Brev til en psykopat
Det er ikke ofte jeg tenker på deg nå. Eller egentlig, det er riktigere å si at det ikke er ofte jeg tenker på deg helt bevisst. Jeg vet jo at du ligger i underbevisstheten min, alltid. Slik er det med vanskelige og uforståelige minner – de ligger der, selv om du ikke forholder deg til dem bevisst særlig ofte. Men det skal ikke så mye til. Bare det at jeg skrev og debatterte internett, løgner og bedrag i går er nok til at du er der. Og jeg må ta deg frem og se på akkurat deg da. Ellers kan jeg ende opp med å tro at det er mange flere slike som deg enn det som er realitetene.
Lenge, lenge arbeidet hodet mitt med å forstå deg. Da var du der hele tiden, du gikk alltid ved siden av meg, og du var en stor del av livet mitt. Jeg klarte ikke å la være, for jeg er slik laget at jeg har et ubendig behov for å forstå. Jeg er utrustet med en analytikers hjerne, og den er ikke lett å stoppe eller å få til å akseptere at det er noe her i verden som ikke er til å forstå. Å akseptere har aldri vært det jeg er best til, aksept kommer gjerne ikke før jeg har forstått. Men du er ikke mulig å forstå annet enn fragmenter av. Jeg i relasjon til deg er det heller ikke mulig å forstå mer enn fragmenter av. Det var først da jeg innså det – at jeg må akseptere noe jeg ikke forstår – at du sluttet og gå ved siden av meg, dag ut og dag inn. Det tok mange år, og til sist en bold ridder med stor varme, klokskap og empati, som fikk meg til å forstå at noe bare må aksepteres.
Jeg tror jeg bare en eneste gang så den virkelige deg. En gang så jeg den lille gutten som var et helt normalt barn, men som så ble banket inn i galskapens og ondskapens verden. I hvert fall tror jeg det var den virkelige deg. Jeg har klart å sjekke at historien stemmer: din far slo, hundset og brøt deg ned fra du var omtrent 2 år. Du fortale om det en varm kveld ute på verandaen, og mens du fortalte var det noe annet i blikket ditt. Eller kanskje det var jeg som ville se noe annet? Det er umulig å si, men normalt har jeg sterk intuisjon, og når jeg erindrer den samtalen så virker den mer ekte enn alt det andre.
Alt det andre var jo bare løgner. Og alt betyr alt. Eller, når rett skal være rett, så kan det ha vært noen sannheter innimellom, men det er umulig for meg å vite hva som er hva. Du hadde til og med parallelle realiteter, har det vist seg i ettertid. Du var en person for meg og helt andre personer, historier og virkeligheter for andre. Du tilpasset personlighet og historie til den du ville ha noe fra. Noe av det mest forunderlige med deg, er at du selv i din ekstreme selvopptatthet er så utrolig god til å lese andre. Helt instinktivt finner du frem til andres dypeste ønsker og inderlige drømmer, og blir svaret på det. Slikt varierer jo fra person til person, og du skjønner på forunderlig vis dette, som om du skulle ha lest det i en åpen bok på nattbordet.
Det neste forunderlige, og jeg vet ikke om det beviser din intelligens, er at du lager deg disse parallelle universene, tilpasset hver og en, og klarer å holde orden på dem. Jeg hadde ikke klart det om jeg aldri så gjerne hadde villet. Du er ikke inkonsistent. En av kommentarene i bloggen i går gikk på at det ikke vil være mulig å spille en annen og være konsistent over tid. Jo det er mulig, om man er en som deg. For du klarte å holde orden på alle historiene, og til hvem du hadde fortalt hva. Det er noe av det rareste jeg har opplevd. Det var ikke huller i tankerekkene, ikke svikt i konsistensen i historiene; alt hang sammen. Først i ettertid har jeg forstått at det hele var konstruert for å treffe akkurat meg hjemme, slik at du kunne få det du ville ut av meg. Jeg har snakket med andre der du hadde konstruert andre historier og virkeligheter, og der du har vært like konsistent og troverdig.
Noe annet jeg forundrer meg over, er hvor fort du klarte å snu mitt verdensbilde på hodet. Det har forundret andre også. Andre ser indignert på meg når de hører historien. Om de ikke sier det, så ser jeg at de tenker ”Du som er så smart, hvordan kunne du tro på ham?” De tror sikkert at de hadde gjennomskuet deg. De tror de er så smarte at de hadde skjønt hva det var, at det hele var løgner og bedrag. De har ikke møtt en slik som deg, så de forstår ikke. De vet ikke hvor sjarmerende, intelligent og smart en som deg er. De vet ikke, og jo mer hovmodige og sikre de er, jo lettere offer ville de selv vært. Er du ikke enig? Du vet jo hvor lynende intelligent du er og hvilken utrolig evne du har til å lese mennesker uuttalte tanker og deres hemmelige drømmer. Du vet bedre enn mange at hovmod står for fall.
Jeg pleier alltid å si, om noen har den holdning at dette aldri kunne skjedd med dem, at da er de mer utsatte enn de ellers ville vært. For du er ikke gjenkjennelig, ditt virkelige vesen er ikke synlig, før det er for sent. Det er i det øyeblikket du har kontroll over et annet menneskes sinn, og manipulerer det mennesket til din fordel. Da viser du hvem du er, men først da. Og i det øyeblikket, da var jeg plutselig ikke i stand til å se forskjell på svart og hvitt, lys og mørke, opp og ned. I det øyeblikket jeg, som i en ”utenfor kroppen”-opplevelse, så masken din falle, var det som om jeg ble vektløs og dermed uten kontakt med underlaget. Jeg ble fullstendig handlingslammet. Jeg tenkte ikke, jeg spiste ikke, jeg sov ikke. Jeg bare var.
Hjernen min fungerte egentlig ikke før kvelden før jeg skulle dra. Kanskje det var vissheten om at det snart var over som gjorde at den plutselig virket? At jeg skulle langt lange bort fra deg, og aldri ville få se deg igjen. I alle fall, i noen øyeblikk av klarsyn klarte jeg å få til det som gjorde at jeg kunne forfølge deg i rettsystemet for noe av det du hadde gjort. Jeg vet du hater meg for det. Hver gang advokaten min finner deg, så vet jeg at du hater meg for det. Ellers tror jeg neppe du tenker på meg. Men hva vet jeg? Jeg har akseptert at du ikke er til å forstå. Det jeg imidlertid har forstått, er at jeg ikke var viktig. Jeg kunne vært hvem som helst. For det er bare du som er viktig, ingen andre har noen som helst betydning i din verden.
Det som gjør vondt å tenke på, er at du ikke er til å stoppe. Du beveger deg hele tiden på kanten av loven, men som regel innenfor med en hårsbredd. Så på de årene som er gått har du helt sikkert ødelagt flere menneskers liv, flere enn de jeg vet om. Noen vet jeg om. Men det er sikkert mange flere. Slike som deg er ikke til å stoppe.
Det som er det viktigste, tror jeg, er at vi mennesker i den verden du lever i, skjønner at vi ikke kan forstå alt. At vi skjønner at det finnes forkvaklede sjeler, manipulasjon og ondskap der ute. Og at slike som jeg, som har møtt deg, tør å snakke om det. At vi står med ryggen spikrett når blikkene og fordømmelsen kommer. For det er så viktig å få frem at alle, absolutt alle, kan bli offer for slike som deg. Så dyktig er du, så intelligent og med en slik formidabel sjarme. De mest utsatte tror jeg nesten er de som ikke tror det kan ramme dem.
Jeg har snakket lite om deg. Både fordi jeg er lei av blikkene, mangelen på innsikt og jeg er lei av ”Du som er så smart!”. I tillegg snakker jeg lite om deg fordi jeg ikke vil at du skal ha en plass i livet mitt. Du fortjener den ikke. Jeg har brukt nok krefter på deg. Men samtidig er det viktig at ”jeg som er så smart”, forteller om deg og hva du på kort tid klarte å oppnå. Om hvordan du fikk makt over sinnet mitt, og hvordan du klaret å bryte meg ned. Det gikk sjokkerende lett og sjokkerende fort.
Coming soon to a place near you. For dette kan ramme alle. Og dessverre er det mange som ikke kommer til å klare å rive av deg masken før det er for sent. Du kommer til å bruke resten av livet til å manipulere og skade andre menneskers sinn. Og dessverre er jeg redd de ikke kommer til å kjenne deg igjen.
Jeg aksepterer at jeg aldri kommer til å forstå deg. Analytikerhjernen min har gitt meg fred med den erkjennelsen.
Sånn. Da har jeg skrevet ferdig brevet mitt til deg. Jeg sender det ut i cyberspace. Du kommer ikke til å få det, for jeg vet ikke hvor du er. Du leser ikke en gang norsk. Brevet er skrevet for min egen del, og for at andre skal forstå bedre. Kanskje. Fortielse skaper i hvert fall ikke forståelse.
Og nå synes jeg du kan holde deg borte fra bevisstheten min igjen. Er det en avtale? Ja da, jeg vet at avtaler med deg ikke er verdt papiret de er skrevet på. Strengt tatt er det meg selv jeg inngår en avtale med.
Iskwew
Skriv ut dette innlegget
Copyright©2007 Iskwew
Kommentar av Goodwill den 26.02.07 klokken 11.03.01:
Dette var sterkt.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 11.04.48:
Ja… det er det. Var det og kommer tilbake med styrke selv lenge etterpå.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 11.13.57:
Så utrolig bra skrevet, og jeg kjenner meg igjen i deler av historien- Det er ikke alltid en kjæreste det dreier seg om. Av og til er det folk som manipulerer dine omgivelser og- som plager deg på de mest utspekulerte vis uten at det synes som om de har det minste kvaler for å ødelegge et menneske til de grader at det til slutt blir redd for å omgås andre- At det må bruke tid på å komme seg, sykemelde seg og prøve å godta at verden ikke er rettferdig, og at ikke alle kan snakkes til fornuft, da de i sitt eget bilde er den eneste som dikterer hvordan folk bør oppfatte en selv.
Når mennesker ser det som viktigere hvordan de oppfattes enn hvordan de er, er det fare på ferde.
Jeg kan enda ikke glemme- Opplevelsene mine ligger som en klump, som når som helst kan bryte seg fem til overflaten. Fornuftsmessig klarer jeg å innse at disse folkene ikke bør få den makten over meg at jeg overhodet tenker på dem, men personlig har jeg så sterk rettferdighetssans, at jeg aldri kan glemme hva de gjorde, og at de slapp unna med det.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 11.16.57:
Det kan være hvem som helst. Det kan være en mor, en far, søsken, venner, kolleger, sjefer.
Og de ser ikke at de gjør noe galt, vet du. I deres verden gjør de aldri noe galt. Alle andre, derimot….
Du skal ikke glemme. Men du skal akseptere at du ikke kan forstå alt. Rettferdighet blir et begrep uten mening i forhold til slike.
Kommentar av Goodwill den 26.02.07 klokken 11.22.36:
Det skjønte jeg, og det er skremmende…selv lenge etterpå påvirker han deg.
Skjønner godt at det er vanskelig å forstå, og akseptere at du kanskje aldri kan forstå. Men du må ikke tillate at han ødelegger livet ditt. Du er altfor verdifull til det.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 11.28.26:
Ja, men jeg “lever med ham”, om du skjønner. Han har ikke makt over meg.
Han skal ikke få ødelegge verken meg eller mine igjen.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 11.30.34:
Din måte å uttrykke deg på og din evne til å skrive og beskrive gir meg frysninger nedover ryggen…
Når skal du skrive bok?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 11.31.56:
Hmmm :o) Når jeg får tid og finner noe å skrive mer enn 2 sider om? Det blir jo bare fragmenter.
Kommentar av Goodwill den 26.02.07 klokken 11.33.29:
Nei, ikke makt, det tror jeg ikke. Men at han er der i det hele tatt må være krevende. Jeg skjønner det på at du skriver så omfattende om det, at det er mye der. Og du blir neppe kvitt ham helt og fullt.
Det sies at det man ikke blir ødelagt av blir man sterk av. Det tror jeg på. Kanskje ser man bedre verdien av det gode i livet når man har opplevd det vonde - og kommet bort fra det?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 11.40.40:
Jeg har sendt deg en mail… da tenker jeg du skjønner hvorfor.
Jeg tror det å få verden snudd på hodet gjør noe med deg, som ikke går over. Du vet at det er mulig, at noen har et fullstendig skrudd bilde av verden og seg selv. At de kan manipulere deg, og at det finnes ondskap, at den går blant oss.
Kommentar av Sissel den 26.02.07 klokken 12.11.16:
Du har beveget deg videre, det er bra Iskwew, for det er det viktigste.
Det blir jo som en sorg, etter et dødsfall. Man skal igjennom de samme fasene: aksept, sinne og sorg, og det skal mobiliseres endel for å orke den jobben. Lett er det hvertfall ikke.
Hvis jeg skulle ønsket meg mer i posten, så måtte det være litt mer konkret rundt hans adferd - mer enn at han konstruerte og levde ut parallelle verdener. Du syns kanskje det er for privat?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 12.18.39:
Ja, det er for privat, Sissel. Jeg vil ikke være mer konkret enn dette. Og uansett er det viktigste hva det gjorde meg meg, ikke hva han gjorde.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 12.27.17:
Goodwill: Det du sier om at det som ikke ødelegger en blir en sterk av, kan ok stemme i mange sammenhenger. Riktigst når man har tunge opplevelser med manipulerende folk (og da prater jeg om riktig tunge opplevelser) er vel heller at man får mer innsikt- en er nødt til å jobbe seg gjennom ting, og lære seg selv og situasjonen godt å kjenne. Først og fremst for å fungere, men og fordi en aldri- aldri vil tillate noen andre å ramme en så dypt.
Min opplevelse ville jeg helst vært foruten. Jeg tviler på at jeg har blitt sterkere av den, selv om jeg har fått mer innsikt. Kanskje styrken kommer mer frem når det har gått enda en tid?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 12.41.18:
Alle klarer seg fint uten slike opplevelser ja, Elle. Men de rammer uvergelig noen av oss. Og jeg tror at det ligger utrolig mye styrke i nettopp innsikt. Så om du ikke kjenner deg så sterk, så tror jeg du er det, likevel. Du har jo kommet gjennom det, og hel ut i den andre enden, i noe som så definitivt ikke er en frøkensport.
Kommentar av Goodwill den 26.02.07 klokken 12.46.07:
Det er kanskje ikke riktig å kalle det å bli sterk - kanskje riktigere å si at man vokser. For det tror jeg man gjør.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 12.48.38:
Eller kanskje at vi finner noe av den styrken som allerede bodde i oss. Og at vi da får visshet om at vi har den.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 12.53.09:
Der er vi i alle fall enige Goodwill. Det er mange måter å takle slike situasjoner på. Jeg fant tidlig ut at å jobbe seg gjennom det er den eneste måten som fungerer på lang sikt. Jeg har det bra i dag, selv om ”jævelskapen” av og til bobler til overflaten og forstyrrer tankene mine. Det blir heldigvis sjeldnere og sjeldnere- Og mest er det nok fordi jeg har veldig vanskelig for å godta at ondskap belønnes. Min samboer sier til meg at han tror jeg ville få det lettere hvis jeg tilga disse menneskene, men det er vanskelig når de aldri kommer til å be om dette eller mene at deres mobbing av meg var galt.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 12.54.40:
Ingen kan kreve at du skal tilgi. Jeg tror mer det handler om å akseptere at realitetene er som de er. At det belønnes, og at du ble skadeskutt mens de ikke fikk en skramme.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 13.04.57:
Fornuftsmessig ser jeg jo at dette er realitetene, men hvordan aksepterer man slik?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 13.10.33:
Jeg fant etterhvert roen. Jeg skjønte at jeg ikke kunne redde andre fra ham, at jeg ikke kunne ramme ham på noe vis, og at hele hans vesen ikke er noe jeg er utrustet til å fortså. Som du kanskje skjønner av måten jeg skrev dette brevet på, så er han på avstand og jeg betrakter ham. Han forårsaker ikke smerte lenger. Jeg har akseptert.
Men det tok mange år å komme dit.
Kommentar av Sissel den 26.02.07 klokken 13.35.26:
Iskwew
Det var uansett en god post (det glemte jeg og si)
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 13.41.14:
Takk, Sissel :o)
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.12.16:
Er det ikke sånn at n psykopat vil aldri be om unnskyldning. Rett og slett fordi h*n ikke har evner til forstå at h*n har gjort noe galt. Alt som skjer er alle andres feil og de ser seg selv som offer?
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 14.17.34:
Evnen til å rasjonalisere egne handlinger, samt fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre, er noe av det som kjennetegner en psykopat. Han vil ikke føle han har noe som helst å be om unnskyldning for, og klarer fort å overbevise deg om at det er din feil.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.18.50:
Grøss!
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 14.24.12:
Jepp - og hver gang jeg hører om besserwissere som snakker om at mishandlede kvinner bare kan komme seg ut av forholdet, det er deres ansvar, så tenker jeg at de ikke skjønner en meter av hva et menneske kan gjøre med et annet menneskes selvbilde.
Selv uten vold. Han jeg skriver om har det jeg vet ikke direkte vært voldelig fysisk.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.29.40:
De har en egen evne til å ødelegge ens selvtillit og forvrenge virkeligheten slik at man selv tror at man gjør alt galt.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 14.29.45:
De ”rendyrkede psykopatene” eksisterer vel nærmest ikke, men det er mange personer med sterke psykopatiske trekk.
En ”ren psykopat” går ikke av veien for å drepe folk, så lenge han tror dette ikke vil gå ut over ham selv (dvs at han blir tatt for det).
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.30.02:
Men uansett hva man gjør av det gode vil det alltid bli galt!
Kommentar av Goredom den 26.02.07 klokken 14.32.42:
“Evnen til å rasjonalisere egne handlinger, samt fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre, er noe av det som kjennetegner en psykopat. Han vil ikke føle han har noe som helst å be om unnskyldning for, og klarer fort å overbevise deg om at det er din feil.”
“Han jeg skriver om har det jeg vet ikke direkte vært voldelig fysisk.”
Dette leder an til det jeg føler er et stort spørmål i forbindelse med dette emnet: Hvor ligger ondskapen i dette? Hvis en selv er overbevist om at det en gjør er det rette, det er rasjonelt og vil føre til det beste resultatet for alle slik at det ikke finnes noe å be om unnskyldning for, hvor er da ondskapen?
Jeg regner ondskapsfulle mennesker som de som vet hva de driver med OG de vet at dette får negative konsekvenser for andre.
Jeg føler på mange måter at det her settes likhetstegn mellom psykopater og ondskapsfulle mennesker, og det er et perspektiv jeg ikke deler.
Og hvorfor i all verden omtales psykopatene som MENN hele tiden? Jeg har truffet opptil flere kvinnelige psykopater.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 14.38.16:
Jeg ser den, Goredom, men vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det? Har du noe forslag? Når jeg beskriver hvordan det er i den andre enden, hva kan jeg bruke snarere enn ondskap?
Han jeg snakker om her er en mann, derav omtales han som det. Jeg vet ikke om det er likelig fordelt mellom kjønnene, jeg vet ikke om det er noe forskning på dette.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.41.17:
Jeg har lest en eller annen gang et eller annet sted at det er flest psykopater blant menn…
Jeg føler at det er riktig å kunne si at psykopater er onde fordi det de gjør i handlinger og ord ødelegger andre mennesker.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 14.45.37:
Det at man omtaler psykopatene med ”han” er vel fordi man fra gammelt av gjerne omtaler uidentifiserte som ”han” når det både kan være damer og menn. Intet vondt ment i dette.
Fravær av følelser er det enkleste å oppfatte. Jeg har opplevd flere som kan virke som om de ikke har evnen til å sette seg inn i andres følelsesliv, men kun to som jeg har såpass erfaring med at jeg vil si de har sterke psykopatiske trekk. Begge er menn- Hvorvidt dette er tilfeldig vites ikke.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 14.45.40:
Men de ser det ikke selv.. uansett er det mer semantikk enn noe annet, for det er ingen tvil om den ødeleggende effekt de har på sine omgivelser.
Som regel tror jeg de regnes som strafferettslig tilregnelige, selv om de har klare antisosiale trekk som det så fint heter.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 14.46.22:
Mangel på empati er kjennetegn nummer en, Elle. Det er ikke tvil om det.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 14.50.30:
Ondskap satt i system
Stang legger ikke skjul på at psykopati kan ha med ondskap å gjøre. En psykopat kan finne personlig stimulans i å skade andre ved sin måte å påtvinge andre sin vilje på eller ved å trakassere dem. Han spiller da den ondes rolle i livet.
- Det er dette som gjør noen psykopater til redselsfulle personer: Hans glede og opplagte stimulans ved å være ond mot andre.
Hans Jakob Stang, som er lege og psykiater, peker på at psykopaten på mange måter er motsetningen til karakternevrotikeren. Mens nevrotikeren føler seg hemmet, skyld betynget og engstelig, vil psykopaten preges av mangelfull hemning og være uten særlig skyldfølelse, angst og anger.
http://www.helsenytt.no/artikler/psykopat.htm
Kommentar av Sexy Sadie den 26.02.07 klokken 14.56.02:
antisosiale narsissister er dødsens farlige.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 14.59.44:
Det som er så forferdelig med psykopater og andre som liker å ødelegge for andre, er at når folk faktisk oppdager at andre blir plaget, kvier de seg for å gå imellom- De ønsker ikke å selv kunne bli utsatt for disse forferdelige menneskene, så de tier. Den utsatte/mobbede blir ofte stående alene. Litt på siden dette innlegget, men vil gjerne minne om et meget godt utsagn av Thomas Mann: Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap”.
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 15.02.14:
Sexy Sadie: Ofte kan psykopater være av de mer sjarmerende blandt oss- dvs virke som de har meget gode sosiale antenner. Dette nettopp fordi der spiller på de strengene som de tror mest sannsynlig vil få det ønskede resultat- At de får viljen sin.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 15.07.58:
*ugh* Juliet… det var en skremmende beskrivelse.
Sexy Sadie, noe av farligheten ligger nettopp i det Elle sier… en utrolig evne til å lese mennesker og til å benytte seg av det man leser.
Kommentar av Sauegjeteren den 26.02.07 klokken 15.08.15:
Jøss.
Dette er sterkt. Jeg kjenner jeg blir helt rar av å lese dette, og det enda jeg ikke aner hva mannen har gjort.
Sterkt!
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 15.14.30:
Ja… sterkt.
Det viktigste for meg er å beskrive den effekten han hadde på meg, og hvordan han klarte å snu alt på hodet med løgnene sine.
Kommentar av Helge den 26.02.07 klokken 15.25.06:
Nok et eksempel på at Iskwews hjørne oser kvalitet. Flott skrevet, utrolig tøft å ta opp. Takk for dette lille kikkhullet inn i en verden som er vanskelig å forstå fra utsiden. Psykopater er virkelig verdens “glatteste” mennesker i utgangspunktet etter det jeg har lest. Men farlige. Din historie bekrefter det.
Håper inderlig du virkelig kan legge disse tankene på hylla. Å skrive om det hjelper kanskje?
Kommentar av Elle den 26.02.07 klokken 15.25.21:
Og de fleste går faktisk ikke rundt og tror at informasjon servert av en smilende og sjarmerende person faktisk kan være løgner. Vi er faktisk vant med at det meste av informasjon vi får av de rundt oss stemmer.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 15.28.54:
Å ja, å skrive om det hjelper, Helge, det er helt sikert. Det har vært terapi for meg. Jeg har skrevet mye mer, som ligger lagret.
De er verdens glatteste, og med en skremmende evne til å forstå andre. og dermed med muligheten til å benytte seg av den kunnskapen.
Elle, når noen sier at opp er ned, og øst er vest, så er det utrolig vanskelig å forholde seg til. Sagt med smil, talegaver og intelligens er det nesten umulig.
Kommentar av juliet den 26.02.07 klokken 15.52.49:
Noe å tenke på?
Psykopater bedriver psykisk terror. Noe som kan få et menneske til å gå til grunne, men som det ikke finnes noen lover mot. Det er med andre ord ikke straffbart…
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 16.33.50:
Nei, i hvert fall skal det mye til om de ikke bryter noen lover som har med liv/fysisk helse og eller stjeler noe.
Det er minsanten noe å tenke på.
Kommentar av nessie den 26.02.07 klokken 17.14.51:
Det verste med sånne mennesker er at du tror du trenger dem, de har en egen evne til å gjøre deg avhengig av dem. Også passer de alltid på å gi deg en liten smule nå og da. Vise vennlighet. Stille opp når du er syk. Så sitter du der i klisteret og håper at snart, snart vil alt bli mye bedre og vi skal gjøre alt det morsomme og hyggelige vi en gang gjorde.
Men det blir det aldri noe av.
Når det endelig gikk opp for meg at jeg måtte komme meg vekk var jeg vel så avhengig som en heroinist.
Jeg kom meg unna, etter altfor mange år. Tiden vil nok lege noen av skadene, men arrene vil alltid være der.
Takk for innlegget.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 17.22.26:
Ja, Nessie, om han trodde det var det som skulle til for å få deg dit han ville ha deg. Og slik blir virkeligheten snudd opp ned, og du vet ikke lenger hva som er realiteter og hva som ikke er det. Uten å ha vært inne i det, er det vanskelig å forestille seg hva det innebærer.
Du vil nok bære det med deg. Men jeg har tro på at du kan komme deg videre, og husk at det er en seier å komme seg unna, og det viser hva som bor i deg.
Kommentar av nessie den 26.02.07 klokken 17.27.21:
For meg så var det ikke en han men en hun, de finnes definitivt de også. Jeg har mange ganger lurt på hvilken praktisk nytteverdi jeg egentlig hadde, for jeg var heldigvis smart nok til å aldri låne bort store pengesummer. Men nytteverdien lå vel i tilfredsstillelsen av å ha noen å utnytte og undertrykke.
Også håper jeg at hun leser dette, selv om det ikke er så veldig sannsynlig.
Kommentar av Håkon den 26.02.07 klokken 17.31.54:
Et lite paradoks i en situasjon som du beskriver, Iskwew, er at for å få bekreftet mistanken om parallelle univers og psykopatiske trekk så er det nødvendig å gjøre noe som i beste fall minner om å baktale vedkommende. En liten tvil eller skyldfølelse som kan gjøre deg litt mer sårbar for de motangrep som kan komme.
En som finner du frem til andres dypeste ønsker og inderlige drømmer vet gjerne hva andre frykter eller misliker også, og vet at bare tanken på at det er mulig kan gjøre livet miserabelt for den andre.
At det er mulig at psykopaten ikke gjør det av ondskap, men kanskje mangler evnen til å føle eller forstå begrepet ondskap, er nok også et paradoks. Man syns nesten litt synd på denne elefanten i psykens porselensbutikk.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 18.44.34:
Javisst finnes de, Nessie. Hva beveggrunnene er, er umulig å si, for heldigvis er vi ikke inne i hennes hode.
Hun identifiserer seg sikkert ikke med beskrivelsen om hun leser.
Håkon, det var først i ettertid at jeg nøstet meg frem til de parallelle universene. Og da forsøkte han seg med sverting og motangrep. Men jeg var blitt immun da, og han var langt unna.
Jeg tror ikke jeg kan si at jeg synes synd på. Jeg er nummen, det er som jeg ser på det fra utsiden. Heldigvis.
Kommentar av Rockette den 26.02.07 klokken 18.51.09:
Dette var sterkt, Iskwew. Og veldig godt (be)skrevet.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 18.54.53:
Takk, Rockette. Og jeg tror faktisk ikke jeg har “fanget” dette så godt før. Jeg har skrevet om det før, men ikke klart å fange det. Det gjorde godt å skrive i dag.
Kommentar av –> erik ® den 26.02.07 klokken 19.10.38:
Enig, dette var godt skrevet.
Jeg er oftest skeptisk når noen snakker om “psykopater” man har møtt. Begrepet misbrukes, og misforstås, like jevnlig som “janteloven” (som hylende idiotisk tas i munn av allverdens janter). Det er like gjerne noen med “antisosial personlighetsforstyrrelse” eller “dyssosial personlighetsforstyrrelse” de har møtt.
Men du har nok møtt en “psykopat” (”sosiopat”). Det henger på greip det du sier. Fragmenter av en sterk historie, dette. *klem*
Du har jo stoffet til en intelligent thriller a la Patricia Highsmith, jo; “Offeret” (sympatisk, ressurssterk) som underkaster seg psykopatens logikk/forståelsesmåte, for å bevare harmonien/lykken, unngå konflikter. Med alt som hører den historien til. Inntil det smeller -.
Et lite moment: Jeg husker at jeg en gang påsto at en psykopat ikke er en narsistisk nevrotiker, at det er en feilslutning. Fordi en slik bare er opptatt av seg selv, og gir katten i andre. Mens en psykopat i sin selvopptatthet i høy grad er interessert i andre mennesker, hvis det er noe som kan brukes til egen fordel.
En ting til: Dette med om psykopaten er ond, eller bare genetisk programmert, stakkars. Man bør huske at det ikke bare går på hvorfor man handler som man gjør. Men også på hvordan man forholder seg til lidelse man observerer.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 19.35.39:
*klem*
Det er et begrep det er gått inflasjon i, det har du helt rett i, Erik. Vi snakker ikke om vanlig slemme mennesker her.
Psykopati hører til gruppen Antisosial personlighetsforstyrrelse, men dem er det mange grader av. Og helt i yttergrensen av diagnosen er det ikke mange.
Jeg vet ikke helt hva han er jeg, men i de definisjonene jeg har lest på psykopati, er det mye som passer. Her er en:
(a) callous unconcern for the feelings of others;
(b) gross and persistent attitude of irresponsibility and disregard for social norms, rules and obligations;
(c) incapacity to maintain enduring relationships, though having no difficulty in establishing them;
(d) very low tolerance to frustration and a low threshold for discharge of aggression, including violence;
(e) incapacity to experience guilt and to profit from experience, particularly punishment;
(f) marked proneness to blame others, or to offer plausible rationalizations, for the behaviour that has brought the patient into conflict with society.
Bortsett fra fysisk vold passer det meste.
Psykopaten er veldig interessert i andre, og har dessuten en ekstraordinær evne til å lese andre. Vi snakker stor menneskekunnskap her, med dertil hørende evne til å finne og benytte seg av mennesker svakhet.
Å debattere ondskap og gener blir som du sier litt lite interessant… for det voldes stor skade, kalkulert og målrettet. Evil is what evil does.
Kommentar av ellingzine den 26.02.07 klokken 19.45.29:
Jeg blir nesten tom for ord … Og jeg er imponert over at du vil dele dette med alle oss andre. Slike vonde historier i livet er det ofte lett å pakke vekk og prøve å glemme. Men da har opplevelsene en egen evne til å bli liggende der som vonde verkebyller. Gjennom det du skriver viser du en styrke du kan være stolt av.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 19.51.03:
Det er godt å skrive, og det er godt å dele også, ellingzine. Jeg tror det er lurt av meg å si noen av disse tingene høyt jeg. Jeg har tiet og tiet, men som du sier, det blir ikke borte av den grunn. Jeg har fortrengt også, effektivt for en stund. Men det hjelper jo heller ikke.
Og så tenker jeg at kanskje noen som trenger det, som er i en vanskelig situasjon, kan finne noe i det, som kan hjelpe. Bare det å vite at man ikke er alene om å oppleve det, kan bety noe.
Kommentar av Rockette den 26.02.07 klokken 20.01.09:
Han Svendsen jeg skrev om forleden har også skrevet en veldig god bok om Ondskapens filosofi, - den er utrolig interessant.
Boken opererer med en ondskapstypologi 1) Demonisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt fordi det er ondt, og man ikke finner andre typer motiver. 2) Instrumentell ondskap, der aktøren gjør noe vel vitende at det er ondt, men for å oppnå noe annet. 3) Idealistisk ondskap, der aktøren gjør noe ondt i den tro at det er godt. 4) Dum ondskap, der aktøren handler uten å tenke over hvorvidt handlingen er ond eller god.
Det høres kanskje litt dystert ut, men jeg synes f.eks. “hverdagsondskap” (av mangel på bedre ord), er et interessant fenomen. Hvordan gjenkjenne det, og hvordan unngå det. Om du skjønner
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 20.18.23:
Ja, det er interessant. Både hva det er, og hvordan gjenkjenne det. Kanskje hverdagen inneholder mest av type 3? Jeg tenker spesielt på alle som er flinke til å fortelle oss hvordan vi skal leve, hvilke valg vi skal gjøre, hva som er rett og hva som er feil. Fordømmelse følger gjerne i kjølvannet.
Denne Svendsen ser ut til å være en jeg er interessert i å fordype meg litt i.
Kommentar av Goredom den 26.02.07 klokken 21.19.06:
Rockette er sannelig ganske klok må jeg si.
Det er du også, Iskwew.
Jeg glemte å si at originalinnlegget ditt i dag var veldig bra skrevet. Jeg reagerte egentlig på noen kommentarer som falt nedover her, jeg er litt skeptisk til bruk av begrepet psykopat i utgangspunktet.
*titter opppover* Over 60 kommentarer! Ikke verst!
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 21.33.30:
Det er jeg enig i, Goredom. Det er et begrep som misbrukes slik at det mister sin utsagnskraft.
Noe av det du sa lenger oppe var: “Hvis en selv er overbevist om at det en gjør er det rette, det er rasjonelt og vil føre til det beste resultatet for alle slik at det ikke finnes noe å be om unnskyldning for, hvor er da ondskapen?”
Min uthveing: Det er nettopp ikke noe som kjennetegner en psykopat. Han har overhode IKKE alles beste som mål. Alle andre er et redskap. Det er psykopatens eget beste som er det eneste målet. Han gir fullstendig blaffen i hvordan andre har det.
Dette er en blogg som er velsignet med mange og veldig gode kommentarer :o)
Kommentar av murmel1 den 26.02.07 klokken 23.09.44:
Iskwew jeg beundrer måten du skriver på. Dette var sterk kost. Det er godt å høre at du har akseptert og kommet deg videre.
Kommentar av Iskwew den 26.02.07 klokken 23.22.08:
Takk, murmel1!
Det har tatt tid, man kommer ikke videre med en gang (selv om omverdenen gjerne ønsker det). Men nøkkelen tror jeg er å akseptere at du ikke kan forstå alt her i verden.
Kommentar av —> erik ® den 27.02.07 klokken 06.38.12:
Rockette: Bare et kjapt ikke-polemisk innspill mens jeg sipper kaffe og venter på skirennet.
Den absolutte ondskapen, den som er ond bare for å være ond, uten annen mening og hensikt, finnes i noen få patologiske tilfeller. Og er egentlig temmelig uinteressant for andre enn krimnologer og Hollywoodfolk - spør du meg. Fordi den ikke kan forklares eller forstås, bare registreres - med grøss eller smerte.
Selv ikke Hitler, Stalin eller Pinochet hører hjemme i denne gruppen, Dessverre, det ville ha vært det letteste, mest bekvemme. For å forklare dem, må man dukke ned i helt vanlige, psykologiske mønstre. Du finner dem i Svendsens gruppe 3.
Denne Svendsen, ja. Jeg har bare skumlest boken du henviser til. Jeg innrømmer en forutinntatt holdning til denne postmoderne, populistiske medienissen, som skvetter frem overalt, med «litt lett filosofi» på julebord og TV. Særlig når de er så til de grader 1980-ere, med aktelse for Pet Shop Boys (!) og drøm om å bli børshai. Og til overmål skriver knudrete som revisoren til en børshai, i sine rapporter til Verdipapirkontrollen.
“Hva er ondskap (det onde)?” Er skrevet litt om dette, gett.
I gitte situasjoner kan (nesten) alle bli mordere og torturister. Det vet vi, ikke minst etter Holocaust og Nürnbergdommene. Det avhenger av hvilke sammenhenger vi plasseres i. - slipper å bli plassert i. (Så jeg ikke en dokumentarisk film on en en vanlig, kjærlig mor som drepte sin baby for å unngå at babygråten røpet gjemmestedet til en gruppe depserate mennesker på flukt fra despotiet -?)
“The Stanford Prison Experiment” fra 1971 viser at vanlige studenter i en herre/slave-situasjon lett kan utvikle seg til potensielle torturister.
Konsentrasjonsleirvokterne i Bjørneboes “Fugleelskerne” er hyggelige familiemennesker med musikkinteresser på fritiden. Den mest interessante dolumentasjonen er kanskje Hanna Arendts tanker om “ondskapens banalitet”.
(”She raised the question whether evil is radical or simply a function of banality - the tendency of ordinary people to obey orders and conform to mass opinion without critically thinking about the results of their action or inaction.”)
Men! Psykopaten sprenger slike grenser. Han rommes ikke i rammene for filosofering om ondskapens ytringer. Passer ikke inn i Svendsens typologi.
Iskwew skildrer en idealtypisk psykopat. Svendsen snakker generelt om “det onde” (- sågår teocidéproblemet.) Det er adskilte saker. (Svendsens “dumme ondskap” virker interessant. Kanskje man bør finlese boken. Jeg tenker f.eks. på at man gjør ondt uten å innse at det er ondt, så som å reklamere for Pet Shop Boys -.)
Iskwew: Det jeg sa om at “man bør huske at det ikke bare går på hvorfor man handler som man gjør, men også på hvordan man forholder seg til lidelse man observerer”. Jeg var så kort at jeg selvfølgelig kan misforstås. (Jeg synes f.eks. ikke at det genetiske aspekt i denne diskusjonen er uintreressant.)
Med det mente jeg at én sak er (”onde”) gjerninger som psykopaten velger å utføre, og som det (kanskje) kan finnes “begrunnelser” for når spørsmålet om moralsk ansvar bringes på bane. Det kan bli en kompleks diskusjon.
En helt annen sak er det når psykopaten iaktar lidelsene som disse gjerningene har påført offeret/ofrene. Det blir lettere å anvende etiketten “ond” når han ser/vet at handling A vil medføre ytterligere lidelse, og likevel utfører handling A.
Om du forstår hva jeg mener.
Kommentar av Rockette den 27.02.07 klokken 08.24.27:
Eirik: Jeg liker filosofer som gjør ideer lettere tilgjengelig. Det har nok noe med min funksjonalistiske natur å gjøre. Men Pet Shop Boys kan du få billig:-)
Svendsen tror ikke på den absolutte, demoniske ondskap. Hans generelle ondskapsdefinisjon lyder: “En moralsk ond aktør er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd.” Gjerne i kontekst med “storskala-ondskap” (Holocaust, o.l.)
Denne definisjonen kan gjerne overføres til ondskap i mindre skala - altså den vi treffer på i hverdagen og som Iskwew skriver om. For oss som lever i et fredelig demokrati, er det denne ondskapen som blir tydelig. Men jeg mener at den gjør like stor skade som storskalaondskapet - for individet.
Håper skirennet var spennende
Kommentar av —> erik ® den 27.02.07 klokken 08.50.44:
Rockette: Skirennet ble bare sånn passe, egentig. Kunne ha sovet litt til.
Jasså, Svendsen har meninger også om genetikk og slikt. Kjekt når man er travel synser, at man har bredt repertoar, mener jeg.
Klart at det finnes “absolutt demonisk” ondskap (uansett hvordan han definerer det). Fortell ham at det i England finnes en ung mann som kan memorere og ramse opp de 22.000 første desimaler i pi (3,14). Utrolig hva som finnes når man kikker etter rariteter.
“En moralsk ond aktør er en fri aktør som påfører andre lidelse mot deres vilje og uten å ta hensyn til deres menneskeverd.” Sier han.
Jasså. Gjenstår da bare å definere “fri”, “vilje” og “menneskeverd” -.
På meg virker det som definisjonen av “fri” er den største utfordringen her.
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 09.07.34:
Erik, da skjønner jeg hva du mener. Men jeg kjenner også at jeg ikke helt får til denne teoretiseringen om psykopaten, og at det ikke kjennes så viktig for meg om han er genetisk belastet eller “skapt”. For uansett er effekten på de i den andre enden den samme; ødeleggende. Men det at jeg trekker meg unna teoretiseringen, det kommer selvsagt av at jeg har vært i den andre enden, ikke at problemstillingen er uinteressant. For meg var det lettere å debattere den pedofile enn det er å debattere psykopaten. Så enkle er vi mennesker når noe berører oss selv, og ikke lenger er teori.
Om jeg likevel skal teoretisere litt, så er paradokset at psykopaten gjerne ikke ser andres smerte. Han mangler altså empati. Dermed er det mulig han ikke vet, objektivt sett, at en handling påfører smerte.
Kommentar av –> erik ® den 27.02.07 klokken 09.26.17:
Iskwew: Vet du at han ikke ser andres smerte -? Jeg tror han godt kan se den, og likevel forsterke den - hvis det gagner ham. Eller lindre den - hvis det gagner ham.
Jeg har ikke vært så opptatt av åraskene til “psykopatien”. mer opptatt av at man holder tungen rett i munnen når man snakker om temaet, kategoriserer det, osv. Særlig når man plutselig begynner å snakke om “ond” i mer hverdagslig (eller filosofisk) betydning.
Eller synes jeg jo det er opprørende at en fyr kikker seg rundt i verden etter musikalske opplecelser, og så ender opp med Pet Shop Boys.
Det brennende spørsmål blir: Kan man stole på slike?
Kommentar av Goredom den 27.02.07 klokken 09.39.18:
Erik: Nei, det kan man absolutt ikke.
Her om dagen gikk en av veilederne mine rundt og nynnet en Boney M - låt med headset på øret. Jeg tror det var “Brown Girl in the Ring”. Hittil har jeg hatt den største respekt for henne.
Selv ville jeg, om jeg absolutt måtte høre på Boney M, ihvertfall skippet meg frem til Daddy Cool.
Men akkurat nå står Child in Time på repeat her, så dere får ha meg unnskyldt!
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 09.39.50:
I hvert fall spiller det ikke så stor rolle for meg… for effekten er uansett det samme. Jeg har i grunn brukt år på å forsøke å forstå, og ro fikk jeg altså først da jeg aksepterte at jeg ikke kan forstå alt.
Og siden du og flere er opptatt av at ordet “ond” blir feil - hva skal man så kalle det?
Kommentar av —> erik ® den 27.02.07 klokken 10.00.12:
Iskwew: Da snakker jeg utydelig. Jeg mener å ha sagt at selv om man fritar psykopaten for ond-etiketten i starten av hans ageringer, så kommer det et stadium der han ser/vet plagetheten, men likevel forsterker den (hvis det gavner ham). Og følgelig må dømmes som “ond” i den (filosofiske) prosessinstansen.
(Nå ble det spissfindig her, mens jeg venter på taxi -.)
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 10.05.08:
Okay, Erik. Jeg tror altså det kan være slik at han ikke nødvendigvis gjør det (plage for å plage), men at han ikke ser at det som gagner ham, plager andre. Noen finner sikkert tilfredsstillelse i plagingen i seg selv, men ikke alle.
Og uansett… effekten er den samme for den som er utsatt for det, uansett hva hans motiver er. Og dermed er det ikke så veldig relevant om han bevisst påfører smerte eller om han ikke skjønner at han gjør det fordi hans eneste fokus er hva som gagner ham selv.
Kommentar av Goredom den 27.02.07 klokken 10.11.44:
“Sweet child in time you’ll see the line
The line that’s drawn between the good and the bad
See the blind man shooting at the world
Bullets flying taking toll
If you’ve been bad, Lord I bet you have
And you’ve not been hit by flying lead
You’d better close your eyes and bow your head
And wait for the ricochet”
Iskwew, jeg siterer deg her: “fravær av evne til å sette seg inn i hvordan andre har det, og dermed effekten av egne handlinger på andre”
hvis det er evnen som mangler og ikke viljen, så har vi et klassisk moralfilosofisk paradoks. Flere eksempler på slike paradokser kan feks være: Er et psykotisk menneske moralsk ansvarlig for sine handlinger? Er det forskjell på dårlige betalere som mangler evne til å betale og dårlige betalere som mangler vilje til å betale?
Det jeg forsøker å påpeke er at man ikke kan definere et menneske som mangler EVNEN til empati som et ondt menneske i seg selv. Det er fullt mulig at psykopater rett og slett er mennesker uten evne til empati, og at dette i mange tilfeller får negative konsekvenser for andre mennesker. Da vet jeg om mange som faller inn under begrepet, deriblant mange saksbehandlere innen offentlige og private byråkratier.
Noe annet er manglende VILJE til empati. Det er ondt det.
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 10.18.46:
Jeg ser det, Goredom, men det spiller altså ingen rolle om du er i den andre enden av manglende empati. Kall det hva du vil, men det endrer fint lite på faktum.
Forøvrig er det vel ikke slik at offentlig og privat byråkrati er fylt opp av psykopater. Da har du inflatert begrepet.
Kommentar av Elle den 27.02.07 klokken 10.24.48:
Det er nesten verre å forholde seg til folk som gjør deg vondt, og selv ikke innser. Folk som bevisst går inn for å plage en, kan en avfeie med at disse er onde. Man faller lett inn i den fellen å tenke at ”bare jeg forklarer hvordan dette oppleves, må han vel forstå at det er galt det han gjør”. Av og til må en bare innse at man ikke når alle, og at en må akseptere det som har skjedd- og at verden ikke er rettferdig. Jeg har kun forstått at verden er rettferdig, men har store problemer med å akseptere det. Dermed ødelegger jeg også for min egen sjelefred. Jeg er glad du har kommer lengre i så måte Iskwew.
Setter forresten stor pris på at du deler av din innsikt. Du hjelper mange ved dine gode refleksjoner - og oppdrar enda fler.
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 10.32.56:
Det er mer forståelig om det er slik at det er bevisst ja, Elle. Og lettere å plassere i allerede utdelte bokser og kategoriseringer. Det fungerer bare ikke på psykopaten.
Det tar lang tid, Elle, lang tid. Og jeg tror at det at du setter ord på tingene og snakker om det, er det viktigste. Det er forsiktige skritt på veien til å få det bedre i forhold til det som skjedde.
I går kveld var jeg sliten altså :o) Men jeg tror det er så viktig å snakke om dette, at jeg ikke angrer på at jeg la ut tråden.
Kommentar av Goredom den 27.02.07 klokken 11.00.30:
Stemmer iskwew, det spiller ingen rolle hva motivasjonens årsak er, det er like jævlig uansett når man er offer. Slik min farfar har beksrevet så levende for meg etter sitt lange opphold som konsentrasjonsleir-fange under krigen.
Dermed driver jeg bare og teoretiserer når jeg heller burde vise litt empati for deg, noe som til fulle kanskje viser mine psykopatiske trekk?
Nei, nå skal jeg slutte å inflatere begrepet, det er det mange nok som gjør rundt oss i hverdagen.
Kommentar av Rockette den 27.02.07 klokken 11.03.01:
Jeg er lite interessert i å forstå eller teorisere psykopaten, - intensjonen bak onde handlinger forstås rent instinktiv. Derimot er jeg opptatt av hva onde handlinger gjør med oss . Sånn sett er kanskje Ondskapens filosofi uinteressant - samtidig som, altså….
Og her skjønner jeg at jeg taler meg selv midt i mot, så kanskje jeg skal la vær å si noe mer… hehe:-D
Ha en fin en allihopa
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 11.04.19:
Det er ikke det at det ikke er interessant nok, Goredom, det er mer jeg som sliter med å forholde meg til problemstillingen. Og jeg har ikke oppfattet deg som ikke-empatisk, så det er sagt.
Det som slår meg, imidlertid, er at psykopaten sikkert hadde likt granskningen av psykopaten. Hele fokuset er jo på ham :o) Akkurat slik han liker det.
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 11.05.54:
Jeg er også opptatt av hva det gjør meg oss, Rockette.
Og i denne bloggen er det ikke noe krav på å være konsistent til enhver tid, så tal deg selv gjerne midt imot. Det viser jo bare at du klarer å ha flere enn en tanke i hodet på en gang.
Kommentar av Rockette den 27.02.07 klokken 11.14.36:
Takk, da skal du ikke se bort fra at jeg titter innom igjen;-)
Kommentar av Iskwew den 27.02.07 klokken 11.15.56:
Ja, det håper jeg virkelig at du gjør, Rockette :o)
Kommentar av Soria den 17.04.07 klokken 15.41.29:
Jeg leste innlegget her, og jeg syns du er en fantastisk skribent med stor menneskelig innsikt og gode perspektiver.
Jeg er glad for å lese om den konstruktive utviklingen, og for at det tross alt, virker som du er styrket som menneske.
Takk for at du delte din historie og dine erfaringer!
Mvh Soria
Kommentar av Iskwew den 17.04.07 klokken 16.54.26:
Takk, Soria! Denne posten er av de som er mest søkt opp i bloggen min. Og jeg håper det ligger noen tanker og refleksjoner her som kan hjelpe noen.
Kommentar av Mia den 26.05.07 klokken 03.49.24:
Hei Iskwew!
Det var vondt å lese innlegget ditt. Jeg ble helt nummen og ør mens jeg leste meg igjennom brevet. Jeg ble sittende å nikke gang på gang, mens alt veltet inni meg. Du har nok kommet lengre på bearbeidelse og sortering av tanker og følelser, av det du har vært igjennom.
At dette kan skje alle er helt sikkert. Jeg likte best den beskrivelsen på hvor ” sjokkerende” fort og lett det går ann å bryte ned et annet menneske. Den følelsen av å ikke klare å tenke en eneste sammenhengene “Tanke” som gir litt mening, Kan ikke utrykkes med ord. Og når en går dag ut og da inn i flere måneder sånn, og all konsentrasjonen er rettet mot, er å klare å puste. Er det ikke lett å komme seg vekk.
Kommentar av Iskwew den 26.05.07 klokken 09.34.13:
Kjære Mia,
det er lenge siden, men det tok lang tid å få det på avstand. Nei, det er ikke lett å komme seg vekk, det krever mye, og det er noe folk ikke vil forstå. Det kommer av at de ikke forstår psykopatens makt og sterke vilje.
Husk at hver dag er en dag nærmere bearbeidelsen og den dagen da livet går videre, og du kan betrakte det med mer distanse.
*klem*
Kommentar av Jamm den 29.05.07 klokken 14.23.18:
Hei Iskwew, og takk for at du tar opp dette.
Jeg kjenner igjen alt, selv om min psykopat var en kvinne, og min kone.
Det som er tyngst for meg er at jeg tillot henne å ødelegge ‘halve livet’ mitt før jeg forsto hva som foregikk. Jeg var faktisk så dum at jeg trodde at jeg hadde skyld i hennes utilfredshet og vanskelige humør.
Da jeg omsider forsto at ‘noe’ var galt, som aldri ville bli bedre, uten at jeg dengang kjente til Psykopati, var jeg alikevel låst fordi jeg følte meg tvunget til å være et buffer mellom henne og mine barn.
Jeg visste jo at om jeg flyktet ville hun sitte igjen med barna fordi ingen ville tro på mine påstander om hennes natur. For andre var hun jo så sjarmerende og omsorgsfull.
Heldigvis var det henne selv som tok initiativet til bruddet, antakelig fordi hun følte at jeg hadde gjennomskuet henne, og ikke lenger var så enkel å manipulere.
Våre problemer som offer for slike mennesker er at vi ikke har forutsetning til å forstå hva vi er kommet ut for når vi treffer dem, og vi leter ikke etter skjulte motiver bak deres utsagn og handlinger.
Våre oppfatninger og forventninger til andre mennesker er formet av dem vi er vokst opp med, samt gjerne generelle idealistiske eller religiøse verdier.
Etter min mening burde et minimum av psykologi være pensum i skolen, før ungdommene innleder nære og langvarige forhold, slik at de i det minste kan ha mulighet for å oppdage ‘avvik’ hos dem de knytter seg til.
Jeg ønsker deg alt godt for fremtiden.
Kommentar av Iskwew den 29.05.07 klokken 14.35.42:
Hei Jamm,
det er forunderlig hvor lett man har for å ta ansvaret for andres handlinger på seg selv, og dermed tro at man har skyld for både humør, utilfredshet og handlinger. Og det kan gå fort å komme dit.
Psykopater er gjerne over gjennomsnittlig sjarmerende, og dermed er det veldig ofte slik at omverdenen ikke ser realiteten, og derfor blir man ikke trodd. Det er vondt og utrolig vanskelig.
Jeg pleier å si at vi forsøker å forstå slike mennesker med normalitetens logikk, og det går ikke. Dermed er det vanskelig å være forberedt.
Du får tenke på at du i hvert fall har resten av livet foran deg, Jamm, og om nødvendig skaffe deg hjelp til å komme videre. Etter mange år i et slikt forhold er du jo gjerne ikke deg selv fullt og helt lenger.
Alle gode ønsker til deg også.
Kommentar av Lettere forkledd Hjortedyr den 29.05.07 klokken 15.53.54:
Hmmm…denne posten har jeg ikke lest før, hva er det for noe tull?
Veldig bra var det ihvertfall, og gjenkjennelig. Selv om “min” utgave vel har en personlighetsforstyrrelse, og ikke kvalifiserer for psykopat-diagnosen (som vel knapt er i bruk lenger rent faglig?) så er det allikevel mye jeg kan nikke gjenkjennende til her. Som Juliet skriver:
“Psykopater bedriver psykisk terror. Noe som kan få et menneske til å gå til grunne, men som det ikke finnes noen lover mot. Det er med andre ord ikke straffbart…”
Som f.eks å skaffe seg blogg;-)
Kommentar av Iskwew den 29.05.07 klokken 17.08.19:
Nei, den er ikke så mye brukt, og egentlig spiller det jo ikke så stor rolle hva man kaller det heller. Psykopatien er en antisosial personlighetsforstyrrelse, og dem er det en del av, og de er varierende alvorlige.
Når du er i den andre enden, er det jo det samme hva det kalles.
En blogg KAN nok være et effektivt virkemiddel, og i hvert fall tror jeg internettets muligheter er et særdeles nyttig verktøy for en som ønsker å lage faenskap.
Han jeg skriver til beveget seg alltid på grensen av det lovlige, men holder seg innenfor. Dermed er det fritt frem. Å være infam og jævlig, samt å lyve, er jo ikke forbudt, ikke sant? At det er umoralsk driter jo psykoen i.
Kommentar av Å ha tro på sin egen vei : Iskwews hjørne på www den 04.08.07 klokken 17.53.25:
[...] mitt møte med en psykopat har jeg dessuten fått noe som ligner allergiske reaksjoner når noen forsøker å definere meg. [...]
Kommentar av 69 den 10.09.07 klokken 10.56.20:
Hei
sitter med den største klumpen og vondt i hele kroppen, jeg har et selskap med en mann fra utlandet. Først alt virket lovende og fornuftig.
Jeg er gift med barn, vi begge syntes dette virket lovende at jeg skulle jobbe med han.
Men etter kort tid sa mage følelsen noe annet, men selskapet vokste og jeg svelget det ene utbruddet etter det andre.
Alt som er skrevet er som å våkne opp, men vet ikke hvordan jeg skal klare å stoppe helt.
Jeg bryr meg, men bryr meg ikke.
Han er verdens snilleste når han skal ha noe gjort, men eier ikke selvinnsikt i motgang.
Hvordan stenger man døren, samvittigheten min det som stopper. Han har familie og barn i utlandet de trenger pengene. Jeg klarer meg og vil bare ut.
Kommentar av Iskwew den 10.09.07 klokken 11.24.50:
Om han klarer å gi deg dårlig samvittighet, og det bare er den som holder deg der, så bør du spørre deg selv om du skal leve livet for deg selv eller for ham. Jeg tror du må si at grensen er nådd på et eller annet tidspunkt, og så må du bare bryte, kutte bånd og la ham ta ansvar selv, for sitt liv.
Ikke la deg manipulere.
Kommentar av shoaib den 30.09.07 klokken 01.45.37:
Meget god tekst igjen iskwew. Den gikk rett hjem.
Kommentar av Iskwew den 30.09.07 klokken 07.18.31:
Takk, Shoaib. Den var vanskelig å skrive, selv etter lang tid, men god å skrive også. Og den er lest av mange, og jeg har mottatt mange mail om den. Dessverre er det en god del som kjenner seg igjen.
Kommentar av CyberGhost den 30.09.07 klokken 12.40.34:
Iskwew, denne bloggposten fortjener oppmerksomhet, ikke bare fordi den berører mange mennesker, men først og fremst fordi det IKKE er en akademisk beskrivelse av en psykopat og hans karaktertrekk/symptomer. Det er fordi det er selvopplevd, sagt rett fra hjertet og utrolig godt skrevet og beskrevet. En skal være særdeles følelseskald om en ikke blir grepet av dette. Det treffer leserne der det skal og setter igang prosesser på en helt annen måte enn en akademisk beskrivelse ville gjort.
Fordi denne posten er det den er tror jeg det kan bidra til at andre som lever i et sånt helvete vil kjenne seg igjen og få den ekstra lille motivasjonen som skal til for å rive seg løs.
Kommentar av Iskwew den 30.09.07 klokken 12.50.53:
CyberGhost, det jeg ønsket å få frem med denne posten var ikke “hva er en psykopat” men “hva gjør en psykopat med de han rammer”. Det er akkurat det som har ledet til at jeg får mange mail om denne tråden. Og jeg tror også den har vært til hjelp, etter å ha lest de mailene jeg har fått.
Om ingen orker å fortelle, fordi det ER en belastning å gjøre det, så får psykopaten regjere alene. Det kan vi ikke tillate.
Kommentar av mr. No Name den 30.09.07 klokken 21.39.42:
Beklager å komme så sent til dette stedet :o) Din beskrivelse av en psykopat er veldig god.
Selve noen psykiater kan trenge ett år før saken kan bekreftes. Men temaet om psykopater er evig og skaden som de gjør til offer kan sannsynligvis vare til resten av livet. Beste taktikken kan være til å ha god fysisk avstand.
Det er en farlig person, noengang livsfarlig. Her i landet har vi ikke så lenge siden hadde
tilfelle at han drepte tre kvinner på grusom måten og var tatt etter en stor jakt.
Takk skal herregod ha at jeg ikke kan bli den fordi jeg ikke er sjarmerende
Motivene hos psykopaten er klare for det meste. Men i inlegget og i diskusjon har jeg ikke funnet hva skjes hos offer - hvorfor motstand (plutselig) svekker, tidligere forestilling blir helt forandret og person er tatt over? Er det ensomhet, drømmer, store forventninger, eller hva?
Kommentar av Iskwew den 30.09.07 klokken 22.34.10:
Det jeg tror skjedde med meg, var at han ga meg akkurat det jeg drømte om. Han er ekstremt god på å lese andre mennesker, finner fort ut hva som er viktig, hva personen ønsker, og blir svaret på det. Han hadde en hypnotiserende effekt, på en måte. Så jeg ble ikke annerledes, men han fant frem til kjernen i det jeg ønsket, og ble svaret på det.
Det er det nærmeste jeg kommer et svar på ditt spørsmål, tror jeg.
Kommentar av huldra den 09.10.07 klokken 13.34.11:
Dette er meg, og mitt liv. og så uendelig mye mer å skrive.. tanker som ikke det fins ord på, følelser som er låst inne. Nøkkelen er borte. Jeg er ikke sint på han lenger,jeg hater han ikke.jeg synes bare synd på han. det er hans tap,ikke mitt. den dagen jeg gikk sa jeg ikke engang farvel. jeg gikk ut av døra etter fire år med tårer,smerte,usikkerhet og bare et enormt ønske om å ikke leve. la fra meg nøkkelen i postkassa og gikk uten å se meg tilbake. ikke en tåre renner ned mitt kinn nå. jeg har ingen flere tårer med hans navn på. jeg ønsket aldri å dø.jeg ønsket bare ikke være meg. jeg var ingenting, men jeg var alt ondt,stygt og fullstendig håpløs. og det er så enkelt å tro på det, for jeg har sikkert sagt eller gjort noe galt.tenker jeg etter var det jo min skyld, jeg gjorde ikke som jeg fikk beskjed om… hvis jeg bare gjør det riktige imorgen,hvis jeg sier unnskyld,hvis han får det han vil ha..da blir han sikkert glad i meg igjen..,ikke sant? jeg kunne ligge å se på han sove om natten,i den altfor korte stillheten,i mørket som gjemte meg bort.høre pusten hans. strekke armen min ut mot han,men jeg klarte aldri å nå han.han var fysisk nær,men jeg kjente han aldri. for hver dag, hvert år, for hvert knytteneveslag med ord som ble banket inn i meg..,for hver berøring han nærmet seg med når han trengte å få dekket sine behov..,så var han aldri nær meg. han var bare nær en kropp. meg som menneske, som jente, var han utilnærmelig.han kjente meg ikke, han så meg ikke, han hørte meg ikke. og en dag, var jeg borte. nå prøver jeg å finne meg igjen, det er mange som leter, gamle venner, familie, arbeidskolleger. og en dag skal vi finne meg. inntil den dagen så er jeg. men en dag skal jeg begynne å leve igjen. en ting er det eneste jeg klarer å forstå av han. og det er at han aldri vil leve. for han vet ikke hva det vil si.
Kommentar av Iskwew den 09.10.07 klokken 16.32.58:
Å nesten miste seg selv, går fortere enn de fleste vil tro, Huldra. Og det er mulig å finne seg selv igjen, men selv etter et relativt kort forhold tok det veldig lang tid.
Jeg håper du finner deg selv igjen, men egen kraft og andres hjelp. Takk for at du delte, jeg synes du beskriver avgrunnen godt. Den du nå er kommet opp fra. Ikke helt kanskje, men på bunnen er du ikke lenger.
Kommentar av huldra den 09.10.07 klokken 17.41.03:
når jeg ser tilbake,så ser jeg at langt der bak i fortiden et sted var jeg meg..så blir jeg borte. mens det stod på trodde jeg at jeg faktisk hadde kontroll,at jeg er sterk,at det han sier og gjør ikke skal ta fra meg livsgnisten,at en dag skal jeg klare å gå. men når jeg nå ser tilbake,så ser jeg at det var han som hadde kontroll,ikke meg. når jeg trodde jeg hadde nådd bunnen, druknet jeg faktisk enda lenger ned. til et mørkt,kaldt sted hvor jeg ikke kunne puste,ikke spise eller sove. jeg levde i en vond drøm,og det var umulig å våkne. det var min datter på 6 år som vekte meg fra denne uvirkelige tilstanden. hun ser på meg og sier: mamma,ingen mann skal behandle jenta si så slemt. dagen etter flyttet jeg. nei,jeg er ikke på bunnen lenger. jeg har lært meg å svømme. det går ikke fort,men det går lettere. og jeg puster ved egen hjelp. men får jeg panikk,kan jeg bare strekke armene ut, og der er det noen som hjelper meg med neste svømmetak og roer meg. får jeg ikke puste er det en pustemaske rett i nærheten, jeg vet jeg ikke skal bli kvalt en gang til. og min datter stryker meg på kinnet hver dag og sier hun er glad i meg. det gir livet mening.og jeg trenger ikke mer.
Kommentar av Iskwew den 09.10.07 klokken 17.58.45:
Du skriver om dette på en så sterk måte, og på en måte som viser at du har forstått en del av deg selv. Det tror jeg er et helt nødvendig fundament for å komme seg videre. Men husk at du ikke kan forstå alt, jeg tror noe, ganske mye faktisk, må du bare akseptere: Dette skjedde, jeg forstår ikke, men jeg vil ikke bruke resten av livet mitt på å forstå noe som er ganske uforståelig. Det tok meg mange år å komme til den erkjennelsen.
Godt at noen er der, og betenk deg ikke for å be om hjelp. Ofte er vi så redde for det, men som regel vil vi finne ut at andre mennesker gjerne vil hjelpe. Ofte er det vanskelig for dem å finne de rette ordene, men det gjør ikke så mye, bare de er der.
Kommentar av huldra den 09.10.07 klokken 19.02.35:
jeg har ikke tenkt å bruke hverken en time eller en dag til på å forstå han. det er ikke mulig. jeg var en del av hans syke virkelighet i fire år. og plutselig kom en dag hvor jeg faktisk kunne gå på butikken uten å få kjeft. jeg kunne gå tur med dattra mi uten å grue meg til å komme tilbake. nå,har jeg ikke et sted å komme tilbake til. jeg har et hjem. og det beste med det er at her bor ikke han. her er ikke hans stemme. her er ikke hans verden.
det eneste som jeg faktisk tenker på,er at jeg trodde på han. jeg trodde på alle løgnene. jeg trodde alt var min feil. han fikk fire år av mitt liv. men jeg får resten av mitt liv uten han, og det er det som gir meg ny styrke. jeg er faktisk sterkere enn han. jeg har gjort alt han nektet meg,jeg har faktisk levd mitt eget liv.og det har gått bra! jeg vet at han er svak,han klarer ikke leve sitt eget liv.jeg vet at han ikke vet hva glede er,hva nærhet er eller kjærlighet. jeg vet hva han går glipp av. så å forstå? jeg forstår at jeg vil få en mye bedre fremtid, fordi han ikke er her. og jeg forstår at jeg klarer meg selv.
Kommentar av Iskwew den 09.10.07 klokken 19.39.11:
Det er veldig fort gjort å få sitt verdensbilde snudd opp ned. Jeg er ikke forundret over at du trodde på ham. Å bli psyket ut som du ble, gjør at du til slutt tror at hvitt er svart og svart er hvitt.
Og det tror jeg kan skje med hvem som helst.
Kommentar av huldra den 10.10.07 klokken 08.11.44:
den som tror at de skjønner,og at det er så lett å gå, har aldri opplevd en slik makt og kontroll. ei heller aldri opplevd hvor splitet et menneske kan være. dessverre er det for mange som opplever dette. dessverre.
Kommentar av Iskwew den 10.10.07 klokken 08.51.36:
Ja, dessverre er det mange som opplever det. Og det er ikke lett å gå. Men du klarte det!
Kommentar av Jorunn den 07.12.07 klokken 19.46.52:
Hei Iskwew.
Jeg synes dette er meget godt skrevet. Disse ordene vidner om bredt perspektiv og stor klokskap.
Jeg er enig med deg i at man noen ganger bør akseptere at man ikke til enhver tid kan forstå/forklare alt til bunns.
Kanskje har det noe å gjøre med, at vi mennesker er mer forskjellige enn vi tror, og at idealer og drivkrefter kan være vidt forskjellige.
Livet er en tøff og lærerik skole!
Takk for en flott blogg! Skribenter som deg burde gi ut bøker!
Ønsker deg en flott kveld videre!
Mvh Jorunn
http://www.jorunnsverden.com
Kommentar av Iskwew den 08.12.07 klokken 11.26.41:
Takk, Jorunn! jeg har skrevet litt mer om emnet i dag.
Livet er en tøff og lærerik skole, ja. Det er hevet over tvil.
Kommentar av Et brev som er lest mange ganger av mange mennesker : Iskwews hjørne på www den 08.12.07 klokken 20.10.14:
[...] jeg snakker om er altså Brev til en psykopat. Det er en tråd jeg egentlig hadde tenkt å slette, for den er svært personlig. Mine tråder er [...]
Kommentar av lykkelig? den 18.12.07 klokken 12.16.03:
hvem er vi som tiltrekker oss sånne mennesker?
hva gjør jeg når avvisningen ikke tas på alvor?
takk for at jeg fikk lese dette
Kommentar av Iskwew den 18.12.07 klokken 12.36.09:
Jeg tror vi er all verdens forskjellige mennesker, jeg tror det kan skje med alle.
Om avvisningen ikke tas på alvor må du bare fortsette å avvise. Ikke gi noen åpninger.