv.jeg vet at han ikke vet hva glede er,hva nærhet er eller kjærlighet. jeg vet hva han går glipp av. så å forstå? jeg forstår at jeg vil få en mye bedre fremtid, fordi han ikke er her. og jeg forstår at jeg klarer meg selv.
Det er veldig fort gjort å få sitt verdensbilde snudd opp ned. Jeg er ikke forundret over at du trodde på ham. Å bli psyket ut som du ble, gjør at du til slutt tror at hvitt er svart og svart er hvitt.
Og det tror jeg kan skje med hvem som helst.
den som tror at de skjønner,og at det er så lett å gå, har aldri opplevd en slik makt og kontroll. ei heller aldri opplevd hvor splitet et menneske kan være. dessverre er det for mange som opplever dette. dessverre.
Ja, dessverre er det mange som opplever det. Og det er ikke lett å gå. Men du klarte det!
Hei Iskwew.
Jeg synes dette er meget godt skrevet. Disse ordene vidner om bredt perspektiv og stor klokskap.
Jeg er enig med deg i at man noen ganger bør akseptere at man ikke til enhver tid kan forstå/forklare alt til bunns.
Kanskje har det noe å gjøre med, at vi mennesker er mer forskjellige enn vi tror, og at idealer og drivkrefter kan være vidt forskjellige.
Livet er en tøff og lærerik skole!
Takk for en flott blogg! Skribenter som deg burde gi ut bøker!
Ønsker deg en flott kveld videre!
Mvh Jorunn
http://www.jorunnsverden.com
Takk, Jorunn! jeg har skrevet litt mer om emnet i dag.
Livet er en tøff og lærerik skole, ja. Det er hevet over tvil.
[...] jeg snakker om er altså Brev til en psykopat. Det er en tråd jeg egentlig hadde tenkt å slette, for den er svært personlig. Mine tråder er [...]
hvem er vi som tiltrekker oss sånne mennesker?
hva gjør jeg når avvisningen ikke tas på alvor?
takk for at jeg fikk lese dette
Jeg tror vi er all verdens forskjellige mennesker, jeg tror det kan skje med alle.
Om avvisningen ikke tas på alvor må du bare fortsette å avvise. Ikke gi noen åpninger.
Hei,
Iskwew, dette var en presis og skjønn beskrivelse av psykopati. Jeg er en kvinne som etter å opplevd noe av det du beskriver i den fine teksten din, har lest om psykopati. Man kan lete etter forklaringsmodeller og diagnoser, men det du har gjort er fortelle hva som skjer.
” skjønner at det finnes forkvaklede sjeler, manipulasjon og ondskap der ute. Og at slike som jeg, som har møtt deg, tør å snakke om det. At vi står med ryggen spikrett når blikkene og fordømmelsen kommer. For det er så viktig å få frem at alle, absolutt alle, kan bli offer for slike som deg. Så dyktig er du, så intelligent og med en slik formidabel sjarme. De mest utsatte tror jeg nesten er de som ikke tror det kan ramme dem.”
Jeg vet ikke hva som skjedde med deg, men jeg er som deg: overrasket over at det finnes mennesker som leverer ondskap, som skader. Men vi gjør alle feil og kan skade andre mennesker, men jeg ante ikke at ondskap kan systematiseres.
Iskwew, noe av det jeg har opplevd med en psykopat, har paralleller til hva du beskriver i teksten din. Jeg ble så overrasket. Hjernen min spinner hele tiden, men du har kanskje rett i at noe vil man ikke kunne forstå. Man får leve med det. Og jeg skammer meg, men det var deilig å lese teksten din, for den viser at også oppegående folk kan bli utsatt. Men kanskje det er fordi vi tror at det ikke finnes mennesker som er tomme og grusomme? Vel, nå har jeg lært det. Og måtte vi som har opplevd slikt, en dag slutte å spinne for å forklare.
MOI, jeg tror ikke vi skjønner psykopatens logikk, og dermed blir vi så overrasket når vi møter en. Vi klarer ikke å sette oss inn i tankemåten. Og så forsøker vi å tilnærme oss med vanlig, normal logikk, og det går slett ikke.
Jeg tror det gjelder å bare akseptere, ja, og ikke bruke alt for mye energi på å forstå det uforståelige.
Så godt å at du har klart deg =)
Etter snart 4 år har jeg fortsatt helvete her.Jeg ser hva den nye samboeren hans går igjennom , og jeg må kjempe mot begge ..Hun er desperat på å “hjelpe” han til å se barna.Hun er blitt ei løpe jente som er i perioder mer pågående enn han fordi hun skal “hjelpe”
Jeg er oxo den sterke og smarte som ikke “burde” ha havnet sammen med en psykopat.Men jeg har lært mye og fått ungene mine.Jeg elsker FRIHETEN jeg har nå og takker Gud for hver dag, selv om jeg lever med besøks forbud og voldsalarm…Endelig blir jeg trodd og hørt på.
Og til dere der ute som kjemper st på det er noen å prate med hvis du trenger det :
Hvis du vil snakke med noen kontakt:
Psykopatofferforbundet, boks 33, 1344 Haslum. Eller ring kontakttelefon nr. 22201550 (onsdager 18-12)
Takk for info, Nita!
Dette var som å bevege seg inn i en ukjent men samtidig kjent verden. Takk for at du har tatt deg til til dele din verden med oss andre “uvitende” – vi er nok – som du sier – UTSATT… alle som en.
Jeg leter litt rundt etter hjelp for 3 barn som ikke har det så bra…. Har tatt kontakt med barnevernet – men opplever at voksenvernet nok er sterkest fremdeles i dette landet………
Grunnen til at jeg har begynt å lete under psykopati er at jeg opplever en mor som er ualminnelig kontrollerende – dominerende – diktatorisk over for sine barn og andre. Hun tar aldri feil, har kort lunte bruker negativ omtale av barn og barnefar til barna og barnefar – barna blir involvert i den voksne verden de ikke kan ta ansvar for……….. og barna lider.
Kontakten med banevernet har bare ført til at barna er blitt fratatt kontakten med familiemedlemmer og andre nære hjelpere – blitt mer sosialt isolerte….. og hjelpeløse fordi de er barn og avhengig av mor.
Dette er en fortvilet situasjon og jeg føler med hjepeløs……
Ja, det tror jeg vi er, Atti.
Det er vel ikke så mye annet du kan gjøre enn det du allerede har gjort, er jeg redd. Det er spesielt vanskelig når det er barn inne i bildet, de er jo så sårbare. Men hva annet kan du gjøre, enn det du har gjort?
Jeg skjønner veldig godt at du føler deg hjelpeløs!
Givende lesing,hele veien.
Det er en liten detalj som bør understrekes; Denne personen med sin antisosiale personlighetsforstyrrelse; kan tidsvis vise en utmerket evne til omsorg. Sjokket et derfor dobbelt,hver gang det sanne vesen slår ut i all sin skrud. Og man sitter der og undres: Hva i huleste utløste dette. Over tid er det denne dualiteten i personligheten som holder deg der, og som til slutt driver deg vekk. Denne positive siden beskrives skjelden og gjør det vanskelig for mange å lukte lunten, som ordtaker sier. Jeg snakker av personlig erfaring og har lest mye,
Bare en reminder; Dette er grunnen til at det er så vanskelig å rive seg løs, og grunnen til at “diagnosen” ofte tar tid å få på plass. Vi forsøker jo til det utrettelig eå gjøre alt rett; til ingen nytte.
Good night.
Ja, det har du helt rett i, Charlotte. Disse øyeblikkene av “normalitet” blir veldig forvirrende, og bidrar til at vi tviler på våre egne opplevelser og vår egen dømmekraft, rett og slett.
Hei
Jeg har igjen en av disse nettene hvor tankene tar over og gjør sitt til at jeg ikke får sove. Jeg har dårlig samvittighet for alle dere der ute som leter etter et svar. Jeg vil så gjerne strekke ut en hånd til de mange som har vonde erfaringer/minner. Derfor har jeg lagt ut på en lang reise og skrevet tre bøker som har til hensikt å forklare meningen med fenomenet vi kaller psykopati.
Psykopatene er ikke her og plager oss uten grunn. Vi som har pådratt oss en slik bitter erfaring har fått en enorm mulighet til å vokse. Om vi bare velger å bevisstgjøre oss. Jeg inviterer deg og dere alle til å sjekke ut hjemmesiden min http://www.psykopatenesmisjon.com
Ditt fine innlegg Iskwew og alle kommentarene du har mottatt ga meg ny inspirasjon til å prøve og finne tid til å gjøre de forandringene
jeg mener er nødvendige for å kunne sette et endelig punktum.
Jeg liker ikke helt vinklingen med at de ikke plager oss uten grunn, Knut. For det er ikke en nødvendig erfaring for å vokse. Men (og det kan godt være det du mener) det er en erfaring som kan brukes til det. Det er imidlertid ikke noe vi skal “takke” for. Det er noe vi skal leve med, lære av og forhåpentligvis forsone oss med.
Om man som du opplevde dette møtet som barn, kan jeg ikke helt forestille meg hvor vanskelig det må ha vært. Jeg var jo voksen. For et barn… akk
/
Godt at du skriver. Jo flere som skriver og snakker om dette, jo bedre er det. Jeg skal kikke på bøkene dine etterhvert.
Ville du valgt ‘å vokse ‘ hvis livet gikk på skinner og bare var solskinn? Er det ikke slik at livet først innbyr deg til å vokse når du har fått noe å bryne deg på? Personlig tror jeg dette gjelder for de fleste av oss. Det er først når vi befinner i oss en krise at vi seriøst tar tak i livene våre.
Men det er interessant å lese dine tanker rundt dette. Jeg vet at noen vil bli provosert av det jeg skriver. Andre vil forhåpentlig bli forløst. Fint at du vil sjekke ut det jeg har lagt ut på nett, og jeg ville satt pris på en kommentar.
God påske. Beste hilsen Knut
Dessverre er historien full av mennesker som gikk til grunne, snarere enn å vokse. Den er full av barn som opplevde det du gjorde, og ikke klarte seg særlig bra. Jeg tror jo “min” psykopat fikk det banket inn i seg fra ung alder. Spesielt når det gjelder barn er skadene ofte vanskelige å lege.
Selv vokste jeg da jeg fant et godt menneske. Jeg var nede i kjelleren i mange år.
Jeg tror altså ikke slike opplevelser er noe vi skal være glade for, om du skjønner hva jeg mener. Men at vi kan komme ut noenlunde helskinnet og klokere i den andre enden, det tror jeg.
Hei,dette var veldig godt beskrevet.
Jeg har hatt en opplevelse natt til idag,som gjør at jeg enda sitter oppe,anspent og stresset.Faren til jenta mi(eks) var av en eller annen grunn på fest hos meg.Da vi var smboere var han voldelig,psykisk og fysisk, i 4 år.Så jeg vet jo at han er psykopat fra før av.Men i natt så ble det problemer m hans sinne mm,og jeg ba han gå.2 timer senere fikk jeg han tilslutt ut av mitt hjem.Og jeg må bare si at alt han klarte å vrenge ut av seg på de 2 timene,var helt sjokkerende.For nå har jeg han på såpass avstand,at ingen taktikker virket på meg,han skulle bare ut og ferdig med det.Så med en følelsesmessig avstand ble hele opptredenen hans bare så sjokkerende sinnsyk.Det skiftet fra gråt,til raseri,til unnskyldninger,til å prøve å manipulere mine venninner og trusler mot dem,truet med selvmord,for å så si at æ skulle miste ungan,og så alt på nytt,og på nytt en gang til,helt utrolig.Jeg priser meg lykkelig for at jeg er en annen og sterkere person nå,og har lært meg mye om emnet,og på den måten så rett igjennom alt.
Uansett er det forferdelig urovekkende og ekkelt…..
Og derfor jeg nå sitter her,søvnløs og med vondt overalt.
Hei, Therese
Jeg tror nok det viktigste du kan gjøre er å sørge for at han ikke slipper inn hjemme hos deg. Det gjelder å sette knallharde regler for det, tror jeg.
Håper du har det bedre når du våkner!
Jeg som gråter av glede når jeg ser bjørkeørene springe ut, som blir sint og opprørt når jeg ser urettferdighet og ondskap på nyhetene, jeg som knapt klarer holde masken av stolthet over mine praktfulle barns prestasoner hist og her…..jeg føler INGENTING over at min mann ligger hardt skadet på sykehuset. Det er skremmende!!!! Det er en lettelse å være alene hjemme, rett og slett. Jeg kan legge meg, viss på at han ikke kommer etter meg for å krangle. Jeg kan våkne uthvilt imorgen (rent bortsett fra at jeg bare MÅ benytte denne anledningen til å skrive)….uten å treffe det gretne ansiktet som befaler kaffe og matpakke (og helst sex, hvis han ikke våkner før ungene har gått på skolen). Skrekk og gru.
Idag var jeg og så på meg og jentene mines nye hjem. Jeg måtte få foreldrene mine til å sette inn annonse for ett par uker siden. Jeg takket ja til leiligheten- usett! Siden da, har jeg pakket, ryddet, brent og kastet alt som ikke er viktig å få med seg. Jeg skjønner ikke hvor jeg hentet kreftene fra. Jeg har fibromyalgi, og strengt tatt burdte jeg vært sengeliggende for lenge siden. Men det er akkurat som om jeg har satt meg selv på autopilot.
Jeg har gått bak ryggen på deg, min “kjære”. Jeg har vært nødt til å planlegge “flukten”…jeg VET det ikke går å fortelle dette til deg ansikt til ansikt. Du kommer bare til å prate prate prate… til jeg gir etter i avmakt og utmattelse.
Derfor VAR det skremmende, da du lå der på asfalten igår. Jeg skammet meg, og skammer meg fortsatt over å ikke kjenne hverken medlidenhet eller fortvilelse. Alt jeg kunne føle var og er lettelse over noen timer fri fra kjeft, mas og krangel. Jeg følere det inderlig hyklerisk, når jeg svarer på telefoner med en “oppriktig” bekymring over at du ligger der fullstendig hjelpeløs. Jeg er utad “den sørgende kone”…..! DET ER IKKE MEG !!!! Det gjør meg så inderlig opprørt. Jeg kan ikke annet enn å tenke at jeg har ventet altfor lenge med å ta mot til det endelige oppgjøret. Jeg kan ikke la deg hundse jentene mine lengre (de er heldigvis ikke dine)….jeg orker ikke stirre i gulvet av skam for å ikke orke si deg imot når du skamskjeller på de. De som var så utadvendte og tillitsfulle….hvordan kunne du ???? Hvordan kunne jeg orke så lenge å greie å se det, uten å makte å gjøre noe….annet enn å bekrefte at de er PERFEKTE for meg uansett hva. Men turdte ikke stille opp DER OG DA……du ble så grusomt sint…..
Men men….nå gleder jeg meg til å gi jentene og meg selv en ny start. Det blir tøft med skolebytte og vennebytte. Etter at det første sinnet la seg, så glitrer det på nytt i øynene på jentene mine. I all smug planlegger vi gardiner, middager, ferier og frihet. Det er sårt å erkjenne at de ser galskapen….og sårt at jeg ikke har greidd å være som jeg burdte. Men vi gleder oss til å ha overnattingsbesøk av venninner…uten innblanding….kunne gå på hvilke som helst aktiviteter…uten diskusjon om religion, musikksmak, kostnad etc.
Jeg innser at jeg har latt meg utnytte og ruineres både økonomisk, fysisk og psykisk. Men 20 juni starter vi på nytt….jentene og jeg. Så får jeg heller føle meg “prostituert” i 60 dager til….jeg ser både enden og begynnelsen på det:grin:
Nå tar jeg hjertet mitt og sjela mi tilbake….og du behøver ikke engang takke for lånet…..
Coral, godt at du fant en mulighet til å skrive. Jeg tror på verdien av å sette ord på ting. Man forstår seg selv bedre, og den situasjonen man er i bedre.
Det er gfodt du har funnet motet og kraften til å finne en utvei, jeg vet at det kan ta veldig lang tid. Håper alt ordner seg for dere, og at dere kan gå videre og leve livet som dere vil at det skal leves.
Kjære Iskwew!
Tusen takk for at du setter søkelyset på dette utrolig sårbare temaet. Selv er jeg inne i mitt femte år i et forhold med en mann som har sterke psykopatiske trekk, og det er vel ikke før det siste året det virkelig har gått opp for meg at jeg er i ferd med å “forsvinne” sakte men sikkert…Jeg er en ressurssterk og oppegående mor som har forsørgeransvar for to aktive og flotte tenåringsgutter, og har en administrativ stilling som også krever sitt – døgnet har altfor få timer…! Min nærmeste familie bruker nettopp dette med at jeg er så ressurssterk som et argument for at det skal kunne være den enkleste sak i verden å forlate dette mennesket som i perioder faktisk oppfører seg som “mitt tredje barn”. Men antall studiepoeng på høyskole spiller INGEN SOM HELST ROLLE i møte med et menneske som leser deg som ei åpen bok, og som vet å trykke på dine svakeste knapper ved første og beste anledning. Noe av det jeg bet meg mest merke i din beskrivelse av å leve i et slikt forhold, er følelsen av fullstendig forrvirring – og delvis surrealisme, dager hvor enkelte handlinger og utsagn fra partneren virkelig understreker galskapen og gjør deg sikker på at NÅ må jeg bryte, for så å oppleve påfølgende dag som kjempefin og harmonisk med gode ord og ømhet…det er da jeg mister helt oversikten, og blir fryktelig usikker på det meste. Manipulering heter det visst.
Jeg er uendelig klar over faren for å miste hver eneste bit av selvrespekt, og det er forferdelig slitsomt å måtte mobilisere styrke for å “holde ut” – bare litt til, bare for å se om det kanskje blir bedre i morgen..?
Jeg bor ikke sammen med denne mannen, men i de ukene hvor han ikke har sine egne barn (han er skilt), bor han hos meg og guttene mine. Det blir en helt annen stemning i huset, og vi blir gående på
“tå hev” for ikke å fremprovosere sure miner / furting. Til og med min kjære Gråpus som til vanlig er en skikkelig sofakatt, skygger banen fullstendig, og tilbringer mesteparten av uka utendørs..
Nå er det søndagskveld, og jeg har på nytt forsøkt å sette en “deadline” for når jeg skal bryte med han. 1.juni blir min største sønn konfirmert, og etter den tid tror jeg at jeg skal klare å mobilisere såpass mye styrke at jeg kan fortsette å LEVE mitt eget liv.
Jeg orker ikke flere kommentarer som både direkte og indirekte setter barna mine i et dårlig lys, og som gjør at de stenger seg inne på rommene sine. Jeg er lei av å hele tide måtte tenke strategisk for å unngå konflikter, og jeg har også fått nok av å høre at leiligheten min er “for liten”, bilen min er “for gammel”, broren min snakker “for høyt”, jeg har “altfor mange” bilder på veggene (han har det rimelig sterilt hjemme hos seg selv..), det er “for kaldt” på gulvet i gangen, badet er “for trangt”, frisøren min er “lite fantasifull” (han synes ikke jeg er fin nok på håret), og at han spør om jeg har “vunnet i lotto” hvis jeg kjøper meg en ny topp ( han er ekstremt grådig)…
Jeg kunne ha skrevet ei bok om hvordan det er å leve sammen men en som stadig utsetter deg for psykiske overgrep, ydmykelser og trakassering, men dette vet du dessverre så altfor mye om selv.
Ta vare på deg selv, Iskwew, så skal jeg trekke pusten helt til 1. juni…
Liv Iren, takk for at du deler tankene dine og smerten din. Det krever mot, og klare tanker, og de har du. Jeg tror det er viktig at vi tør å sette ord på det, både for vår del, og for andres del. Det er godt å høre at du vet hva du må gjøre, og det må du, for din del og for sønnene dine sin del.
Neida, studiepoeng har ikke noe å si i møtet med en slik person. Det har ikke noe med det å gjøre. Dette handler om personer som er så dyktige til å manipulere, at det ikke er til å forstå, verken for de som er utsatt for det, eller de som står utenfor og ser inn.
Den følelsen av total forvirring, når hvitt blir til svart, den er nok det mest effektive middelet til å få kontroll med et annet menneske som jeg har opplevd. For realitetene blir visket ut, og du vet ikke lenger helt hva som er opp og hva som er ned. Du mister deg selv, og det blir utrolig vanskelig å finne veien ut.
Katten er nok et barometer på stemningen i huset. Dyr merker ting instinktivt.
Jeg håper du og sønnene dine går en lysere og fredeligere sommer i møte! Tell dager, bytt låser og finn motet til å gjøre det du må.
Hei, jeg vil bare fortelle min historie.Jeg er ikke sikker på om jeg har rett, men slik opplevde jeg det i allefall.Jeg ble kjent med ei dame fra Russland.Vi snakket på tlf nesten hver dag.Hun kom å besøkte meg i fjor sommer, og da var hun nesten som et perfekt menneske.Rolig, beskjeden, svært sjarmerende og gjorde mye i huset mitt og ja gjorde det som var mulig for min del.Etter som tiden går og vi skulle gifte oss i Russland i novenmer samme år, fordi vi ville satse, så ble avtaler som vi hadde inngått muntlig med hvor bryllup skulle være og andre ting bare gjort om til noe annet .
Hun hadde alltid en logisk forklaring på ting og hvis jeg motsa henne så ville hun ikke høre mye på det.Slik blir det og ferdig med det sa hun.Hvis jeg ikke kjøpte en eksklusiv diamant ring til bryllupsdagen til henne kunne jeg finne meg ei dame som var fornøyd med en vanlig gullring.Jeg hadde faktisk ikke mye penger ,men hun mente jeg var grådig.Hørte aldri på hva jeg sa og forklarte masse ganger om mine penger.Jeg tok opp lån og dro til Russland for å gifte meg.På toget i Russland på vei til hjemplassen hennes var det viktigere å snakke med 2 andre unge menn enn meg.
Når jeg bodde i hennes hjem var det som om jeg nesten var usunlig.Katten som de hadde ble herset med og hun var temmelig tøff med den når hun tok i benene hennes og hun freste tilbake.For meg var det helt vilt.Likevel klarte hun å gi meg en forklaring på at det var helt ok og jeg gikk på den.Da vi besøkte vennene hennes der , følte jeg meg som jeg ikke var med henne.Følte jeg satt alene sammen henne.Bryllupet virket som var for henne og ikke meg.Hun vill være prinsesse .Jeg og hun satt ved siden av hverandre og jeg følte hun psykisk ikke satt ved meg.Prøvde å ta på henne og det var nesten ikke reaksjon.Slik var det andre ganger også.Prøvde å kysse henne på kinnet uten at hun reagerte.Konfronteret jeg henne med noe og kritiseret henne hvis hun hadde gjort noe som jeg mente var alvorlig så enten freste hun mot meg som en katte eller så sto hun der uttrykksløs som et isfjell i ansiktet uten en mine og sa ingenting.
Hun kunne låse seg en hel dag uten å ville snakke. hvis det skjedde noe i familien.Hun kunne bruke ord som at jeg var syk i hodet og syk mann og tom i hodet hvis jeg sa i mot henne eller hun følte seg presset på en måte når jeg skulle ta opp ting.Hun hadde ikke problemer mente hun.Hun sa aldr i beklager.Hun var ofte tom i blikket og fjern Hørte ikke alltid når jeg snakket til henne.Når jeg vill si noe så begynte hun ofte å snakke om sine ting.Når hun skulle dra sa hun ikke ha deet til 6 åringen min jeg måtte fortelle henne det før hun la seg om kvelden før hunne skulle dra.Enannen gnag klarte hun ikke å gi han klem da hun skulle dra hjenm til Russalnd.Måtte nesten presse kinnet hans mot hennes.
Hun kom nesten aldri mot ungene mkne.De måtte komme til henne.Følte mange ganger at 6 åringen min var mere voksen enne henne.Hun la også på telefon røret en del ganger når hun ikke fikk viljen sin. Hun brukte kjærlighet og følelser som manipulerte meg ,og også minste gutten min for å komme inn i familie her.Hun brukte ogsåå sin sønn og fikk han til å si ting på englesk om at han ville komme til meg osv osv.ellers virket det ikke som hun hadde medfølese for andre.Tenkte bare på å oppnå fordeler for seg.Fikk hun ikke det hun ønsket seg begynte hun enten å gråte, eller tjusket til seg penger fra meg gjennom å lyve.Hun er 30 år.Jeg følte hun oppførte seg som en 4 åring.
Kan noen forklare meg om hun er psykopat eller ikke.Jeg har tatt ut skilsmisse , men sitter igjen med en følelse om at det er meg det er noe feil med.Hun var også veldig flink til å kritisere meg for klær jeg ikke burde ha på meg. rammer på bildene på veggene, væremåten min, mente jeg var gjerrig ennå jeg hadde brukt 25000 kroner det siste året på riser og bryllup mellom Russland.Og skulle det brukes penger så skulle det være noe som hun kunne være med på.Hun brydde seg ikke om jeg hadde nok penger til hus og mat til ungene min.Fikk da høre at jeg var gjerrig og løyg til henne om mine penger.Jeg har vært ærlig til henne hele veien ,mens jeg vet hun løyg mye til meg i løpet at det året.Diktet opp den ene historien etter den andre.
Hun hadde en intelligens jeg aldri har opplevd maken til tidligere hos noen .På en måte en super intelligens og hvor lyge historier ble produsert på samle bånd omtrent.Og når jeg konfronteret henne med og har avslørt henne mente hun at hun ikke hadde lyvet ,men at det var jeg som var syk i hodet og sjalu osv.Jeg følte hun skapte en merkelig sjalu si for meg.Hun ga meg det lille i oppmerksomhet hun trengte for å holde meg varm,og meste parten ga hun til andre.Så kan en spørre hvorfor jeg ikke gikk tidligere.Jeg f øler hun manipulerte hjernene min slik at jeg i dag ennå ikke skjønner så mye.Er det mulig tenker jeg hver eneste dag.Jeg må begynne til psykolog for å få hjelp. Når hun var ute blandt folk tok hun på seg en maske og var sjarmerende og perfekt.Når hun var hjemme var hun alt fra nedfor til oppfarnede , bemerket ting og sa ting på ufine måter.Når hun la seg om kvelden ble hun forvandlet til en hjelpeløs unge.jeg skjønner veldig lite av det her.
For meg er dette en ukjent verden, hvor kjærlighet er brukt i manipulasjon for å få tak i meg.Jeg trodde på det intil for noen uker siden.Da mistet jeg tilliten da jeg oppdaget stadig løgner og hvor jeg så mer og mer hvor oppkonstruert løgnene var og hvordan hun svingte i oppførselen.
I de siste sms enen hun sndte meg ba hun meg dra til helvete og masse stygge ord og setninger som jeg ikke sender til folk iallefall.
Hei, Per Arve.
Det er umulig for meg å si noe om hvorvidt hun er psykopat, men det er jo åpenbart at dette ikke er et fohold du hadde det godt i. Et forhold der du ble manipulert. Det du beskriver med løgner er gjenkjennelig, og også det at hun var veldig annerledes når det var andre til stede. Det gjør det hele ekstra forvirrende, ikke sant? Og det gjør at omgivelsene ikke forstår hva som skjer.
Du skal være glad for at det forholdet er over, og sørg for å kutte båndene grundig.
Jeg la inn litt avsnitt i det du skrev, siden det ble litt vrient å lese uten litt luft innimellom.
Hei igjen, Iskwew!
Jeg har nettopp lest mitt tidligere brev til deg skrevet 04.05, hvor jeg sa at jeg hadde som mål å avslutte forholdet umiddelbart etter konfirmasjonen 1.juni…og vet du hva…?!
JEG KLARTE DET!! Nå på søndag klarte jeg å si de magiske ordene “det er slutt”, og akkurat de tre ordene har jeg hatt inni meg i så altfor lang tid, og det var helt uvirkelig å høre meg selv si disse ordene. Det ble en lang og trist telefonsamtale på nesten to timer, mange tårer og uendelige mange stikk av dårlig samvittighet.
Jeg synes jo faktisk synd i han, som for andre gang blir forlatt
( ekskona gikk fra han etter 12 års ekteskap), og som på mange måter blir et “offer” oppi dette. Utfordringen min fremover blir å stå for avgjørelsen og IKKE vende tilbake. Det er utrolig krevende, og jeg må stadig ta frem ulike episoder fra flere år tilbake som understreker hvor ille dette faktisk var.
Jeg får full støtte fra nærmeste familie, kolleger og venner – til og med fra hans søster som skjønner hvordan jeg og guttene mine har hatt det. Og når det gjelder guttene mine, er de utrolig lettet, og det er blitt en helt ny og annen energi i huset. I kveld skal jeg hente sakene mine som jeg har hos han, og samtidig ta med hans eiendeler. Han er ikke hjemme – heldigvis.
Han forsøkte under samtalen og appelere til “alt” vi har hatt sammen av opplevelser og tivelige hjemmekvelder i sofaen. Han sa også at han hadde for sterke følelser for meg til at han orket å møte meg på butikk, på treningssenter osv.. han vil rett og slett gjøre alt for å unngå meg fremoveR (straff).
Jeg er nettopp kommet hjem fra kjøpesenteret hvor vi alltid har gått sammen, kjøpt kaffekopp og lest avis sammen på lørdager, og det var helt forferdelig. Jeg klarte nesten ikke å puste, og måtte bare skynde meg ut.Skyldfølelsen var helt enorm.
Jeg blir skremt av at han fortsatt har et så sterkt nærvær uten å være til stede! Min svoger, som er psykiatrer, sier at psykopater alltid spiller på offerets usikkerhet, og det kjenner jeg at han lykkes med for fullt. Det svinger voldsomt fra time til time mellom det å være kjempelettet over avgjørelsen, for så i neste sekund å se for seg muligheten for å prøve igjen…
MEN – jeg vet at dette vil jeg ikke tilbake til, og bare det å se det stigende humøret til mine to sønner er grunn nok til å holde fast ved avgjørelsen.
Det tok mange år å mobilisere denne styrken til å bryte forholdet, og jeg vil bare si til dere andre i samme situasjon – DU KLARER DET TIL SLUTT!! For meg var det utslagsgivende at han så totalt ekskluderte både mine barn og mine foreldre. Han foreslo at bare jeg kunne bli med han og hans to barn til syden, mens mine to sønner heller kunne være hos sine besteforeldre, ennå han visste at også de gjerne kunne tenke seg en sydentur.. han har hele tiden ville hatt BARE MEG – alt annet / andre var bare i vegen.
FOR FØRSTE GANG PÅ MANGE ÅR GLEDER JEG MEG TIL SOMMEREN!
Nå ble jeg glad, Liv Iren! Takk for at du stakk innom og fortalte at du hadde klart å holde løftet ditt til deg selv.
År med en psykopat blir du ikke kvitt med en flytting og noen uker, det kommer til å være hardt, vondt og vanskelig. Men det viktigste skrittet har du allerede tatt – nå gjelder det å befeste den beslutningen til indre styrke og ro. Det kommer du til å klare!
Se på sønnene dine, gled deg sammen med dem – og nyt sommeren
Jeg heier på deg!
Hei!
Jeg har en historie som er litt rar når det gjelder måten det endte på, og jeg har derfor veldig vanskelig for å komme meg videre.
Har hatt en turbulent barndom med en mor som var fullstendig nevrotisk og ikke til å stole på, en far som ikke så andre enn seg selv. Det vil si at han ikke hadde evnen til å leke med barn, gi de en klem, huske en bursdag, eller gjøre noe som helst med de. Hans mor er blitt definert som psykopat av psykologene til min fars søsken. Han har imidlertid aldri tatt noe oppgjør med sin kjære mor, som har blandet seg så mye inn i det ekteskapet at det sannsynligvis er hovedgrunnen til hennes manglende omsorgsevne. Hun er imidlertid fra utlandet, der resten av min varme familie kommer fra, men hun kom seg ikke unna. ( Hvorfor vil jeg ikke spekulere mer i)
Jeg har heldigvis vært smart og pen og klarte å komme meg framover til tross for en ekstrem angst. Fikk en venninne som sto ved meg i tykt og tynt (jeg fortalte henne ingenting), men fikk leksero og annet i hennes familie. Lærte meg også å bli ekstremt flink på skolen av henne. Ble nok ganske pedantisk og regelbundet, da dette ga meg mestringsfølelse samt at jeg fikk veldig fokus på ytre ting som ga meg glede – dyre klær, sunn mat, trening etc. Min nevrotiske mor hadde nok mye dårlig samvittighet og ga meg derfor mer penger enn jeg kanskje hadde hatt godt av å ha.
Jeg møtte imidlertid en gutt som ga meg masse bekreftelse hele tiden da jeg gikk på videregående. Vi var ikke sammen da jeg ikke stolte på han og hadde egentlig ikke lyst til å ha noen pånært hold. Vi hadde likevel mye kontakt da jeg følte at han aksepterte meg. Men dette var jo en motsetning. Han sa mye rart til meg,han pilte på ALT fra hvilken vei jeg gikk rundt bilen hans til hvordan fingre jeg hadde, til hva jeg spiste og hvor mye. Det var også mer, som jeg ikke vil gå inn på
Vi ble etter hvert sammen og jeg hadde konstant skyldfølelse og var sliten. Men jeg bodde fortsatt hjemme så jeg klarte ikke helt å skille hva som var hva. jeg er også en perfeksjonist, så jeg tenkte at ting kom til å bli bedre etter hvert og visste jeg hadde mange av mine sider.
Jeg klarte ikke gå fra han heller selv om jeg visste vi ikke passet sammen. Selv om han var kjip så var han et fristed fra det kaotiske hjemmet jeg bodde i. Men han respekterte aldri meg. Han snakket dårlig om mamma, pappa og min bror og beste venninne. Og det UTEN å kjenne de godt. Så han hadde ikke noe grunnlag.
Det som til slutt skjedde var at jeg slapp han helt inn på meg intimt med mitt initativ og da trengte han en pause. Ville etterpå ikke bli sammen, men hele tiden ha meg under kontroll.
Jeg klarte å holde meg unna han, men det påfølgende året var jeg helt forvirret og pratet med alle jeg kjente om hjememt mitt og han fyren. Dette angrer jeg på i ettertid. Gikk også inn i et nytt forhold der jeg slapp alt som var viktig for meg med kosthold. Tok også på meg altfor myejobb for å fylle opp døgnet.
Ble så sliten til slutt, og endte med at jeg flyttet hjem. Problemet mitt er vel at jeg har “tapt”. Jeg har sittet og synes synd på meg selv i fire måneder. Med dårlig mat og isolasjon. Føler ikke at jeg har noen utvei.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Tenker bare på å ta livet mitt daglig.Hvordan har dere mobilisert? For meg så er det som sagt det intime med han på eget iniativ som gjorde at jeg mistet all kontroll. Vet ikke om noen kjenner seg igjen.
Jeg tror ikke jeg kan gi deg noen gode råd, i hvert fall. Kanskje noen andre som leser kan? Men jeg var voksen og hadde et sterkt nettverk da ting skjedde med meg. Det har ikke du.
Jeg tror du skal forsøke å få deg noe profesjonell hjelp, for dette kan du kanskje ikke løse på egen hånd? Det ligger jo så mye i din historie langt tilbake som du bærer med deg når du står overfor denne situasjonen.
Våre situasjoner er ikke sammenlignbare, jeg hadde mange rundt meg og en trygg og god famile til å støtte meg på.
Hei igjen iskwew!
Takk for svar..:)
Jeg går jevnlig til en psykolog, og jeg føler hun ser situasjonen bra. Jeg klarer bare ikke å tilgi meg selv for at jeg lot han slippe helt under huden. For før det så hadde jeg min måte å mobilisere på konstant. Og jeg har heldigvis gode venner. Men da dette sprakk så brukte jeg de til å prate istedenfor å gjøre hyggelige ting slike jeg gjorde før.
Dette var en stor feil, da jeg bare gravde meg lenger ned. Jeg var midt oppe i det og skjønte ikke hva som skjedde med meg. Før har jeg heller hatt kroppslige plager og da er det lettere å ikke få panikk og heller oppsøke leger.
Men jeg har noen spørsmål og det er;
1. Har sluppet utdannelse, trening og alt som var viktig for meg. Stoler heller ikke på NOEN. Dette er ikke likt meg. Men som sikkert er vanlig etter slike erfaringer. Har du klart å stole ordentlig på folk igjen etter ting som har skjedd med deg?
Jeg hadde nok problemer med å stole på nye mennesker, menn spesielt, ja, og jeg er temmelig allergisk mot å bli løyet for fortsatt.
Jeg har akkurat kommet hjem fra Lillesand, etter samvær med min kjære datter. Og selvfølgelig skulle jeg fortalt hele historien. Jeg beklager. En anerkjent psykiater beskriver mor som en sosiopat. Dette er grunnen til at hun vant frem i retten og nærmest lyktes med å ta fra meg min datter. Heldigvis fikk vi delt foreldrerett, men samværet ble bare 5 timer annen hver lørdag på mors hjemsted. Mor er en (tidligere?) prostituert jente fra Kenya og vil nå ha pass til barnet, slik at hun er fri til å reise når og hvor hun vil. Dessverre har jeg INGEN tillit til henne.
Men vår kjære datter er bare 2,5 år og har forhåpentligvis et langt liv foran seg. Nevnte psykiater levner henne ikke noe håp om noe godt liv. Dette erkjenner jeg også. Men hva kan jeg gjøre når barnet er i mors vold og mor får full støtte av helsesøster, familievern, barnevern mv.? De er selvfølgelig også i mors vold.
Flere ovenfor har fortalt oss om sine tragedier pga. mentalt syke foreldre. Er dette en skjebne man ikke kan fri seg fra?
Hei. Takker for et utrolig vakkert innlegg, det er nesten som jeg selv skulle ha skrevet det. Jeg har selv vært sammen med en som kan karakteriseres som en psykopat, og kom meg bort for 1/2 år siden. Alle tankene som du har, har jeg også hatt på ett eller annet tidspunkt… Det er merkelig hvordan en slik person kan bryte deg ned (jeg anser meg selv som en sterk person, med høy utdannelse og en god jobb) så jeg er ikke den lille, usikre jenta som blir utnyttet av en farlig mann. Men merkelig nok, så fikk han makten over meg ganske fort, og selv om jeg fant etterhvert bevis for at han løy og bedro meg, og at han hadde blitt tiltalt for vold, trusler og forfalskninger, så gikk jeg ikke. Det er det som gjør meg så frustrert!
Jeg sliter fortsatt med ettervirkningene av forholdet med psykopaten, jeg har voldsalarm, og han ringer fortsatt på telefonen. Jeg har anmeldt han for drapstrusler, og søkt om besøksforbud. Fordi han er så flink til å gjemme seg, så har politiet sett det umulig å forkynne besøksforbudet for han, og det er dermed ikke rettslig godkjent. Jeg kan ikke gjøre annet enn å bytte telefonnummer, og håpe på det beste.
En tanke som slo meg da jeg leste innlegget ditt, var: er det mulig at hun var sammen med han som jeg var sammen med??? Det er en ufattelig tanke for meg at det finnes flere som han….
Jeg har funnet god støtte og vennskap i min ekssamboers andre ekser, som det er desverre mange av. Jeg vet at han hater at vi alle har kontakt, og på ett vis så skjønner jeg jo det. Men jeg gjør det ikke for å såre han, snakke stygt om han til de andre, men nettopp det du skrev: mennesker som ikke har være borti en psykopat, vet ikke hvordan det er. De som har vært sammen med han vet, de vet hvordan jeg har det, de vet hva som har hjupet for dem. Vi har vært en støtte for hverandre, funnet latteren tilbake, og innesett at ingen av oss er alene.
I etterkant av bruddet, har han gjort sitt beste for å få meg og de andre eksene til å fremstå som gale. Jeg har fått telefoner fra folk, til og med mennesker som jobber på psykriatrisk sykehus der han var innlagt, og ALT var snudd på hodet!! Jeg vet at min eks er utrolig flink til å snakke for seg, får sympati, og jeg blir sett på den som er gal. Det er utrolig frustrerende, og gjør meg rasende. Men så lenge min familie, mine venner og kollegaer vet hvem jeg er og hva jeg står for, så bryr jeg meg lite om en person som jeg ikke kjenner og har aldri møtt tror jeg er gal. Jeg klander dem ikke heller, jeg har selv vært der og trodd det samme om hans andre ekser.
Jeg har fortsatt mange spørsmål om det å komme seg videre. Familien min vil at jeg skal glemme…men hvordan glemmer man? Hvordan skal jeg gå videre, livredd for å møte en som er lik eksen? Jeg har tenkt litt på det å snakke med en psykolog, men vet ikke helt om jeg tør.
Lillemeg, jeg synes ikke du skal være redd for å ta kontakt med noen for profesjonell hjelp. Det er mangt og mye som åpenbart har skjedd med deg, som trenger bearbeidelse. For det er slett ikke bare å glemme, og kanskje skal du ikke det heller?
Klart man blir redd for å møte en som er lik. Det gjør man. Men det er heldigvis ikke så mange av dem. Problemet er jo at de er vanskelig å avsløre, siden fasaden kan være ganske så polert.
Har levd med en slik mann i tolv år. Men klarte å komme meg vekk for 1 og ett halvt år siden. Sliter masse med skyldsfølelse. Han har nå funnet seg en ny og han klarer faktisk å oppføre seg. Er det muligt at han kan forandre seg. Går til psykolog nå, godt men kjenner at det er veldig vanskeligt å komme seg videre. Har også fryktlig vanskeligt med å stole på mennesker rundt meg. For min del så har det både vært psykisk og fysisk vold i 12 år, skjønner ikke at jeg har funnet meg i det. Sitter her i dag og tenker over hvor godt jeg egentlig har det, skal bare jobbe opp igjen nettverket mitt, siden alle som var rundt meg forsvant.
Kanskje jeg må leve med alle disse ettervirkningene i veldig lang tid fremover, tilgi skal jeg nok gjøre en dag men ikke akk nå, har nok med meg selv for tiden.
Klem
Lille my, det kan være midlertidig at han klarer å oppføre seg.
Det er nok veldig vanlig å slite med skyldfølelse, og det er ikke lett å komme seg videre. Men at du går til psykolog er nok veldig bra. Det er noe som er så stort at vi ikke klarer å rydde opp i det selv.
Det er nok ganske typisk at nettverket er borte, også. Det er en del av terroren å sørge for det.
Stå på, ikke gi opp, og husk at det verste i hvert fall er over.
De som ikke har fått erfart det, kan ikke klare å forstå.
Vi som har fått følt det på kropp og sjel, vet hvordan det er …
Det er ikke lett å forstå, men det går an å forsøke å få folk til å forstå, BS.
xencm | 10.10.2008 klokken 12.07.39 | Svar
hei jeg er ny her i dag jeg leste breve ditt til en psykopat. det er skremmene hvor likt vi har opp levd det. jeg er en dislektiker så det er ikke så let for meg å skrive men jeg skal fårsøke mitt beste.
xencm | 10.10.2008 klokken 12.16.17 | Svar
grunnen til at jeg er her nå er fordi jeg hvet ikke hva annet jeg skal gjøre. jeg har vært fra psykopaten snart 5år men vi har en felles datter sammen som han gjør alt for å skade psykisk for å skade meg han har samvær med henne annen vær helg og i tilegg har vi delt foreldre rettsammen og han jør alt får å putte sjeper i julene for min daters utvikling og helse. Det skader henne enormt psykisk å være der men hun forstår ikke det. jeg blir ikke trod av etatene og retsvesen når det gjeller han og hva han gjør mot meg enda og min datter. og min datter har også adhd og muligens asparger så hun trenger rutiner, grenser, medisiner og konstant oppfølging. har du noen råd hom hva jeg kan gjøre og hvem jeg kan prate med.
xencm, jeg er redd jeg ikke har noen råd
Det eneste jeg kommer på er å ta kontakt med politiet om han gjør noe ulovlig. Ellers er vel det eneste, dessverre, å ta ham til retten for å fjerne samværsretten. Men det er vanskelig.
ja det vet jeg alt om han har fått domeren og saksyndig på sin side alerede. jeg var i retten forje månde hvor han fikk ha samvær med henne selv om han var imot medisinene og mente det ikke var nødvendig å sa hele tiden at alt var bra hjemme hos han og snudde alt han sa til å gå til hans fordel. han satt å jugde til domeren og hun tradde på alt han sa nesten anet vært or han sa var løyn og falske påstander.
Slike historier er jeg redd jeg har hørt før, og det er nok ikke mye du kan gjøre med det, annet enn å anke
Det som gjør ting enda være er at han var sammen med en annen som har hørt og set han og hvordan han var mot min datter nor de var sammen jeg advarte henne om han hun ble gravid med hans barn men kom seg unne han nor hun var 6 månder på vei. jeg håpet at hun kunne vitne for meg i retten men det tør hun ikke fordi hun vil ikke at han skal komme etter hnne eller barneog hun sier at hun har set ting ingen andre har sett og vet at vis han hører hva hun har sett så kommer han etter henne. en ting hun sa som gjør meg enda mer besymret er at hun sa for 2 år siden at hvis jeg adde vist hva han hadde gjort mot min datter ville jeg gå å banke han opp og hva sakl man gjøre nor hun vil ikke si det til noen men bare passe på seg sel nor hun kunne ha reddet min datter fra han og hjlpet oss og henne selv med å få han bort fra barna.
Hun er redd, hun også. Og det er forståelig, spesielt om hun har et barn å beskytte. Du kan ikke tvinge henne.
Dette er fryktelig vanskelig
Jeg har begynt å lese en bok som heter ut av en psykopats grep den har virkelig gitt meg litt trøst og hvis meg at jeg ikke er alene. jeg har fortsatt masse ubesvarte spørsmål jeg har enda ikke kommet meg unna grepet. jeg føler meg sterk helt til han gjør noe og sier noe om meg eller min datter som ikke er sant jeg har så lyst til å skrike å grine men jeg prøver ikke å vise min datter at dette skader meg og gjør vont alt han gjør mot oss. det er så mange i min venne krets som ikke forstår hvorfor ikke noen ser ham slik vi gjør. han ser ikke frisk ut men forsatt blir han trodd. han leiker seg ofret når det er faktisk jeg som er ofret. jeg blir ikke trod fordi folk tror ikke at det finnes så onde mennesker i værden som lever for å kontrolere andre menisker. de er i sit ess nor di kan ødlege for de som står dem nær. jeg og min datter blir brukt som en bruk å kast jenstand. vis det er noen å sylde på for sine problemer så for jeg det. selv om han har hatt mange forhold etter meg. han for et nytt forhold ca vært år som varer en stund til de ser han slik han er. desværre vet jeg ikke hvem som er ofre hans håper bare di ikke får barn med hann eller vis de blir gravide at de kommer seg unna så fort som mulig. jeg kunne ønske det ikke ville bli noen flere ofere. jeg under ingen det jeg har godt igjennom eller det jeg går i gjennom enda. jeg kunne ønske de kunne kureres men det er ikke mulig du får alderi en psykopat til å innrømme at de noen gang har gjort noe galt det er heller deg som er probleme sier de. jeg bare håper rettsvesne kan begynne å fokusere på pyskisk vold og anersjenne at det sjer og at det ikke er låv å ha saksyndige mennesker som ser pyskopetene for det de er og ikke hvordan fasaden dems viser.
vi mangler kopetanse i barneværn ppt og rettsvesne por det gjeller pyskopater og de skadene de gjør med mennesker. jeg vil bli trod.
nei jeg vet jeg kunne ønsk vi kunne hjelpe værandre det er leter å bli trodd vis vi har samma historie med samme mann.
og at de ser at det går igjen å at de kan få forståelse for hva vi står oven for.
Sosiopatens glatte fasade kan lure veldig mange, inklusive politi, dommere, advokater og barnevern. Samt venner og kjente, som aldri ser baksiden og dermed ikke ser at personen er som han eller hun er.
Saken er at slike gjern ter seg på en måte som gjør at de er innenfor lovens grenser, og dermed går de klar av det meste.
Ja det stemmer jeg måtte betale for betalings kort vi hadde som navne mitt var på med han og han brukte kort og pengene jeg har ikke engang brukt korte selv.
han betalte aldrig regninger han lot det gå til innkaso.
jeg fikk sylden for alle regningene jeg fant før jeg dro fra han han er så flink til å snake for seg at han bodde i huse vort i over 2 år før det gikk på tvang salg.
nor huse gikk på tvang salg skulle jeg få erstatning for at det tok så lang tid før han solt det men han sylte så mange penger og sylte banken masse så jeg fikk ingen ting.
han hjemmer seg forsatt for kreditorjer fordi nå kan han ikke få meg til å betale noe mer. man sifter tlf nomer 1 gang i åre. og har ikke hatt påskasse før i fjor slik at han ikke fikk påst. han sier altid at han ikke har fått ifermasjon og post hvis det er noe fra meg men jeg vet at han har fått det fordi jeg har fått sent det som oppkrav hvor han har måtte hente det på posten.
og i tilegg fikk han strøm på navne mitt etter jeg hadde flyttet ut. den var på 7000kr men de hdde ikke noen kontrakt vor mit navn sto på så heldig vis måtte ikke jeg betale den.
jeg fikk hele tiden krav mort meg fordi jeg jobber og ville rydde opp det jeg hadde gjort som var mitt som han ikke hadde betalt.
men fordi vi hadde et felles kort som han benyttet måtte jeg betale 10.000 kr der + masse andre ting som vi hadde sammen som jeg har betalt for.
Det han gjore var å si opp jobben 2 år før de la ned og si at han mistet jobben pågrunn av nedleggelse. han gikk hjeme i er år og jobbet lit det andre åre for å få høyere trygd. men så fort han fikk det sluttet han å jobbe.
Han har godt til sikolog for å få papirer på at han har stor menneske ankst for å ikke jobbe.
Hans mor har store pyskiske problemer så han leker seg henne og egentlig er han frisk og har en go utanelse som de etterspør.
Han har pyskiske problemer nå fordi han lever i en fantasi verden hvor han tror at alle løynene han sier er sanne fordi i de 9 årene som har godt har han juget hele tiden om alt fordi det er det de gjør uten å tenke seg om.
Han er ikke frisk nok til å ta vare på seg selv eller andre han tenker bare på seg selv og hva han kan gjøre for å få det han skal ha.
jeg synes det er så flåt at jeg jobber å betaler skatt for at han kan leve godt å spare energien så han kan ødlege for andre.
Det er fært å tenke på at min datter gjenomgår mye av det jeg jore. en sykopat med en ustabil mor gjør at jeg er besymret for min datter hele tiden nor hun er der og hva de skal si å gjøre mot meg oghvor ille hun er nor hun kommer hjem etter å ha vært der.
Hun kommer konstant hjem fra han og sier hun har så vit set sin far fordi han har så mye å gjøre.
Hansmor som er pyskysk syk har henne hun har tvangs handlinger etter hun har vært der hun går ned i vekt er kjempe sliten, vil være i fre og er desperat for mat.
etter det har godt to -tre timer etter hun kom fra skolen og er hjemm begynner hun å bli mere seg selv i gjen med at hun vil ha kontakt med meg å prate kos og oppmerksomhet men de tvangs handlingen går ikke helt bort.
hun er sele glad for å være hjemme og på skolen i 3 dager etter hun har vært der, jeg mener det er unormalt sonn som hun er etter hun har vært der og det tyder på at hun ikke har det bra der mener jeg.
Uff, xencm, dette er en vond historie. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til deg. Det eneste jeg kan “hjelpe” deg med er å gi deg muligheten til å fortelle. Det kan forhåpentligvis ha verdi for deg.
Veldig bra skrevet!:) Jeg kjenner meg veldig godt igjen og har opplevd mye av det du skriver. Det verste er at det blir hengende igjen som du sier veldig lenge etterpå, selv etter at man har brukt uhyre mye tid på å bearbeide de verste sårene. Jeg har også insett at det er ikke alt man kan forstå, eneste jeg har kommet frem til er at noe kan rett og slett forklares som ren ondskap og man må ikke la denne ondskapen ta overhånd i ditt liv. Jeg skulle ønske man kunne anmelde mennesker for psykisk vold, men utfra slik rettsvesenet er kan man vel ikke det? Det må vel noe fysisk til? Det er som du også sier viktig å snakke åpent om slike ting, så det er bra du kom med brevet ditt!:)
Jeg vet ikke om det er ondskap eller hva det er jeg, jeg har bare slått meg til ro med at det er noe som er en del av livet mitt som jeg ikke forstår.
Nei, dette kan man vel ikke så enkelt anmelde og få pådømt.
Så bra at dette emnet taes opp, jeg har hatt mye nytte av å lese andres erfaringer. Jeg har nettopp avsluttet et forhold etter i overkant av ett år. Når jeg møtte denne fyren ble jeg stormforelsket med en gang, han var sjarmerende, veltalende og med et veldig tiltalende utseende. Jeg tenkte at dette måtte rett og slett være min drømmemann. Har ikke hatt den samme følelsen for noen før, og jeg følte en utrolig lidenskap og tiltrekning til denne mannen.
Etter ca et halvt år begynte jeg å merke at han ofte la opp til krangel for den minste ting. Et eksempel er at jeg vi skulle på ferie sammen og ble enige om å sjekke priser og reisemål til forskjellige destinasjoner. Jeg fant da et perfekt sted i frankrike som passet våre kriterier perfekt. Dette sendte jeg til han på mail og viste entusiasme for hva jeg hadde funnet. Senere ringte han meg og skjelte meg ut, jeg måtte bare ikke tro at jeg skulle bestemme hvor vi skulle, han hadde da også noe å si! Dermed var jeg en stor egoist som overkjørte han- i hans øyne.
Slik fortsatte det, med bagateller som ble store krangler, og de ble bare verre. Alltid var det min skyld. Jeg begynte å føle utrygghet i forholdet og ble usikker på om det var en humørsyk kjeftesmelle jeg virkelig ville dele fremtiden min med. Etter et halvt år sammen gjorde jeg noe som gjorde ting enda verre. Jeg fikk besøk av min ekssamboer som bare er god, snill, trygg og varm til sinns. Vi bare snakket den kvelden, men jeg skjønte at han hadde følelser for meg fremdeles.
Jeg åpnet meg om dette besøket for kjæresten min,jeg ville være ærlig.Han ble helt vill av sjalusi og sinne. Jeg ble kastet på dør og måtte levere tilbake nøkkelen. Skjellsordene haglet som aldri før og han ville aldri se meg mer. Jeg gråt og ba, men han nektet å snakke med meg. Det skal sies at dette var et tillitsbrudd mot han, man har ikke kontakt med en eks når man er i et forhold. Likevel tok han meg tilbake etter en stund, og sa at dette skulle vi komme igjennom, og at han visste at ingenting hadde skjedd mellom meg og min eks( det hadde det ikke heller, var over for 2 år siden det ble slutt, og vi var ikke intime etter det.)Når jeg tenker tilbake tror jeg at jeg trengte litt kontakt med eksen min da jeg ikke følte trygghet og varme i det forholdet jeg var i, heller ikke empati og forståelse, samt respekt og aksept for den jeg er.
Jeg hadde nok selv valgt å forlate denne mannen dersom jeg visste hvordan det neste halvåret skulle bli for meg. Kranglene ble hyppigere og han skrek og ropte til meg. Noen ganger merket jeg at humøret ble dårligere og dårligere, helt til han laget en krangel og sprakk helt, dette var som regel om små ting. Han begynte å sjekke meldinger på telefonen min og tvang meg til å vise de til han, hvis ikke skulle han gjøre det slutt med meg. Det viste seg også at han hadde mye kredittkortgjeld og dårlig økonomisk styring til tross for god inntekt, ofte lånte han penger av meg til mat. Han gjorde det slutt to ganger til, kastet meg på dør med alle tingene mine, kalte meg en hore, sa jeg var egoistisk og bare tenkte på meg selv, kalte meg en psykopat, sa at jeg var uærlig og løgner..Uansett hva jeg gjorde for å være åpen og ærlig med han.
Jeg gjorde alt for å unngå konflikter med han, og til slutt gikk jeg på tå for å unngå krangler, eller jeg dro til min egen leilighet når det bygget seg opp til en. Når jeg ikke ønsket å ha sex med han rett etter en krangel kunne han komme med stygge bemerkninger rundt dette om hvor kjip jeg var. Han snakket alltid i en nedlatende tone og i munnen på meg så jeg aldri fikk talt min sak eller forsvart meg selv, og ikke minst- vred på alt jeg sa så jeg ikke kjente igjen mine egne utsagn.
Jeg har alltid vært ei jente med veldig bra selvtillit, jeg er alltid blid og hyggelig, sjelden sur og aldri kranglete. Jeg er også velutdannet og har en god jobb,bil og leilighet. Når jeg merket at hans bemerkninger og hersketeknikk begynte å gå utover selvtilliten, selvbildet og jeg begynte å tvile på min egen dømmekraft..Da var mitt beger fullt. Jeg sendte en melding etter det tredje bruddet der jeg sa nøyaktig hva jeg mente om utpsykingen han hadde bedrevet det siste året og jeg satte en strek for hele forholdet.Jeg har aldri grått så mye som jeg har gjort dette året sammen med han, men er glad jeg så hans egentlige jeg før det ble samboerskap og barn.
Jeg fortalte historien til min fastlege, som gang på gang sa at jeg selv måtte forstå hvem jeg hadde å gjøre med her, en person med spesielle personlighetstrekk og som min lege betegnet som psykopatiske. Han forklarte at dette ikke var noe jeg kunne gjøre noe med og at jeg aldri måtte gå tilbake til han, ikke hvis jeg ville ta vare på mitt eget liv, helsen min og hele min person.
Jeg sliter med dette, bruddet er ferskt, men jeg kjenner at det blir litt lettere for hver dag nå. Jeg skal aldri snakke med den mannen igjen, han har skadet noe i sjelen min, det kjenner jeg. Jeg har familie og venner som støtter meg, og det er helt uvurderlig for meg i den vonde tiden jeg er i.
Takk for at dere tar opp dette, blir man i et destruktivt forhold kan det koste en år og kanskje resten av livet med undertrykkelse.
Interessann lesning. Selv har jeg vokst opp med problemet- en far og en bror som forpestet barndommen min – og jeg giftet meg med en som har sterke trekk av psykopati. Vi søker jo det som virker kjent! Kjenner igjen de fleste punktene, unntatt kriminalitet og fysisk vold.
For å gjøre en lang historie kort, så greidde jeg å skille meg, og jeg og ungene startet et nytt liv på en annen kant av landet.
Jeg har jobbet meg igjennom materien og fått mer selvinnsikt, men er fremdeles livende redd for å komme opp i samme situasjon.
Dette har ført til at jeg den dag i dag er skeptisk til omtrent alle menn jeg møter og er ikke istand til å ha et normalt forhold. Selv om jeg regner meg som oppegående, snill,empatisk og en god menneskevenn.
Er livredd for den dagen jeg treffer en som “tar meg med storm”. Derfor har jeg for sikkerhets skyld valgt å leve som singel. Jeg kan ikke ta sjansen.
Tara, fastlegen din har gitt deg det bestr rådet – aldri gå tilbake. Og støtt deg til familie og venner alt du kan.
Takk for at du forteller!
Ingunn, du er inne på noe viktig – slike historier gjør noe med den grunnleggende tilliten vi har til andre. Den kjenner jeg igjen, og det aller verste med det, er at det gjør at den som frarøvet oss tilliten til andre, vinner. Det tar tid å komme videre.
Men de færreste har heldigvis slike personlighetsforstyrrelser. De fleste er redelige mennesker. Det er viktig å forsøke å tenke på det.
jeg “sliter” med at mormoren min blir utsatt for psykisk overgrep m.m.. men inge fysisk vold inne i bilde (såvidt jeg vet) men jeg har tatt opp kampen, så får vi se hvor jeg havner – himmel eller helvette..
jeg beundrer alle som kommer seg bort fra en som gjør en vondt. ingen fortjener å bli så ødelagt..
http://www.vgb.no/35063/
mvh Fuchia
Fuchia, jeg tror det er veldig vanskelig å hjelpe noen ut av en slik situasjon, for til syvende og sist må den personen ville hjelpe seg selv ut. Det gjør det veldig frustrerende for de rundt. Men innerst inne er din mormor helt sikkert glad for støtten. Hun bare tør ikke akseptere den fullt ut.
Tusen takk for svar, setter stor pris på det
Ja det er frustrende og vanskelig, for hun tørr ikke innrømme noe som helst. bare nesten.. hun har fått et valg; sønnen eller oss, og da mener hun at hun bestemmer helt selv, at hun velger han. hun lurer jo seg selv til å tro at hun bestemmer selv. Og hun sier jo selv at hun ikke vil ha det sånn..
-men hvis det ikke går å få offeret til å innse at hun trenger hjelp. er det “farlig” å ta saken i andre enden, ved å få sønnen mer sint? for da går det jo utover henne, og kanskje da, vil hun innse? hvordan få opp øynene hennes? hun tror jo meg ikke, om jeg så legger sannheten foran øynene på henne..
Nei, det er noe så nært umulig å trekke en person ut av en slik relasjon. Siden det dessuten er sønnen, kan hun ha noen bånd som gjør det nesten umulig å bryte.
Jeg tør ikke svare på om det øker faren, Fuchia, men det må i hvert fall være viktig å ikke gi ultimatum på en måte som gjør at hun tror hun blir alene. For eksempel ved å nekte å omgås ham, men ikke henne, om du skjønner hva jeg mener.
Når man er i en psykopats grep blir man ofte isolert. Det er en av taktikkene som psykopaten bruker for å ha kontroll. Å si “Han eller oss” gjør den jobben lettere for ham.
Nope. Dette er ikke lett i det hele tatt
nei, vi skal ikke gi henne noe ultimatum.
Vi var de siste hun hadde kontakt med. de siste han måtte få bort. NÅ sitter hun alene (eller.. eh.. jo hun prater jo me ei anna dame på 98år eller no:p ) men hun har ikke kontakt med noen andre enn sønnen. “vil” ikke prate med andre eldre for de er bare “sladrekjerringer”.. Og vi siste, som han nekter henne kontakt med har jo ikke gjort annet enn å holde oss inne med hans motpart.. men hun er jo gammel, og hun vil vel desverre bare falle fra. men da sitter jeg i hvert fall ikke igjen med at jeg ikke prøvde å gjøre noe.
men du skriver at det kan (er) så og si umulig å få henne til å bryte med sønnen. skjønner den.. men jeg skjønner ikke hvordan sønnen fikk henne til å bryte med datteren
Javisst, og det er flott at du prøver å gjøre noe.
Om sønnen har en sosiopatisk personlighetsforstyrrelse av en eller annen art, så betyr det sannsynligvis at han er en god manipulator. Dermed er det vel ikke så vanskelig å forstå at han fikk henne til å bryte med datteren?
så da har han fått henne til å slutte å være glad i sin egen datter da? -trodde ikke det gikk an. men ja- han er kjempeflink til å manipulere. så flink at du ikke ser det selv. -slaget er vel egentlig tapt, for min og mormors del. Men det betyr jo ikke at jeg bare skal lukke øynene slik at han får den lette veien og gå.. for han er jo alene han og, så han har jo bare mamman sin, og ungene. så jeg skjønner ikke- fatter og begriper ikke, hvorfor han ikke vil ordne opp å ha en litt større familie!?
Nei, han har nok ikke det, men muligens har han fått henne til å holde seg unna henne. Hun er kanskje ikke bevisst på hva som skjer, det foregår på det ubevisste?
Du kan ikke lukke øynene, og du skal sørge for at mormor vet at hun er ønske av andre, betyr noe for andre og at andre bryr seg.
Takk for fin kommentar. Har også tenkt på det at hvis jeg lar andre fortsatt ha kontrollen over meg og mine handlinger, så kommer jeg ikke videre.
Nei, det er jo slik, Ingunn, men det gjør det ikke lettere å komme videre. Det er veldig vanskelig, for det handler om den grunnleggende tryggheten vi alle trenger.
tusen takk for hjelpen
klem
Bare hyggelig, Fuchia!
Jeg tror ikke i det hele tatt at det er flere menn enn kvinner som er psykopater.
Har selv vært sammen med ei som er psykopat, og kjenner igjen veldig mye av det du skriver – muligens alt (må vel lese igjennom det et par ganger til, for sikkerhets skyld).
Jeg har fortsatt følelser for henne.
Det har forstyrret år av livet mitt, og sendt meg inn i masse problemer, å forsøke å forholde seg til at akkurat jeg skulle bli utsatt for det jeg ble utsatt for – og konsekvensene av det.
Har akkurat begynt å komme til aksept – og innsett ettertrykkelig at livet ER urettferdig. Med alt det fører med seg.
For all del, la oss ikke blande kjønn og kjønnspolitikk inn i dette. Personlighetstrekkene som diskuteres finnes i tilstrekkelig antall personer fra begge kjønn, til at kjønn blir irrelevant.
Kjør eventuelt google-søk på “kvinnelig psykopat” eller “female psychopath” osv, dere som skulle være i tvil om at disse ikke like godt kan være kvinner – f.eks. din sjef, din mor, ei i nabolaget osv. Det er vel bare det at det å leve på menn er såpass ordinært fremdeles, at folk ikke rynker så veldig på nesen av det når de ser eller hører om ei dame som gjør det. Men når man blir bedre kjent med en del av disse damene, så vil man se en rekke av de andre velkjente psykopattrekkene, så som uansvarlighet, manglende konsekvenstenkning, få framtidsplaner, patologisk løgner, behov for å hevde seg på andre, gode situasjonstolkere, perfekte til å være den som den andre ønsker de skal være – fram til de har oppnådd det de ville, overflatisk glatte og sjarmerende, flinke til å konversere osv osv osv…
Jeg sliter sikkelig med å takle hverdagen jeg går fra glede til stor sorg.
Jeg trenger en psykolog men jeg vet ikke hvem jeg skal gå til fordi jeg vil ha en som har spesialfelt innen for psykopati fordi jeg føler at det er ingen vanlig psykologer som vil tro meg med hva jeg sier så lenge de ikke har god kompetanse i dette felte.
Jeg sliter med det minste jeg skal gjøre i løp av dagen jeg klarer ikke konsentrere meg om de mest enkle ting.
Selvtilliten min er nesten på bunnen jeg er konstant sliten uten noen grunn jeg er opp og ned med humøret, vondt i hode og kroppen.
Hver gang jeg hører om x-en får jeg vondt i magen, nervøs, redd og våt i hendene.
Når jeg var i retten sist satt jeg og hadde stor angst selv pining jeg sliter sikkelig jeg trenger hjelp jeg trenger å bli et normalt menneske jeg har så mange arr og skader psykisk etter han og min barndom og skole situasjon at jeg sliter siklig fordi alt har hoppet seg opp og det tar ingen ende.
Er det noen som vet om noen gode psykologer dere kan anbefale til meg
Hver så snill å hjelp meg
Jeg kjenner ingen psykologer, men jeg synes du skal ta kontakt med fastlegen din. Det virker som om du trenger hjelp raskt, og da er første skritt å ta kontakt med fastlegen din.
Jeg tror de fleste psykologer vet hvordan slike opplevelser påvirker. Jeg tror ikke du trenger å lete etter en med spesialutdannelse. Særlig ikke om du bør komme i gang med behandling så fort som mulig.
Hei!
Har lest alt på denne siden nå og kjenner meg veldig igjen… Jeg må vel erkjenne at det er en mann med psykopatiske trekk jeg har vært sammen med. Eneste måten å komme bort fra han på var å si at jeg ikke var glad i han mer. Det var det eneste han aksepterte. Men det gjør såå vondt inni meg for jeg er jo så glad i han. Men jeg er på vei til å akseptere dette nå håper jeg. Det hjelper ihvertfall veldig på å lese om det så jeg kan forstå litt mer og innse at det ikke var mer jeg kunne gjort for forholdet
Lykke til, Frustrert
Hei. Takk for flott side og flotte innlegg. Det er så flott å se at en kan hjelpe hverandre på denne måten.
Jeg har så til de grader blitt offer for det jeg en gang trodde var min beste venn. Beste venn og kollega. Det holdt på å gå riktig galt med meg, da jeg av min ex-bestevenn alltid fikk vite at det var noe galt med meg. Selvbildet mitt var etterhvert så lavt som det gikk an å bli – og jeg kunne ikke forstå dette. Jeg mente selv at jeg var den beste vennen noen kunne bli (i alt jeg gjorde, sa, måten jeg var på, brydde meg, var åpen og ærlig, tok vare på, var alt annet enn selvopptatt – men satte andre foran meg hele tiden osv. osv.)
Jeg kunne ikke forstå dette, at en person som jeg hadde 100 tillit til tre ganger sa at jeg måtte gå til psykolog. Jeg vet nå at dette har han sagt til flere kolleger oppover – og undrer hvordan noen egentlig kan si dette til andre. De må ha en ufattelig stor selvtillit – og aldri tro at noe de gjør er feil. De viser vel heller aldri svakhetstegn eller ihvertfall er åpne om dette.
Det jeg lurer på er om en bør konfrontere psykopater med at en nå endelig vet at de har denne diagnosen og be om at de er mer forsiktige med hvordan de oppfører seg mot andre mennesker? Jeg vet vel innerst inne at det ikke hjelper, men det er så urettferdig at de kan gå videre til neste person, til neste osv. – og slippe unna med måten de ødelegger andre på.
For meg hadde det vært ufattelig godt å skrevet brev – MIN HISTORIE – for å forklare hvilke intensjoner jeg har hatt og at alt jeg enn har gjort i dette vennskapet har bare vært av god mening. Det hadde vært godt å fortalt min side slik at han VET det – men jeg vet jo også at han aldri kommer til å FORSTÅ det. Men det er for meg ikke så viktig. Om han leser brevet er forsåvidt heller ikke så viktig for meg. Men jeg føler at jeg på en FIN måte må få lov å si ifra. Trolig flott å bare skrive – brev til en psykopat – og bare sende det ut i cyberspace….det må gjøre ufattelig godt! Jeg har vel også lyst til å belyse flere sider direkte til denne personen.
Jeg vet at han nok vil komme til å vende dette mot meg igjen og si at det er meg det er noe feil med. Men jeg vet også at jeg ikke skal ha noe kontakt med denne personen – og at jeg ikke kommer til å på ny bli brutt ned.
Ellers er det fryktelig vanskelig å vite hvordan en skal oppføre seg ved et evt møte med denne personen i fremtiden…vi er tross alt kolleger…jeg vet at han må få vite at han ser en person som alltid har villet han godt..(selv om han ikke forstår det)…og jeg vet jo så inderlig godt at han ikke ville meg noe godt, men var kun ute etter å utnytte meg.
Takk for svar!
Men jeg har jo da etter å ha brukt mye penger
Hei Andre,
jeg er ingen ekspert, men jeg tror ikke konfrontasjon har noe for seg om det er snakk om en psykopat. For han vil ikke relatere til problemstillingene, og kan benytte muligheten til å manipulere mer, dersom har har mulighet. Jeg tror det beste er å ligge lavt, og opptre defensivt. Det er ikke feigt, fordi denne personen på en måte er immun mot konfrontasjon. Han evner ikke å forstå, fordi han ikke evner å se hvor du kommer fra.
Jeg ville unngått denne personen så sant det er mulig. En konfrontasjon kan neppe vinnes. Så langt unna som mulig er best.
På den annen side skjønner jeg behovet for å forsøke å stoppe. Jeg har selv holdt en legal prosess gående veldig lenge. Men denne psykopaten har ikke fysisk mulighet til å gjøre noe. Han er langt, langt unna. Uten mulighet til å skaffe seg pass, så hit kan han ikke komme.
Det er godt å skrive brev. Han aner ikke om det, kan ikke lese det, men det er likevel min ytring og den ligger der. Den gjør godt, ikke bare for meg, men for andre som leser det. Det gjør at jeg lar det ligge der, som en evig påminnelse om noe jeg har forsøkt å glemme.
@Iskwew,
Jeg tenker på min eks som en naturkatastrofe. Det har hjulpet meg til aksept. Ras, flom, hungersnød, orkaner, psykopater… alt det finnes- og det rammer vilkårlig. Vi trenger ikke forstå det, bare vite at det skjer og at det kan skje oss.
@Lib3, det synes jeg var en veldig god sammenligning!
Takk for et godt og reflektert innlegg.
Min erfaring er litt den samme. Å innse at det fins mennesker med en annen logikk enn den vanlige mennesker har, et totalt avvikende verdigrunnlag.. det er vondt.
Å innse at noen kan lyve uten å føle anger eller kvaler… Å innse at noen har en tankegang der det ALLTID er alle andres feil at vedkommende gjør noe galt.. er vondt.
Jeg også forsøkte å forstå.. forstå kjærnen. Forstå hvorfor vedkommende mente det han mente. Forstå hvem han egentlig var. Forstå i forholdt til et utgangspunkt om at han måtte mene det godt. Men utgangspunktet var feil. Han mente det ikke godt. Hans utgangspunkt var noe annet enn mitt. Helt hva dette utgangspuntet er hos ham skjønner jeg fortsatt ikke. Kjærnen hans fremsto som en magnetisk motpol det var umulig å nå frem til.
Å holde seg unna er det eneste som hjelper..
:shockDet som eg syns er litt merkelig er at alle i helsevesenet, psykologer å leger og Politi veit eller skal vite korleis en psykopat opererer men først må dei forstå at dei har med et offer for psykopati. Eg personlig har ikkje møtt nokon som kan hjelpe å verne mot slike mennesker.Alle seier å skriv at en må komme seg bort fra desse menneskene, men korleis skal en greie det når dei manipulere alle rundt seg, til og med helsevesen og politi. Dette er min erfaring me dette, De eg har opplevd har vore et einaste mareritt å det holder forsatt på etter 3 år, med lovnader å løgne sjølv om anmeldelse og besøksforbud vart invilga. 14 dager tok det før politiet gav ho lov til å forsette igjen. Om det er slik at en kan t en test for psykopati kvifor da gjer ikkje helsevesen den testen slik at ikkje offeret blir sett på som en psykopat å løgner, for det er vel slik det kan virke i mange høver. For psykopaten manipulere jo alle rundt seg me å dekke over seg sjølv me å skulde på andre. Mange skriv på nettet og at å holde seg unna er einaste som hjelper, men når du heile tida blir oppringt å edkommende møter opp på døra bare for å drage deg ned i skiten så hjelper det vel ikkje om en prøver å holde seg unna. Er jo forfølgelse å styring dei driv med. Eg har ikkje opplevd verre menneske i mitt 41 årige liv. Skremmende å oppleve for meg å gutten min.:
Det fins ingen “test” for å avdekke om et menneske har psykopatiske trekk, og en psykopat (eller hva det kalles innen helsevesenet) vil aldri gå med på behandling hos psykolog..
Men når du kjenner at et annet menneske får deg til å tvile på deg selv, får deg til å flytte grenser for dine egne verdier, får deg til å godta premisser du egentlig mener er feil.. da bør varsel-lampene starte å blinke.
Det å forfølge, nekte å gi slipp, klandre, smiske, true, ta kontakt gang på gang på gang.. møte opp på døren, ringe, går rundt i nabolaget for å få til et “tilfeldig møte”, selv om du har bedt om å få være i fred er veldig kjent.
Jeg har ingen andre råd enn at du kan ta kontroll over situasjonen ved å nekte å ha kontakt. Ikke svar når vedkommende ringer. Ikke svar på sms, epost eller brev. Ikke lukk opp døren om du vet det er vedkommende som banker på. Snu på hælen og gå en annen vei om du møter vedkommende. Ta kontroll ved å være aktivt utilgjengelig.
På sikt vil det kanskje trøtte vedkommende, for uten konfrontasjon og samtale og konflikt oppnår han/hun ingenting.
I mitt tilfelle gjør vedkommene fortsat fremstøt, tross over ett år uten tilbakemelding. Men det er mer sporadisk nå. Dessverre håper jeg bare han har funnet seg et nytt menneske å bruke som tidsfordriv.. og det er egentlig ganske ille.. fordi det betyr at skal jeg ha det bra, må et annet menneske få det forferdelig på sikt.
Ja det er forferdelig at andre må oppleve dette for at en sjølv må få det bra. Slikt bør ut slik at folk kan vere på vakt å sjå opp for slike destruktive å ødeleggende mennesker. For dette setter et vondt merke i livet til dei som opplever dette.Å eg ønsker at ingen må oppleve dette, for det er det sykeste opplegget eg har vert med på. Det er samme oppigjen gang på gang.. men det tar en tid å finne det ut. men når man gjer det ser en kva menneske man har med å gjere.. Skremmende..
Interessant lesing dette…er jo flere som har vært i samme situasjon som meg. Er en velutdannet dame med eget firma, hus, barn, er tiltrekkende, oppvakt, har gode venner ( selv om noen må sies å ha falt i fra de senere år..). Har vært skilt i mange år, har en guts og en vilje som er få forunt, ressurssterk osv osv.
Falt pladask for noen år siden, og har først nå funnet ut at ja: han må jo være psykopat!!! Eller…?
Han truet meg til å signere på en telefonkontrakt slik at han kan sjekke inn og utgående samtaler og sms på telefonen min ( jeg fikk en gang et kompliment på sms), vi bodde sammen og han flyttet ut da jeg kom hjem klokka 3 på natten etter festlig lag ( han var også invitert med) Han ringte en navngitt person som han ikke kjenner for å sjekke ut hva jeg hadde gjort på et julebord, når jeg hadde lagt meg osv Han er pen, sjarmerende, blid, dyktig, attraktiv, over gjennomsnittlig interessert i sex osv. Han er også gniten, manipulativ, sykelig sjalu, og jeg behøver å komme meg bort fra han. Jeg har sterke følelser for han, men må bort. Jeg kjenner at det gnager på selvtilliten min, han unner meg ikke å ha det gøy, han liker ikke vennene mine, han vil ha meg hjemme i sofaen 24/7.
Bare å se det jeg har skrevet nå er tankevekkende…
Er det ikke godt å finne ut at det er andre som har opplevd lignende? Så er det ikke like lett å tro at det er deg selv det er noe galt med.
Å være ressurssterk er ingen tryllestav mot å møte slike mennesker. Mange tror kanskje det er det, men det er en av de store farene – å tro at man er immun.
Jeg skjønner at det virker sterkt å se livet “på trykk”. Det gir en klarhet å se ordene stå der, ikke sant?
Det virker som om du selv har forstått at du må gjøre noe med situasjonen din. Det er det viktige første skrittet. Å ta det neste kan være veldig tungt, men det må tas. Lykke til, Frøken Dings!
Takk for det!
Jeg har forstått at jeg må gjøre noe med situasjonen, det eneste som gjenstår er å gjøre det. Det føles faktisk utrolig mye lettere etter å ha lest alt som er skrevet her. For første gang virker det som det eneste logiske å gjøre. For første gang virker det som om det er det eneste riktige å gjøre.
Tidligere har jeg jo bare veid for og i mot. Jeg har snakket og snakket, med venniner, med coachen min, med moren min, med alle…og alle har sett det krystallklart.
Men “ingen” vet jo hvordan det er å være meg. Ingen vet jo at egentlig fortjener jeg ikke bedre…
Ser at det blir spurt om hvem som kan komme ut for disse menneskene. Min tanke er at det er ofte vi som tror godt om andre mennesker fordi vi har et lys i oss selv. Et lys som andre vil ta del i, både de med gode og onde hensikter.
Jeg tror også at vi har med oss bagasje fra vår barndom, og at vi har opplevd ting som vi kanskje ikke engang husker å ha opplevd.
Men det er bare mine teorier. Og i følge mine egne teorier og gode råd til mine venner, så sier jeg at “kun det beste er godt nok”.
Nå skal jeg leve etter det selv også
Store beslutninger utsettes ofte. Vi er redde for å velge feil, og tenker ikke på at å ikke velge er et valg det også. I ditt tilfelle et valg om å bli.
Nei, ingen rundt deg vet nok at det er du som er dum og ikke fortjener bedre
Det er det bare du som vet. Gud hjelpe så flinke vi kan være til å ta på oss skyld, Frøken D.
Jeg tror faktisk hvem som helst kan komme ut for lignende. Vi har alle drømmer og lengsler, og det raffinerte er at slike som han jeg skriver om først gir oss det vi drømmer om og lengter etter. Det virkelige mennesket viser seg først senere. Da er vi gjerne så i nettet at det er vanskelig å komme unna, eller å se realitetene.
Kun det beste er godt nok, ja! Lev etter det, du
Det har du helt rett i, også å ikke velge er et valg.
Jeg har iallefall bestemt meg for at jeg skal velge livet, latteren, sommeren, valgfriheten og at jeg er god nok som jeg er
Når sommeren er over skal jeg ta meg en prat med meg selv og så skal jeg heve champagneglasset og skåle for den beste sommeren jeg har hatt på flere år.
Jeg skal leve, nyte og sprudle. Og heretter skal jeg bare ha positive personer inn i livet mitt. Personer som vil andre vel, og som ikke trenger å tråkke på andre for selv å føle seg bedre. Jeg vil ha personer som jeg kan reise til himmels med, og som er like glad i meg selv om jeg ikke rekker helt opp.
Det som er viktig er ikke for meg nødvendigvis det å gjøre det slutt. Det har jeg gjort så mange ganger før at jeg har kommet ut av tellingen for lengst. Det viktige er jo å holde fast ved det og ikke falle for sjarmen, savnet etter å ha noen, håpet om at “…..kanskje..”, tanken på det som en gang var osv. Det er min store utfordring. Å klare å la være å ta telefonen, ikke svare på sms…ikke stoppe hvis jeg ser han. Rett å slett å utelukke han totalt fra mitt og barnas liv.
Og det er det jeg har jobbet med i hele dag…og jeg kjenner at det blir mer og mer riktig for meg.
Ja, det vanskeligste er nok ikke å si “Nå er det slutt”, men å opprettholde det valget. Så lite kontakt som mulig er nok lurt, tror jeg.
Lykke til, Frøken D. Du klarer det
Men nå har jeg iallefall sagt det….så det er nå opprettholdelsen skal i sving…..
Du er tøff! Jeg skal krysse både fingre og tær for at du klarer å gjennomføre det.
Også tviler jeg litt av og til….har jeg overdrevet, nei det har jeg ikke, tenk på alt det fine vi har opplevd, tenk på alt det dårlige, tenk på alle fine turer, tenk på alle dårlige, tenk på alle håp, tenk på alle svik, tenk på alle drømmer, tenk på alle knuste drømmer, tenk om han kan forandre seg, ingen kan forandre seg, tenk om han er mannen i mitt liv, det er han iallefall ikke….. og sånn går diskusjonen med meg selv hele tiden. Holder på å bli gal av det…..lurer på hva han gjør, vil ikke vite, lurer på om han tenker på meg, vil ikke vite…. osv osv osv osv………….
Det høres helt normalt ut at du tviler. Men det er vel summen av ting som gjør at du er der du er? Summen høres ikke positiv ut.
Frøken Dings
Tvile kjem du til å gjere lenge. Men du vil sjå etterkvart at det ikke er noko i veien me deg.. Alle svik og løgne å knuste drømmer.. Det koster et menneske mykje å oppleve dette mens Personen me personlighetsforstyrrelse tenker ikke over det i det heile. Dei har ikke empati for andre mennesker. Eg miste heimen min pga løgne å svik. ho startet på gutten min på 4 år som ho ikke er mor til. Det gikk ikke opp for meg før gutten gjore tydelig teikn på at han var redd ho å ikke ville at ho skulle vere hos oss. Ho kom jo når det passet henne å ikke oss. vi skulle jo bare stå på pinne når ho kom. Eg har fått drapstrussler og trussel om å miste gutten min om eg tok dette videre. Etter to anmeldelser og to ganger skiftet tlf, nr s holder ho forsatt på. Ho har lurt seg fra alt. skremmende å sjå at vi aldri blir hørt på av nokon hjelpeinstanser. En står på eigne bein mot slike mennesker..Det som har vore meg til stor hjelp er å lese å sammenlikne me andre som har opplevd dette. Tatt vare på alt som er skrevet og notert ned alt som har vorte sagt. Å lest igjennom dette når ho har startet å skulde alt på meg for sine handlinger av svik å løgner.. Det viktigste for oss alle som har opplevd dette er å forholde seg til fakta.. Ikke det som du blir prøvd manipulert til å tru. for det er slike mennesker mester i.
Dette er eit mareritt vi skulle vert uten, ingen fortjener eller trenger et slikt sykt menneske i livet..Forhold deg til fakta…å stå på..
Det er litt av en historie du forteller, Terje!
Jeg håper at du har klart å ta vare på deg selv og sønnen din oppi dette.
Mine barn har vært utrolig glad i eksen, og har til og med prøvd å få oss sammen igjen de gangene det har vært slutt. Men, også de lider uten at de forstår hva som skjer. Når han lover, lyver, manipulerer, kontrollerer går det også ut over dem.
Jeg håper at hun ikke har klart å ødelegge din tro på kjærligheten og på deg selv. Klarer du å være glad i deg selv, stole på deg selv og ikke la deg påvirke av hennes trusler og manipulering – da må hun jo forsvinne til slutt? Hvis du står trygg og sterk kan hun jo ikke ramme deg? For jeg vet at jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan forandre meg selv.
Første skritt på den veien er at jeg skal ta tilbake min selvtillit. Andre ser DEN dama, jeg ser ikke det…men jeg skal lete til jeg finner henne, også skal jeg dyrke henne så lenge jeg lever…
1 uke nå, har jeg vært singel, er ikke så lenge det, og han har taket på meg fremdeles, men det går iallefall rette veien….
En uke er 7 dager og 7 dager nærmere å finne deg selv igjen, Frøken D. En dag av gangen.
Hei igjen..Frøken Dings
Det eg fortalte om er bare en brøkdel av det vi har opplevd her. Gutten min og var veldig begeistret over henne, men han sjølv startet å fortelle meg tin å sa at hun var stygg. Han turte aldri å komme inn på soverommet til meg når hun var der. så noe har ho da fortalt eller skremt han med.
Eg har vore singel siden eg traff denne personen når man tenker tilbake. Vi har aldri budd sammen mer en 14 dager. da stakk ho. å slik har det vore desse åra. komt å gått som hun villet. ustabil i alt. det er ikkje bra or en liten gutt å vokse opp me slikt.
Har ikkje så mye glede å kjærlighet igjen til nokon. Har prøvd å finne et forhold men slit veldigt me det. Viktigaste er som du seier å finne igjen seg sjølv. det slit eg me men håper det går bra til slutt.
hei igjen frøken
Det er bare en brøkdel det eg har fortalt. det er så skremmende at en vil bare legge det bak seg, men det er hos meg kvar dag og natt. Det er det verste marerittet en kan tenke seg.. har oppsøkt lege, psykolog å politi men ingen kan forestille seg kva dette gjeld uten dei sjølve har opplevd det. Det har satt slike spor at en tviler ikke bare på seg selv men og andre mennesker.. Har og prøvd å komme meg videre me andre men det ligg latent og tørr ikkje involvere seg me andre.. heilt ubeskrivelig det en har opplevd.uvirklig at et menneske kan vere slik.
Følelsesmessig er man ikkje klar til å føle kjerlighet på nytt no. Har prøvd men er redd for at man skal oppleve dette på nytt. Skulle ønske en dag eg våknet at alt var borte..så en slapp dette man føler etter en slik terror i desse åra…men like viktig er det å få fram kven desse personene er å få lyst opp i media om korleis man gjenkjenner slike destruktive å ødeleggende mennesker. Dette for å hidre andre å oppleve dette.. Ønsker ingen verken voksne eller barn å måtte oppleve noko slikt,,
Hei Terje.
Ja, jeg forstår at det er vanskelig for deg å komme videre. Det jeg har opplevd er nok ikke i nærheten av dine opplevelser, selv om jeg kjenner igjen mange av de tingene du skriver, og følelsen av å ikke tøre å stole på andre mennesker. Å ville men ikke kunne er ikke så lett å forholde seg til.
Jeg lurer også på om jeg noen gang tør å elske igjen. Konklusjonen min er at det skal jeg, men først skal jeg få tilbake selvrespekten – deretter kan jeg elske. For om jeg respekterer meg selv så gjør også andre det.
Jeg tenker også at jeg har lært noe av dette, og at det må jeg kunne snu til noe positivt på sikt. Han får finne seg et nytt offer, jeg kan ikke gjøre noe til eller fra og jeg kan ikke gå ut og advare verden mot han. Jeg må leve mitt liv, og du Terje må også leve ditt. Jeg tror at når vi viser redsel og utrygghet så vil vi ikke finne de menneskene som vil kunne gi oss det vi trenger. Ikke at det ikke er lov å være usikker og redd etter slike opplevelser. Men, vi må finne trygghet i oss selv..
Å ha gode venner og familie rundt gjør det også lettere for oss selv. Og med gode venner mener jeg de som kjenner oss, og er glad i oss likevel. De som kan få oss til å skifte samtaleemne når vi gjentar oss selv til det kjedsommelige. De som får oss til å tenke på andre og hyggeligere ting. De som gjør oss glad, og som vi gjør glad. De som løfter oss opp, og de som vi løfter opp.
Når vi har løftet hverandre opp: DA kan vi ut i verden og elske igjen!!!!! For det er vel en kjennsgjerning at vi ofte faller for den samme type mennesker igjen og igjen….? Men vi kan jo ikke forandre dem, bare oss selv og kanskje på den måten tiltrekke oss andre type mennesker?
Bare mine teorier dette, men jeg kan love deg at det jobber på spreng i hue om dagen… Dessuten: virker det for meg, så kan det kanskje virke for andre også?
[...] Originally written in Norwegian. The post has a lot of comments, and is the post that is found the most by people searching the internet and ending up in my corner of the www. [...]
Kan en psykopat være lykkelig? Den du beskriver virker som en alien uten evne til å identifisere seg med andre og dermed føle solidaritet med dem.Det høres veldig ensomt ut.
Verdenen hans ligner et dokketeater hvor han setter seg grundig inn i dokkenes funksjonsmåte slik at han kan trekke i de trådene som skal til for å få dem til å danse etter egen oppskrift.
Ved å gå ut som du gjør, har du kanskje gitt noen “dokker” mulighet til å klippe av snorene før alt eget,indre liv er sugd ut av dem.
Inger, jeg tror i hvert fall det er en lykke vi ikke kan forstå. Lykke for oss har ofte med sosiale relasjoner å gjøre, og for en slik som denne har de ingen betydning på annen måte enn for å nå egne mål.
Veldig god metafor dem med dokketeateret!
Nettopp kommet hjem fra juleselskap hvor temaet psykopati var tema.
Flyttet fra en slik kvinne for noen måneder siden, men nesten daglig etter utflyttingen opplever jeg at hennes vesen stadig følger etter meg med beskjeder, spørsmål, beskyldninger om min og mine voksne barns uetterrettelighet, ting jeg bare må ordne for henne, etc. etc. Disse påstandene og mange andre løgner vet jeg at min minste sønn stadig utsettes for, hva skal han tro?
Senest i dag opplevde jeg å motta ordre fra min 10 år gamle sønn pr SMS om å stille opp for mora med en gang. Alt diktert av mora.
Historien er over 10 år gammel og uendelig lang, fysisk og psykisk vold, historier som ikke tåler dagens lys, utrolige løgner og vridninger av sannheten,ufyselige krenkninger av min personlighet hvor hun mener at våre venner er enige med henne, etc, etc.
Hennes sønn på 20 år som kjenner hennes adferd og har kommunisert den i full fortrolighet til meg mange ganger, stiller nå bak mora etter at jeg flyttet ut. Aldri har jeg opplevd slik sterkt HAT mot noe menneske som det som vises mot meg. Her bor min 10 år gamle sønn 50% av tiden. Jeg vet at han utsettes for mye negativ snakk om min pesonlighet.
Jeg trodde jeg var ferdig med dette mennesket, men romjula vil bli benyttet til å finne rette instanser til å få stoppet hennes HATOPPLÆRING av min sønn.
Jeg har tidligere vært i kontakt med PHBU og familievernkontor og fått full støtte. Ble også anbefalt å kontakte dem igjen om ting ikke bedret seg.
Noen personer i min omgangkrets har klokskap til å forstå hva hennes adferd har påført meg av krenkelser og skader. Andre har kun sett den mest sosiale personen som tenkes kan, som er positiv, arrangerer fester, oppmerksom, foreldrerepresentant på skolen år etter år, etc, etc. Det skal kunnskap og klokskap til for å gjennomskue dette spillet.
Som anbefalingene sier så kom jeg meg bort, men sansynligvis for sent. Hun følger etter meg og vil styre mitt liv også etter utflyttingen.
Anbefalinga må være: FORLAT ET SLIKT MENNESKE SÅ SNART DERE HAR GJENNOMSKUET ADFERDEN!i ALLE FALL FØR DERE FÅR FELLES BARN!
[...] utmattende. Spesielt dersom den det gjelder overhode ikke bidrar til at du kan forstå. Fra Brev til en psykopat: Lenge, lenge arbeidet hodet mitt med å forstå deg. Da var du der hele tiden, du gikk alltid ved [...]